Advokat Tor Erling Staff slaktes i dag av de fleste «eksperter» grunnet hans uttalelser om Lommemannens overgrep og effekten dette har på barna:
Om unge gutter tukler litt i en voksens lomme er da ikke skadelig. Jeg er klar over at det er straffbart og at det er «gæernt», men reelt sett er ikke dette alvorlige forhold, fortalte Staff.
Han skal også ha uttalt:
Politiet fremstiller det som det er en drapsbombe som har gått rundt, men om åtte-elleve unge gutter tukler litt i en voksens lomme er da ikke det skadelig
Barnepsykiater Grete Dyd mener Staff bør være forsiktig, og sier:
Det vi vet om barn som utsettes for seksuelle overgrep er at jo mer alvorlige overgrepene er, jo mer alvorlige reaksjoner får ofrene i ettertid. De føler skrekk, skyld og skam. Spesielt en form for skamfølelse er meget vanlig hos mennesker som er utsatt for seksuelle overgrep som barn, fortsetter Dyd.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er stor fan av Tor Erling Staff. Jeg synes han er en av de store humanistene i dagens samfunn. Han er en av de svært få som er i stand til å se gjennom hykleriet, dobbeltmoralen og det irrasjonelle hysteriet omkring seksuelle overgrep.
Spørsmålet er ikke om det Lommemannen har gjort er «gæærnt» og om det er straffbart. Selvsagt er det det. Å lure eller tvinge et barn til å utføre handlinger for å tilfredsstille sine egne behov er umoralsk og skal ikke tolereres av samfunnet. Men de seksuelle handlinger i seg selv er langt på nær så alvorlige som media, Redd Barna og politiet har fremstilt det.
Grete Dyd, og mange med henne, skyter seg selv i foten med sine uttalelser. På den ene side innrømmer de indirekte at Staff har rett – det er ikke noe grunnlag for å hevde at de seksuelle handlingene barna har vært involvert i er skadelige. Men det er skam og følelse av skyld som er ødeleggende for barna. Og hvor kommer disse ideene om skam og skyld fra? Jo, fra nesten alle andre enn Tor Erling Staff, som er en av de få som prøver å normalisere dette og rive bort sløret av skam og skyldfølelse rundt isolert sett helt uskyldige kroppslige handlinger. Fagfolkene som hopper på første sjanse til å rope ut i alle landets aviser at «barna tar skade av dette», er nettopp de som påfører mye av skaden.
I alle seksuelle overgrep er det minst to faktorer inne i bildet: Tvang/lureri og en seksuell handling. Utfordringen er å skille disse to fra hverandre og finne ut hvilken av de to som påførerer den egentlige psykologiske skade. Samfunnet i dag har et så anstrengt forhold til sex at den «seksuelle» delen av handlingen får nesten all fokus. Men jeg kan ikke se logikken i at en isolert sett uskyldig seksuell handling skal kunne påføre skade. Nei, det er den andre delen – tvang, misbruk av tillit og eventuell frihetsberøvelse, som påfører skade. I tillegg kommer da den etterfølgende psykologiske voldtekt fra foreldre, støtteapparat, media og samfunnet generelt. Samfunnets kollektive redsel for seksuelle handlinger hvor barn er involvert er i mine øyne den største årsak til de negative ettervirkninger en slik opplevelse måtte gi. (Jeg ser da selvsagt bort fra rent voldelige handlinger med fysisk ødeleggende og smertefull penetrering og andre grusomheter.)
Staff har tidligere påpekt at lover om seksuell lavalder ikke er nødvendige ettersom det allerede finnes lover mot de aspektene ved slike handlinger som påfører skade, nemlig tvang, vold, misbruk av tillit m.m. I et tidligere intervju med Dagbladets Magasinet sier han:
- Jeg mener på alvor at vi burde ha en gjennomgående seriøs debatt hvorvidt vi i det hele tatt skal ha egne straffebestemmelser for seksuallivet, og hvorvidt man skal ha en seksuell lavalder.
- Du mener det ikke er nødvendig?
- Ja. Vi har bestemmelser som verner barna mot at de blir påført skade. Er det i tillegg nødvendig å ha egne lover for det seksuelle?
Jeg er i stor grad enig med Staff, selv om jeg vil sette en seksuell lavalder på 12 år med tilhørende praksis som i Nederland. Istedenfor å automatisk stemple sex hvor en mindreårig (under 16) er involvert som kriminelt (med alle de negative signalene omkring sex det gir til barn og samfunnet for øvrig), så ser man på et større bilde hvor faktorer som tvang tas med i vurderingen for om handlingen skal straffes.
Lommemannen har tråkket over mange moralske grenser og har gjennom tvang og grovt misbruk av barns tillit gjort seg skyldig i såkalte seksuelle overgrep, selv om den seksuelle delen ikke er det relle problemet her. Vårt samfunns sex-paranoia med røtter i bl.a. puritansk kristendom og en grotesk vrangforestilling om barn som uskyldsrene hvite engler, er årsaken til fryktelig mye vondt. I tillegg til at dette påfører ofrene unødvendig skade, så er det etter mitt syn med stor sannsynlighet også roten til at slike handlinger begås i utgangspunktet. Tabufiseringen av seksuelle lyster med tilhørende massiv undertrykt seksualitet gir seg utslag i alt fra voldtekter, homofile selvmord, overgrep mot barn og andre tragedier.
Vi har en lang vei å gå. Visjonære mennesker som Staff vokser ikke på trær, og han har alt for få etterfølgere. Vi trenger flere som Elizabeth Loftus, James R Kincaid, Judith Levine og andre som er i stand til knuse de skadelige mytene om barn og seksualitet, og som klarer å se på seksuelle overgrep som en voldshandling heller enn en seksuell handling.
Måtte Staff ennå leve lenge.
