Vår kristne kulturarv

Samfunnet er i forandring. De siste 50 årene har antallet selverklærte kristne i dette landet sunket dramatisk. Kristne organisasjoner og politiske partier skjelver i buksene og kjemper en desperat kamp for å beholde sitt klamme, stramme grep om folkets moraloppfatning. I enhver debatt som toucher innpå tema som bryter med den gammeldagse kristne oppfatning av rett og galt, f.eks. forskning på stamceller, revidering av religonsfaget i grunnskolen, kjønnsnøytral ekteskapslov eller homofiles rettigheter og status i samfunnet, så kommer de kristne trekkende med sin gamle klisje: «Det er viktig å videreføre vår kristne kulturarv.«

En ting er at kristne kommer med slik svada. Verre er det at så mange ikke-kristne kjøper denne ideen og selv presterer å hevde at «jeg er riktignok ikke kristen selv, men jeg ser verdien i å ivareta vår kristne kulturarv«.

Hva mener disse menneskene med «den kristne kulturarv«? Jo, med dette menes alle gode verdier og god etikk i samfunnet, som om kristne har monopol på dette eller i det hele tatt er årsaken til det. Den kristne kulturarv innbefatter altså konsepter som «alle skal være snille med hverandre«, «gjør mot din neste det du vil at din neste skal gjøre mot deg«, «du skal ikke drepe/stjele/lyve» og så videre. Men har disse konseptene egentlig sitt utspring fra kristendommen? Nei, selvsagt ikke. Å hevde noe slikt ville være å utvise en grov og kvalmende arroganse ovenfor andre kulturer og religioner. Alle disse ideene er universelle og finnes i de aller fleste religioner og livssyn. Det er prinsipper som evolusjon har hardkodet inn i oss mennesker som rene overlevelsesmekanismer kulturelt og biologisk.

Så hva er da så spesielt med den kristne kulturarv? Hva innebærer det av positive elementer som ikke også er nedfelt i vår grunnlov og sekulære samfunnsstruktur? Jeg tør påstå at svaret er enkelt: Ingenting.

Derimot finnes det svært mye dritt i den kristne kulturarv som vi skal være glade for at vi stort sett har lagt bak oss. La oss hoppe fort over tvangsinnføringen av kristendommen i dette landet, med vold og drap i sine fotspor, så vel som den etterfølgende brenning og tortur av påståtte hekser og trollmenn. Disse eksemplene ligger så langt bak i tid at moderne kristne ikke lenger vil bli identifisert med denne praksis, selv om det åpenbart ble gjort med Bibelen som alibi. Nøyaktig den samme Bibelen som kristne har i dag. I følge kristne er Guds ord det eneste som aldri forandrer seg, og det som står i Bibelen er visstnok utvetydig. Likevel endrer altså kristne sin religiøse praksis over tid. Rare greier.

I nyere tid har vi bl.a. slaveriet. Så sent som i 1863 ble det amerikanske slaveriet et tema på Det Teologiske Fakultuet i Oslo, og det var vanskelig for prestene å ta full avstand fra dette ettersom norske prester i USA få år tidligere hadde uttalt at «det efter Guds Ord i og for sig ikke er synd at holde slaver«. Nei, det er korrekt. Bibelen tar aldri avstand fra slaveriet. Selv ikke Jesus tar noensinne et oppgjør mot slaveriet, tvert i mot omtaler han det som en naturlig del av samfunnet. Først etter den amerikanske borgerkrigen våget norske prester seg frempå med et standpunkt mot slaveri.

Vårt moderne demokrati har vi også på tross av kristendommen. Mot slutten av 1800-tallet advarte nemlig samtlige norske biskoper og en hel del kristne ledere mot innføring av parlamentarismen i dette landet. I samme periode forsvarte også Kirken dødsstraff.

Vår norske, kristne historie er også formørket av forsøk på å kristne/fornorske samer og tatere. Kirken har en lang tradisjon med å trakassere og underkue minoriteter. De som ikke er like gode som alle oss andre. En annen skitten flekk på vår kristne kulturarv er «Jødeparagrafen» i Grunnloven, og da «jesuitt- og sigøynerparagrafen» ble fjernet så sent som i 1956 stemte Krf sin stortingsgruppe samlet i mot. Er ikke kristendommen flott dere? Er dette den kulturarv vi ønsker å identifisere oss med i dag?

Så var det kvinnene da. Kristendommen har alltid jobbet for å undertrykke kvinnen, i tråd med visse tolkninger av Paulus’ formaninger. Selv i dag er ikke kvinnelige prester spiselig for mange kristne ledere. Enda mindre spiselig er homofile. En videreføring av vår kristne kulturarv vil effektivt sørge for at denne minoriteten alltid vil forbli en diskriminert gruppe. Nesten ingen menigheter vil gi en praktiserende homofil en ledende stilling, og mange kristne passer på å holde trykket opp i sin offentlige fordømmelse av homofili, bare for å være helt sikker på at disse synderne med destinasjonsadresse Helvete aldri skal tro de er like gode som oss andre.

Til slutt har vi et annet av mine kampsaker: den kristne moral- og sedelighetslære. Dette er årsaken til å så uendelig mye lidelse i vårt samfunn. Alt fra stigmatiserende og ødeleggende betegnelser som «uekte barn», til sensur av stor kunst og litteratur, har vært med på å ødelegge mennesker og samfunnsliv. Den kristne kulturarv har ført med seg en nesten altoppslukende redsel for seksualitet, og har påført en hel nasjon en irrasjonell frykt for peniser, onani og åpenhet om seksuelle følelser og praksis. Det kristne synet på seksualitet tillater ingen gråsoner. Personer med en seksualitet som ikke passer inn i den kakeformen som Bibelen har gitt oss må få vite at de vil havne på et sted med evig tortur. («Men Gud elsker oss alle.»)

Den kristne kulturarv er ikke noe å samle på. Den inneholder ingen positive elementer som ikke allerede finnes i oss mennesker og vårt mangfold av ulike livssyn fra før. Derimot drar den med seg uhyre mye gammelt søppel fra en mørketid som vi burde ha lagt bak oss for minst 100 år siden, men som kristendommen dessverre klarer å videreføre fra generasjon til generasjon gjennom et regime av frykt og irrasjonell indoktrinering av unge sinn.

Mennesker er gode av natur. Det er vi av historiske og genetiske årsaker nødt til å være. Gener som ikke ga seg utslag i en evne og vilje til å ta vare på andre ville fort bli kastet ut av dansen av helt naturlige overlevelsesårsaker. Vi trenger ikke religion til å fortelle oss hvordan vi skal oppføre oss. De gode egenskapene vil spire og gro og leve videre uten ideen om en hevngjerrig gud som fundament. Derimot sørger denne gudsideen for at svært mye negativt grums får leve videre, på tross av vår naturlige trang til å forkaste slike vrangforestillinger.

La oss slutte å bruke begrepet «den kristne kulturarv» som om det var noe positivt. La oss legge begrepet dødt, og heller fokusere på å gjøre Norge til et best mulig land å bo i for flest mulig, uavhengig av livssyn. Vår kristne kulturarv er en bremsekloss som hindrer oss fra å nå dette målet.

Ideen om den kristne kulturarv som noe positivt stammer fra det kristne propagandapparatet som har en unik evne til å få folk til å glemme alt det negative og sørge for at alle positive hendelser døpes om til å være kristne fenomen uansett egentlig årsak. Michael Shermer sa nylig i et foredrag at om noen tiår vil homofili være allment akseptert og ikke lenger noe stridsspørsmål. Da vil garantert kristne passe på å ta æren for dette og skrive om historien slik at fremtidens generasjoner skal få indoktrinert at det var på grunn av kristendommen at homofile endelig ble akseptert og fikk samme rettigheter som andre mennesker. Jeg tror Shermer har rett. Slik vil det bli, på samme måte som kristne i dag tar æren for at slaveriet ble nedkjempet i USA, selv om kristne i lang tid før dette var aktive støttespillere og sørget for at slaveriet fikk blomstre.

I et moderne, demokratisk samfunn hvor alle skal ha samme rettigheter er det viktig at ideer som «den kristne kulturarv» legges bak oss. De kristne vil av naturlige årsaker fortsette å videreføre dette begrepet som sitt verbale sverd mot enhver form for endring i samfunnet. Derfor er det desto viktigere at vi ikke-religiøse ikke lar dem trekke dette våpenet uten motstand. Og enda viktigere er det at vi aldri faller for fristelsen til å legitimere uttrykket selv. La oss alle være ansvarlige etterfølgere og frasi oss retten til denne vulgære arven slik at den en gang for alle kan gå i graven med våre umoralske, kristne forfedre.

  • Jeg synes du skjærer alle kristne for mye over en kam her . «I følge kristne er Guds ord det eneste som aldri forandrer seg, og det som står i Bibelen er visstnok utvetydig.» Dette stemmer slett ikke. I alle fall ikke der jeg tok grunnfagseksamen i dogmatikk. Der sa man faktisk det motsatte: at Bibelen IKKE skal inntas «on the rocks», altså uten tilsetning (=fortolkning).

  • Du har selvsagt rett i at mange kristne er åpne for at Bibelen kan tolkes på ulike måter, på samme måte som en del kristne også aksepterer homofil praksis. Men det finnes en stor mengde kristne som den dag i dag, og helt uten å se paradoksene det innebærer, hevder at Bibelens ord er utvetydig og feilfritt. Og straks man innfører fortolkning i Bibelens ord (noe man selvsagt ikke kan komme utenom) ender man i praksis opp med at man egentlig bare tror på seg selv men med Gud som alibi. Altså enda et argument for at Bibelsk moral faktisk ikke eksisterer uavhengig av leseren selv.

  • Siden du nevner moral: Jeg har skrevet en liten sak i dag om to ulike måter kristne kan forholde seg til Bibelen på i etiske spørsmål: Bibel og etikk

    Jeg synes nemlig det er viktig å «åpne» religionen, slik at troende, spesielt barn, får større valgfrihet uten at de opplever at de dermed må gi slipp på sin tro.

  • Jeg har kommentert denne på Dekodet, Gunnar, etter å ha vært innom bloggen din ifm. Montauk-monsteret.

    Ettersom jeg går ut fra at du mener dette relativt seriøst, er det ikke til å komme fra en og annen kommentar om både innhold , vinkling og psykologi. For ikke å si refleksjonsnivå.

    Det er risiko for flere i dagene fremover.

    Be very afraid;-)

  • Hei, og takk for din kommentar/analyse. Jeg leste gjennom bloggposten din og tror vel du har rett i de alle fleste punkter. Kjenner meg hvertfall mye igjen, men klarer vel ikke, i motsetning til deg, å se noen av disse punktene som negative ;-)

    Samtidig synes jeg min bloggpost om Vår Kristne Kulturarv er en bagatell målt opp mot de ufyselige måtene begrepet brukes, bevisst eller ubevisst, av kristne selv, noe jeg peker på i innledningen av bloggposten. Det er en slags måte å ta eierskap over Den Gode Moral, og det er et så grovt spark under beltestedet til alle annerledestroende at jeg ikke helt ser hvordan du kan oppfatte min bloggpost som «overdrevet».

    Den store passiviteten fra folk flest ovenfor måten dette begrepet brukes av kristne (og ikke-kristne) er vesentlig mye mer skremmende, og sier en del om hvor bedøvet de fleste er blitt i forhold til religion som maktmiddel og pådriver innenfor både politikk og samfunnsliv for øvrig.

    Det minner meg litt om folks negative reaksjon da jeg begynte så smått å skrive religionskritisk i vår lokale nettavis. Det ble sett på som fryktelig ufint av meg. Kunne jeg ikke la folk få tro hva de ville? Det folk glemte var at Sirdølen har en hel kirkeside i hver eneste utgave med fast andakt som ofte forteller om hvordan vi ikke-frelste vil havne i Helvete. Det de glemte var at vår distriktsavis Agder har faste andakter og minst 20-30% av alle leserinnlegg er skrevet av kristenfundamentalister som kriger mot homofile eller annen umoral. Vi har bønn i skolen og skolegudstjenester, og kristne programfestede innslag i 17. mai-feiringen. Og alt dette tas for gitt. Det skal vi alle godta. Men hever man røsten mot dette, så oppfattes det som ufint. Religion har altså blitt en slags bakgrunnsstøy som folk har blitt så vant med at de ikke lenger oppdager at den infiltrerer oss fra alle kanter. Kritiske røster er derimot noe nytt, hvertfall her i dalstroka innafor…

    Hvis jeg oppfattes som krakilsk fordi jeg tar til aktivt motmæle mot dette, så får det heller være. Heller krakilsk enn uengasjert :-)

  • Henry

    Mener du seriøst at «Mennesker er gode av natur»? Jeg har problemer med å tro at en skeptiker kan tro på slik overtro.

    Om du virkelig mener det seriøst bør du kanskje konsultere evolusjonspsykologi og biologi en smule mer. At gener som disponerer for noe altruistisk oppførsel er blitt selektert er hevet over tvil. Men mennesker har tilbøyeligheter til å gjøre både godt og vondt. I enkelte tilfeller er det en genetisk fordel å oppføre seg som psykopat. Genghis Khan fikk ikke millioner av etterkommere ved bare å være snill. Han var også svært hard mot andre.

    Om du bare mener at mennesker har en tendens til selv å se på seg selv som en god person, blir utsagnet ganske banalt.

    Du burde kanskje også vurdere hvorfor det er slik at de samfunn som har overlevet til disse dager så er det slik at alle har en eller annen form for religion. Om religion var et så stort hinder burde religiøse samfunn blitt utkonkurrert av ikke-religiøse. Om det ikke var noen evolusjonsmessig fordel med religion så burde det finnes både religiøse og ikke-religiøse samfunn. Empirien taler altså for at det er en fordel med religiøse samfunn.

    Du går deretter sterkt ut mot en av disse religionene, nemlig den som har vært så tolerant at den faktisk har fostret en sivilisasjon med demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, religionsfrihet og din mulighet til å angripe religionen. Ingen av de andre religionene har lagt forholdene tilrette for at det har oppstått slike frihetlige samfunn utenfor kristenheten. At andre land utenfor kristenheten i dag har demokrati, og avskaffet slaveriet, skyldes i stor grad kristenhetens/Vestens påvirkning og ingen selvstendig «oppfinnelse».

    Med et lønnlig håp om at du er skeptisk også til dine egne dogmer når du blir oppmerksom på dem.

    Henry.

  • Studier av bl.a. stammer/grupper av mennesker som aldri har vært utsatt for vestlig kultur eller religion viser at de i det store og hele har de samme moralske grunnprinsipper som vi har. Vi finner til og med en del av dem hos de store primatene og andre dyrearter. Det skal godt gjøres å hevde at våre moralske grunnprinsipper stammer fra en spesifikk religion.

    Jeg tror mennesket er godt av natur, men at kamp om ressurser drar oss i negativ retning. Derfor vil mennesket ofte være bedre i samfunn med nok ressurser. Dette er nok en mye større faktor enn religion.

    Å oppføre seg som en renbarket egoist/psykopat er noe man kanskje i større grad har kunnet de siste tusener av år hvor gruppene har blitt store nok til at enkeltindivider kan slippe unna med det. Det kunne man neppe i menneskets barndom, hvor gruppene bare var på noen titalls, kanskje opp mot et par hundre mennesker, og dermed mye mer gjennomsiktig.

    Jeg tror nok også det har vært evolusjonsmessige fordeler med overtro, fordi det har gitt (falske) betryggende svar, fellesskap og kanskje en opphøyd autoritet som alle kan forholde seg til i frykt, men å si at organisert religion er en evolusjonær fordel er nok å blande kortene. Det kan har vært en kulturell fordel på noen områder, men da i tett samspill med andre prosesser i samfunnet.

    Religion har nok både vært en styrke for kulturer i noen sammenhenger, men også et hinder for fremskritt i mange sammenhenger. Demokratiet og mye av filosofien bak vår frihet har tross alt sitt utspring i en ikke-monoteistisk og ikke-religiøs gresk kultur. At de andre religionene ikke har gjennomgått den reformasjon kristendommen gjorde, noe som tross alt er av relativt ny dato historisk sett, har nok mange årsaker, og det kan jeg ikke nok om. Men jeg kan med sikkerhet si at gode menneskelige egenskaper ikke springer ut fra kristendommen. Den enkelte muslim, jøde eller menneske av annen religion er like godt og har stort sett de samme verdier som oss. Religionene tar derimot denne individuelle godhet og perverterer gjennom onde regler og tankesett som ofte ødelegger mennesker.

    Kristendommen har aldri vært en forkjemper for demokrati. Kristendommen har vært like mye en støtte for slaveri, som en motvekt mot det. De groteske oppfatninger mange i dag har om bl.a. homofili, seksualitet, kjærlighet og vitenskapelige spørsmål, skyldes dessverre en religiøs ballast som er vanskelig å kvitte seg med.

  • Henry

    Hei, beklager at jeg skriver så langt, men du tar opp så mye,

    At mennesker i hovedsak har samme moralske grunnprinsipper uavhengig av kultur er jeg helt enig i.
    At kristendommen i seg selv ikke har vært en forkjemper for demokrati ol. er jeg også helt enig i.
    Jeg er helt enig med deg i at folk gjerne er gode når det er nok ressurser tilgjengelig.
    Og jeg er helt enig i at den faktoren nok spiller mye større rolle enn religion.

    Virker litt som du bedriver stråmannsargumentasjon her.

    Jeg antar at det også har vært en nisje for psykopater i mindre grupper da disse kunne være spesielt hensynsløse mot andre nabogrupper og at dette har ført til mer ressurser til gruppen som har en psykopat eller to. Om det er en større nisje etter at samfunnene ble større er jeg slett ikke sikker på.

    Religion har også medført at samfunn har hatt samme moral, og dermed dempet konfliktnivået, og at man har følt samhørighet og dermed skapt tillit og sammenhengskraft i samfunnet. Og dermed lagt grunnlag for fredelig sameksistens handel og informasjonflyt. At et området av samfunnet ikke påvirker andre områder av samfunnet og at det er tett samspill er jeg slettes ikke uenig i.

    Derimot er jeg svært uenig med deg i at det hellenistiske, og i dette tilfellet Athen, var spesielt ikke-religiøst. Du ville sannsynligvis blitt dømt til døden for blasfemi om du hadde sagt det du skriver på denne bloggen slik Sokrates ble. At man fikk filosofier som i stor grad var rasjonelt fundert endrer ikke på det. Det gjør heller ikke det faktum at det på den tiden ble snakket om etikk som en vitenskap (og ikke bare som dogmer), nesten slik Sam Harris gjør i våre dager.

    Tanken om at mennesket er grunnleggende godt leder til at man glemmer at mennesker faktisk trenger avskrekning, med en form for sanksjoner, så folk ikke utfører handlinger som bidrar til å minske den totale velferden. Om vi hadde fjernet alle legale og sosiale sanksjoner mot uakspetabel adferd ville vi få mye mer av dem. Jeg tror også at samfunnet ganske snart hadde etablert selvjustis i stort omfang ganske raskt om de hadde blitt fjernet.

    Folk er generelt villig til å oppføre seg bra – så lenge de tror alle andre gjør det, men om de ser at mange andre tjener på å oppføre seg dårlig vil det raskt bli mange flere som vil oppføre seg dårlig. Det gjelder helt uavhengig om de har «nok ressurser» til å kunne leve greit. (Og hva er «nok ressurser»? Mye vil ha mer)I India er det helt klart overklassen (inkl. byråkratene) som er korrupte, landsbyfolk har ikke penger til å bestikke med.

    I enkelte sammenhenger er jeg helt enig i at religion vil være en hindring. Faktisk er det gjerne slik at samme fenomen har både fordeler og ulemper. I sakene dine om pedofili vil den sterke fordømmelsen sannsynligvis gjøre at færre utvikler pedofili (positivt), men (de færre) barna som deltar vil nok bli langt sterkere rammet (negativt). Så må man vurdere om fordelene oppveier ulempene, og jeg tror du gjør en riktig vurdering der.

    Den største hindringen med dagens religioner er nok at de nekter å forholde seg til slike avveininger og i steden finner svaret i sin åpenbaring eller tradisjon. Men tradisjon i seg selv kan være et godt argument. Det er ikke sikkert at det er slik at man klarer forutse alle de konsekvenser en endring vil få på samfunnet. En av 60-talls feministene i Norge ble engang konfrontert med at feminismen hadde bidratt til mer voldelige jenter og flere kvinner i fengsel. Men det nektet hun å ta innover seg og valgte å fokusere på den andre siden av medaljen. Men man kan ikke ha det ene uten det andre og mange ganger blir ikke den vurderingen gjort før man i etterkant ser de negative konsekvensene og dermed moderere etikken/politikken.

    Så en gammel tradisjonen er et argument i seg selv og burde tale for at samfunnet faktisk fungerer også på sikt i fremtiden. Mange endringer trenger en generasjon eller to for å merkes til fulle. Og det er vanskelig å forutse alle konsekvenser i forkant, langt mindre ta hensyn til dem.

    Endel som tror på «det gode mennesket» tror også på Kardemomme-loven (Du skal være snill og grei, og forøvrig kan du gjøre som du vil) og det er ikke en god lov om man ønsker å maksimere mennskelig velferd. At en person gjør noe kan endre på hvilke muligheter andre personer får. Innfører man for eksempel polygami (eller seriemonogami) vil det resultere i en rekke påvirkninger på barna, samt at fordelingen av gifte kvinner og menn ikke blir 1 til 1 og dermed genererer et overskudd av menn som sannsynligvis vil være mer villig til å reise ut i viking/jihad og andre (illegale) muligheter for å skaffe seg penger og sosial anseelse. Det er et fordelingsspørsmål der kristendommen tok fattige menns og høystatus-kvinners parti, mens Islam tok parti for mektige menn og for ekspansjon med å skaffe soldater. Uansett hva som velges vil det bli fordeler og ulemper, samt at sanksjonene for å støtte opp om systemet som velges også vil påføre ulemper.

    Du påstår at det du omtaler som «groteske oppfatninger» om «homofili, seksualitet, kjærlighet og vitenskapelige spørsmål, skyldes dessverre en religiøs ballast». Jeg tror mye av grunnen til slike oppfattninger er mye mer menneskelige enn religiøst betinget. Folk søker trygghet og liker ikke at «sannheter» endrer seg, svært få forstår den vitenskaplige metode (som ikke endrer seg) og de vitenskapelige resultatene endrer seg og de er også på tvers av det mange har trodd tidligere.

    Det kan også være grunner for at slike oppfatninger har oppstått selv om vi ikke forstår dem, og selv om de personene som forsvarer dem heller ikke forstår hvorfor, de bare føler at det er noe intuitivt galt.

    Jeg er ikke helt sikker på hvilke oppfatninger du sikter til, men forelskelse/lidenskap varer fra naturens side sjelden mer enn 5-6 år. Å da aktivt fraråde folk lidenskapsekteskap gir da god mening om de anser at barn primært bør få vokse opp i en familie, om det er mulig. Jeg nevnte over en grunn til at det kan være fordelaktig at man ikke har polygami/seriemonogami. I tillegg kommer naturligvis at man vil få en ganske annen genetisk seleksjon om bare en begrenset del av mennene får avkom. Folk som er agressive får gjerne lettere en status-posisjon og dermed blir det seleksjonspresset sterkere på gener som disponerer for agressiv adferd. Det siste vil naturligvis ikke merkes før etter et betydlig antall generasjoner, men kan bidra til et mer voldelig samfunn på sikt.

    Selv om jeg er enig i at kristendommen ikke er en forkjemper for demokrati, så har kristendommen vært med og skapt et samfunn som tillot fremveksten av demokrati og en vitenskaplig tradisjon. Uten kristendommens universelle ideer ville det neppe blitt så god grobunn og støtte til universelle menneskelige rettigheter i Europa.

  • Noen få kommentarer til Henry:

    For det første – er enig i at tanken om at «mennesket er godt» er problematisk. Som er tanken om at mennesket er født «ondt» (les arvesynden).

    Mennesker er flokkdyr; det vil si at vi må ha overveiende gode evner/tendenser til samarbeid, men også drive til hierarki. Sånn sett er tankegangen «ond/god» som natur temmelig meningsløs.

    Om demokrati og rettsstat. Dette forekommer før kristendommen, og i alle fall før kristendommen tar det til seg. Og det var ikke bare de gamle grekere som bedrev en form for demokrati før kristendommen, men også områder i nordlige India. Den første til å utforme lover om religionsfrihet var vel keiser Ashoka. (Siden Chingis Khan er nevnt – han hadde også tanker om rettssikkerhet.)

    Dette peker mot at Gunnars argumentasjon (slik vi tolker den) om at slike ting ligger der som en mulighet, noe som kommer når «tida er inne» er mest sannsynlig.

    Hvorfor kommer da demokratiet etter kristendommen?

    En rimelig tolkning finner vi ved å se på koloniseringskart. Kristendommen besatt kort og godt den mest effektive teknologi, vilje og brutalitet til å kolonisere store deler av verden. Og demokratiet kom etter at koloniseringa var over.

    Det finnes noen unntak – som Australia, Canada på den ene sida. Thailand på den andre, for å ta de første som kommer i tankene.

  • Henry

    Hei Raag Raaum.

    Det virker som om vi er nogenlunde enige om menneskets natur.

    At demokrati og rettstat ligger der som en potensiell mulighet er jeg tildels enig i, men den muligheten kan også begrenses av kultur, deriblant religion. Rettsprinsipper kan begrenses til etnisitet, eller religionen kan legge vekt på et harmonisk samfunn der enkeltmenneskenes interesser er mindre viktig.

    Demokratiseringen kom vel noe før kolonisering var over. Cromwell 1640-tallet, i Hansa-byene kom rettigheter til borgerskapet tidlig osv. (Eller før kristne tradisjoner med ting i Norge ol.) Når utenrikshandelen ble viktigere og fagkompetansen ble mer mobil på tvers av landegrenser, ble kongemakten svekket til borgerenes fordel. Og kolonivelde ble først avskaffet på 1960-70 tallet, omtrent på samme tid som da slaveri ble offisielt forbudt hos etternølerene.

    At kristendommen (kristenheten?) «besatt brutalitet» til å kolonisere er nok mer tvilsomt, den katolske kirke var brutal mot religiøse konkurrenter, men var også uenig med konquestadorene om rettigheter til indianere og opprettet mange jesuitiske misjonsstasjoner som bidro til å motvirke landsmennes (spanjolenes og portigusernes) naturlige tilbøyligheter til å ta for seg. At kristenheten besatt teknologien er vi derimot helt enig i.

    Om man sammenligner kolonimaktenes brutalitet med den brutalitet som de lokale, både i Afrika, Midt-Østen, India og i Amerika, utøvde mot hverandre så fremstår kolonimaktenes brutalitet som human (i datidens perspektiv). Britene forsøkte endog å tvinge araberene til å avskaffe slavehandelen i Afrika fordi de anså det for barbari, samt at de gjorde slutt på slaveriet i India. Belgierne fikk brent ned flere handelsstasjoner i Kongo fordi de oppførte seg som naive gentelmen som ønsket å beskytte misbrukte lokale kvinner. Alt i alt virker det som om kristenheten spredte humanitet og rettsstat til tross for mye maktbruk. F.eks. innførte britene parlament og rettssytem i India lenge før de avskaffet India som koloni – altså kom demokratiet først.

    Nå bør det nok anføres at også romerene innførte rettstat i sitt området og forbød menneskeofringer, men var ellers også ganske tolerante overfor religiøse tradisjoner. Det til tross ble kristne, spesielt til tider, forfulgt.

  • @ Henry:

    Vi kommer fort opp i definisjonproblemer her. Du påpeker at noen kristne var mot brutalitetene. Men det endrer ikke at det var kristne nasjoner som var kolonalister. Vi forestår kristne som «de som selv anser seg som kristne, de som ville krysse av «kristen» på et spørreskjema med alternativer som kristen, muslim, jødisk, buddhist osv. Andre typer definisjoner lider, etter vår mening, av problemet: «Vi (kristne etc.) er bare de gode (kristne), mens de slemme (kristne) egentlig ikke er (kristne). Det er en form for sirkeldefinisjon som kan brukes til mer eller mindre hvasomhelst.

    Og å bruke Kongo som eksempel på kristnes godhet – da må en virkelig ta på seg solformørkelsesbriller! Det er all grunn til å hevde at Belgias herredømme var noe av det grøvste som har forekommet – og at problemene de har i dag, skriver seg fra denne okkupasjonen.

  • Ami Aas

    Dette er noe av det bedre jeg har lest. Du skriver på en veldig god måte om et litt «tabu» tema. Jeg skal opp i muntlig eksamen om Kristendommen og kulturarv, og vil definitivt trekke fram mange av disse temaene, vil bare takke for inspirasjon til framlegget mitt!

  • Pingback: Nordmenn – verdens ekleste folkeslag |()

  • Jon Faller

    Det sier litt om hvor gjennomsyret vi er av vår «1000-årige kristne kulturarv» når selv Humanetisk Forbund har kristen formålsparagraf.

  • Thor Waldemar Wilhelmsen.

    For meg er kristen kulturarv en uendelig rekke av selvhengte ulykkelige homofile m.fl., samt ett samlebegrep for råttent menneskesyn satt i system.
    Med andre ord finner jeg ingen godhet og når det er poenget faller korthuset kristendommen fullstendig sammen.

  • Kjell Egil Bordal

    Takk! Nå skjønner jeg bedre hvorfor jeg har kristendommen langt nede i halsen. Som ung trodde jeg at jeg var helt alene med denne aversonen og følte meg ‘annenrangs’ i forhold til de ‘normalt’ kristne.

  • trasherhead

    Hva som blir lært og hva som skjer i praksis er 2 adskilte ting.

  • dagbjerk

    Vanligvis leser jeg Tjomlids blogg med stor glede men dette innlegget forundret meg. Det kan vel ha noe med at jeg er prest i Den norske kirke… Tjomlid satser jo ellers på å være ytterst saklig i sin blogg, og derfor er vel dette innlegget mer et utslag av frustrasjon og emosjoner enn fakta? For problemet er jo at inne i dette innlegget er det saklige fakta som ingen kan bestride, (og som de fleste kristne skammer seg over) samtidig er det også noen vridninger av sannheten som vel ikke er Tjomlid verdig. Det er for mange punkter til å ta til seg alt på en gang i dette innlegget, men jeg vil likevel påpeke at å fjerne «Den kristne kulturarven» fra landet er litt mer komplisert enn kanskje man kan tro. For jeg er aldeles enig: Begrepet brukes altfor uspesifisert og uten et gjennomtenkt innhold. Av folk på alle sider i debatten. For «kultur» er jo et vidt begrep, og kristen kulturarv kan like gjerne handle om kirkearkitektur, kirkemusikk, religiøs litteratur og kunst og det som kanskje er den største kulturskatten kristne i Norge har gitt til verden; de religiøse folketonene. Hvis «den kristne kulturarven» også omfatter dette, så må jo det tas vare på, om ikke annet, så av rent museale årsaker. Mange kristne i dag føler kanskje også at den institusjonaliserte «Den kristne kulturarven» står i veien for en levende kristen tro, mer enn det hjelper den.

  • dagbjerk

    Og DER så jeg at Tjomlids OP var fra 2008 og jeg er var litt sent ute… (Som vel er symptomatisk for kirken…)

  • Per Steinar Runde

    Blogginnlegget til Gunnar Tjomlid frå 28. juli 2008 om «Vår kristne kulturarv» er ikkje spesielt sakleg eller godt underbygt med fakta. Om han ville formulert seg sameleis i dag, veit eg ikkje. I februar 2010, også det ei god stund sidan, skreiv eg innlegget «Religion – rota til alt vondt?» på verdidebatt, sjå http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread39817/ På det tidspunktet hadde eg ikkje lese GT sin blogg, men kom likevel inn på nokre av dei tema som han her tek opp. Eg prøver å lime inn heile innlegget mitt:

    Religion – rota til alt vondt?

    Publisert 10 februar 2010 – 1266 visninger Innlegg

    Ein ting som har overraska meg er dei mange ateistar,
    agnostikarar og ”human-etikarar” som tek del i diskusjonen på
    Verdidebatt, tydelegvis med eitt overordna føremål; å delegitimere
    religion
    generelt og kristendom spesielt. Eg skal vere den første til å vedgå at
    dei eksistensielle spørsmåla i livet får vi ingen intellektuelt
    tilfredsstillande svar på, korkje i vitskap eller religion.
    Ivar Aasen har på poetisk vis formulert dette i diktet ”Vit og tru”, der
    han konkluderer med at ”vesle vitet strekk ikkje til; ei tru må stydja
    opp under”. Men sjølv Gudstrua har innebygde tankekors:
    Det vondes problem, den evige lagnaden og det som synest å vere urimeleg
    urettferd knytt til begge desse forholda.

    Det er likevel i liten grad slike grunnleggjande innvendingar vi blir
    møtt med på Verdidebatt eller i den kristendomskritikk som har vore
    reist sidan opplysningstida. Det er heller påstandar om at
    kristendommen har vore årsak til det meste av vondskap, krigar og tortur
    som har skjedd på jorda siste to tusen åra, og så får vi opplista
    korstog, inkvisisjon, kjettarbål, religionskrig,
    hekseprosessar og folkemord i alle verdsdelar, frå utryddinga av
    indianarane via slavehandel og kolonitid til holocaust, gjerne omtalt
    som det kristne massemordet på jødane.

    Tala som blir oppgitt på offer for kristne overgrep og krigar er heller
    ikkje snaue: I ”Kruttårnet”, andre bind av ”Bestialitetens historie”
    skriv Jens Bjørneboe at ”Voltaire beregnet ca 9 millioner
    ofre for den kristne Kirke”. Men Bjørneboe sjølv tek langt sterkare i:

    ”Men selv uten de blodbad, hvor Kirken bare har bistått, bare vært
    medskyldig, – hvor vi holder oss til de slakterier, hvor Kirken er
    eneansvarlig, vil vi komme opp i at Kristi lære har forårsaket
    flere hundre millioner døde. Langt mer enn stalinismen og hitlerismen
    tilsammen. Ingen religion, ingen impuls i hele verdenshistorien har i så
    høy grad muliggjort Satans herredømme over jorden som de
    små, fire evangelier har gjort. ”Kristi lære” har minimum 300 millioner
    døde som frukt. Aldri har verden sett en slik inkarnasjon av det onde
    som den kristne Kirke”.

    Eg møtte slike tankar første gong ved eksamen i norsk hovudmål på
    gymnaset, der ei av oppgåvene var å kommentere ein artikkel av Johan
    Borgen. Særleg ei formulering brende seg fast i minnet: ”Kirken
    vil krig”. Nokså kategorisk og utan nyansar. Det er ikkje eingong snakk
    om at religiøs usemje kan skape konflikt og krig, men ein påstand om at
    dette er noko ”kyrkja” beintfram ønskjer.

    Det er slike tankar som kulturradikale har kolportert og fått inn i
    lærebøker og leksika. I til dømes Pax Leksikon frå 1979 vart
    hekseprosessane skildra slik: ” Ein stad mellom 9 og 30 millionar, for
    det aller meste kvinner, vart gjennom godt og vel to hundre år
    torturerte og drepne, kan hende den største menneskejakta verda har
    sett”. Store Norske Leksikon har vore litt meir moderat i overslaga,
    men så seint som på 90-talet stod det der at ofra talde ein stad mellom
    100 000 og fleire millionar.

    Dette er rein historieforfalskning, for då var det alt godt dokumentert
    at omlag 45 000 vart avretta i dei europeiske hekseprosessane frå 1420
    til 1770. Dei fleste kjende sakene hadde opphav i
    nabokranglar og ikkje i religion, og sekulære domstolar hadde større
    tendens til å gje dødsstraff enn den kyrkjelege inkvisisjonen.

    I kronikken ”Urimeleg kritikk av kristen kultur” (Vårt Land 30.01.08)
    kom Sigurd Skirbekk med slike fakta frå seriøs forsking, gjort av m,a,
    Hans Eyvind Næss: Med bål og brann: Trolldomsprosessene i
    Norge (Universitetsforlaget 1984) og den amerikanske historieprofessoren
    Brian P. Lervack.

    Skirbekk tek også opp dei andre klagemåla mot europeisk, kristen kultur.
    Han set gjenerobringa av Palestina og Spania inn i ei historisk ramme,
    der islam for den kristne kulturkrins ikkje berre var
    ei religiøs utfordring, men i høgste grad ein militær trussel. Etter at
    muslimane hadde erobra heile det kristne Midtausten og Nord-Afrika, var
    det før nasjonalstatane vart danna i Europa berre
    pavekyrkja som i vest kunne reise ei militær og ideologisk motmakt mot
    muslimane. Skirbekk skriv ikkje noko om Bysants, men i aust var det
    bysantinarane som tok støyten. Dei stansa den muslimske
    ekspansjonen på 600-talet og heldt den i sjakk i ytterlegare 800 år. For
    den som vil lære litt meir om dette fascinerande riket, vil eg tilrå
    Judith Herrin: ”Byzantium. The surprising life of a
    medieval empire” (Penguin Books 2007).

    Når det gjeld slaveri, nemner Skirbekk at Store Norske Leksikon skriv
    tilslørande at det ”døde ut på 1200-tallet”. For det første så tok ikkje
    slaveriet i størstedelen av verda slutt då, men det vart
    svært redusert i Europa, der striden stod mellom kristne og kommersielle
    grupper. Sjølv den seinare europeiske handelen med svarte slavar frå
    Afrika ville ikkje vore mogleg utan at det der var ein
    eksisterande slavehandel frå før, som afrikanarane sjølve stod for.
    Kjøparane var ikkje berre europearar, men i endå større grad arabarane,
    som ikkje berre kjøpte fleire slavar (14 millionar til
    arabiske land; 11 millionar til Amerika; dei fleste til Sør- og
    Mellom-Amerika), men delvis tok slavar sjølv, jamvel 1 million
    europearar! Dessutan kan ein spørje seg kor fromme slavehandlarane
    faktisk var. Den kjende salmen ”Amazing Grace” vart skriven av John
    Newton, som sjølv hadde vore kaptein på eit slaveskip, men tok avstand
    frå dette då han vart omvend. Og det var etter initiativ frå
    kristne kvekarar at Vesten fekk ei bindande juridisk og institusjonell
    avskaffing av slaveriet, lenge før det skjedde i andre sivilisasjonar.

    Når det gjeld desimeringa av den indianske befolkninga i Amerika,
    støttar Skribekk seg til William H. McNeill: ”Plagues and Peoples”, som
    dokumenterer at dette skjedde i stor grad fordi indianarane
    døydde av koppar, meslingar, difteri og influensa, som dei ikkje hadde
    immunitet mot. Sjølv har eg lese Howard Zinn: ”USA. Folkets historie
    1492 – i dag” (Forlaget Oktober 2006). Boka er skriven med
    eit ekstremt kritisk blikk på alt europearar og deira arvtakarar i USA
    har gjort frå Columbus til dags dato. Men mellom alle historiene om
    massemord på indianarar, kjem ti linjer om fleire område
    (New Netherland, Marthas Vineyard og Block Island) der det heile tida
    var fred mellom indianar og kvit, men der 90-95% av indianarane likevel
    døydde – av koppar.

    I staden for å påstå at kjelda til all vondskap ligg i religion generelt
    og kristendom spesielt, er det vel større grunn til å sjå på kva
    menneske er i stand til uavhengig av religiøs tru. Viss det
    er gudstrua som skaper død og forderving, skulle ein tru tilstanden var
    betre der denne var gitt ringe kår. Sovjet under Stalin og Kina under
    Mao kan vel då høve som samanlikningsgrunnlag.

    Jan Otto Johansen skriv i ”Mitt liv med Moder Russland” (Aschehoug 2009)
    at berre som følgje av tvangskollektiviseringa miste 6-9 millionar
    livet i Ukraina og 1.5 døydde i Kasakhstan i 1932-33. Og
    millionar andre omkom i slaveleirane i Sibir. Johansen viser her til
    Anne Applebaums bok ”Gulag” frå 2004, som han meiner ”har et viktig
    budskap i en tid da vold og terror relativiseres, og en
    generasjon som dyrket massemorderne Stalin, Mao og Pol Pot, er rykket
    inn i lederposisjoner i forlag, medier og næringsliv”.

    I Jung Chang / Jon Halliday sin glimrande biografi, ”Mao. Den ukjente
    historien.” (Gyldendal 2005), får vi vite at 38 millionar kinesarar
    døydde av svolt og overarbeid under ”Det store spranget
    framover” og hungersnauda dette førte til. ”Med viten og vilje sultet og
    arbeidet Mao disse titalls millionene til døde”, skriv forfattarane.

    Det merkelege er at dei som hevdar kristendom er basert på skadelege
    mytar, men trur om seg sjølve at dei står for rasjonalitet, vitskap og
    menneskerettar, i så stor grad byggjer sin kritikk nettopp
    på mytar og lettbeint omgang med fakta, medan dei overser grundig
    dokumentasjon på det ateistiske regime har stått for av vondskap og
    massedrap.

  • Thor Waldemar Wilhelmsen.

    Det eneste kristne er god på er hykling.

  • Pelle P. Olsen

    Det enestående i «den kristne kulturarv», som du ikke finner spor av noe annet sted, og ikke har noe annet opphav, er den kristne definisjonen av kjærlighet, som Gud viste gjennom selv å bli et menneske, Jesus. Alt godt som har kommet ut av kristendommen, har sin rot i dette. Alt ondt, som dessverre også representanter for kristendommen har forårsaket, har sin rot i en misforståelse av hva Guds kjærlighet innebærer.

    Mange av ideene i det moderne, vestlige samfunn, har røtter andre steder enn Bibelen. Imidlertid har tolkningen og implementeringen av ideene sine røtter i den kristne lære. Videreutviklingen av ideene har bare skjedd i den kristne delen av verden, som således har vært en nødvendig katalysator. Uten «den kristne kulturarv» har det beste i vårt samfunn ikke eksistert.

  • Tor TorsenT

    -lkjrij

  • Trond M Thorgersen

    Det ligger i navnet, kristne skal følge Kristus. Og skal man følge Jesus, så elsker man sin neste som seg selv. Hvordan kan det få blitt feil?

  • Trond M Thorgersen

    Den største feilen de fleste som kritiserer kristendommen gjør, er å gi selve «religionen» eller med andre ord Jesus, skylden for alt det dumme vi mennesker gjør i kristendommens navn. Kristendom er å følge Jesus, det vil si å elske sin neste, de som ikke gjør det handler ikke på en kristen måte.

    På Jesu tid skulle man ikke blande seg med tollere, spedalske, kvinner som bedriver hor, osv. Jesus gikk imot dette, og tok seg av de utstøtte. Han var også blant de første som respekterte kvinner på lik linje med menn. Hvem var det som for eksempel var de første sannhetsvitner til Jesu oppstandelse fra graven? Jo kvinner!

    Derfor har jeg vondt for å se hvordan kristendom kan være en trussel. Det er jo et kjærlighetsbudskap! Jeg ser at enkelte har brukt også kristendommen i sin hunger etter makt, men da handler de jo ikke etter Jesu ord.

  • Randi Vingerhagen

    Takk! Noen har frekkhetens nådegave – og seierherrene skriver historien. Denne kombinasjonen er en massiv og seig masse å vinne bukt med. Men jo flere vi er som tar til motmæle, jo flere vi er som beskriver en annen historie enn den kristenfolket har lyktes med hittil, jo flere vi er som skriver og snakker om tvangskristningen og indoktrineringen siden 1537, jo flere vil fortelle den historien som er dokumenterbar – jo flere vil bli opplyst. I tillegg: Når grådighet og pengepugeri fra Kirkens folk blir tydelig forklart og beskrevet, vil vi litt etter litt, avkle hele kirkevesenet som det det er, en vernet arbeidsplass betalt av staten.