I kveld blandet jeg meg inn i en debatt på Facebook som startet med følgende utsagn:

Dodsstraff1

La meg først starte med å si at jeg ble sjokkert over at en «normal» person faktisk kunne ha dette synspunktet. Enda mer sjokkerende var det å se at 10 personer «liket» utsagnet med en gang, og flere kommentatorer slengte seg på sin støtte:

Dodsstraff2

Debatten ble het, og etter 50-60 innlegg kokte trådstarteren sine argumenter ned til følgende:

Dodsstraff3

Jeg trakk meg kort tid etter ut av debatten på Facebook, men jeg følte det var noen poeng som gjerne kunne utgreies litt her i bloggen.

(La meg først si at jeg i denne bloggposten vil omtale en morder som en mann. Selvsagt kan dette også være en kvinne, selv om det er ekstremt mye mer sjeldent. Av praktiske årsaker skriver jeg «han» når jeg snakker om en drapsmann.)

Trådstarters argumenter lister han opp som følgende:

1) Straffen skal stå i forhold til forbrytelsen.

Dette er det gammeltestamentlige «øye for øye, tann for tann«. Men hvorfor? Er dette bare et catchy slagord som fikk Det Gamle Testamentet til å selge som Ringenes Herre, eller har det faktisk noe for seg? Vel, tanken bak er kanskje at for å hindre selvjustis, altså at folket tar loven i egne hender, må staten ha et straffenivå som gjør at folk føler gjerningsmenn «får det de fortjener«.

Nå er dette etter mitt syn en primitiv og barbarisk tenkemåte, selv om det har en kjerne av sannhet. Jeg tror dessverre at vi må ha en viss straff nettopp for å hindre selvjustis. Folk må føle at staten straffer for dem. Denne kontrakt mellom «folket» og «staten» må ligge til grunn, ellers rakner hele systemet.

Samtidig er det vanskelig å se at dette skal kunne gjennomføres konsekvent, fordi resultatet av en slik tolkning vil være et Taliban-lignende regime hvor vi blinder folk som har blindet andre og kaster syre i ansiktet på gjerningsmenn som har gjort det mot noen andre. Å ha et voldelig regime tror jeg ikke noen av oss ønsker.

Og hva med alle grensetilfellene? Argumentet til trådstarter er at det å ta liv er å frata et menneske alt, og da er eneste legitime straff å frata også gjerningsmannen alt, altså å ta hans liv. Men hva da hvis man kjører bil og dreper en fotgjenger? Da har sjåføren også tatt livet av en uskyldig person. Den døde fotgjengeren har mistet alt. Skal ikke da sjåføren også straffes med å fratas sitt liv?

OK, det er kanskje ikke overlagt eller forsettelig drap, så kanskje deres liv skal spares. Å føre en bil er ikke det samme som å snike seg inn på soverommet til sin eks-kjæreste og drepe henne med kniv. Det er overlagt drap. Eller kanskje morderen er så rasende at han har drukket seg til motet og utfører ugjerningen i beruset tilstand. Kan han likevel klandres? Han var jo ikke ved sine fulle fem i gjerningsøyeblikket. Joda, men det å drikke seg full er en selvvalgt handling. Men hva da om bilens sjåfør er beruset når han kjører i hjel en fotgjenger? Skal sjåføren da få dødsstraff? Sjåføren vet risikoen ved å kjøre i fylla. Han vet at det er ulovlig og han risikerer å skade eller drepe seg selv eller andre. Likevel gjør han det. Er det en overlagt handling som bør straffes tilsvarende?

Trådstarter pøser på med å sammenligne smugling og salg av heroin med overlagt drap. Men alkohol dreper da uendelig mange flere personer enn det heroin gjør. Burde da også alle som har smuglet et par flasker rødvin inn i landet også få dødsstraff? Eller må man over et visst kvantum før det kan regnes som en kriminell handling som fortjener dødsstraff?

Nei, dette henger ikke på greip, men det illustrerer «slippery slope»-faren ved slik tankegang. Hvordan definerer man egentlig drap? Hvilke indirekte handlinger som ender opp med noens død kan man karakterisere som drap? Hva med legetabber? Feilmedisinering som dreper pasienter? Hva er et forsettelig og overlagt drap egentlig? Har vi klare nok definisjoner på dette, og klare nok marginer i dommene, til at vi kan ta liv i full visshet om at gjerningsmannen er skyldig i denne handling? Hvordan vet vi med sikkerhet hva forbrytelsen egentlig består i? Alle drap er nemlig ikke mord. Hva om personen forsettelig dreper sin far som banket ham opp og voldtok ham daglig i 10 år? Skal vi da fullføre farens misjon ved å også drepe hans sønn? Virkelig?

2) Gjentagelsesfaren elimineres ved å drepe en morder.

Det gjør den også hvis vi dreper voldtektsforbrytere, og det kan argumenteres for at en del seksuelle overgrep eller andre voldshandlinger er så alvorlige at de frarøver en person alt av verdi i livet. Og så har vi fyllekjørerne igjen. En fyllekjører som dreper en person vil kunne gjøre det samme enda en gang. Kanskje best vi tar knekken på vedkommende for å være på den sikre siden? Neste gang kan det hende han kjører inn i en flokk barnehagebarn som krysser gata. Vil vi ta den sjansen?

Det hører nok også til sjeldenhetene at en morder dreper på nytt etter løslatelse ettersom de fleste drap begås under svært spesielle omstendigheter mot en bestemt person (som ikke kan drepes en gang til). Tall fra USA varierer fra 1.2% til 6.6% av mordere som dreper på nytt etter å ha sonet sin dom. Skal vi virkelig straffe alle andre 95% med døden for gjerninger de ikke har begått fordi noen få kanskje kan finne på å gjenta handlingen? Det høres barbarisk ut spør du meg.

Og hvis målet er å eliminere faren for gjentagelse, så finnes det andre metoder. Å tilbringe en stor del av sitt liv i fengsel, kanskje sammen med psykiatrisk oppfølging, vil nok ofte eliminere faren for gjentagelse det også. Et fengselsopphold med utdanning, jobbtrening og kanskje til og med mer moderne metoder som innebærer at gjerningsmenn må møte sine (indirekte) ofre, kan ha stor effekt for å hindre videre kriminalitet når vedkommende slippes fri. Det høres mer humant ut etter min mening, og resultatet er det samme, bare at vi har spart et menneskeliv.

3) Det koster ingenting, det sparer samfunnet for kostnader ved å holde folk i fengsel, og i tillegg kan deres organer høstes og brukes til å redde noen andre.

La oss snu på dette. Et menneske kan sannsynligvis redde mange flere liv som levende enn som død. Hvis målet virkelig skulle være å bruke morderen til noe godt, hvorfor ikke utdanne ham og sende ham til Tanzania for å vaksinere barn som en del av soningen? På den måten kan han redde tusenvis av menneskeliv med sikkerhet, heller enn bare et eller to på usikkert vis.

Og hvis vi tillater å drepe folk for å spare samfunnet for penger som kan brukes til noe mer fornuftig, hvorfor ikke også stoppe behandlingen av kronisk syke mennesker? Det vil gjøre susen. Vi burde kunne tåle å ta livet av, eller stoppe livsforlengende og livsopprettholdende behandling av syke, hvis det kan spare penger som kan redde mer verdifulle liv.

Nå begynner vi å måle menneskeverd mot hverandre. En morders liv er mindre verdt enn en uskyldig. Men hva om morderen tidligere reddet et barn fra å drukne? Er hans liv da likevel mindre verdt enn en person som aldri har drept noen, men heller aldri har reddet noens liv? Og er noen av oss egentlig uskyldige? Kan ikke summen av et «uskyldig menneskes» ukjente gjerninger være verre enn en morders? Kan ikke en mann som har holdt sin kone i et jerngrep av psykisk terror gjennom 40 år være en større djevel enn en mann som har levd et normalt godt liv men som i sjalusi- og alkoholrus dreper sin ekskjærestes nye type? Eller hva med konsernsjefen som velger å bevisst bruke et farlig stoff i produksjonen av et produkt fordi det er billigere, selv om det vil kunne ta livet av flere hundre brukere av produktet over de neste ti år? Hva med konsernsjefen som bevisst velger å spre miljøgifter for å spare penger, selv om det kan ta livet av mange mennesker over tid? Er ikke disse også mordere? Er ikke disse til og med større mordere enn den simple drapsmann?

OK, nå er vi inne på noe mye større som ikke bare omhandler dødsstraff, men straff generelt. Her må vi være pragmatiske og akseptere at vi ikke kan regulere alle former for ugjerninger. Men vi kan derimot innrømme at vi har et så mangelfullt rettsystem at vi for enhver pris må unngå den ultimate straff. Straffenivåene må være begrenset, og bare i spesielle tilfeller med stor fare for gjentagelse kan vi tillate forvaring utover maksimumsstraff. Men dødsstraff kan vi aldri tillate, fordi det innebærer en vekting av menneskeverd som vi mennesker ikke er i stand til å råde over.

4) «det føles riktig for veldig mange mennesker inkludert meg..om du velger å kalle dette ikke å argumentere , sda er du bare ut etter å krangle, og du er da intelektuelt uærlig…»

Det føles også veldig riktig for mange mennesker å kriminalisere homofili. Menn som knuller andre menn i anus er tross alt en styggedom vi helst ikke vil tenke på, og hva ville skje om vi lot gud og hvermann få være homofile? Da vil plutselig alle barn ønske å være det, og det ville føre til mer sykdommer og umoralsk oppførsel. For ikke å snakke om at det er slik jeg opplært og at det også står i Bibelen som er Guds ord. Dette føler jeg veldig sterkt, og vi må forby homofili fordi jeg subjektivt sett synes det er på linje med min moral.

Nei, å ville innføre lov om statspålagt drap «fordi det føles riktig» er dessverre ikke godt nok. Da kan man nøyaktig like gjerne legalisere mord, fordi en person som dreper sin kone fordi det føltes riktig i så tilfelle er på nøyaktig samme moralske grunn som den som vil innføre dødsstraff fordi «det føles riktig«. Same difference.

Trådstarter fortsatte videre:

Dodsstraff4

Jeg sa nemlig tidligere i debatten at for å kunne argumentere for dødsstraff måtte følgende to punkter først oppfylles:

  • Ingen uskyldige vil noensinne bli dømt til døden.
  • Dødstraff virker avskrekkende.

Svaret hans på det første punktet er altså at «collateral damage» er noe vi må leve med. Vi må altså kunne akseptere at noen uskyldige blir drept for å sikre at de skyldige også blir det. Men dette leder oss til et uunngåelig paradoks:

Hvis bare én uskyldig person dømmes til døden og dommen fyllbyrdes, så har «bødlene» tatt et uskyldig liv. Ergo må de lide samme skjebne som den de drepte, de må også straffes med døden for å ha myrdet noen. Og bødlene i dette tilfellet er oss alle. Vi er staten. Det er vi alle som tar livet av en dødsdømt kriminell. Ergo er vi alle skyldige i drap i det øyeblikk en uskyldig dømmes til døden, og følgelig må vi alle dø.

For å unngå et slikt paradoks må vi ha et ufeilbarlig rettsystem. Det har vi ikke. Det kommer vi aldri til å få.

Utilitarisme

En slik konsekvensetikk som trådstarter her argumenterer for, er vanskelig å gjennomføre konsekvent. La oss dra frem det klassiske tankeeksperimentet:

Du står ved et jernbanespor som deler seg, og du har tilgang til en spake som kan påvirke hvilken retning et tog vil ta. Toget kan ikke stanses, og hvis du ikke rører spaken vil toget som kommer kjørende gå til venstre og drepe fem mennesker som står på sporet. Hvis du derimot drar i spaken vil toget gå til høyre og drepe en mann som står alene i sporet. Hva gjør du?

Studier viser at et stort flertall velger å dra i spaken. Det er tross alt bedre å redde fem mennesker enn bare én om man har valget? Ville ikke du gjort det samme?

Vel, la oss vri litt på scenarioet da:

Situasjonen med toget og skinnene er det samme som før, men denne gangen står du på en bro over jernbanen. Toget kan bare følge et spor, og fem personer vil bli drept om det får kjøre videre. Du vet at eneste måte å stanse toget på er ved å kaste noe tungt ned på sporet. Det eneste tunge objektet tilgjengelig er en tykk mann som står ved siden av deg. Vil du dytte mannen ned på sporet for å redde de fem?

Artig nok svarer et enda mer overveldende flertall at de i dette tilfellet ikke ville ha foretatt seg noe. Å dytte den feite mannen ned på jernbanesporet for å redde fem personer føles galt. Det ville være mord.

Plutselig er ikke den utilitarianske moralfilosofien så tiltrekkende lenger.

Men hva er egentlig forskjellen? I begge situasjoner gjør man en aktiv handling som medfører at en uskyldig, som ellers ville ha fått leve om du ikke foretok deg noe, dør for å spare fem menneskeliv. I første scenario drar man aktivt i en spake som dreper en person, og i den andre dytter man en person foran et tog så han dør. I den ene settingen føles det som om man redder fem liv, mens i den andre føles det som om man tar et liv.

Tenk litt på det. Er det nå like enkelt å si at vi må tåle litt «collateral damage»? Hva er forskjellen på å akseptere at noen uskyldige dør, og det å aktivt drepe en uskyldig? I det øyeblikk man aksepterer argumentasjonen til trådstarteren, om at «collateral damage» er akseptabelt, er man i praksis en morder selv.

Avskrekkende effekt?

Når det gjelder punktet om at dødstraff virker avskrekkende, så feiler også det. For det første viser undersøkelser at det neppe har en slik effekt. For det andre feiler dette på et rent logisk grunnlag. Drap utføres nemlig av hovedsakelig tre årsaker:

  • Profitt
  • Affekt
  • Tvangshandling/overbevisning

Profitt-motivet er overlagt og som regel godt gjennomtenkt og planlagt. Et drap vil i et slikt tilfelle ikke utføres med mindre gjerningsmannen er sikker på å ikke bli tatt. Er man sikker på å ikke bli tatt har straffen ikke noe å si.

Drap som gjøres i affekt vil aldri straffenivå påvirke, fordi det ikke er en rasjonell og gjennomtenkt handling.

Den siste kategorien er mordere som dreper vel vitende om hva de gjør, men som har en høyere drivkraft eller motivasjon bak det. De dreper i guds navn. De dreper fordi en indre stemme forteller dem til å gjøre det. De dreper fordi de tror det er til et høyere gode. Eller kanskje de er mentalt forstyrret på annet vis. Slike mordere kan man heller ikke skremme med straffenivåer.

Ergo vil høyest mulig straffenivå eller dødsstraff ha liten effekt på drapstall. Derimot kan det virke motsatt. Hvis man eksempelvis har drept en person og to personer er vitner, så kan man like gjerne drepe dem også, fordi hvis straffen for drap av en person er døden, så kan man ikke straffes noe mer for å drepe flere. Det samme vil også gjelde om man skulle innføre dødsstraff for eksempelvis grov voldtekt eller smugling av heroin. Hvis straffen er døden for en grov voldshandling, kan man like gjerne drepe offeret for å minske sjansen for at det sladrer, når straffen uansett er døden. Eller smugler man heroin kan man like gjerne drepe politiet, tollere eller andre som kommer i veien for smuglingen, fordi straffen ved å bli tatt uansett er like ille. Kun med en begrenset straff som ikke er livsvarig eller dødsstraff, unngår man dette.

Men hva om det var din datter som ble drept?

En annen debattant skrev følgende klassiske argument:

Dodsstraff5

Det er minst to problemer med dette. For det første må vi skille mellom individets følelser og samfunnets reaksjon. Hvis noen drepte en jeg hadde kjær ville jeg også kanskje kunne føle lysten til å drepe vedkommende. Under de rette omstendigheter ville jeg kanskje også kunne gjøre det. De følelsene som oppstår hos en forelder når deres barn blir drept, er det umulig for oss andre å forstå, men det er lett å forstå deres ønske om hevn.

Likevel kan dette snus på hodet. En morder er nemlig heller ikke et isolert individ. Kanskje morderen er far til et par små barn selv. Og han er noens sønn. Det finnes mennesker som er glade i denne personen, på tross av de ugjerninger han har gjort. Barn kan sjelden forstå farens ugjerning heller, de vet bare de har en far som de elsker. Er det ikke da like ille å ta fra dem denne faren for godt? Skal vi gjøre mot disse uskyldige individene det samme som vi selv straffer mannen for å ha gjort mot andre?

Jeg synes også det finnes mange andre årsaker til å være motstander av dødsstraff. Det kanskje viktigste er begrunnet med empati også for de verste blant oss. Jeg tror det finnes få virkelig onde mennesker i verden. Alle har vi en fortid som skaper oss. En person som har levd et liv i vold og misbruk, uten å oppleve kjærlighet og trygghet, vil ha mye større sjans for å bli en morder enn en person som har hatt den luksus å vokse opp i et kjærlig hjem med mye ressurser. Skal vi virkelig straffe med døden en person som allerede har lidd i hele sitt liv? Kan vi virkelig si at denne personen har nøyaktig de samme forutsetninger som andre for å skille rett fra galt? Og hva om personen er født med en hjernefeil som fratar ham evnen til å føle empati slik vi andre gjør? Kan vi straffe en slik person med døden for en handling han kanskje ikke har mulighet til å forstå den fulle rekkevidde av? Blir ikke det som å straffe en døv for å ikke lytte til hva man sier?

Jeg sier ikke at man skal unngå straff. Som jeg sa innledningsvis må man ha et visst straffenivå for å unngå selvjustis. Men burde vi ikke fokusere mer på forsoning og behandling, enn hevn og atter mer lidelse?

Debatten om dødsstraff er tilsynelatende vanskelig, men i praksis burde den være ganske enkel. For meg koker det mest av alt ned til tre punkter:

  • Vi har ikke et ufeilbarlig rettsystem, og da kan vi ikke gjennomføre en straff vi aldri kan reversere den dagen nye bevis kommer frem i lyset.
  • Har vi dødsstraff vil vi også drepe uskyldige mennesker. Tall fra USA viser at det beviselig er drept flere uskyldige personer hvert eneste år de siste tiårene. I det øyeblikk vi tillater et system som dreper uskyldige, er vi alle skyldige i drap selv.
  • Empati. Forsoning. Tilgivelse. Behandling. I et sivilisert samfunn er dette de idealer vi må strebe mot. Ikke mer lidelse, mer sorg og mer drap.

Hva mener du? Kommentarfeltet er ditt.

  • Even Gran

    Bra innlegg Gunnar! Hvis støtten til det barbariet som dødsstraff er, er på vei opp i Norge, blir jeg skremt.

  • Jeg vil gjerne bare tilføye til punkt 3, Gunnar, at dødsstraff slett ikke er billig. Det koster ganske mye penger, særlig også fordi de fleste som blir idømt dødsstraff i det eneste vestlige landet vi kan bruke til sammenligning, USA, har en rekke forskjellige ankemuligheter, om gjerrne drar ut i svært lang tid, og som koster samfunnet mer enn om personen bare hadde blitt satt i et vanlig fengsel. Dessuten er selve prosessen med henrettelsen også en relativt dyr affære, som involverer en rekke personer.

    Så, det er slett ikke nødvendigvis mye billigere, og det koster definitivt ikke «ingenting».

    Ellers er jeg ikke absolutt motstander av dødsstraff, og jeg er heller ikke særlig empatisk anlagt. Joda, mordere og andre kriminelle har gjerne en dårligere bakgrunn enn oss «ikke-kriminelle» (eller, i alle fall ikke voldskriminelle) mennesker, men det er samtidig et fakturm at mange som kommer fra dårlige bakgrunner ikke har problemer med å delta i samfunnet på normalt vis. Det er et valg man tar, selv.

    Og, når det kommer til utilitarisme, så er jeg da av den oppfatning at om man har et valg om å redde en større mengde liv ved å ofre et menneske (eller flere, men uansett færre enn dem man kan redde) så vil det være en akseptabel løsning – dog, det kommer jo litt an på – er forskjellen 1 og 5, og man kan la være å foreta seg noe, så hvorfor ikke… ingen av delene er særlig alvorlig i den store sammenhengen. Er det derimot snakk om 10 og million, så begynner tallene å monne litt….

  • Jeg er enig i at straffenivået må være sånn at det hindrer selvjustis. Dette er etter min mening den viktigste funksjonen straff har, og ofte er det nok den eneste. En gang i tida var kanskje «øye for øye» nødvendig, men slik er det ikke lenger i siviliserte samfunn. Det skal mindre og mindre til for at folk føler at rettferdighet er oppfylt. Denne utviklingen gjenspeiler en generell trend: samfunn har blitt stadig mindre voldelig.

    Sanksjonene som følger av rettsystem og straff handler ikke bare om konsekvensene av å bryte loven. De forteller oss også noe om hva slags reaksjoner som er legitime. Dersom statsmakten utøver vold, legitimerer den også vold ellers i samfunnet.

  • @ abre:

    Vet ikke om jeg er enig i utsagnet om at det stadig skal mindre og mindre til før man føler at rettferdigheten skjer fyldest – de fleste jeg kjenner synes straffenivået i Norge er latterlig lavt, f.eks. Særlig i «mindre alvorlige» voldsforbrytelser, der man som oftest får en dask på lanken – og i voldtektssaker, der faren for gjentatte forbrytelser er relativt mye større enn i mange andre voldssaker.

    Så akkurat dette med at man er fornøyd med at straffene blir stadig lavere (eller mindre alvorlige) er nok en sannhet med modifikasjoner…

  • Lars

    @PoPSiCLe

    de fleste jeg kjenner synes straffenivået i Norge er latterlig lavt,

    «Folk flest» har ikke begrep om straffenivået for en forbrytelse, men tror det er latterlig lavt. Ref

  • @ Lars:

    At «folk flest» er idioter er da ikke noe nytt. Men så sa jeg heller ikke noe om hva jeg, og evt. mine venner, mener er riktige straffer for forskjellige typer kriminalitet.

    Linken du la ved er litt interessant, men ettersom man ikke får se de faktiske dataene, så er det litt tynt. Jeg er også ikke en stor fan av en slik meningsmåling som dette – jeg synes antallet spurte er litt lavt, og selv om man korrigerer for statiske anomalier, så sier det egentlig ikke nok om situasjonen.

    Problemet er nok likevel at maksstraff i Norge i svært sjelden grad benyttes, og dermed blir det f.eks. slik at man kan få 15-16 år for forsettlig drap, o.l. Personlig synes jeg slike dommer er alt for lave.

  • 15 år er maksstraffen for forsettlig drap.

  • @ krikkert:

    Det har du helt rett i – fingrene gikk litt for fort – mente _overlagt_ drap når jeg snakket om straffenivå i forrige kommentar :)

  • Lars

    Jeg har da aldri sagt at folk flest er idioter, det får stå for din regning. Poenget er at det i stor grad ser ut til at folk som mener straffenivået er for lavt egentlig ikke vet nok om temaet, og at flertallet faktisk velger lavere straffer enn normert når de blir presentert med reelle scenarier. Dermed kan det virke som Abre har et poeng.

    Grunnlagsdataene i den refererte kartleggingen (som er noe helt annet enn en meningsmåling) blir forøvrig tilgjengeliggjort når prosjektet er ferdig og blir publisert.

  • Et lite tillegg til en (som vanlig) grundig og god artikkel:

    I stater som praktiserer dødsstraff finnes det mennesker som velger å la staten ta sitt liv. Det gjør de ved å gjøre en forbrytelse som medfører dødsstraff.

    Altså X ønsker å dø, men greier ikke ta sitt eget liv. Derfor dreper X et mer eller mindre tilfeldig og i alle fall uskyldig menneske Y på en såpass spektakulær og grov måte at han er sikra dødsstraff.

    Forøvrig stammer «øye for øye, tann for tann fra Babylon. (Hamurabis lov???) Konteksten er helt klar: Det er en maksimumsstraff, med hensikt å stoppe stammefeider som kunne gå over generasjoner.

    Vi finner det samme i gammel nordisk tradisjon, der «øyet» ikke behøvde å tilhøre den som hadde ødelagt «mitt» øye – men hvem som helst i forbryterens familie.

    For å få en slutt på slike feider (les foreksempel Grettes saga), ble det innført noe som ble kalt «mannbot».

    Det vil si at i vår kultur, før kristendommen, hadde vi en mer human lov (om enn ikke alltid praksis) enn for eksempel USA, Kina osv.

  • @ Lars:

    Til denne kommentaren er det verdt å påpeke at i Norge sitter vanlige folk i flertall både i tingretten og lagmannsretten. Så det er faktisk ‘folk flest’, i den grad lekdommerne er representative for folk flest, som står for det norske straffenivået.

  • Dette var en meningsløs debatt.. Svaret er jo åpenbart å bare drepe alle mistenkte, og la de møte den eneste som kan dømme folk.. Gud! :)

  • PoPSiCLe:

    «de fleste jeg kjenner synes straffenivået i Norge er latterlig lavt».

    Selv om dette skulle være representativt for befolkningen, ser jeg ikke at det står i noen motsetning til det som var mitt poeng, nemlig den utviklingen som har skjedd over lang tid. At straffenivået i dag muligens er mildere i noen sammenhenger enn det en viss andel av befolkningen måtte ønske, betyr ikke at pårørende i dag trenger samme type «hevn» som i middelalderen for å føle at rettferdighet er oppfylt.

    Personlig mener jeg det bør være et mål å få straffenivået så lavt som mulig, men sånn at straffen fremdeles opprettholder sin funksjon. Jeg tror at viktigere enn nivået som sådan, er at systemet er konsekvent, og at straffene er gradert på en måte som stemmer bra med folks oppfatning av forbrytelsenes alvorlighetsgrad.

  • @ abre:

    At man ikke trenger «hevn» i samme grad som i middelalderen er vel ganske greit.

    Jeg skjønner derimot ikke din beveggrunn for å arbeide for å ha som mål å ha så lave straffer som mulig – dersom målet er å få forbryterne tilbake til samfunnet fortest mulig, slik at de kan bli gode, skattebetalende, oppegående deltagere i samfunnet, så er jo det er glimrende utgangspunkt, men noe som er dømt til å feile (nå snakker vi realistisk her, ikke drømmeutopi der kriminalomsorgen fungerer, ingen er skeptiske til å gi kriminelle jobber o.l.).

    Personlig er jeg for at man sperrer folk som har begått grove forbrytelser inne i en glattcelle på ubestemt tid, dog ikke kortere enn 1,5 ganger forventet levetid. Du ser poenget? Jeg har ikke noen som helst sympati med vanskeligstilte skakkjørte personer – man gjør egne valg,alltid.

    Jeg har ingenting imot reformerte kriminelle som ønsker å følge loven, men jeg innser også at det i svært sjelden grad skjer – kanskje mye på grunn av manglende oppfølging og samfunnet generelt, men likevel.

  • Har vi dødsstraff vil vi også drepe uskyldige mennesker. Tall fra USA viser at det beviselig er drept flere uskyldige personer hvert eneste år de siste tiårene.

    Også et poeng i forbindelse med dette, som gjør saken enda verre: Det er ikke tilfeldig hvem som blir uskyldig drept på denne måten. Det er i USA stort sett fattige svarte menn; rike hvite menn får i større grad riktigere dommer i denne sammenhengen. IMO en skjevfordeling som er så grusom at det knapt er til å tenke på.

  • Anbefaler forøvrig alle å se dokumentarfilmen Henker – Der Tod hat ein Gesicht. (Engelsk tittel Hangmen – samme ble brukt i Norge, tror jeg.) Dybdeintervjuer med bødler fra diverse europeiske land + en amerikaner og en franskmann som var kolonimaktens siste bøddel i Algerie. Meget interessant og tankevekkende. Ikke så lett å få tak i, men meget vel verdt bryet.

  • kav

    En ting er å diskutere på facebook på en privat profil, men å kopiere ting som blir sagt inn på en blogg, uten å spørre , og når det er du som har bedd om å bli venn , er et overtramp av dimensjoner .Hadde du spurt om jeg ville være med å diskutere disse tingene på bloggen din ville jeg sikkert ha vært med , jeg er en person som står ved mine valg, og meninger. Det virker som om du har et sterkt behov for oppmerksomhet og bruker andre som middel…la meg ambefale deg å komme deg opp av stolen, i stedenfor å synke ned i egen selvforherligelse. Det ble kviskret til meg , at du ble sur da noen kopierte noe du hadde skrevet inn på en gruppe på facebook, la meg nevne at de samme reglene gjelder for deg som for andre. Når det gjelder dødstraff debatten så, er det en ting jeg har debatert med meg selv i årevis, jeg har også hat akkurat de samme argumentene mot , som blir nevnt av deg og her i bloggen , noe jeg også sa på facebook. du har også brukt andres utalelser uten å spørre …og som ei jeg kjenner sa som har møtt deg ( du er en noe merkelig skrue) jeg hadde også tenkt å slette deg tidligere da du virket smålig og usammenhengende, men jeg lot være siden vi hadde felles interesser i å angripe det irrasjonelle, noe jeg angrer på nå.Jeg håper at du i det minste lærer at når du ber folk om vennskap , så holder du en høyere moralsk standard.. Du er nok den typen person som vil være mere opptatt av osama bin ladens rettigheter en ofrenes skjebner, en som er mot krig bare for å være det, en person som heller vil la en atombombe gå av , en å bruke tortur for å unngå det…en relitavist uten egentlige moralsk samvittighet…..

  • Ziltoidia

    Hører selv enkelte klage over det såkalt lave straffenivået i Norge. I de tilfellene liker jeg å trekke frem Norges lave kriminalitetsrate i forhold til land med strengere straffer. Noe gjør vi tydeligvis rett her til lands.

  • @ kav:

    Tull og tøys. Innleggene er fullstendig anonymiserte, og hvordan dette kan være et «overtramp» på noen måte er vanskelig å forstå.

    Joda, greit nok, det kunne kanskje vært bedt om tillatelse, men det er da virkelig ikke nødvendig. Problemet ligger nok mer i at man ser på FB som en privat arena – det er det ikke, uansett hvor «privat» samtalen er.

    Og når man velger å faktisk sensurere navn og bilder, så er det da heller ikke noe spesielt provoserende med dette. Vær glad du ikke havnet på 4chan…

  • @ kav:

    Dette er fullstendig latterlig. Du og de andre er 100% anonymiserte. Dere er varslet om det, og påstandene er drøftet fullstendig saklig. Du ser ikke ut til å forstå at ingen her inne vet hvem du er. Dette handler faktisk ikke om deg i det hele tatt.

    At du klarer å lire av deg så mange personkarakteristikker om meg blandet sammen med falske påstander og rykter som overhodet ikke har rot i noen sannhet, er rett og slett litt flaut. Det er sånt man forventer av en trettenåring, ikke en voksen mann. Ja, for du er en mann, så pass kan jeg avsløre. Oh gosh, nå har jeg halvert antall personer i Norge du kan være… det er nesten en direkte avsløring…

    Det er også morsomt at du kaller meg «usammenhengende». Jeg tror alle som leser den originale diskusjonen eller de gjengitte sitatene dine klarer å tenke seg hvem av oss som klarer å fremsette en sammenhengende og forståelig argumentasjon :-)

    Bare husk en enkelt ting, jeg har ikke sagt et negativt ord om deg i denne bloggposten, hverken den anonymiserte deg eller enda mindre deg ved navn. Du har derimot fremstilt opptil flere løgner og misforståtte «hear-say»-rykter om meg, med fullt navn, i din kommentar. Du bør ikke være den som snakker om moralsk integritet.

  • Gunnar Roland Tjomlid skrev:

    Du ser ikke ut til å forstå at ingen her inne vet hvem du er.

    Og ikke bare det, men i all sannsynlighet er det ingen her som bryr seg døyten om det heller.

  • Koppa Dasao

    Som tilhenger av dødsstraff vil denne forhatte personer gi en tilbakemelding til dem han hater verre enn pesten på dette temaet.

    Jeg sa nemlig tidligere i debatten at for å kunne argumentere for dødsstraff måtte følgende to punkter først oppfylles:
    * Ingen uskyldige vil noensinne bli dømt til døden.
    * Dødstraff virker avskrekkende.

    Førstnevnte kan bortimot elimineres, mens sistnevnte er så hinsides all fornuft at selv en ateist, de største av alle idioter, burde være for intelligent til å komme med et slikt krav.

    Man kan fint innføre dødsstraff for drap, inkludert abort, overfallsvoldtekter og mange andre grove forbrytelser, samtidig som man legge listen for dødsdom ekstremt høyt. Det skal ikke bare være nok at bevisene tilsier av den tiltalte er skyldig – det må være umulig å argumentere mot at den tiltalte er skyldig, til og med for motstandere av dødsstraff.

    Sistnevnte er okseavføring deluxe. Kun ateister kan komme slikt vrøvl. Når har straff noen gang virket avskrekkende for noen ting? Med en slik argumentasjon kan man like godt nedlegge rettsystemet og gjøre alt lovlig. Rett og slett innføre anarki samtidig som kan brenner Kardemommeloven på samme bål som rettsvesenet kastes på.
    Behovet for å gjøre ting som er straffbart er så sterkt at til og med Norges lover anerkjenner dette ved å åpne for at handlinger som ellers vil være straffbare i enkelte tilfeller kan anses for å ikke være straffbare. Samtidig gis enkelte profesjoner, spesielt Barnevern, politi og vekterbransjen, stort sett frie tøyler til å utføre handlinger som ellers er å anse som straffbare, uavhengig av nødstilfeller.

    PS. Personlig ville jeg ikke hatt så alt for mye imot det om det ble innført dødsstraff for å bekjenne seg til ateismen, bortsett fra det faktum at lover ikke skal forby eller straffe tankevirksomhet, enten slik virksomhet er av det intelligente slaget eller av det tåpelige (ateistiske) slaget. Hva som foregår mellom ørene på folk skal ikke lovverket legge seg opp.

  • Bjørn T.

    Min argumentasjon mot dødsstraff er enda enklere. Er det lov å drepe? Nei. Staten skal ikke kunne gjøre noe som ikke er lov.

  • Alf

    Jeg har de siste månedene blitt en fast leser av denne bloggen, som vanlig var dette et grundig og presist innlegg om et viktig tema. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan noen kan argumentere for dødsstraff etter å ha lest dette. Stå på :)

  • PoPSiCLe:

    «Jeg skjønner derimot ikke din beveggrunn for å arbeide for å ha som mål å ha så lave straffer som mulig.»

    Det er fordi jeg anser straffenivået som ikke bare et uttrykk for den utviklingen jeg snakker om – at vold og tvang i økende grad har blitt tabu – men også en årsak til det samme. Dette er en spiral som kan gå begge veier.

  • Min argumentasjon mot dødsstraff er enda enklere. Er det lov å drepe? Nei. Staten skal ikke kunne gjøre noe som ikke er lov.

    Frihetsberøvelse er heller ikke lov, så da bør fengsel også avskaffes?

  • kav

    det var ingen som ble varslet om dette , og du har brutt et viktig moralsk prinsipp, nemlig privatlivets fred, når du ber noen om å legge deg til som venn så er det det minste du kan gjøre er å respektere folk sitt private rom. når det gjelder personkarikterestikker så kunne jeg sikkert godt lenger , er det noe livet har lært så er det å kjenne drittsekken på drittlukta..lyver gjør du også , du trakk deg ikke ut av diskusjonen slik du sa , og du ga ingen melding om det, bortsett fra i ettertid..du kan bli anmelt for slikt!-)

  • @ kav:

    Beklager, men du er helt på bærtur. Facebook er IKKE ditt private rom. Diskusjonen er fullt synlig for enhver FB-bruker som kjenner URLen. Om det føles mer behagelig for deg, kan jeg gjerne poste lenken så alle her inne kan se hele diskusjonen med fulle navn? For nei, man trenger IKKE være din FB-venn for å lese diskusjonen, i motsetning til hva du synes å tro. Det betyr i praksis at noen hundre millioner mennesker kan lese diskusjonen om de vil. Det er ganske mange flere enn de som leser bloggen min ;-)

    Det er påfallende hvordan du gjør et stort nummer ut av å «stå for egne meninger», men blir rabiat straks noen gjengir disse meningene i andre fora. Når det at atpåtil er gjort anonymt er din reaksjon helt hinsides all fornuft.

    Jeg trakk meg vitterlig ut av diskusjonen ved å skrive bloggposten og legge inn URLen til denne som svar i diskusjonstråden. På den måten var du og alle andre skriftlig informert om denne bloggposten hvor jeg tydelig skriver at jeg har trukket meg ut av videre diskusjon. Hvor mye mer tydelig må du få det inn? Jeg ga dere for øvrig lenken til bloggposten både for å si at jeg var ferdig med diskusjonen, men også fordi jeg mener det er redelig å la folk man siterer få mulighet til å se hvordan de er sitert, og mulighet til å diskutere videre i bloggen, om de ønsker det. Dette SELV OM de bare er sitert anonymt, og SELV OM sitatet er hentet fra andre offentlige uttalelser.

    Diskuterer du åpent på Facebook, så er det offentlige uttalelser. Hadde jeg derimot gjengitt noe fra en personlig melding inne på Facebook, eller en privat mail, så er saken selvsagt helt annerledes, selv om en anonymisering ville gjort siteringen harmløs i praksis. Men dette var altså ingen personlig melding. Det var en offentlig uttalelse i en diskusjonstråd svært mange har tilgang til direkte, og enda flere («alle») hvis de kjenner URLen.

    Det ironiske her er at du slakter meg for å gjengi en offentlig uttalelse, men så følger du selv opp med å ta noe «hearsay» fra en felles venninne, noe som er fullstendig privat og mellom to mennesker, og slenger ut på nett uten skam. Ekstra ille er det når dere begge har misforstått i to ledd og du til og med gjør en misforståelse om til to separate saker. Det ville være som om jeg gjenga masse privat som jeg vet om deg via vår felles venninne her i bloggen. Det ville jeg selvsagt aldri gjort. Det er forskjellen på deg og meg.

    Og ja, for all del, kan du ikke anmelde meg? Vær så snill å gjør det. Helst allerede i morgen. Sånn bare for å få jekket ned egoet ditt litt når du får høre nøyaktig hvordan myndighetspersoner vil reagere på en slik tullete anmeldelse? Man skal være passe selvhøytidelig for å true andre med anmeldelse for at noen har gjengitt anonymt, med skriftlig varsling til den gjengitte, en offentlig uttalelse de kom med, spesielt når sitatene er drøftet fullstendig saklig og uten noen form for latterliggjøring eller personlig hets/kritikk. Du har jo i følge eget sigende rapportert meg til Facebook også. La oss få vite hvordan det går, kan du ikke? :-)

    Jøjemeg. Hvis du ikke er i stand til å håndtere bruk av sosiale medier bør du holde deg til papir og penn i fremtiden.

  • Takk for et meget godt blogginnlegg! Det er faktisk ganske mange nordmenn som er for dødsstraff. En meningsmåling for et par måneder siden viste for eksempel at 51 prosent av FrP-velgerne ønsker innføring av dødsstaff (kilde: http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/flere-frpvelgere-for-doedsstraff-i-norge-3329300.html). Problemet er selvsagt at disse meningene er basert på frykt, sinne og hat. Derfor er det viktig at vi utfordres på etikken og jussen bak straffemetodene våre.

    Et hvert samfunn har en formidabel juridisk utfordring. Som mennesker er vi i liten grad rasjonelle – vi styres i stor grad av følelser, frykt og egeninteresse. Derfor er vi helt avhengig av å skape et rettssystem som hviler på fakta, menneskeretter og velprøvde juridiske prinsipper. Jo mer et samfunn styres av tro og følelser, jo mer primitivt og sårbart er det.

    Hvis jeg skulle oppleve at en av mine nærmeste ble voldtatt og drept ville jeg utvilsomt bli blindet av hat og hevnlyst. Hvis man tar utgangspunkt i denne følelsen når man skal lovfeste straffeutmålinger er man selvsagt på ville veier. Frykt, hat og hevn kan ikke få rom i lovverket til en liberal rettsstat. Dessverre har mange et bevisstløst forhold til etikk og jus, og det fører til at de lirer av seg påstander om dødsstraff på facebook, og folk er kjappe til å trykke på like-knappen.

    Skryt til Gunnar som orker å utfordre dem.

  • Mye følelser rundt dette temaet, jeg kan på alle mulige måter forstå kav’s reaksjon på å bli referert til på bloggen din – litt av problematikken rundt nettopp bruk av Facebook til å ytre sine personlige meninger er vel at det ofte er oppfattet som et privat medie.

    Selv er jeg ikke redd for at det blir noen diskusjon rundt dødstraff i Norge, da denne formen for avstrafning er avskaffet – jeg tror vi til og med har avskaffet det i krigssituasjoner, der de siste som ble henrettet etter 2 verdenskrig skapte en debatt. (Dette vet jeg fint lite om).

    Føler kav seg krenket er det mulig å politianmelde, men jeg tror nok bloggens eier antar temmelig rett at det ikke er gjort noe ulovlig fra han sin side.

    Lykke til videre i diskusjonen, mulig dette er en god anledning til å benytte en av de undervurderte mulighetene på Facebook, nemlig å «blokkere».

  • Bjørn T.

    Tobias V. Langhoff skrev:

    Min argumentasjon mot dødsstraff er enda enklere. Er det lov å drepe? Nei. Staten skal ikke kunne gjøre noe som ikke er lov.
    Frihetsberøvelse er heller ikke lov, så da bør fengsel også avskaffes?

    Tja.. Strengt tatt, men det er en liten nyanseforskjell mellom å midlertidig miste privilegier og det å permanent avsluttes.

  • At du klarte å bruke fyllekjøring i dette innlegget er fullstendig talentløst. HVOR i helvete er sammenhengen mellom uhelbredelig psykopat og alkoholiker? Det er veldig stor forskjell på å drepe for nytelse og å drepe ved uhell.

    Hvorfor skal vi drepe folk fordi de kom ut for et uhell med prosenter i blodet (det finnes jo faktisk folk som kjører på noen ved uhell uten å ha drukket også) og hvorfor skal vi IKKE drepe mennesker som ikke kan stoppes på noen annen måte og fortsetter å systematisk torturere og drepe mennesker?

  • At du klarte å bruke fyllekjøring i dette innlegget er fullstendig talentløst. HVOR i helvete er sammenhengen mellom uhelbredelig psykopat og alkoholiker? Det er veldig stor forskjell på å drepe for nytelse og å drepe ved uhell.

    Her skjønte du nok ikke poenget mitt. Prøv å lese det på nytt i konteksten av «øye for øye, tann for tann» og straff for å frata noen alt de har.

    Hvorfor skal vi drepe folk fordi de kom ut for et uhell med prosenter i blodet (det finnes jo faktisk folk som kjører på noen ved uhell uten å ha drukket også) og hvorfor skal vi IKKE drepe mennesker som ikke kan stoppes på noen annen måte og fortsetter å systematisk torturere og drepe mennesker?

    Hvor mange mordere i Norge kjenner du til som har drept folk systematisk, som har drept for nytelse, og som drepte på nytt etter en fengselsstraff? Nå er jeg spent.

  • @ Gunnar Roland Tjomlid:

    Jeg vet om èn, men for alt vi vet så finnes det flere? Er mye som ikke slipper gjennom. Uansett, det er jo bare fint at det ikke er det, så slipper vi å henrette folk, men om det plutselig hadde kommet en – hadde det vært greit å ha muligheten. Systematiske voldtektsforbrytere derimot, kjenner jeg til utrolig mange av!

  • Denne er direkte til Gunnar, uten at jeg har lest samtlige kommentarer her, så beklager om jeg bryter inn i en het debatt.

    Det var utrolig interessant å lese om hvordan du ser på dødsstraff. Jeg har de samme prinsippene som deg, men jeg har ikke klart å legge frem en så detaljert tankerekke. Så dette var til stor hjelp om jeg en annen gang skulle havne i en av disse diskusjonene. Du er nok det mest rasjonelle mennesket jeg har lest noe av, noen gang. Du har fått deg en ny, fast leser.

  • Tuva

    En liten presisering til dette:
    Hvis du ser på den historiske utviklingen straffenivået i Norge har hatt, så vil du se at straffenivået har økt markant de siste 20 årene. For mange forbrytelser (deriblant voldtekt) er straffenivået mangedoblet. Husk også at vurderingen av hvor høy straff et individ får er avhengig av et stor vurdering, hvor også denne personen har en plass.

    Jeg er veldig, veldig glad for at jeg lever i et land hvor rettsystemet i noe grad er basert på tanken om at det er bedre å ha en skyldig på frifor enn en uskyldig i fengsel. De av oss som er over gjennomsnittet interessert i legalitet og justismord har et inntrykk av den katastrofen det er å være uskyldig dømt. Katastrofen blir større når vi anser oss berettiget til å drepe disse…

    God bloggpost Gunnar (som det meste du skriver). Dette er vel spesielt aktuelt i dag, med tanke på den omdiskuterte henrettelsen i USA i går.

  • Tuva

    Funfact: det blir lavere straffer i saker med flere lekpersoner, enn i de bestående av kun fagdommere.

  • Kruse

    Gunnar, denne bloggposten har jeg gått tilbake til ved flere anledninger, den har gitt meg mye å tenke på. Jeg har nok selv ofte tenkt at dødsstraff kan være riktig å ha, men dette synet har jeg forkastet. Jeg støtter din moral og etikk i dette, og dine argumenter er vanskelig å motsi.
    Denne bloggposten burde være pensum når man diskuterer forbrytelse og straff på skolen.

  • Takk, det er hyggelig å høre :-)

  • Pingback: unfiltered perception i 2011 | unfiltered perception()

  • Du har satt ord på noe jeg har ment i hele mitt 22år lange liv, eller så lenge jeg har visst om dette dilemmaet ihvertfall.
    Etter at jeg fikk mitt første barn forandret jeg meg, jeg vet at om noen gjorde noe mot henne ville jeg uten tvil mistet forstanden i øyeblikket og vært en fare for meg selv og gjerningsmannen. Nettopp på grunn av det er jeg glad for at det er objektive personer som velger straffen og ikke fornærmede.

  • Ja, jeg synes målet på et sivilisert menneske er i hvilken grad de forstår at deres subjektive følelser og behov ikke må forveksles med det som er til samfunnets beste. Dessverre er det så alt for mange som ikke klarer å skille det subjektive fra det prinsipielle, noe som rammer flere av temaene jeg skriver om i bloggen.

    Ser for øvrig at du er søster til en viss roseblogger ;-)

  • vaffelhjerte

    Sitat: «Situasjonen med toget og skinnene er det samme som før, men denne gangen står du på en bro over jernbanen. Toget kan bare følge et spor, og fem personer vil bli drept om det får kjøre videre. Du vet at eneste måte å stanse toget på er ved å kaste noe tungt ned på sporet. Det eneste tunge objektet tilgjengelig er en tykk mann som står ved siden av deg. Vil du dytte mannen ned på sporet for å redde de fem?»

    Hvorfor dytte den fete mannen på jernbanesporet, når man kan kaste seg selv på sporet? Er ikke det mer fornuftig? Man redder livene til andre mennesker med sitt eget liv. I stedet for å gjøre seg selv til en egoistisk morder, blir man helt?

  • Fjodor01

    Elementene som omfatter straffeprosessen bør ikke deles inn i ikke tre, men fire: 1: Beskytte samfunnet mot skade ved å isolere «forbrytere» (som jo er et relativt begrep, men det er en annen skål). 2: Avskrekke og forebygge, ved å ha straff om «riset bak speilet». 3: Rehabilitere, ved å «behandle» forbryteren, og ikke minst 4: Selve hevnmotivet, som ofte blir glemt og/eller skjult, fordi det ikke er politisk korrekt å akseptere det. Så lenge vi ikke erkjenner at hevnmotiv er ett av de elementene som er med på å avgjøre hvilken straff en forbryter blir ilagt, snakker vi forbi hverandre. Forøvrig rammer jo den ultimate straffen oss alle; før eller siden.

  • carina rose

    Ja, det stemmer det :) 

  • Pingback: Ikke vær en kuk! | unfiltered perception()

  • Einar_re

    De som ønsker dødsstraff, ønsker dette fordi det gir dem en god følelse å vite at det er noen «onde» som virkelig lider. De er ikke opptatt av hverken rehabilitering eller å hjelpe noen til et bedre og mer menneskeverdig liv, men av å dyrke hevnens nytelse. Dette blir spesielt tydelig når dødsstrafftilhengeres argumentasjon tar utgangspunkt i deres egen personlige følelse av at strafferammer og/eller straffereaksjoner er for «milde.» Dessverre er det den samme tankegangen som ligger til grunn for den hevning av straffenivåene som har skjedd de seneste tiår uten at det har foregått noen tilsvarende økning i kriminaliteten. Politikere lar seg altfor ofte påvirke av den folkelige trangen til å hevne, til å vite at noen onde og uverdige mennesker lider.

    Noe av det samme ser vi ofte overfor utgrupper som innvandrere, uføretrygdede og andre som kan angripes og stigmatiseres. «La disse uverdige snylterne og unnsluntrerne få svi nå, nå har vi vært for snille lenge nok!»

    Vi har altså å gjøre med tilbøyeligheter som er til stede i mange mennesker, og som gir seg utslag i et behov for å ha noen å peke ut som onde, uverdige, straffeverdige og som kan sperres inne, fratas goder, forfølges eller til og med drepes. Og i alle tilfeller er det noens ønske om å vite at disse onde og uverdige blir påført smerte og lidelse som er drivkraften. Vi får et bedre samfunn dersom vi klarer å begrense straffebehovet i oss selv.

  • Eirin Mikalsen Orum

    Kan en som har » interesser i å angripe det irrasjonelle» virkelig skrive noe slikt, og tro på det?

  • Espen Øverli

    Dine argumenter mot dødstraff er for meg ikke bedre enn det du kritiserer. Hvilken debatt ønsker du når du lurer på om en person som ønsker dødstraff er normal? Det er da ingenting sykelig i det vedkommende skrev. De virkelige argumentene mot dødstraff er at det ikke ser ut til å redusere kriminalitet og at å drepe et menneske ikke kan gjøres om. Annet er bare følelser og da er ingenting rett og galt.