Problem X er årsak til mer ADHD!

Jeg for min del tror det henger sammen med antallet pirater på verdensbasis!

Hvordan i all verden skal dette ende da, Gunnar? Om man fortsetter å lese denne bloggen har man jo til slutt ingen fiktive fiendebilder igjen. Hva skal man bruke som unnskyldning for å ikke engasjere seg i virkelige problemer da?..
Dette er beslektet med konspiranoiabevegelsen, hvor alle autoriteter og fagfolk er onde og skyldige til det motsatte er bevist. Bortsett fra at bevis selvfølgelig «ikke har noe med saken å gjøre» i disse miljøene…

Denne MÅ jeg dele med resten av verden! Flott innlegg!

Før var jeg i veldig lik oppfatning som mange her… Var for lettvint å få diagnosen. Når vi nå er i prosessen med vårt eget barn så kan jeg også si at det er ingen lettvinn diagnose å få. Vi begynte for 2 år siden med å få hjelp. Tok et kurs i regi av familiekontoret i kommunen for å få veiledning som foreldre. Vi tenkte det ville hjelpe og det gjorde det på mange ting. Men vår datter på 4 år fikk oftere og oftere raserianfall. Hun var så rasende at hun kastet stoler, slo, beit og spytta på oss. Vi skjønte da at dette var noe mer enn et aktivt barn. Hun begynte på skolen i fjor og vi fikk tilbakemeldinger om en blid og flink jente, men som hadde store humørsvingninger og var veldig urolig og ukonsentrert. Heldigvis er hun kjapp og flink på skolen. Vi bestemte da sammen med skolen at vi i januar 2011 måtte ta det et skritt videre og kontaktet PP-tjenesten i kommunen. De ble koblet inn og dette var begynnelsen på en lang prosess. Vi er fortsatt ikke i mål, men vi har blitt spurt inn og ut, vi har fyllt ut skjemaer om alt fra mitt svangerskap (som innebar bla hvilke vitaminer jeg tok..) til når hun løftet hodet og lærte å si sitt første ord. Vi har også hatt noen meget ubehagelige samtaler på BUP før hun fikk plass der. Vi ble spurt ut og følte oss tråkket på. Vi er nå i gang med utredning der etter 3 mndr ventetid. I mellomtiden sliter vi oss helt ut på en unge som krever alt av oss. Hun har en søster på 3 år som desverre får lide mye av dette også. Hun er voldelig og slår henne også. Mange tenker sikkert at jenta ikke har hatt grenser, men her i huset har vi alltid vært konsekvente og grenser er det nok av. Vi er utslitte og jeg gråter mye for lille jenta mi har det ikke bra med dette. Hun sier ofte at hun ikke vil mer fordi hun føler seg så slem. Hun gråter og angrer når hun har vært sint og sier hun ikke klarer å gjøre noe med det. Dette er så grusomt og når jeg leser om dere som sier det er lettvint å få diagnosen AD/HD så foreslår jeg at dere opplever en slik unge før dere uttaler dere! PS. Vi har fortsatt ikke fått endelig diagnose fordi vi ikke har vært gjennom utredningen på barneavdelingen enda på den fysiske biten, men alt annet heller til AD/HD….

Hilsen en fortvilet og trist mor..

Virker som om folk her ikke legger vekt på at det finnes to typer adhd (akkurat som det finnes to typer autisme). Du har adhd type 1 og 2, der den ene går ut på hyperaktivitet og den andre på konsentrasjon. Den siste er den vanskeligste å oppdage, og det er den både jeg og min samboer har. Både jeg og samboern har slitt mye på skolen og mens han ikke har fullført videregående så klarte jeg meg med et nødsskriv men trengte 1 ekstra år på å fullføre. Det var først i en alder av 21 på meg, og min samboer var 26 da vi fikk diagnosene våre. Grunnen til at vi ikke ble plukket opp tidligere var rett og slett at vi ikke var «synlige nok». Det som skjer i hodet vises ikke på kroppen i den forstand at vi ikke klatra opp på bord eller styrte vilt rundt oss. Da jeg endelig fikk diagnosen (gikk forøvrig gjennom behandling mot depresjon og søvnvansker først for å utelukke at det var årsaken til problemene mine), så ble alt så klart. Jeg fikk tilrettelegging på eksamen og ekstra tid på oppgave innleveringer og har siden den gang ikke strøket på en eneste eksamen (går nå på høgskole). Nå som jeg 3 år etter diagnosen endelig har kommet meg til medisinering (veien har vært lang!!) så merker jeg at jeg endelig klarer å følge med i timene og i det hele tatt når folk snakker. En ny verden har åpnet seg.

Såklart er det mange som får feildiagnose, men det vil jeg si er utelukket på grunn av dårlig diagnostisering fra psykolog/psykiater/psykiatrisjukepleier sin side. Min diagnose ble etterprøvd av ikke mindre enn 3 spesialister, så på meg er det ingen tvil. Mange som får diagnosen adhd har faktisk blitt utsatt for omsorgssvik/overgrep/vold annet misbruk som barn og viser dermed samme oppførsel som en med adhd. Men der er det spesialistene som har feilet når de har diagnostisert. Nå har det også kommet frem at barn som har mødre som drakk under svangerskap har mye større sjanse for å få adhd, så edr kan et nytt felt være avdekket, og ja det er bevist at ftalater (kjemikalie som finnes i blant annet kosmetikk) i svangerskapet øker sjansen for at barnet får adhd.

Men også bevissthet om adhd og at flere blir sendt til utredning er årsaken til at flere. Jeg er for medsinering av barn med adhd, i hvertfall prøve, for min oppfatning er at dersom jeg hadde blitt fanget opp tidlig, så kunne det spart meg for skolehat, depresjoner, selvmordstanker, mobbing, spiseforstyrrelser osv. Har selv en datter som skal utredes når den tid kommer, og har bedt de i barnehagen å observere ho i samspill med andre barn osv. Barn på medisin eller med adhd diagnose i det hele tatt MÅ jevnlig til samtaler for å unngå depresjoner og lignende. Mine meninger om dette området er såklart sterke med tanke på min egen personlige livserfaring.

Jeg er veldig åpen om min diagnose og skriver mye om den på bloggen min.

Når autoriteter på skolen forteller en mor at sønnen hennes er syk og trenger å bli medisinert, hvordan i all verden kan hun da vite at det ganske enkelt er en løgn. Hvordan kan hun innse at det som eksperter nå kaller «ADHD» (oppmerksomhetsmangel med hyperaktiv forstyrrelse), ganske enkelt ikke er en sykdom. En slik mor er ikke en ekspert. Hun vet ikke at i psykiatriens historie, så har psykiatere i hundrevis av år, brukt diagnostiske faguttrykk, såkalte diagnostiske faguttrykk, for å stigmatisere og kontrollere folk.
Jeg vil bare gi dere noen få dramatiske eksempler:
Da svarte slaver i sør stakk av til frihet, var det ikke det at de ønsket å bli frie; de led av en sykdom kalt drapetomania, fra «drapetes» som betyr stikke av slave og mania. Dette er ikke noe jeg finner opp. Dette var en legitim diagnose, akkurat som ADHD er det. Hvis kvinner, som selvfølgelig er halvparten av menneskehetens befolkning, var dumme nok til å gjøre opprør imot menns dominering, ja, så hadde de en alvorlig sykdom som ble kalt hysteri, som skyldtes deres flakkende livmor. Nå var aldri noen av disse oppførslene noen gang en sykdom, og er selvfølgelig ikke en sykdom. Ei heller er ADHD en sykdom. Ingen oppførsel eller gal oppførsel er en sykdom eller kan være en sykdom. Det er ikke hva sykdommer er. (latter)
Så det spiller ingen rolle hvordan et barn oppfører seg. Det er ikke noe å undersøke. (latter) Hvis det er sykt, så må det være noen objektiv vitenskap til det, som kan bli diagnostisert av leger og objektive prøver. Det er grunnen til at så fort du går til en lege, tar han en masse blodprøver og røntgenbilder. Han ønsker ikke å høre hvordan du oppfører deg.
Da jeg studerte medisin for 60 år siden, var det bare en håndfull mentale sykdommer. Jeg tror ikke at det var flere enn seks eller sju. Nå er det flere enn 300, og nye blir «oppdaget» hver dag.
Å betegne et barn som mentalt sykt er stigmatisering, ikke diagnostisering. Det å gi et barn et psykiatrisk medikament er forgiftning, ikke behandling. Sykdommer er feilfungeringer av kroppen, av hjertet, leveren, nyrene, hjernen og så videre. Tyfoidfeber er en sykdom. Det vet dere alle, dere har ingen betenkeligheter med det. Vårkåthet – (latter) dere må bare kunne norsk. Vårkåthet er ingen sykdom.
Oppgaven som vi gir til oss selv, med å bekjempe psykiatrisk tvang, er viktig. Jeg synes det er viktig, dere synes alle at det er viktig. Ikke mange nok mennesker synes at det er viktig. Det er en edel oppgave, en oppgave og beskjeftigelse som vi må fortsette med, uansett forhindringer. Samvittigheten vår forlanger at vi ikke gjør noe annet.

- Thomas Szasz, professor i psykiatri emeritus

Hei Thomas, Jeg forstår ditt synspunkt, Men nå er jo dette i hovedsak en diskusjon om lettere tilfeller av diagnosen ADHD det diskuteres, og jeg er mest skeptisk til den utbredte ukritiske medisineringen av barn.

Beklageligvis finnes det kanskje lite behandlingsalternativer her i Norge
det er vel her man kan se at det største problemet ligger.

Når man har vært sterkt medisinert over lengre tid, så skal man ikke slutte på dagen, det kreves i noen tilfeller veldig lang tid, selvsagt helt avhengig av hvor store mengder personen inntar eller har inntatt før man kan slutte helt med medisinene.

Jeg har forståelse for deg og din mors situasjon og at du føler dette har reddet livet hennes.

Det betyr ikke at det ikke finnes et alternativ, Nå er det ikke de personene som allerede «går på» medisiner i store doser over lengre tid som er de jeg sikter først og fremst imot

Men derimot de som ikke har bestemt seg om de skal gå til legen eller psykiateren for å bestille «lykkepiller» eller lignende, så tror jeg det er viktig å opplyse om at det finnes alternativer det er verdt å prøve ut.

Det kan være seg NOE SÅ ENKELT SOM at man ser på sitt eget eller sitt barns kosthold og ved å kontakte en som er utdannet innen ernæring og be om råd, få analysert virkningene av det faktiske kostholdet man inntar, sjekket blod for innhold/ mangler på mineraler, vitaminer, slik at man så kan erstatte eventuelle mangler, og etter en tid, (det tar gjerne litt tid før kroppen venner seg til nytt kosthold og faktisk opptar de mineraler og vitaminer som det inneholder) ser eller føler om det har blitt en forandring, før man går til det skrittet å stemple seg selv eller noen andre med ADHD eller hva det måtte være av «mental lidelse».

Det er for lettvint i dag det å gå til legen eller psykiateren å så få en gjennomgang av en sjekkliste hvor det blir stillet noen få spørsmål, for så å bli diagnostisert med en «mental lidelse».

Jeg forstår dette med din mor, det er vel også et veldig kraftig tilfelle slik du beskriver det.

Det er jo tross alt kjemisk lobotobi som blir foretatt, og det er klart at det har en stor innvirkning på hjernen, det kuttes jo kommunikasjon til baner i hjernen som da tilsynelatende ikke lengre får en negativ innvirkning på personen og da vil jo «medisinene» ha en virkning som synes å stabilisere de.

Elektrosjokk?? Ja jeg er nok enig at det har en effekt men snakk om å ødeleggelse TIL POINT OF NO RETURN. Beklager jeg har ikke nok konfront på dette emnet :-)

Ikke gå til det skrittet er dere snille :-)

Hvis man tar en test av kroppens funksjoner, en grundig test, VIRKELIG GRUNDIG TEST, så kan man kanskje oppdage at det finnes mangler her og der, og kanskje kunne dette erstattes veldig enkelt, og kanskje hadde personen da blitt bedre eller eller i beste fall helbredet.

Man kan jo også gjøre det enkelt, ta mere vitaminer (du må bestille fra utlandet da vitaminer og såkalte multivitaminer i Norge inneholder latterlige lave verdier) og prøve å gi barnet eller den voksne eller seg selv et sunnere kosthold, det kunne jo virke skjerpende eller eleminerende.

Og det helt uten gift og helt uten bivirkninger.

Et alternativ er å bestille fra http://www.vitaminer.nu/ de har flere gode produkter som kan anbefales men det finne mange slike det er bare å google.
Men hold dere unna norske såkalte multivitaminer, de har ingen virkning overhodet spør du meg.

Jeg er litt trøtt etter en lang dag så beklager eventuelle skrivefeil

Ha en fin kveld da :-)

Mvh Kenneth Eriksen