Skeptikerens sjekkliste

Jeg kom i dag over en bloggpost fra en anonym alternativtilhenger som la frem åtte punkter i det han eller hun kalte «Skeptikerens sjekkliste». Jeg fikk lyst til å svare kjapt på dem.

Here goes:

1. Er det sannsynlig at en metode som er testet av tusenvis av mennesker gjennom flere hundre år uten å oppnå positive resultater, fremdeles eksisterer?

Ja. La meg svare med et utdrag fra kladden til et uferdig manus til en kommende bok om nettopp alternativ behandling hvor jeg har skrevet litt om årelating, en behandlingsmetode som ikke virket i 2000 år uten at det fikk den til å forsvinne før noen tok seg bryet til å gjøre en kontrollert undersøkelse .

I legevitenskapens barndom mente man at god helse var avhengig av balanse i de fire væskene: blod, slim, sort galle og gul galle. Disse fire væskene avgjorde også personlighetstrekkene til et menneske, i følge legevitenskapens far, Hippokrates, som levde rundt 400 år før vår tidsregning. Denne ideen ble videreført og videreutviklet av en av medisinens mest betydningsfulle skikkelser, den greske lege, anatom og filosof Galen. I dag vil nok mange hevde at det var nettopp det han var, fordi hans metode for å helbrede de fleste lidelser baserte seg på å regulere nivåene av disse fire kroppsvæskene i menneskekroppen. Dette gjorde legene ved å gi pasientene ulike medikamenter som enten fikk dem til å kaste opp eller tisse. Skulle man regulere overflødig blod, måtte man foreta såkalt årelating. Galen anså blodet som den viktigste væsken, og det var den som først og fremst måtte reguleres.

De fire kroppsvæskene var også balansert mot de fire årstidene, de fire elementene (ild, luft, vann og jord), de fire kvalitetene (varme, fuktighet, kulde og tørrhet), og de fire livsfasene (barndom, ungdom, voksen og gammel). Galen utviklet dermed en intrikat modell for hvordan man skulle tappe blod fra pasienter. Avhengig av lidelse, alder, kroppsvekt, årstid, vær og sted laget han regler for hvor blodet skulle tappes fra og hvor stor mengde som skulle tappes.

Årelating ble etterhvert den viktigste behandlingsmetoden leger hadde, og så godt som enhver lidelse kunne behandles på denne måten. Alt fra kviser, diabetes og herpes, til lungebetennelse, spedalskhet og kreft ble behandlet gjennom å tappe blod fra pasienten, enten direkte fra blodårene eller ved å la igler suge ut blodet, noe som ble populært mot slutten av årelatingens storhetstid. Skulle man amputere en kroppsdel, var det vanlig å først tappe ut den mengde blod man antok at denne kroppsdelen, for eksempel et ben, inneholdt. Selv blødninger fra hemmorroider, kraftige menstruasjoner eller neseblod ble behandlet ved å tappe kroppen for enda mer blod.

[...]

I tillegg til å behandle sykdommer ble også årelating brukt som profylakse, altså som forebyggende behandling for å unngå ulike sykdommer og plager. Først i 1628 ble menneskets blodomløp beskrevet av den britiske lege William Harvey, og da falt det teoretiske grunnlag for årelating bort. Det hadde likevel ingen innvirkning på bruken av denne behandlingsmetoden. To hundre år senere, i 1830, viste den franske legen Pierre Charles Alexandre Louis gjennom innsamlig av pasientdata at årelating ikke hadde noen effekt mot lungebetennelse, noe som markerer starten på den moderne vitenskapelige analyse innen medisin. Louis regnes som pioneren av kliniske studier. Ved å behandle noen pasienter med årelating, og andre ikke, og deretter sammenligne hvor mange som overlevde lungebetennelsen i de to pasientgruppene, så han tydelig at årelating bare førte til flere dødsfall heller enn helbredelse.

Selv om Louis sin forskning i praksis var dødsstøtet for årelating som behandlingsmetode, fortsatte praksisen enda noen tiår, og først rundt århundreskiftet sluttet leger å tappe blod fra sine pasienter på denne måten. Men det er interessant å se hvordan legene sverget til årelating som behandlingsmetode i flere hundre år etter at man hadde forstått hvordan hjertet og blodomløpet i kroppen virket og dermed også forstod at årelating ikke egentlig kunne virke på den måten de opprinnelig trodde. Selv om datidens medisinske kunnskap viste dem at årelating burde være uten effekt, så legene og pasientene at det virket. Gang på gang fikk de bekreftet at pasienter som de tappet blod fra, til slutt ble friske igjen. Disse personlige opplevelsene og anekdotene var for dem mye kraftigere bevis for effekt enn det fakta og teorier var. Det er lett å la seg lure, selv for en lege. Bare gjennom systematisk innsamling av data kan man vurdere behandlingsmetodene reelle effekt. Selv om den franske sersjanten som fikk tappet nesten hele sitt blodvolum i løpet av en måned til slutt ble frisk, så var ikke det på grunn av årelatingen, heller på tross av. Men legene søkte bekreftelse, og når behandlingen virket var det takket være årelatingen. Når pasienten døde, var det andre årsaker. Kanskje man ikke hadde tappet nok blod? Kanskje man ikke hadde tappet blod tidlig nok?

I dag forstår alle at årelating var en fryktelig dårlig ide. Men ideen overlevde i over 2000 år. I to millenium var altså den fremste og viktigste behandlingsmetodene legene hadde en behandlingsmetode som ikke bare var ineffektiv, men også svært ofte direkte skadelig og dødelig. Likevel fikk den leve videre, fordi folk mente å se at den virket. I mangel av kliniske studier og systematiske analyser av data klarte de ikke å se at årsaken til årelatingen tilsynelatende effekt var at de fleste sykdommer går over av seg selv. Hadde man latt være å tappe blod, hadde pasienten uansett blitt frisk, kanskje til og med raskere enn om man foretok årelating. Men uten å kunne sammenligne med kontrollgrupper så man ikke dette. Det man så var derimot at pasienten ble frisk, og hva annet kunne være årsaken til det enn den behandlingen legen hadde gitt, nemlig årelatingen?

Så ja, alle kan være enige om at en behandlingsmetode virker, fordi mennesker lett lurer seg selv, og uten kontrollerte forsøk vil vi ikke klare å gjennomskue behandlingsmetoder som ikke virker, enten de heter årelating eller homeopati.

2. Er det sannsynlig at jeg er mer intelligent enn alle disse tusener av individer?

Spørsmålet er irrelevant fordi en skeptiker ikke velger sine standpunkt basert på subjektive opplevelser eller ren synsing. Vi erkjenner at vi er feilbarlige individer med mange svakheter, og derfor forholder vi oss til vitenskapelig konsensus og den beste tilgjengelige forskning til enhver tid.

Dette har jeg skrevet mye mer om i bloggposten Skeptikernes hemningsløse ydmykhet. Les den.

Spørsmålet faller også på sin egen urimelighet, fordi det er en logisk tankefeil av typen argumentum ad populum, eller en appell til flertallet. Basert på det samme resonnementet må alle behandlingsmetoder med en viss tilhengerskare virke, inklusive årelating, krystallterapi, kristen helbredelse, voodoo, og en hel rekke behandlingsmetoder som er i direkte konflikt med hverandre.

Kan sykdom skyldes både ubalanse i dypereliggende energilag som må balanseres med homeopatiske preparater, og demonbesettelse som krever at demoner drives ut? Kan angst både skyldes et tankefelt rundt kroppen som må manipuleres, og chi som må manipuleres ved hjelp av å stikke nåler inn i kroppen? Alle disse ideene har tusenvis av tilhengere, men de er i direkte konflikt med hverandre og kan ikke alle være sanne samtidig.

Mener virkelig bloggforfatteren at han/hun tror på enhver behandlingsmetode som minst 1000 eller flere individer hevder virket for dem? Helt ukritisk? Det tviler jeg på.

3. Har det skjedd i tidligere tider at metoder har vært praktisert der vitenskapen først senere har kunnet forklare virkningen?

Dette er en klassisk feilslutning. Vitenskapen trenger ikke forstå hvordan en behandlingsmetode virker, bare at den virker. Det er mye innen skolemedisinen vi ikke forstår hvordan virker, for eksempel paracetamol eller antidepressiva, for ikke å snakke om ulike kreftmedisiner, men i kontrollerte studier ser vi likevel at de virker bedre enn placebo.

Det er alt som trengs. Å se at noe virker bedre enn placebo. Hvordan det virker er kjekt å vite, men ikke avgjørende for om behandlingen godtas av vitenskapen. Hvis for eksempel homeopati viste seg å virke bedre enn placebo i kontrollerte studier, så ville homeopati bli godtatt som behandlingsmetode selv om vi ikke forstod hvordan det virker.

4. Er det sannsynelig at dagens vitenskap vet alt som er å vite om naturen?

Nei. Hadde noen trodd det hadde alle forskere mistet jobben omgående. Dette spørsmålet faller på sin egen urimelighet, og det er også irrelevant ihht forrige punkt.

Det er likevel verdt å nevne at mens «skolemedisinen» hele tiden investerer enorme pengesummer inn i forskning for å forstå virkningsmekanismer, dokumentere effekt, avsløre bivirkninger, finne nye medisiner, og forbedre eksisterende behandling, så skjer ingenting av dette innen alternativ medisin. Der har man bare bestemt seg for at noe virker fordi pasientene sier de er fornøyd, og dermed brukes ikke en krone på å teste dette, sjekke for bivirkninger, se om metodene kan forbedres, eller forstå hvorfor en behandlingsmetode påstås å virke. Da ender man fort opp med tilstander der det selges urtemedisin som fører til både nyresvikt og kreft, fordi arrogansen mot vitenskapelig metode er så enorm. Men slike sjeldne eller sentvirkende bivirkninger kan aldri avdekkes uten systematiske undersøkelser, og når man velger å bare forholde seg til kortsiktige anekdoter vil folk bli syke og dø.

Innen skolemedisinen stiller man altså med en enorm åpenhet og nysgjerrighet på verden, mens innen alternativ behandling er alt dogmatisk. Ting bare er. Spørsmål skal ikke stilles. Testing og forskning skal ikke skje. Ingen skal rokke ved det etablerte. De gamle er eldst, og ny kunnskap skys som pesten.

5. Hvem bestemmer hva som er gangbar vitenskap?

Vi har en vitenskapelig metode som krever en rigid metodologi i studier, med etterfølgende publisering i fagfellevurderte fagtidsskrifter, replikeringer, og godkjenning fra myndigheter før en behandlingsmetode eller et medikament godkjennes. Dette er i prinsippet en etterprøvbar og gjennomsiktig fremgangsmåte.

Vi kjenner ingen bedre metode enn dette for å finne ut hva som virker og ikke virker. Det er en kollektiv og demokratisk prosess hvor alle har de samme muligheter til å nå frem med sine ideer. Det finnes uttallige eksempler på forskere og behandlingsmetoder som har måtte kjempe en hard kamp for å bryte gjennom og bli akseptert, men den vitenskapelige prosess sørger for at dette alltid skjer om forskningsmetodologi følges og dataene er gode nok. Det gjelder også alternativ behandling om de klarer å fremvise gode nok data som viser en effekt utover placebo.

Problemet er at når vitenskapelig forskning over tid konkluderer med at det mangler dokumentasjon på at en alternativ behandlingsmetode virker, på tross av gjentatte studier, så kritiserer de alternative behandlere den vitenskapelige metode, heller enn å innse at behandlingsmetoden kanskje rett og slett ikke virker.

At kontrollerte studier viste at årelating ikke virket som behandlingsmetode betyr ikke at det er noe galt med den vitenskapelige metode, selv om millioner av mennesker trodde årelating virket. Nei, det betyr derimot at disse millioner av mennesker faktisk tok feil.

6. Hvem bestemmer hvor jeg skal rette min skepsis?

Skepsis skal rettes mot alt, men som jeg beskrev i bloggposten om skeptikerne hemningsløse ydmykhet så må hvert individ innse sine egne begrensninger og forholde seg til vitenskapelig konsensus. Å overprøve konklusjonene til titusenvis av fagpersoner fordi man har lest en artikkel eller sett et par YouTube-videoer og dermed føler seg uovervinnelig, er feilrettet skepsis.

Man skal være skeptisk, men ydmyk til at det er størst sjanse for at det er en selv som tar feil når en er på kollisjonskurs med etablert vitenskap.

7. Hvis jeg avfeier disse spørsmålene istedenfor å svare på dem, hva betyr det?

Jeg avfeier ikke disse spørsmål.

8. Hvis jeg ikke er skeptisk til min egen måte å tenke på, hvor skeptisk er jeg egentlig?

Jeg er svært skeptisk til min egen måte å tenke på, og ikke minst til mine egne opplevelser. Jeg vet at mine sanser bedrar meg, jeg vet at jeg ikke kan observere virkeligheten på noen som helst objektiv måte, jeg vet at min hukommelse er mangelfull og ofte produserer minner som ikke er korrekte, jeg vet at jeg er offer for en hel rekke logiske tankefeil hver eneste dag, jeg vet at jeg ikke er immun mot selvbedrag og andres lureri, og jeg vet at jeg har svært mangelfull kunnskap om det aller meste. Derfor tester jeg alltid mine ideer mot forskning og kunnskapen til de fremste fagpersoner på områdene. Jeg baserer alltid mine standpunkt på gode kilder som andre kan kontrollere, og viktigst av alt så er jeg alltid åpen for kritikk og korrigeringer, og endrer mine meninger hvis jeg møter gode nok argumenter.

Som skeptiker må jeg alltid forholde meg til den beste forskning og være villig til å forkaste mine egne ideer basert på dette. Alternativtilhengere setter derimot alltid sine egne ideer over forskningen, plukker selektivt forskning som understøtter deres ideer eller forkaster og ignorerer forskning som ikke passer deres forutinntatte syn, og det er den rake motsetning av å være skeptisk.

Som skeptiker møter jeg denne type kritiske spørsmål med glede, går i meg selv, og forsøker å svare så godt jeg kan. Hvis noen mener jeg har svart dårlig eller ufullstendig på noen av disse spørsmålene, så er mitt kommentarfelt som alltid åpent for innspill slik at jeg kan korrigere meg selv om nødvendig.

Det er skeptisisme.

Relaterte bloggposter

1. Skeptikerens hemningsløse ydmykhet