Sitering og alkodebatt

Etter at jeg blogget om alkohol og foreldreansvar ble det en ganske opphetet debatt på Twitter. Interessant nok handlet debatten i liten grad om bloggpostens tema, men derimot om min rett til å sitere offentlige uttalelser, og måten jeg gjorde det på. Hvorfor jeg mener det er nødvendig, riktig, og at jeg har forholdt meg på etisk trygg grunn når jeg gjør dette har jeg utbrodert her. Les gjerne det først før du går videre.

I denne bloggposten vil jeg derimot ta opp noen momenter rundt denne konkrete saken som jeg synes er interessante, og som viser at kritikken er en form for pseudokritikk ment først og fremst for å beskytte seg selv heller enn å peke på faktiske etiske brudd.

@Vinterjenta

Den ene siterte part var Eva Cathrin Ostnes, aka @Vinterjenta på Twitter. Hun ble provosert over at hun mente jeg hadde tatt en løsrevet tweet og plassert inn i en kontekst som satte henne i dårlig lys. Hun reagerte dermed med å blogge om det, en respons jeg helhjertet støtter henne i. Det er flott at hun tar til motmæle og sier hva hun mener om saken i en bloggpost som er saklig og har mange gode poenger jeg er enig i.

I bloggposten påpeker hun at hun fulgte opp den tweet jeg siterte med to andre tweets som hun mener jeg også burde tatt med. Ettersom hun selv gjengir disse tre tweets isolert fra alt annet må jeg anta at hun mener de representerer hennes syn på dette tema.

La oss først se hva jeg siterte fra henne. Jeg plukket ut følgende tweet som tilfeldigvis dukker opp i min feed da jeg skulle skrive om saken:

Jeg tror at hvis mine barn ser at jeg kan ta et glass vin til et godt måltid, og ikke mer, så vil dette være forbilledlig og ikke omsorgsvikt.

Innholdet i denne tweet føler jeg er veldig tydelig. Det er svært lite rom for tolkning. Hun understreker at det handler om et glass vin og ikke mer, og hun mener det er forbilledlig. Hun tar altså ikke til orde for at man skal drikke seg full foran barna, men hun mener at å drikke uten å bli full er positivt for barneoppdragelsen.

Det er slik jeg tolker hennes tweet, og jeg har veldig vanskelig for å se at jeg tolker henne feil. Derfor var den et perfekt eksempel på det temaet jeg ønsket å drøfte i min bloggpost, nemlig om det er forsvarlig å ta seg et glass vin til maten med barn til stede.

La oss så se på de to tweetene hun mente jeg burde tatt med:

Med tenåringer i hus, drikker jeg vinglasset mitt når de er hjemme, og aldri når de er ute. Det er da jeg må være klar til henting og annet.

OK. Men dette endrer ikke innholdet eller tolkningen av tweet nr 1 på noe som helst vis annet enn å understreke at hun altså mener det er bedre å drikke med barna hjemme, enn når de er ute. Det må hun gjerne mene, og den debatten skal jeg ikke ta her. Poenget er bare at denne tweet ikke endrer tolkningen av første tweet overhodet.

Og siste tweet:

Jeg syns derimot IKKE det å poste bilde av et skålende vinglass til stadighet er særlig forbilledlig når man har ungdommer.

Flott. Men fullstendig irrelevant for innholdet i min bloggpost. Dette er en mening hun har som ikke berører temaet jeg drøfter på noen som helst måte. Den endrer heller ikke tolkningen av den første tweet i det hele tatt.

Angrer hun på at hun tvitret det jeg siterte henne på? Nei, slettes ikke. Hun skriver i sin bloggpost:

Det har hendt mange ganger at jeg har måttet lest gjennom tweetsa mine og tenkt at «jeg mente det ikke slik», men denne gangen mener jeg akkurat det jeg sier.

Topp! Likevel har jeg altså mottatt massiv kritikk fordi jeg visstnok skal ha stilt henne i et dårlig lys ved å sitere den første tweeten, en tweet hun står 100% for, og som ikke modifiseres på noe vis av andre tweets hun mener er relevante for helheten.

Da står jeg igjen med inntrykket av at kritikken ikke handler om at hun er urettferdig behandlet, kun om at det føles ubehagelig å få rettet et lys på noe man har sagt i det offentlige rom. Og det kan jeg forstå. Det kan føles ubehagelig. Når en ytring flyttes fra en kontekst til en annen føler man at man mister kontroll. Det kan trigge et behov for å beskytte seg, og det gjøres gjerne ved å kritisere den som siterte. Men det gjør det ikke urett av meg å sitere henne. Det er prisen man betaler for å uttale seg offentlig, og er man ikke klar for å håndtere det må man nok heller tie.

Her må jeg igjen understreke at jeg heller ikke kritiserer henne på noe vis i bloggposten min, annet enn at jeg mener holdningene jeg siterer er basert på synsing heller enn forskning. Hun skriver selv:

Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle brukes som eksempel på dårlig forbilde for ungdommer.

Det kjenner jeg meg ikke igjen i, og en kommentator under hennes bloggpost påpker dette poenget:

Er vel ingen som har anklaget noen for å være dårlige foreldre, men å være synsere.

Nettopp.

Debatten om jeg har rett eller feil i min bloggpost om alkohol og foreldreansvar er irrelevant i den sammenheng. Det kan hende jeg tar riv ruskende feil i min konklusjon. Men uavhengig av det så henger jeg ikke ut @Vinterjenta på noe vis. Jeg sier ikke hun drikker seg dritings fremfor barna, selv om det kan synes som om de siterte parter av en eller annen grunn mener jeg insinuerer dette. Vel, nettopp derfor burde de være så glade for at jeg forholder meg til god sitatskikk og presist siterer en tweet som representerer nøyaktig hva hun mener, nemlig at et glass vin og ikke mer er det hun synes er greit, samt lenker til kilde. Jeg tillegger henne ingen annen mening enn det hun presist formulerer selv, og i ettertid sier at hun står for.

Hva er egentlig problemet?

@Rettferdighet

Den andre jeg siterte var en kvinne som på Twitter oppgir sin identitet som «Irma ♥ Argentina», aka @rettferdighet. Jeg aner ikke hva hennes navn er eller hvem hun er, men hun tvitret følgende:

Jeg tror dette hysteriske forholdet til alkohol er en av grunnene til den harde norske fylla. Nyt et glass god vin til familiemiddagen.

Hva slags budskap gir hun her? Jo, hun kommer først med en påstand om at et hysterisk forhold til alkohol er et problem, og fortsetter med å si at foreldre som liker å ta seg et glass vin til maten mens barna er til stede er positivt. Igjen ser jeg ikke hvordan dette kan tolkes særlig annerledes. Og igjen har jeg oppfattet det slik at Irma står for det hun her tvitrer. Likevel mener hun seg altså uthengt og hevder jeg har fremstilt det som om hun synes det er greit å drikke seg dritings foran barn.

Nei, jeg har ikke det, og det er et under for meg at noen kan tolke det på en slik måte. Igjen er det altså mye som tyder på at problemet ikke egentlig er måten jeg har sitert henne. Det er ikke tatt ut av kontekst, og budskapet er ikke forvrengt på noe vis. Ei heller omtaler jeg henne videre i bloggposten, og jeg tillegger henne ingen meninger hun ikke har.

Den massivt fordømmende reaksjonen hennes på å bli sitert, dvs umiddelbar blokkering og så flere dager med skittkasting mot meg og insinuasjoner om skjulte hevngjerrige motiver, er altså intet annet enn en følelse av ubehag over å ha blitt trukket frem i lyset, fordi hun har ikke kunnet peke på noe feil i min sitering på noe vis. Budskapet hennes er klokkeklart. Hun tar avstand fra å drikke mer enn et glass vin sammen med barn. Alle som kan lese ser det, og når hun er livredd for at noen skal mistolke dette så tror jeg hennes frykt er fullstendig ubegrunnet.

Jeg gjengir hennes tweet presist. Hennes budskap er klart. Dette burde ikke være noe å reagere på.

Konklusjon

De siterte tweets til både @Vinterjenta eller @Rettferdighet vil neppe oppleves som uforsvarlige av majoriteten i norsk befolkning. Tvert i mot representerer de et syn som «de fleste» synes å ha, om ikke i teori, så hvertfall i praksis. Hvis et flertall er enig med dem er det altså spesielt vanskelig å forstå at de føler seg så «uthengt».

Det jeg tror er årsaken til at så mange kritiseres for å sitere andre er at man lever i en illusjon om at det man skriver på Twitter er noe man forteller til en lukket kosegruppe adskilt fra resten av verden. Slik er det ikke, og det må folk ta innover seg. Jeg har fått mine tweets på trykk i Dagbladet et par ganger. Jeg har fått deler av bloggposter på trykk i store aviser. Selvsagt uten å ha blitt spurt på forhånd. Blir jeg dritsur for det? Selvsagt ikke. Det må jeg tåle når jeg ytrer meg offentlig, selv om leserne aldri får se kontekst eller henvises til nøyaktig kilde. Når man har ytret seg offentlig har man gitt fra seg kontrollen over det man sier. Man skal forvente at budskapet ikke forvrenges, men så lenge det ikke skjer må man stå for det man har sagt, og tåle at det flyttes over i en annen kontekst.

Jeg klarer ikke med min beste vilje å akseptere kritikken deres, og i rettferdighetens navn har @Vinterjenta moderert seg i ettertid. Den andre siterte mener derimot jeg har oppført meg «injurierende» ved å henge henne ut. Jeg forstår at det er ubehagelig å bli trukket frem i lyset, men slik det er håndtert av meg kan jeg ikke se at det ubehaget legitimerer kritikk av min siteringsskikk. Med mindre de kan vise at deres budskap er forvrengt, eller at jeg har tillagt dem et syn de ikke har, burde de beklage sin kritikk (og skittkasting) i ren anstendighet. Hvis jeg derimot har oversett eller misforstått noe fundamentalt her må det gjerne pekes ut i kommentarfeltet mitt så jeg kan bli klokere.

  • Antidamen

    Bæsate drittunga. Punktum.

  • Hei Civix.
    Vi er muligens uenig i hva denne saken egentlig handlet om, alkoholdebatten, men i saken om sitering støtter jeg deg fullt ut.
    Ps.. følg meg på Twitter.

  • Vea

    Hvem er bæsatte drittunga?

  • Diskutator

    Nysgjerrig på om du har sett hjernevask-episoden «foreldreeffekten»? Her fremkommer det jo ganske klart at det er diskutabelt om barn «tar etter foreldrene» sine i det hele tatt. Korrelasjonen kan ha en helt annen kausalitet: gener.

  • Ja, det er jo en interessant debatt. Men vi ser jo at studiene at hvis foreldre har et positivt forhold til alkohol så vil barna også ha det. (Det kan likevel bety at de får et «usunt» forhold til drikking, men de vil velge å drikke.) Men hvis de har foreldre som misbruker alkohol, vil de ofte bli skremt fra å drikke fordi de assosierer det med noe negativt. Samtidig har alkoholisme en tydelig genetisk komponent visstnok, så der blir det nok en drakamp mellom arv og miljø.

    Jeg tror altså ikke det er enten/eller, men en kombinasjon. Og det er etter mitt syn ikke et argument for at da betyr det ikke noe hva foreldrene gjør, tvert i mot. Hvis foreldre som er glade i alkohol får barn som arver dette, bør kanskje foreldrene strebe etter å ikke drikke foran barna for å motvirke denne genetiske faktoren i den grad de kan.

  • Maria

    Tror ikke det er så mange som vil hevde at likhet mellom barn og foreldre i atferdsmønster skyldes kun gener eller kun miljø. Litt vel deterministisk syn du forfekter her.

  • Diskutator

    Beklager, men jeg ønsker ikke å forfekte noe syn, bare referer til det jeg så i programmet. En del av forskningen som ble presentert viste til at både miljø og gener spiller stor rolle, dog med «miljø» menes ikke foreldre men likemenn. Foreldreeffekten var altså lik null.

    Episoden ligger på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=DpaWGYfPhQs

  • Maria

    Ah, da misforstod jeg litt. Du snakket spesifikt om rus, mens jeg tolket det som om du snakket generelt om «alt.» Jeg tenkte det var rimelig breialt å fornekte at «foreldreeffekten» er til stede i f.eks. relasjonsbygging, pengebruk og andre områder. Beklager.

    Har forresten sett nevnte serie, og den er interessant.

  • Pingback: Jeg er mongo | unfiltered perception()

  • Pingback: Noen flere tanker og forskning rundt alkohol og foreldreansvar | unfiltered perception()