Det er ikke tanken som teller

(En liten spontan «rant» skrablet ned i full fart mens jeg hadde disse tankene i hodet. Ta det for hva det er.)


Jeg har alltid ansett meg selv som et godt menneske. Det gjør nok de aller fleste av oss. Vi ser på oss selv om gode mennesker. Vi ser på oss selv som over gjennomsnittet mer opptatt av rettferdighet enn vår neste. Over gjennomsnittet mer godhjertet enn vår neste. Over gjennomsnittet mer empatisk enn vår neste.

Det er derfor horoskoper og spådommer av typen «du er normalt en sindig person, men når du opplever at noen blir urettferdig behandlet reagerer du kraftig» resonnerer hos de fleste av oss. Fordi det er sånn vi ser på oss selv. Som forkjempere for rettferdighet. Vi er alle på det gode laget i kampen mot det onde. Uansett hvilket lag vi er på.

Dette så vi veldig tydelig i den såkalte «sjokogate» tidligere i år. Folk så den lille mann bli forsøkt sparket av den store kjempen, og det tåler vi ikke. Folk reagerte ved å retweete og dele min bloggpost hvor saken ble avslørt. Og som folk retweetet og delte! Dette er den moderne versjon av fakkeltog og protestaksjoner. Vi trykker retweet og deler på Facebook. Det er vårt bidrag til rettferdigheten.

Og det er vel og bra. Engasjement er bra. Men det gjør oss ikke til gode mennesker. Det å tenke godt, og ville godt, gjør oss ikke gode.

Det slo meg plutselig i dag at avstanden mellom likegyldighet og de gode hensikter er uendelig mye kortere enn avstanden fra de gode hensikter til de gode gjerninger. Ja, avstanden fra ren ondskap til de gode hensikter er faktisk kortere enn fra de gode hensikter til de gode gjerninger.

Det er ikke nok å ville vel. Man må gjøre vel.

Dette har slått meg ekstra kraftig det siste året. Et år som for min egen del har vært svært turbulent i de sosiale medier.

Sosiale medier er en maske. Det er staffasje. Det er fasaden vil kan male så vakker vi bare vil. Våre tweets og Facebookstatuser er alt mange noensinne ser av oss, og der kan vi vise akkurat det vi ønsker. Mange har skrevet mye om problemene rundt det å fremstille seg selv og sine liv som utelukkende uproblematiske og lykkelige på Facebook. Men jeg tror problemet stikker dypere enn det. Våre ytringer i sosiale medier hypnotiserer oss selv til å tro at vi er det vi tvitrer. At vi er vår Facebookstatus. At vi er våre tweets. Det er vi aldri.

Det holder ikke å ville vel. Man må gjøre vel.

Jeg har alltid ansett meg selv som et godt menneske. Fordi jeg er empatisk. Jeg ønsker å hjelpe. Jeg synes synd på de rette folkene, og vil ha forandring slik at andre kan få det bedre. Jeg tenker de rette tanker om det meste, og støtter opp om de riktige sakene. Slik føler de fleste.

Men jeg har ikke gjort så mye med det. Jeg kunne hvertfall gjort så mye mer. Jeg er ikke god fordi jeg vil godt. Jeg må også gjøre godt.

I går valgte jeg å gjøre godt. Å ikke bare dele fine kronikker om hvor viktig det er å bry seg om andre som er alene i jula, men faktisk også aktivt gjøre noe med det. Og i kveld har jeg invitert ensomme til kaffe, te, film eller bare en prat hjemme hos meg på her på Tøyen. Jeg tror ikke noen kommer, annet enn ei jeg har invitert spesielt etter at hun hadde en litt tung julefeiring. Det er vel gjerne slik at de som er ensomme ikke er de som er mest tilbøyelige til å krysse den avgrunnen det er å oppsøke et fremmed menneske. Men tilbudet er der. Jeg er her, og døren er åpen.

Jeg har forsøkt å gjøre noe godt. Et støvfnugg i den store helhet. Jeg burde fylt hver dag med store sandtak fulle av gode gjerninger. Men det er vanskelig. Det er vanskelig for oss alle. For meg er det kanskje spesielt vanskelig å møte folk, fordi jeg er mongo, eller introvert, sjenert og usosial, som det vel mer korrekt heter. Det var vanskelig å møte opp på Cafeteatret i går, fordi jeg synes det er sabla kinkig å omgås mennesker på den måten. Men det skal koste å gjøre noe for andre. Man kan ikke bare gjøre det som passer og er komfortabelt. Og ved å utfordre seg selv vokser man litt.

Samtidig kan man ikke slakte seg selv fordi man ikke alltid gjør mer. Heller enn å invitere folk hjem til meg i kveld burde jeg kanskje aktivt tilbudt meg å besøke noen som er ensom, hjemme hos dem. Det hadde kanskje fungert bedre. Det hadde vært en enda større og viktigere handling. Men akkurat det er veldig vanskelig for meg. Hvertfall i år. Men jeg vokser, og kanskje klarer jeg det neste år. Eller året etter det. Eller om fem år.

Babysteps.

Gudene skal vite at jeg har sviktet mange i handling, mange ganger. Det er så mye mer jeg kunne gjort, men det viktige er likevel å være bevisst på at man ikke er et godt menneske selv om om man ønsker alt det beste for andre. Du må også handle. Og det skal koste deg litt. Tid, penger, ubehageligheter og kanskje også bråk. Men om alt det blir unnskyldninger for å la være, så blir det med tankene. Og tankene alene er ikke godt nok.

For det er ikke tanken som teller. Det er handling.

Et av mine største ankepunkter mot kristendommen har vært ideen om frelse gjennom tro alene. Det at en som ikke tror på Gud men gjør mye godt likevel skal straffes, mens en som tror men ikke gjør noe for andre skal belønnes. Det synes jeg er en motbydelig tanke. Og kjernen i frelsesbudskapet er nettopp det.

«For så høyt har Gud elsket verden at […] hver den som tror på [Jesus], ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Men jeg husker også at utgangsordene fra alle de mange gudstjenestene jeg har vært i gjennom hele min oppvekst har vært følgende:

«Gå i fred, tjen Herren med glede.»

Tjen Herren. Ikke gå hjem og les Bibelen og tenk gode tanker. Nei. Tjen Herren. Gjør noe.

Aktiv handling.

Jeg er ikke kristen, men kristendommen har bidratt til å forme mine verdier. Misforstå meg ikke. Jeg tror på ingen som helst måte at man må være kristen for å få gode verdier. Jeg har venner som er vokst opp i fullstendig ateistiske hjem som har de samme verdier som meg. Men kristendommen var nok min måte å lære mye av dette på. Ikke så mye gjennom ord, men kanskje mest gjennom mine foreldres handling. Foreldre som alltid har vært der for andre. Som har vært de første til å invitere hjem asylsøkere til en kaffe. Som har gitt husrom til kvinner med voldelige ektemenn. Som har vist nyinflyttere rundt i kommunen. Som har reist til Afrika flere ganger for å hjelpe mennesker der. Jeg har vokst opp i et hjem som stadig hadde fremmede i gjesterom og rundt kaffebordet.

Jeg har en pensjonert far som fortsatt bruker dagene sine på å hjelpe naboer med å klippe plener og hekker, som kjører rundt til andre gamle med dagligvarer han har handlet til dem, som drar til eldrehjemmet for å prate med de gamle, og som hjelper til å arrangere aktiviteter og tilstelninger for de som trenger det.

Jeg har en yrkesaktiv mor som alltid passer på å gi folk som er litt utenfor samfunnet litt ekstra oppmerksomhet. Som alltid streber for at alle skal føle seg inkludert. Som alltid stiller opp for familie og venner uansett hvor dårlig det passer henne. Som alltid strekker ut en hånd når hun ser noen som holder på å falle.

Jeg skrev en gang at gud kan finnes uten egentlig å eksistere. Selv om gud ikke finnes, så kan ideen om gud føre til gode gjerninger som igjen oppleves som guddommelig inngripen for de som tror på gud. Gud virker i verden uten å en gang eksistere. Det synes jeg er fascinerende. Selvsagt kan det slå begge veier. Det er også gjort mange onde gjerninger i guds navn. Gud er ansvarlig for mye død og lidelse uten at han i det hele tatt finnes. Men for min del tror jeg at en kristen bakgrunn har formet mine foreldres handlinger, som igjen har formet mine verdier. For det er ikke så mye det de har sagt, men det de har gjort som betyr noe.

For tanken er ikke nok. Det må handling til.

I år har jeg forsøkt å være bedre. Bedre enn i fjor. Og neste år skal jeg forsøke å ta et steg til. Bli enda flinkere til å ikke bare retweete og være enig i de gode hensikter. Men også gjennomføre dem. For det er påfallende hvordan de som gjerne fronter seg sterkest mot mobbing og urettferdighet, gjerne også er de som er de mest aggressive mobberne og de mest urettferdige i praksis. Det er påfallende hvordan enkelte av new-agerne som synes at de svømmer i en kilde av lys, kjærlighet og godhet, gjerne er de mest farlige og ondsinnede menneskene du kan møte på nettet.

Det er neppe tilfeldig. Det er nemlig så lett å la seg blende av sine gode hensikter. Så lett å tro at det å ville vel betyr at man er god. Men som regel er det ikke nok. Og ofte gjør det oss også til dårligere mennesker. Fordi avstanden fra gode hensikter til ondskap og likegyldighet er så veldig, veldig kort.

Prøv heller å løpe distansen fra de gode hensikter til de gode handlinger. Det er et langt strekk, men vi kan alle klare det. På hver vår måte. Med hver våre styrker. Det maratonløpet former deg som menneske. Og vi mennesker former samfunnet vi lever i. Så mens de gode hensikter gjør samfunnet vårt skjørt og magert, gjør de gode handlinger samfunnet vårt sterkt og frodig. Ut av det vokser det nye handlende individer, og sånn vokser vi alle.

Det er ikke tanken som teller. Med mindre tanken fører til handling.

  • Trofast leser

    Takk for fint rant. Jeg har lest fort igjennom slik man gjør når man får et pusterom i juledagene. Og jeg er veldig enig med deg, jeg tenker mye av det samme når jeg blir stilt ovenfor at vi må være ekstra snille og høflige mot folk vi tilfeldigvis er i slekt med, eller når jeg diskuterer med folk som mener at alt koker ned til kardemommeloven. For den er jaggu meg passiv. Handling må til!

  • Roger Svendsen

    Tjo.

    Man kan utmerket godt være et godt menneske uten å gjøre noe godt, da det er flere grunner til at man kan være avskåret fra å handle. Kanskje vil ikke folk ta imot hjelp, kanskje forstår man at å gi hjelp ikke nytter, kanskje har man ikke de tilstrekkelige ressursser, evner, midler, anledning…

    Kanskje er folk som trenger hjelp også samtidig noen svake, evneveike rasshøl.
    Kanskje er årsaken til at de trenger hjelp, i bunn og grunn slik samfunnet har behandlet dem, og deres syn på tilværelsen og andre mennesker har formet seg etter det og det blir da nærmest umulig for et enkelt menneske å rette opp den virkelighetsforståelsen og det sosiale samhandlingsmønsteret som har bygget seg opp gjennom tiår med dårlig behandling.

    Så jeg tror vi mennesker er gode til å finne ut av hvilke unnskyldninger som passer, og jeg tror at sosialt veltilpassede, samhandlende, godt kommuniserende mennesker *ønsker* å forstå seg selv som «samkjørte» og kjekke og greie etter fellesskapets syn.

    Det leder selvsagt til en hel rekke med hykling og selektiv ignorering av hvilke måter man er en egoistisk drittsekk, på. For vi er alle evolusjonært betinget til å søke vårt og vår nære gruppe, sitt beste. Uavhengig av om det går på bekostning av andre.
    Jeg vil derfor synse meg til å mene at før man begir seg ut på å «hjelpe» eller «gjøre noe godt» for andre, så bør man vurdere i hvilken grad ens egne følelser og ønsker stemmer overens med hvilken innsats som behøves, og hva man er istand til å gi.
    Problemet er nemlig det, at hvis man gjør noe godt uten å få noe godt igjen for det, så gjør man ikke noe godt for seg selv.
    Og det er der morroklumpen Jesus kortslutter sin egen logikk, når han hevder at man skal elske andre som seg selv.

  • Jeg er helt enig med deg. Dette har jeg sagt før. Det holder ikke «å tenne lys på facebook». Man må selvsagt ha forståelse for at ikke alle har ressurser til å bidra aktivt i alle veldedige sammenhenger. Men alle kan bidra med noe. En gang fikk jeg kommentar på en av alle mine UNICEF-oppfordringer om at man «kjøper seg litt god samvittighet», ja, så gjør det da…tenker jeg.

    Ønsker deg ei riktig god jul og jeg syns det var en fin ting å invitere ensomme på kaffe.

  • Kjøttleif Olsen

    Follow-up to self: Her er det betimelig å belyse den social-conditioning effekten av memetiske virus, så som kristendommen sitt fucka etikk-og-moral-grunnlag.
    Først, les: http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/Den-skjulte-minoriteten–konservative-kristne-i-Norge-7075518.html

    Etterpå, har jeg en tanke til deg som jeg håper at får deg til å innse at du langt ifra er så smart som du ønsker å være. Nemlig tanken at det er en forskjell mellom å ønske å GJØRE GODT, og mellom å SELV ønske å gjøre godt.
    Fordi, og her er det påkrevet med litt dømmekraft, ønsket om å SELV gjøre noe godt fordrer at det er et BEHOV for å PERSONLIG gjøre noe godt, mens ønsket om å gjøre noe godt eliminerer den personlige deltagelsen.
    Sagt på en annen måte, å gi til tiggere tilfredsstiller en kristen drittskalle sitt ønske om å identifisere seg som et godt menneske, mens til sammenligning så eliminerer en sosial utvikling som gjør det unødvendig å tigge, en billig realisering av et PERSONLIG BEHOV for å heve seg over andre ved å gi almisser osv..

    Nettopp av denne underliggende psykiske strømmingen sin grunn, har kristenheten aldri bidratt til sosial utvikling. Men som Moder Theresa, kun gått inn for å gi almisser til enkeltmennesker.

    Vet ikke om du er med på dette, Tjomslid, eller om du bare gir faen fordi jeg ikke er så høflig som du ønsker.

  • Skeptiskere

    Kjøttleif: Jeg tror det er noe interessant i det du skriver. Jeg sliter samtidig med å forstå hva du mener. Kan du forsøke å forklre det på en annen, og enklere, måte?

  • Skinkesteik

    Jeg kan gjøre et oppriktig forsøk, men jeg er dessverre dårlig på å pakke ut ting.

    Memer er arvelig viderebragt kunnskap, innstillinger, holdninger, og akseptabel oppførsel fra generasjon til generasjon, og utgjør kultur og mye annet.

    Vi lever i et rikt, sosialistisk, og jødisk-kristent samfunn. Dette er miljø-ting som påvirker oss i vår vurdering av begrepet «å gi».

    Mennesker er som kjent et produkt av arv og miljø.
    Samtidig er vi i den unike situasjon at vi befinner oss mellom gruppe-dyr og individ-dyr, som betyr at vi ikke bare har en viss flokk-mentalitet, men også en individuel mentalitet. Det gjør oss til eksperter på samhandling og samarbeid.
    I den forbindelse reagerer vi når vi observerer at det er enkelt-individer som ikke har det så bra, og vi tenker instinktivt hvordan disse kan bli hjulpet til å gjøre nytte for seg og bidra til fellesskapet. Jamnfør rom-folket som tigger.

    Mitt poeng her, er da at det er en forskjell mellom å betale en prosent mer i skatt for at et upersonlig system skal forholde seg til folk som trenger hjelp, og å personlig gi noen slanter til en tigger.
    Hvor hovedgreia er, at hvis man oppnår en personlig tilfredsstillelse ved å personlig gi til en tigger, da bedriver man ikke hovedsakelig en kyndig hjelp, man tilfredsstiller kun sitt eget ønske om å være en person som «hjelper» eller «gir».

    Det å faktisk hjelpe et annet menneske, havner da i bakgrunnen av at folk ønsker å identifisere seg selv som en person som hjelper.

    Med på tanken?

  • Beef Wellington

    Svar til selv: Grekerne hadde fire forskjellige «kjærligheter». Av disse, var Agape den mest utfordende. https://www.youtube.com/watch?v=3Ep9e1rSER0

  • Pingback: Det er ikke tanken som teller | En sjiraff på eventyr()

  • Thomas Hansen

    For 2.000 år siden påstod Josef hardnakket at Maria var jomfru, selv om hun var gravid. Effekten av det var at Maria slapp å bli steinet for sex utenfor ekteskapet, noe som det var dødsstraff for i Judea på den tiden.

    Du leser bibelen feil. Følg Lucifer/Phosphorus/Venus forbindelsen, og studer bibelen på nytt, og gjør kryssreferanser til originalspråket, og du kan kanskje finne «frelseren» du også … ;)

  • Tulla

    Her får du massive støtte fra noen «gamlinger»:

    Fra Wikipedia:

    «The road to hell is paved with good intentions» is a proverb or aphorism. An
    alternative form is «hell is full of good meanings, but heaven is full of good works»

    The saying is thought to have originated with Saint Bernard of Clairvaux who wrote (c. 1150), «L’enfer est plein de bonnes volontés et désirs» (hell is full of good wishes and desires).[2] An earlier saying occurs in Virgil’s Aeneid: «facilis descensus Averno (the descent to hell is easy)».[3] John Milton wrote «Easy is the descent into Hell, for it is paved with good intentions.» in Paradise Lost, published 1667.

  • Elizabeth Darcy

    Har du aldri følt at du kommer til kort når det gjelder å leve opp til dine helgenaktige (slik du beskriver dem) foreldre? Eller har dine foreldre også dårlige sider?