Skjermbilde 2013 06 06 kl 23 55 28

Det pseudovitenskapelige alternativnettstedet «Kilden Nyheter» (tidligere iLyskilden) slår til med en nyhetsartikkel som ironisk nok forvrenger informasjonen fra kildene de viser til. Tittelen er «89% av kreftforskning kan ikke gjenskapes» og kjernen i saken er en bestemt studie:

I 2012 publiserte det vitenskapelige tidsskriftet Nature en studie som forteller en helt annen historie angående hvilken tillit vi bør ha til kreftforskningen. Glenn Begley og hans team på rundt 100 personer ved Amgen, sjekket resultatene av 53 banebrytende studier innen kreftforskning for å se om de kunne replikeres.

Konklusjonen var sjokkerende. 89% av studiene kunne ikke reproduseres.

De skriver videre:

Disse studiene har vært grunnmuren for mye av kreftbehandlingen som i dag gjennomføres.

Budskapet i artikkelen er i tråd med tilsvarende artikler fra den samme ekstremalternative gjengen, nemlig at konvensjonell kreftbehandling ikke virker, og at alt er et kynisk spill fra legemiddelindustrien for å tjene penger på bekostning av syke menneskers liv og helse.

Men hva sier egentlig denne studien publisert i Nature? Viser den at moderne kreftbehandling er basert på ikke-replikerbare studier? Nei, selvsagt ikke. Det artikkelforfatteren til Kilden Nyheter ikke ser ut til å forstå er begrepet «preklinisk». Studiene som ble analysert var alle «prekliniske studier», altså studier på legemidler eller behandlingsmetoder på cellekulturer i laboratorier. Det kan gi grunnlag for at studiene går videre til kliniske studier, altså kontrollert utprøvning på mennesker, men det var ikke slike studier som var omfattet av analysen.

iLyskilden

Men før vi går videre, hvem står egentlig bak Kilden Nyheter og dermed denne systematiske kampanjen mot konvensjonell kreftbehandling? Som nevnt er Kilden Nyheter det nye navnet på bloggen iLyskilden som ble opprettet for ikke så mange måneder siden. Denne springer ut av Facebook-siden ved samme navn, som igjen kommer fra noen kampanjesider mot Human-Etisk Forbund sin aksjon «Ingen Liker Å Bli Lurt» (ILÅBL). Som en reaksjon på ILÅBL startet alternativnettstedet Ildsjelen en litt uskyldig og humoristisk Facebook-side «Alle liker å bli lurt», men denne ble fort ødelagt av at ekstremalternative som Rolf Erik Hanssen og Unni Anita Iversen herjet der inne med sin omfattende sjikane av meningsmotstandere. Ildsjelen valgte derfor å stenge ned ALÅBL, og de mest ekstreme alternativtilhengerne startet da Facebook-siden «Alle liker å bli lurt 2». Denne ble senere til iLyskilden.

Folkene bak disse sidene er blant annet Anita («Nita») Sweeney, Dag Fallet, Unni-Anita Iversen og Ragnhild Marie Madsen med flere, altså noen av de mest drøye alternative som finnes der ute. De går til jevnlige personangrep på skeptikere med karakteristikker og løgner som ikke hører hjemme noe sted. Sweeney, Iversen, Madsen og Fallet er alle kjent for å aktivt ha støttet Norges største nettmobber, Rolf Erik Hanssen, i lang tid. Hanssen har forresten selv tatt ned sin blogg etter å ha blitt pålagt av tingretten å fjerne en bloggpost grunnet æreskrenkelser og nettsjikane.

Kilden Nyheter skriver om seg selv:

Våre artikler vedlegger alltid kilder vi benytter som du kan undersøke og vurdere, ja vi oppfordrer deg til det. Kilden Nyheter bedriver ikke egen forskning og dikter ikke opp forskning eller meninger andre vi refererer til måtte ha.

Likevel hevder de altså at studiene med manglende replikering danner «grunnmuren for mye av kreftbehandlingen som i dag gjennomføres«, selv om de viser til en subgruppe prekliniske studier hvor vi ikke vet om en eneste en av dem har endt opp som godkjent legemiddel. På toppen av det hele har artikkelen flere sitater og påstander som de ikke oppgir kildehenvisninger til og som vi derfor ikke uten videre kan undersøke og vurdere…

Selvmord

Artikkelen på Kilden Nyheter innledes med en påstand om at konvensjonell kreftbehandling fører til selvmord. De skriver:

En av de tøffeste medisinske behandlinger et menneske kan gjennomgå både fysisk og psykisk, må vel sies å være dagens konvensjonelle kreftbehandling. Store deler av den er basert på en behandlingsmodell hvor bivirkninger er så enorme mange velger å ta sitt eget liv, fremfor den ekstreme måten kreften behandles på.

Det er ganske skremmende. Her forsøker de atter en gang å få kreftsyke til å velge bort effektiv medisinsk behandling ved å skremme dem til å tro at det vil være så grusomt at de vil ønske å ta livet sitt.

For å underbygge dette viser de til to kilder. Selvsagt sier kildene nøyaktig det motsatte av hva Kilden Nyheter prøver å fortelle oss, men sånn går det gjerne når folk som gjør et stort nummer ut av å være «nøytrale» og «uavhengige» skal presentere virkeligheten. Den pleier da uten unntak å ha stor slagside.

Vi husker vel alle med gru denne flaggdebattsaken hvor nettstedet Fyret.nu hevdet at «Aspøy skole i Ålesund har i år besluttet å fjerne norske flagg i 17. mai toget og erstatte dem med flagg fra elevenes opprinnelsesland», noe som slettes ikke var sant. Fyret.nu hevder også å være en «uavhengig nyhetsside» som skal gi folk den «usensurerte sannheten», men er i praksis drevet av høyreekstreme som fronter rasistiske budskap. Likheten med Kilden Nyheter i måten å omtale seg selv, er påfallende. Folk med ekstreme holdninger har en tendens til å tro at de bare formidler den usensurerte sannheten, selv om de i praksis formidler direkte løgner og faktafeil.

Den første kilden Kilden Nyheter viser til er en studie fra NEJM. Men det denne studien viste var at risikoen for selvmord var høyeste i uken etter at kreftbudskapet var mottatt, og falt så dramatisk i tiden etter det. Forfatterne av studien skriver selv:

The strongest risk elevations were noted immediately after diagnosis and decreased in magnitude over time, which argues against an important effect of cancer progression and treatment on our findings.

Det er altså ikke en forverring av sykdommen eller selve behandlingen som gir økt selvmordsrisiko, men derimot det skremmende budskapet i seg selv. Når tiden går og behandlingen starter, så reduseres selvmordsrisikoen vesentlig. Ingenting i denne studien tyder på at kreftbehandlingen får folk til å ta livet sitt, tvert i mot.

Den andre kilden er en norsk studie omtalt på National Cancer Institute (NCI) sine nettsider. De skriver:

For both sexes, the risk was highest in the first months after diagnosis, and there was a significant decrease in relative risk over decades.

Den norske studien viser altså også at selvmordsrisikoen synker i tiden etter at budskapet er mottatt. Den norske studien hadde fulgt kreftpasienter helt siden 1960, og de fant også at overhyppigheten av selvmord hos kreftsyke har falt i nyere tid. En artikkel hos Tidsskrift for Den norske legeforening som omtaler de samme studiene som NCI, skriver:

– Selvmord blant kreftpasienter er sjeldent. Blant om lag en halv million personer med kreft i Norge var det over en periode på 40 år 589 som tok sitt liv. Et annet hovedpoeng er at utviklingen har gått riktig vei. Overhyppigheten av selvmord blant kreftpasienter er mindre nå enn den var i 1960-årene.

Kilden Nyheter skriver også at «risikoen for hjerte-relatert død 26,9 ganger høyere i løpet av den første uken etter diagnose, sett i forhold til kreftfrie», men forskerne selv skriver at dette kan skyldes delte risikofaktorer mellom kreft og hjerte/kar-sykdommer. Eksempelvis kan røyking gi lungekreft, men røyking øker også risiko for problemer med hjerte og blodomløp. Ergo vil en som får lungekreft av røyking også være i risikosonen for å dø av hjerte/kar-sykdom. En slik overhyppighet er derfor ikke så overraskende.

Risikoen for hjertedød fulgte også samme trend som for selvmord, den var høyest med en gang, og sank deretter over tid, noe som tyder på at det i all hovedsak skyldes en stressrespons fra kreftbudskapet selv. Kombinasjonen av sammenfallende risikofaktorer og økt stress kan altså forklare denne overhyppighet i dødelighet. Et annet moment var at alvorlige kreftdiagnoser ga høyere risiko for både selvmord og hjertesykdom enn hva mindre alvorlige kreftdiagnoser ga, noe som bekrefter denne tolkningen om at stress er den utløsende faktor.

Alt i alt peker samtlige data som Kilden Nyheter viser til at selve kreftbehandlingen ikke er en utløsende faktor for selvmord, men de skriver likevel nøyaktig det motsatte. Så upålitelige er altså Kilden Nyheter som informasjonskilde.

Det mest tragiske er at ved å spre slik feilinformasjon og skremselspropaganda så bidrar de selv nettopp til det problemet de omtaler. Det er frykten for kreft og behandlingen som kan utløse selvmord hos noen få, og denne frykten jobber Kilden Nyheter aktivt for å bygge opp under i artikkel etter artikkel. Kombinasjonen av at de kan skremme kreftsyke fra å velge effektiv behandling, og at de kan skremme noen til å ta livet sitt i frykt for behandlingen, er alvorlig. Disse alternative lysmesterne kan ha liv på samvittigheten, slik de holder på.

Ikke-representativt utvalg av studier

Tilbake til de ikke-replikerte kreftstudiene som jeg innledet med. I Nature-artikkelen kan vi lese:

It was acknowledged from the outset that some of the data might not hold up, because papers were deliberately selected that described something completely new, such as fresh approaches to targeting cancers or alternative clinical uses for existing therapeutics. Nevertheless, scientific findings were confirmed in only 6 (11%) cases. Even knowing the limitations of preclinical research, this was a shocking result.

Studiene som var valgt ut var altså ikke representative for den generelle forskningen, men gjaldt ekstraordinære resultater og banebrytende nye legemidler eller behandlingsteknikker. Her vil naturlig nok andel falske positiver være høyere enn i forskning på ting som allerede er velkjent og testet i ulike varianter tidligere. Dette nevner selvsagt ikke Kilden Nyheter noe om. De vil ha det til å fremstå som om dette er gjeldende status innen generell kreftforskning.

Likevel peker selvsagt Kilden Nyheter på et viktig problem, et problem vi skeptikere også forsøker å hamre inn gang på gang på gang: Man kan ikke stole på enkeltstudier. Replikering og fagfellevurdering av forskning er helt sentralt for å finne pålitelige svar på medisinske spørsmål. Det fascinerende er at denne ekstremalternative gjengen ikke ser ut til å synes at det er noe problem å cherry-picke enkeltstudier som skal vise at homeopati skal virke, for eksempel de ikke-replikerte studiene til Luc Montagnier. Men når det gjelder legemiddelindustrien er det plutselig et problem verdt å rette fokus på. Merkelig.

Skjermbilde 2013 06 07 kl 12 17 21

Så sent som i min bloggpost om karse/wifi-eksperimentet til de danske niendeklassingene omtalte jeg problemet med falske positiver i innledende forskning. Jeg skrev:

De som har fulgt denne bloggen en stund vet at man ikke kan basere sine konklusjoner på enkeltstudier. En vesentlig andel av enkeltstudier, selv de som er mest rigid designet, kommer ut med feil svar, altså gjerne en «falsk positiv». Man får sin hypotese bekreftet, men så viser etterfølgende replikeringer av studien at dette var feil. John Ioannidis publiserte i 2005 artikkelen «Why Most Publishes Research Findings Are False», og du kan lese en flott artikkel om dette i The Atlantic: «Lies, Damnes Lies, and Medical Science».

Et velkjent problem, altså. Noen få av de ikke-replikerte prekliniske studiene analysert av Begley og hans team hadde likevel dannet grunnlag for videre kliniske studier, og det er mer alvorlig. Da risikerer pasienter å lide under forskning på legemidler det ikke finnes gode nok prekliniske data til å forsvare kliniske studier på. Men det var altså et mindretall av studiene fra et ikke-representativt utvalg av forskningen, og hvis de ikke virket falt de nok gjennom i de kliniske studiene.

Det er med andre ord ingen overveldende fare for at disse ikke-replikerte prekliniske studiene skal ende opp som godkjente legemidler. Da må de første gjennom flere faser av klinisk forskning før endelig godkjenning. Vi kan være ganske trygge på at de legemidler som brukes innen kreftbehandling har en veldokumentert effekt, på tross av hva Kilden Nyheter påstår.

Utfordringer innen medisinsk forskning

Nature skriver:

These results, although disturbing, do not mean that the entire system is flawed. There are many examples of outstanding research that has been rapidly and reliably translated into clinical benefit. In 2011, several new cancer drugs were approved, built on robust preclinical data. However, the inability of industry and clinical trials to validate results from the majority of publications on potential therapeutic targets suggests a general, systemic problem. On speaking with many investigators in academia and industry, we found widespread recognition of this issue.

Og videre:

An enduring challenge in cancer-drug development lies in the erroneous use and misinterpretation of preclinical data from cell lines and animal models. The limitations of preclinical cancer models have been widely reviewed and are largely acknowledged by the field.

Dette har jeg også påpekt før, og jeg tar også for meg dette problemet i (manusutkastet til) min kommende bok, hvor jeg skriver:

Kliniske studier for utprøving av nye medisiner har som regel fem faser. Disse studiene starter først etter datamodelleringer, pilotstudier, utprøving på cellekulturer i laboratorier (såkalte «in vitro»-studier med celler i petriskåler), og dyreforsøk. Forsøk på levende hele organismer kalles «in vivo»-studier og omfatter både forsøk på dyr såvel som mennesker. Bare rundt to prosent av stoffer utprøvd in vitro går videre til kliniske studier, og av disse igjen er det bare rundt åtte prosent som ender opp i medisinsk bruk etter å ha gjennomgått alle kliniske utprøvninger og godkjenninger. Det er altså ekstremt strenge kriterier for hva som ender opp som godkjent legemiddel, og når man derfor leser om fantastiske stoffer som har vist god effekt i laboratorieforsøk skal man huske at bare kanskje en promille av disse ender opp som effektiv og trygg medisin til slutt.

Selv om «in vitro»-studier kan gi mye viktige data, så kan man sjelden trekke konklusjoner basert på disse alene. Et medikament kan ha god effekt i kunstig dyrkede cellekulturer, men man vet man ikke noe om effekten i mennesket før man har testet dette i kliniske studier. Medikamentet skal nå frem til riktig sted i kroppen i en dose som har effekt uten å ha uakseptabelt store bivirkinger. Kanskje kommer medikamentet i konflikt med andre mekanismer i kroppen og gjør at det oppfører seg annerledes enn det gjorde i petriskålen. Derfor er kliniske studier så kritiske i utprøving av nye medisiner.

Moderne medisin hviler på et fundament av robuste kliniske studier. Før dette ble vanlig rundt andre verdenskrig så bestod «skolemedisinen» stort sett av enkel kirurgi og placeboeffekt. Det er kliniske studier i kontrollert form med etterfølgende fagfellevurdering, publisering og replikering, som gjør at vi kan stole på at moderne medisin virker og er trygg.

De ekstremalternative ønsker seg bort fra dette. De vil at behandlingsmetoder som har feilet fullstendig når slike strenge testkriterier tas i bruk, for eksempel homeopati, healing og akupunktur, skal aksepteres, bare fordi noen føler at det virker for dem. Derfor blir det så absurd å se de samme antivitenskapelige menneskene kritisere mangel på god forskningsskikk innen legemiddelindustrien. De ønsker en vesentlig lavere vitenskapelig robusthet og standard for alternativ behandling enn for skolemedisinen.

Nature skriver:

The lack of rigour that currently exists around generation and analysis of preclinical data is reminiscent of the situation in clinical research about 50 years ago.

Nettopp. Det er identisk med hva vi ser innen såkalt «alternativ forskning» hvor enkeltstudier hylles som fasitsvar og prekliniske data på stoffer som DCA, antineoplasteoner, granolafrukt, vitamin C, B17 eller tilsvarende «naturlige kreftmedisiner» brukes som bevis for at de kan helbrede kreft. Sannheten er at de aldri viser gode nok resultater til å passere nåløyet videre til nettopp kliniske studier. Når noen forsøker å replikere positive studier, så finner de ikke de samme positive resultatene. Likevel mener de alternative at ikke-replikerte prekliniske data her er godt nok til å ta stoffene i bruk mot kreft. Det er selvmotsigende.

Publikasjonsskjevhet og Helsinkideklarasjonen

Kilden nyheter fortsetter med sitt tredje hovedpoeng i artikkelen:

Forskere ved universitetet i Michigan Comprehensive Cancer Center, gikk i 2009 gjennom interessekonflikten ved kreftforskning som var publisert i 8 vitenskapelige tidsskrifter. De fant ut rundt en tredjedel av de hadde interessekonflikt i forhold til forskerne bak studien, og 17% hadde finansiell støtte fra farmasøytisk industri.

De konkluderte med at studier med industriell finansiering var mer sannsynlig å fokusere på behandling, og det var mer positive resultater i forhold til overlevelse når en interessekonflikt var til stede.

Dette er i utgangspunktet kjent stoff for alle som har fulgt arbeidet til Ben Goldacre de siste årene. Industrifinansierte studier har en større tendens til å ha positive resultater i favør av legemiddelet de tester, enn såkalt «uavhengig forskning» finanisert av det offentlige eller uavhengige organisasjoner. Kilden Nyheter viser til denne studien, men har igjen forvrengt budskapet. Sannsynligvis har de ikke lest selve fullteksten, men bare rapportert blindt fra en annenhåndskilde. I diskusjonsdelen av forskningsrapporten skriver nemlig forskerne (min utheving):

Similarly, we find among the randomized trials that assessed survival in our sample, those studies with conflicts of interest were more likely to report positive outcomes. However, because we did not find a higher rate of discordantly positive author interpretations of outcome in the studies with conflicts of interest, we do not believe that the reason underlying this observed difference is simply interpretation or a tendency for studies with conflicts of interest to focus upon outcomes other than overall survival. Another potential mechanism is publication bias; author groups with conflicts of interest may be even more likely to publish positive results (or less likely to publish negative results) than others. These findings are also consistent with the suggestion that studies supported by industry are more likely to use study designs that are more likely to yield positive results (such as trials with a placebo rather than active controls).

Merk hva de her skriver. Forskerne sier at årsaken til at de industrifinansierte studiene, eller studier hvor de fant en form for interessekonflikt, oftere hadde et positivt utfall, ikke skyldtes at forskerne i større grad blåste opp de positive resultatene de fant. Studiene var altså like objektive og rigide som de uavhengige studiene. Begley sitt forskerteam peker ikke på at forskerne jukser eller rapporterer feilaktige data, slik Kilden Nyheter sannsynligvis vil at leserne skal tro. Industrifinansiering gjør ikke studiene i seg selv mindre pålitelige. Ben Goldacre har blant annet pekt på at de tvert i mot ofte er bedre designet og mer rigide enn de uavhengige studiene.

Årsakene til det høyere antallet positive studier ser derimot ut til å handle om publiseringsskjevhet, altså den velkjente «skrivebordskuffeffekten». Studier finansiert av industrien har kanskje større press på seg til å publiseres om de er positive, sammenlignet med studier finansert av det offentlige. Tilsvarende er kanskje presset større til å gjemme bort negative studier i skrivebordsskuffen hvis industrien selv har stått bak studien.

Kampanjen AllTrials jobber nå for å rette opp i dette problemet, og har fått flere store legemiddelselskaper til å garantere at de i fremtiden vil publisere all forskning, både positiv og negativ, og ikke holde tilbake data. Her kan vi altså forvente en forbedring.

En annen årsak Begley peker på er at studier finansiert av industrien kanskje i større grad testes mot placebo heller enn mot den beste tilgjengelige medisin. Det er også en måte positiv effekt kan overdrives på, og er også et poeng Goldacre har trukket frem. Det er absolutt et moment verdt å merke seg, men igjen må jeg peke ut ironien i dette. Et av de fremste argumentene til de ekstremalternative som er mot konvensjonell kreftbehandling er nemlig at de mener det er et stort problem at slike kreftmedisiner ikke testes mot placebo! De mener at uten å teste mot en placebogruppe kan man ikke vite om medisinen egentlig virker. Det er en feilaktig forståelse av kontrollerte studier, og jeg har tidligere påpekt at i kliniske studier anses dette som uetisk i følge Helsinkideklarasjonen. Pasientene i kontrollgruppen har også krav på den best tilgjengelige behandling, ikke bare et placebo.

Konklusjon

Vi ser altså dobbeltmoralen til denne antivitenskapelige gjengen på sitt aller mest tydelige i artikler som denne.

  • De bruker selv cherry picking av ikke-replikerte enkeltstudier til å underbygge sitt forsvar for alternativ behandling, men når de finner at en liten del preklinisk forskning innen kreftbehandling ikke er replikert, så er det plutselig et alvorlig problem.
  • De mener at all kreftbehandling må testes mot placebo for å se om det egentlig virker, men mener samtidig det er svært kritikkverdig at industrifinansierte studier i større grad enn uavhengige studier testes mot placebo.
  • De prøver å gi et bilde av at konvensjonell kreftbehandling er så grusom at kreftsyke tar livet sitt over en lav sko, mens studiene de viser til forteller oss nøyaktig det motsatte.

Snakk om å skyte seg selv i foten.

Begleys studie og Natures artikkel peker på en utfordring innen preklinisk forskning som man skal være klar over og utforme mekanismer for å rette opp i. Det er viktig at all forskning som viser positive resultater og skal danne grunnlag for kliniske studier eller til slutt legemidler i vanlig bruk er replikerte. Det er eneste måte vi kan stole på resultatet.

Samtidig skulle jeg ønske at de alternative viste samme grad av kritikk mot sitt eget felt. Jeg skulle ønske de sluttet å fronte ikke-replikerte enkeltstudier som bevis for det ene og det andre, og at de ropte etter samme robuste forskningsmetoder innen alternativbransjen som innen skolemedisinen. Det hadde gitt dem et snev av troverdighet, men på den annen side hadde det ikke eksistert noen alternativbransje om de stilte slike krav til seg selv. Det er selvsagt et dilemma for dem, og forklarer hvorfor deres eneste valg er å drive systematisk løgn.

  • Tor J Næss

    Flotters Gunnar. Det er faktisk morsomt når en ser de legger til «uavhengig presse» i beskrivelsen av seg selv. Mottoet de burde kjøre etter, er selvfølgelig: ”Der
    virkeligheten ikke strekker helt til”

  • Daniel Bieniek

    «Selvsagt sier kildene nøyaktig det motsatte av hva Kilden Nyheter prøver å fortelle oss, men sånn går det gjerne når folk som gjør et stort nummer ut av å være «nøytrale» og «uavhengige» skal presentere virkeligheten.»

    Fikk meg til å le Gunnar. Jeg synes jeg hører deg sier det med en sterk sarkasme-preg «SELVSAGT sier kildene nøyaktig motsatte av hva kilden .. »

    Nok engang strålende arbeid og underholdende lesing, keep up the good work (med andre ord din fremtidige bok) :)

  • ftw

    Google vet hvertfall hvem som har rett :)

  • Kim Hammeren Helberg

    “Rational arguments don’t usually work on religious people. Otherwise there would be no religious people.”
    – Gregory House, M.D

  • magnus Jonsson

    Hva med å vise litt skepsis overfor skolemedisinsk forskning, der ordtaket om bukken og havresekken ser ut til å treffe godt:
    http://forskning.no/forskningsetikk-forskningen-du-ikke-far-se/2015/07/97-prosent-av-legemiddelstudier-stotter-sponsor-0

  • Hva med å lese bloggposten du kommenterer på ettersom nettopp dette er drøftet ganske grundig i teksten?

  • David Aleksander

    Dette var jo egentlig ikke noe nytt.
    Det finnes ikke noen som kan påberope seg å være uavhengige.
    Alt er styrt av politiske, økonomiske eller kulturelle interesser.
    Selv ikke Tjomlid kan påberope seg å være objektiv eller uavhengig.

    Men et bra innlegg er det.