Skjermbilde 2013 08 03 kl 13 20 50

Aldri fred å få. Selv ikke på bursdagen min (i går) kan jeg unnlate å dele ut litt bloggdask, og det til min egen samarbeidspartner, Side2/Nettavisen. Denne gangen er det journalist Ida B. Klokk som må stilles i Pressens paranormale skammekrok (PPS).

Fiktive diagnoser er big business. Å dikte opp falske diagnoser for deretter å tilby en falsk kur, er en genial forretningsmodell. Det er spesielt effektivt når det rettes mot småbarnsforeldre, fordi ingen er mer sårbare enn nettopp disse. Vi ønsker alle det beste for våre barn, og hvis man klarer å så et frø av frykt om at noe negativt kan skje barnet hvis man ikke ordner opp i det snarest, så har man gjort et salg. Klarer man å kombinere dette fryktfrøet med ideen om at det hvertfall ikke skader å prøve, så har man en gullgruve for hånden.

Dette har enkelte kiropraktorer, naprapater, osteopater, fysioterapeuter og manuellterapeuter klart. De har falt for ideen om en oppkonstruert lidelse som kalles KISS. I følge de som promoterer dette, vil ubehandlet KISS kunne føre til KIDD. KISS står for «Kopfgelenk-induzierte Symmetrie Störung» (eller «Kinetic Imbalance due to Suboccipital Strain»), en påstått blokkering i øvre nakkeledd som oppstår under fødselen og som kan gi ulike former for utviklingsproblemer. Disse utviklingsproblemene kalles KIDD, som står for «KISS-indusert dysgnosi og dyspraksi».

Klokk har skrevet en sak om moren Ann-Hege Skårnes som i april 2013 fikk en liten gutt. Gutten ble født med «nesa først», og i følge moren gråt han kontinuerlig de første ukene av livet sitt. Legene på sykehuset brydde seg ikke om at gutten ble født på en litt uvanlig måte, men moren selv var veldig bekymret.

Da familien kom hjem fra sykehuset skjønte de fort at det var noe som ikke stemte.

– Han ville verken ligge på rygg eller mage. Han bare gråt hver kveld. Han ville ikke ammes, hadde knyttede never hele tiden og hatet å sitte i bilsete. Men om han fikk ligge med hodet langt bakover i setet, gikk det greit.

Moren gikk raskt i terapeutenes snedige felle. Hun begynte å google for å selv finne en diagnose, og ramlet i nettet av alternative artikler om KISS/KIDD. Diagnosen er så vagt utformet, med så diffuse symptomer og uspesifiserte diagnosekriterier, at mange som har opplevd en litt spesiell fødsel med et påfølgende gråtende barn vil kunne kjenne seg igjen.

– Jeg googlet meg ihjel, og fant ut at barn som blir født på denne måten har større sannsynlighet for nakkeproblemer, sier hun i et Facebook-innlegg som har blitt delt av mange.

Etter flere søk fikk moren sterkere mistanker om at sønnens problemer kunne være grunnet noe som heter KISS/KIDD, som står for øvre nakkeledd indusert symmetriforstyrrelse. Dette er en sideforskjell hos barnet, som oppstår på grunn av nedsatt bevegelse i nakken. Dette kalles ikke for en sykdom, og på «godt norsk» kan man kalle det en «kink» eller en låsning i nakken.

Hun dro tilbake til helsestasjonen og møtte en fornuftig fysioterapeut som mente at hennes frykt for KISS/KIDD skyldtes ukritisk googling. Han mente også at problemet ville gå over av seg selv. Det var selvsagt ikke godt nok for moren, som hadde fått sådd fryktfrøet i seg, så hun dro videre til en kiropraktor. Han mente selvsagt at det var kolikk og behandlet barnet for dette. Det er i seg selv både uforsvarlig og uetisk ettersom kiropraktikk ikke har noen som helst effekt på kolikk.

Denne behandlingen hadde bare en kortvarig effekt, i følge moren, men så ble hun tipset om en navngitt manuellterapeut som kunne behandle KISS/KIDD. Og det er her jeg mener Klokk feiler så tragisk i sin journalistikk, fordi resten av artikkelen er en eneste lang reklame for denne manuellterapeuten. Vi får høre hvordan han behandlet den lille gutten med stor suksess, og Klokk lar også manuellterapeuten selv uttale seg og reklamere for sine tjenester. Ikke et eneste sted finner vi et kritisk spørsmål eller innvending fra fagpersoner. Det at KISS/KIDD ikke er en medisinsk anerkjent diagnose, nevnes ikke med et eneste ord.

Slike artikler som dette er farlige. De bidrar til å så fryktfrøet hos enda flere foreldre, og fører til både usikkerhet og angst, og ikke minst at barna utsettes for helt unødvendig behandling.

Hva viser forskningen?

I en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening kan vi lese:

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten – Kunnskapssenteret – har nylig utredet spørsmål om diagnostisk validitet av diagnosen KISS, og av vitenskapelig dokumentasjon for effekt av behandling for KISS. Det ble ikke identifisert noen gullstandard for diagnostisering, eller diagnostiske valideringsstudier, og heller ikke effektstudier av akseptabel kvalitet.

Artikkelforfatterne skriver videre:

Vi har erfart at enkelte barn som ifølge foreldrene har fått diagnosen KISS, senere har fått påvist en alvorlig tilstand eller sykdom som kan forklare nakkeasymmetri, unormal motorikk og/eller andre plager som var blitt tilskrevet blokkering i øvre nakkeledd. Det er bekymringsfullt når symptomer på alvorlige tilstander blir tolket som symptomer på KISS, og dette fører til forsinket utredning.

På den annen side har vi fått henvist spedbarn som er under behandling for KISS, som fremstår som helt normalt fungerende, uten asymmetri i nakken, unormal motorikk, smerter eller andre plager. Tross forsikringer om dette opplever mange foreldre likevel at barnet har et helseproblem. Det er bekymringsfullt når etter vårt syn normalfungerende barn blir stemplet som unormale.

Deres bekymring oppsummeres slik:

Bruken av betegnelsen [KISS] kan etter vårt syn medføre både sykeliggjøring av friske barn og at syke barn ikke får korrekt diagnose og behandling.

Moren til denne lille gutten går i den vanlige kausalitetsfellen. Jeg har skrevet om dette tidligere i bloggposten Søvnløse babyer og selvbedrag som handlet om kolikk, men som gjelder like mye for alle slags forbigående lidelser:

Når disse foreldrene dermed har prøvd en serie med teknikker og behandlinger over flere måneders tid, og plutselig begynner en av dem å virke, så er det ikke fordi sukkerpiller eller innbilte magiske krefter gjør jobben, men fordi barnet rett og slett endelig har begynt å roe seg, noe som kan skje bokstavelig talt over natten.

Den siste behandling eller metode man forsøkte før barnet begynte å roe seg, får selvsagt æren for å ha ført til at barnet roet seg. Men hadde man forsøkt metodene i en tilfeldig rekkefølge ville det vært en annen metode som fikk æren for å ha fått barnet til å sove, selv om ingen av dem egentlig gjorde noe som helst.

Hvordan kan jeg si det så sikkert? Jo, fordi disse problemene går alltid over av seg selv til slutt! Det er statistisk umulig at ikke svært mange foreldre som prøver mange ulike udokumenterte metoder og behandlinger over flere måneder til slutt vil oppleve at en av metodene sammenfaller med at barnet til slutt begynner å sove rolig.

Dette ser vi gang på gang med slike ineffektive behandlingsmetoder brukt mot lidelser som går over av seg selv. Når noen sier at «homeopati kurerte meg (eller mitt barn)», så viser det seg som regel alltid at de har prøvd flere ulike behandlinger før homeopatien (eller kiropraktikken, eller akupunkturen, eller den nye dietten …). Når en lidelse til slutt går over av seg selv, vil det siste de prøvde før de selv (eller barnet) ble bedre få æren for bedringen.

Det samme kan gjelde Ann-Hege. Hun gikk først til helsestasjonen uten å få støtte. Så til fysioterapeut. Så til kiropraktor. Da hun omsider kom seg til den omtalte manuellterapeuten, gikk lidelsen over. Men som fysioterpauten på helsestasjonen sa, er KISS-symptomene noe som i de aller fleste tilfeller uansett går over av seg selv. Det samme påpekes av artikkelforfatterne i Tidsskriftet:

Vi mener at det er grunn til å stille seg kritisk til betegnelsene KISS og KIDD. Mange av plagene eller vanskene som blir tilskrevet blokkering eller feilfunksjon i øvre nakkeledd, er uspesifikke. De kan være ufarlige og forbigående, eller de kan være et symptom på alvorlig sykdom eller skade. Eksempelvis kan asymmetrisk stilling i nakken forekomme ved en hjerneskade, eller når et spedbarn med medfødt skjevhet i skallen stadig ligger på ryggen og venner seg til å holde hodet vendt mer til den ene enn til den andre siden.

Vi bestrider ikke at det kan forekomme feilstillinger i nakkeleddene hos barn. Spørsmålet er imidlertid hvor hyppig nedsatt eller manglende bevegelighet i de øvre nakkeleddene forekommer, hvordan dette eventuelt kan diagnostiseres på en etterprøvbar måte, og hvorvidt det finnes en årsakssammenheng mellom eventuelle blokkeringer i øvre nakkeledd og de mange symptomene som tilskrives disse blokkeringene.

Det hevdes at behandling for KISS og KIDD oftest er vellykket, men tatt i betraktning at de symptomene som tilskrives KISS og KIDD er vanlige, og oftest forbigående, ville det være rart om ikke mange av de som får behandling, opplever bedring.

I Norge er det i all hovedsak spesialisti i barnefysioterapi, Ute Imhof, som kjemper for at KISS-diagnosen skal tas på alvor. Nettstedet Norsk helseinformatikk har en balansert artikkel om KISS/KIDD hvor de intervjuer Imhof og setter hennes påstander opp mot artikkelen i Tidsskriftet. Her får hun de riktige kritiske spørsmål, men svarene hennes er ikke spesielt betryggende.

I det store og hele synes hennes holdning å være at så lenge hun selv ser at det hjelper med behandling, så er det bevis på at behandlingen hjelper. Men dette er den klassiske fellen enhver behandler går i når de stoler på egen erfaring heller enn gode kontrollerte studier. Vi ser den samme argumentasjonen brukes for å vise at for eksempel kiropraktikk virker mot spedbarnskloikk. Behandlerne og foreldrene ser at det virker, men i kontrollerte studier, når det sammenlignes med for eksempel at en sykepleier bare bærer rundt på barnet en stund, så ser man ingen relevant forskjell i bedring. Det handler som vanlig mest om de uspesifikke effektene, altså berøring, ro, samtale, stressreduksjon etc, ikke spesifikke effekter knyttet til selve behandlingen. Uten kontrollerte studier kan ikke Imhof si at det virkelig er behandlingen hennes som virker.

På Psykologibloggen har Jonas Vaag også sett på det som finnes av publiserte studier på fenomenet, og det er nedslående lesning. Han konkluderer slik:

KiSS-syndromet har blitt beskrevet som en etablert klinisk sannhet i de daglige medier jeg befatter meg med. På diskusjonsforum rundt omkring er det egne grupper for foreldre med barn som har KISS-KIDD. Jeg har ikke lest en eneste kritisk norsk artikkel om fenomenet. I medisinske journaler har jeg imidlertid funnet kritikk og avfeielse. Kanskje har jeg lett for lite? Hvorfor finner jeg ikke gode kilder som anerkjenner fenomenet? Som legmann på området så er jeg som forbruker helt avhengig av å finne gode kilder, men det jeg finner er ikke tilfredsstillende. Kom meg til unnsetning kjære manuellterapeuter.

Noe gjør meg dog bekymret. Hvis en ser på det første review-sammendraget som jeg presenterer, så sier forfatterne her at ett barn faktisk døde av behandlingen som ble tilbudt. Dette er informasjon som ikke har blitt beskrevet i norske medier… Den nederlandske wikipedia-artikkelen kan forøvrig si at den nederlandske foreningen mot kvakksalveri avfeier syndromet og beskriver fenomenet som ikke-eksisterende.

Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har også gått igjennom forskningen på KiSS og konkluderer også med at det ikke finnes tilstrekkelig forskning på KiSS-syndromet og at den dokumentasjon som eksisterer har lav standard.

Problemet med slike fiktive diagnoser er blant annet at reelle og alvorlige problemer mistolkes som KISS og at barnet derfor får feil behandling. En artikkel publisert i Klinische Pädiatrie beskriver to babyer med hjernesvulst som begge fikk diagnosen KISS og dermed fikk viktig behandling forsinket med flere måneder. Artikkelforfatterne skriver:

There is no scientific evidence for the actual existence of «KiSS-syndrome» as a clinical entity or for the positive effects of manual therapy. Approximately 12% of all infants <12 months show a positional preference of the head, about 8% present with body asymmetry. Whereas most cases are benign, there is a long list of serious differential diagnoses for torticollis in infants.

En systematisk gjennomgang av forskningen på bruk av manuellterapi, kiropraktikk og osteopati på blant annet KISS og kolikk konkluderte med at man ikke fant gode kliniske studier for bruk av manuellterapi eller osteopati på disse lidelsene. Studier på bruk av kiropraktikk for kolikk fant ingen effekt av dette, og på toppen av det hele fant man alvorlige bivirkninger, inklusive et dødsfall hos et spedbarn etter behandling med den ganske kontroversielle Vojta-metoden. Artikkelen konkluderer slik:

Given the absence of evidence of beneficial effects of spinal manipulation in infants and in view of its potential risks, we conclude that manual therapy, chiropractic, and osteopathy should not be used in infants with the KISS-syndrome outside the context of randomized double-blind controlled trials.

Norsk Barnelegeforening skriver følgende om KISS/KIDD:

Norsk Barnelegeforening er bekymret for den utbredelsen behandling av KISS hos spedbarn har fått i Norge. Særlig varsomhet kreves ved all behandling av spedbarn og nyfødte barn. Inntil det foreligger dokumentert forskningsbasert kunnskap kan det stilles spørsmål ved om tilstanden KISS/KIDD eksisterer. Kunnskapssenteret har ved sin litteraturgjennomgang vist svakheter i dokumentasjon både vedrørende behandlingseffekt og bivirkninger. Diagnostikk og behandling av KISS hos spedbarn bør inntil mer kunnskap foreligger, kun foregå i randomiserte studier. De fagmiljøene som utfører denne behandlingen bør også utføre slike studier.

Konklusjon

Den navngitte manuellterapeuten bruker alle teknikker jeg beskrev innnledningsvis. Han gir anekdoter om unge voksne som sliter med ulike problemer som de hadde sluppet om de bare hadde fått behandling tidsnok. Han påpeker at han ikke vet om barna med «KISS» kan vokse dette av seg, men at forebygging uansett er det viktigste. Og det er jo så lett å helbrede! Bare én til fire behandlinger, så sikrer du at barnet vil kunne nå sitt fulle potensiale innen for eksempel idrett når de blir eldre.

Med andre ord: Det skader ikke å prøve, det er enkelt, og hvis du ikke gjør det kan du være skyld i at barna dine må slite med kroniske plager resten av livet.

Ekkelt og kynisk.

Journalist Klokk har her latt seg bruke som mikrofonstativ og reklamekanal for en behandler som promoterer en fiktiv diagnose og en udokumentert behandling. Hun stiller ingen kritiske spørsmål, og hun lar ingen andre kritiske røster slippe til. Det er slett journalistikk, og det er farlig journalistikk. Klokk bidrar til å bygge opp under ideen om at KISS/KIDD er en reell diagnose, og hun dytter bekymrede foreldre til de kyniske behandlerne, som står klare til å ta i mot pengene deres for sin udokumenterte behandling.

Ida B. Klokk – i skammekroken med deg!


Oppdatering: Jeg må visst dele ut litt bloggskryt også til journalist Klokk, fordi bare noen dager senere skrev hun en oppfølgingsartikkel om KISS/KIDD med henvisning til kritikken min. Denne nye artikkelen er mye mer balansert, og gir et mer vitenskapelig korrekt bilde av «diagnosen».

Bra Ida! Du kan komme ut av skammekroken nå! :-)

  • Lise Kjølstad

    Bra! Avsnitt to er genialt!

  • Martin S Nilsen

    «Ida B. Klokk (25)

    Jeg skal gifte meg i 2014, og skal jobbe med bryllupsstoff både på
    blogg og redaksjonelt. Bortsett fra å befinne meg i en bryllupsboble, så
    er jeg moteansvarlig i Side2/Side2 Catwalk.»

    Selv når man beveger seg utenfor sitt ekspertiseområde bør man kunne forvente større kritiske evner, bryllupsboble eller ei.

  • Ragnhild S. Lervik

    Ah, fantastisk: En bloggpost jeg kan henvise til når folk forslår KISS som diagnose. Det har jeg savnet.

    Kan jeg få nominere en ny journalist til PPS? Riktignok ikke alternativbehandlingsrelatert, men i aller høyeste grad konspirasjonsteorirelatert: http://www.dagbladet.no/2013/08/03/kultur/litteratur/film/tv/petter_amundsen/28516162/ Hva er dette for slags møl og gratisreklame for gale menneskers crowdsourcing?

  • Sir_Kelsag

    Du vet det er humbug når History channel er involvert.

  • Øystein H. Brekke

    «Han ville verken ligge på rygg eller mage. Han bare gråt hver kveld. Han ville ikke ammes, hadde knyttede never hele tiden og hatet å sitte i bilsete.»

    Dette kunne like godt ha vore ei skildring av mitt barn, no fire månader gammal. Me gjekk ikkje til manuellterapeut og ingen fortalte meg om KISS/KIDD. Problemet gjekk likevel over då barnet var tre månader gammalt.

  • Dick_Badcock

    Dette er bare så ufattelig viktig informasjon å spre. Det er viktig at hver og en av oss tør å argumentere i mot uforstand og overtro. Vi må begynne i det så – på det lokale plan: Sette familie, slekt og venner på plass uten å være redd for å bli stemplet som kranglefant, ekstremist eller tullebukk. Fåglarna vet hvor mange ganger jeg har havnet i diskusjoner på fest og i diverse selskap, der stemningen bærer tydelig preg av at jeg er et problembarn som «alltid» skal krangle. Hvilket er forholdsvis riktig, siden jeg ikke greier å dy meg når folk legger ut om svada, pølsevev, sludder og fjas.
    Det at du skriver slike bloggposter gir oss andre viktige kildehenvisninger, gode argumenter og innsikt (selvtillit) nok til å ta opp diskusjonene. Bevisbyrden er liksom alltid på vår side, og av og til er det fryktelig enkelt å tilsynelatende sette skeptikerne på plass, siden det forlanges dyp innsikt i tildels meget kompliserte tema hvius man skal kunne fremstå som kompetent til å dele ut kritikk. Da er det lett å trekke seg tilbake.
    Bare ved å holde trykket oppe, og kanskje være litt frekk og «frampå», kan man desensitivisere allmuen for kritikk av f.eks. alternativmedisin, religion, astrologi o.l. For det er kanskje dette som er den største hindringen: Folk flest er så forferdelig hårsåre, og føler seg støtt av alt mulig som ligner på kritikk. Dermed holder mange av oss skeptikere kjeft bare for å bevare familiefreden og vennskapet. Kritikk faller sjeldent i god jord: Spesielt vanskelig er det å kritisere kiropraktorer, fordi dette «vet jo alle» at fungerer, og det er «er bevist» mange ganger, samt «godkjent» av myndighetene. «Nå får du jammen gi deg!» (akkompagnert av et skjevt, nedlatende smil – sound familiar?)
    Nå skriver jeg meg bort, men poenget var vel noe sånt som at når kritikk av grunnløse påstander, overtro og synsing har blitt ok, er vi langt på vei mot målet. Denne fremgangsmåten har fungert meget bra innen andre områder som eksempelvis humor; Monty Python først, og i seinere tid med Tufte Johansen & Eia & Co, har flyttet grensene for hva som er akseptabelt å harselerer/spøke med, og hva som «støter» folk. Selvsagt er det ok å le av Life of Brian, og en dag bør det bli en selvfølge å kunne le av astrologi, akupunktur og fjernhealing, samt lage en strektegning av den «ekte» M.
    Jeg prøver å klikke videre på, og lese alle linkene dine, samt se om jeg finner informasjon som taler deg i mot. Heller ikke Fader Tjomlid er feilfri, og jeg blir ofte kritisert for å svelge dine artikler rått og ukritisk. Dette er jo håpløst å forsvare seg i mot, men slike argumenter kommer gjerne fra de som sliter med egen argumentasjon ;)
    Kunnskap er makt. Ved å lese dine bloggposter tilegner jeg meg kunnskap som lett kan sjekkes opp og verifiseres av velrennomerte kilder. Keep it up!

  • 4brooker

    Det er spesielt en uttalelse som er verdt å legge merke til:
    «Fysioterapauten mente mine mistanker om KISS/KIDD bare var er resultat av for mye googling og at jeg var en overbekymret mor. Dette kom til å rette seg, mente han. Dette var svikt nummer to.»
    Vi kan vel slå fast at fysioterapeuten hadde fullstendig rett. Det rettet seg akkurat slik som han sa, og det er ikke noe som sannsynliggjør at bedringen hadde noe direkte med KISS/KIDD-behandlingen å gjøre.
    Det verste med artikkelen er faktaboksen som gir leserne inntrykk av at dette er verifiserte fakta.

  • jayjarn

    Er det bare meg, eller er de fleste av disse kvakksalverjournalistene kvinner?

  • Maria Therese Sivertsen

    AH… dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. Takk til deg. Hadde vært morsomt om du hadde prøvd deg på et bloggdask mer inngående rettet mot kiropraktikk og kolikk. Og kolikk-«diagnosen» i seg selv. :-)

  • Polinkorr

    Bravo. Det er utrolig viktig å spre slik informasjon som motvekt til lettvinte «løsninger» hvis enedte efekt er tykkere lommebok hos avsender. Men folk vil ikke ha rasjonalitet dessverre, og folk er lett å gjøres vetteskremte. Noe endel aviser har stort løssalg på med sine diverse oppslag om trruende katastrofer som kan utslette hele menneskeheten, om man skal se på fontstørrelsen i overskriftene.

  • Kruseknall

    Godt beskrevet, kjenner meg igjen i det du skriver. Utrolig hva folk lirer av seg av svada noen ganger, og så blir du selv møtt med «kverulant» om du stiller spørsmål ved det de babler om.

  • Kruseknall

    Det er en god del skeptiker-bjeller som ringer når jeg leser om Amundsen. Samtidig tenker jeg at om han nå får tømt denne dammen, vil det komme for en dag om han faktisk er inne på noe. Er i hvert fall relativt uskyldig underholdning.

  • Jepp66

    Disse plagene /symptomene er vel ikke noe annet enn det spedbarn alltid har slitt med. Det pussige er at det knapt nevnes i Sverige

  • Anne B. Kalvik

    Jeg lurte på om eldste frø hadde KISS/KID for han gråt hele tiden, og han prosjektilgulpet som tatt ut av en scene av eksorsisten. Dr. Google var enig med meg, så jeg tok han til legen. Heldigvis traff jeg en lege med en gang, som forklarte meg at diagnosen i største grad er bløff og humbug, og at noen babyer er rett og slett født mer umodne enn andre. Han fikk rett. En dag var det bråstopp på både gulping og grining og han oppførte seg som en normal baby, det tok noen måneder etter fødsel. Nå er han en blid og fornøyd snart-4åring uten hverken nakke eller andre problemer. Synes det er viktig at KISS/KID avproblematiseres, ikke alle abnormaliteter i barns utvikling skyldes alvorlig sykdom.

  • tentakkelbjorn

    Hele denne konspirasjonsteorien er fullstendig toskete, i likhet med alle teorier som handler om å finne og fortolke koder som er skjult for alle andre. Som enkeltstående tilfelle er denne saken uskyldig nok, det er det meste. Men som mål på journalistisk integritet er den ganske urovekkende.

  • Tobarnsmamma

    Bra bloggpost!

    Noen spedbarn gråter mye, andre lite. Noen er urolige, andre «enkle og greie». Det meste er normalvariasjoner og ingenting å bekymre seg for.

    Vår eldste lå i seteleie og ble født med ansiktet opp, hun var skjev i kroppen og lå kun med ansiktet mot én side etter fødselen. Helsestasjonenen henviste til dyktig barnefysioterapeut, og vi var aldri verken bekymret eller urolige. Som alle spedbarn gråt hun til tider, spiste ujevnt, og sov ikke alltid godt – helt normalt med andre ord.

    Lite ok å tenke på at andre foreldre kanskje ville tolket tilsvarende med sitt barn som unormalt og avvikende, søkt etter diagnoser og alternativbehandling. Og det er dypt bekymringsverdig at mange alternativbehandlere tjener seg rike på fiktive diagnoser og unødvendig behandling.

  • Magnus

    «Kverulant» eller «Lite åpen for å tenke annerledes» er velkjente tanker.
    Men hvorfor skal man tenke annerledes om noe som ikke engang er bevist å eksistere, det er Mytologiens svære det.

  • Mol

    Et tankekors – om barnet oppfører seg helt «eksemplarisk» (sett i forhold til adult oppførsel), klager aldri over å bli lagt, sover natta lang uten et knyst og ligger for det meste stille og fredelig uansett om man kjører bil eller barnevogn eller fly eller tog – ja det kanskje DA man virkelig skal begynne å undersøke og grave for å finne ut hva som er galt med poden…

  • Linda Eliseussen

    Litt kort forklaring på hva Dyspraksi er, her referert til som klumpsethet. Se gjerne nettsidene til Norsk Dysraksiforening for en mer utfyllende forklaring, diagnosekode osv. – http://www.dyspraksi.no

  • 4brooker

    Jeg tillater meg å komme med litt «dask» til Tjomlid for følgende avsnitt:
    «Fiktive diagnoser er big business. Å dikte opp falske diagnoser for deretter å tilby en falsk kur, er en genial forretningsmodell. Det er spesielt effektivt når det rettes mot småbarnsforeldre, fordi ingen er mer sårbare enn nettopp disse. Vi ønsker alle det beste for våre barn, og hvis man klarer å så et frø av frykt om at noe negativt kan skje barnet hvis man ikke ordner opp i det snarest, så har man gjort et salg. Klarer man å kombinere dette fryktfrøet med ideen om at det hvertfall ikke skader å prøve, så har man en gullgruve for hånden.»

    Her tas det nærmest for gitt at Heiner Biedermann på 90-tallet tenkte at «nei, nå er det for lite penger i kassa, jeg trenger en måte jeg kan lure foreldrene til å tro at barna deres er syke slik at jeg kan behandle dem og tjene mere penger».

    Min teori er: Biedermann er nok en empatisk terapeut med et oppriktig ønske om å hjelpe barn, og har observert de omtalte symptomene hos barn, og opplevd at dette har hatt en sammenheng med låsninger i nakken. Hans forseelse er å etablere diagnosen og behandlingen uten å få verifisert sin hypotese gjennom vitenskapelige studier. I likhet med slik Ute Imhof uttrykker det har nok Biedermann stolt så mye på sine behandlingsresultater at han har følt at vitenskapen bare har vært en tidkrevende formalitet, så sikker har han vært på sine egne observasjoner. Når vitenskapen etter hvert har kommet etter ham og funnet ut at det absolutt ikke er hold i hans teorier, strider dette kraftig mot hans egne opplevelser, og ikke minst de mange takknemlige tilbakemeldingene fra fornøyde foreldre som har sett at symptomene har forsvunnet. Idet vitenskapen innhentet Biedermann var KISS/KIDD allerede blitt hans «livsverk», og man kan bare tenke seg hvor vanskelig det ville være for ham om han måtte krype til korset og forklare alle sine tilhengere at han hadde tatt feil.

    Dersom Biedermann og Imhof fremstilles som kyniske forretningsfolk som ler hele veien til banken over alle de engstelige foreldrene de klarer å lure, så blir det effektiv confirmation bias for alle dem som har vært i nærkontakt med disse og som har opplevd oppriktig interesse for deres situasjon. Altså vil en slik fremstilling bare gjøre foreldrene enda sikrere på at KISS/KIDD finnes og at det foregår et skittent spill fra det etablerte helsevesenet for å undertrykke diagnosen og behandlingsmetoden.

  • IvarE

    Det gikk jo et tv-program om denne fyren for et par år siden. Opptil flere episoder, tror jeg. Om Shakespeares «koder» og bla-bla-bla.
    Og det slo meg den gang at makan til cherry-picking skulle man lete lenge etter.

    Absolutt alt av tekster kan du finne «skjulte meldinger» i når du bevisst plukker de bokstaver og ord du synes passer med det du ønsker å bevise, og deretter attpåtil reorganiserer og vrir og vender på tekstbitene du har valgt deg ut for å få dem til å passe *enda bedre*.

    :-D

  • Ann

    Og her har det blitt silt i kommentarfeltet eller. …. akkurat som det er noen bedre business. Når skal den østlige og vestlige medisinen starte å samarbeide? Det er da vel ikke svart/hvitt.

  • Nei, det er ikke silt i kommentarfeltet. Du kan se reglement for kommentering på egen link som du finner oppe til venstre i bloggen, men det er uhyre sjelden at kommentarer slettes, og ingen er slettet i dette kommentarfeltet.

    Dette handler ikke om østlig eller vestlig medisin, men om hva som virker. Hvis en behandling kan vise til gode kontrollerte studier som viser effekt, så tas det i bruk, uansett hvor det kommer fra og hvilken «tenkning» det er basert på.

  • Jeg tror du misforstår hvem det avsnittet er rettet mot. Jeg mener ikke at Biedermann diktet opp diagnosen. Han trodde nok fullt og helt på den, og mange som stiller denne diagnosen i dag tror nok sannsynligvis også at diagnosen er reell. Men det er likevel disse siste jeg retter meg mot. De som ukritisk kaster seg over en diagnose fordi de da kan utvide sitt repertoar av behandlingstilbud. Ikke fordi de kanskje ikke tror på den, men fordi de som behandlere burde være forpliktet til å være mer kritiske enn som så. Og når man kan tillate seg å ikke bry seg om hva forskningen viser, så er det identisk med å «dikte opp diagnoser» til sine pasienter, som igjen gir økonomisk profitt.

    Psykologien du beskriver er velkjent og forståelig. Men det er ikke så enkelt som at selv om man ikke «ler hele veien til banken», så er man skyldfri. Man kan gjerne tro fullt og helt på det man driver med, men likevel er det kynisk og uetisk så lenge man tror på det fordi man har forlatt en viss standard for vitenskapelig dokumentasjon. Kun ved å forlate dennne standard, kan man tilby slike diagnoser som ikke er medisinsk anerkjente. Og det er en bevisst handling. Ergo er det i praksis å dikte opp diagnoser for sine pasienter – selv om man tror på det selv.

  • 4brooker

    Ja, vi er nok helt enige om plassering av ansvar, enhver som gir seg i kast med en eller annen form for pasientbehandling plikter helt klart å sette seg inn det som finnes av vitenskapelige dokumentasjon mht. trygghet, bivirkninger og effekt. Poenget var å illustrere hvordan en formulering kan virke unødvendig frastøtende selv om den er 100 % korrekt. Dersom noen som har vært til behandling hos den aktuelle manuellterapeuten og leser artikkelen din i nysgjerrighet er det altså stor fare for at piggene kommer ut allerede i det siterte avsnittet, og dermed har de sterk slagside når (eller hvis) de leser de virkelig gode argumentene nedover i artikkelen. Det er synd.

    Når det gjelder ansvar: Jeg vil mene at det er langt mer kritikkverdig av Ute Imhof å promotere KISS/KIDD enn det er for Tony Kolås å promotere Ryke Geerd Hamer. Imhof er nemlig spesialist i barnefysioterapi og har de aller beste forutsetninger til å ta innover seg forskningen på området. Kolås er en sykkelreperatør uten medisinsk utdannelse og har tilsynelatende ikke forutsetninger for å skille mellom vitenskap og fantasi.

  • June Christine Sandtorv-Fitje

    Jeg synes du er veldig på tynn is selv her.
    Låsninger i nakke/bekken er absolutt ikke noe påstått årsak til mange symptomer.
    Som ammehjelper så har jeg opparbeidet meg noe kunnskap om hvilke problemer som har årsak i denne type «diagnose» Kiss/Kidd er ikke noen diagnose sånn sett, men et samlebegrep på en årsak til sterke smerter, til mange ammeproblemer hos både mor og barn.

  • Monique

    Vel som en mor som faktisk har opplevd å ha et barn med KISS, så kan jeg si dette: Før du har et barn som skriker 12-24 timer i døgnet i 6mnd – ja snakker hver eneste dag og natt i 6 mnd her! tatt barnet til behandling og får hjem et «nytt» barn i gave etter første behandling.. ja fram til det så tenke jeg at du ikke har så mye du skulle sagt!

  • Sprudlum

    Ut av skammekroken ?

    Tirsdag 6. har journalist Ida B. Klokk en oppfølger om saken på Side2, og gir stemme også til kritikerne av diagnosen KISS/KIDD, med henvisning til mottagelsen hennes første artikkel fikk hos Gunnar Tjomlid.

    Det er mulig Ida B. Klokk befinner seg i en bryllupsboble, som hun har sagt, og andre har kritisert henne for, men hun kan i det minste se ut. Det er jo bra.

  • William55

    Denne oppfølgingsartikkelen var ikke så lett å finne, men her er den, i tilfelle andre også er på jakt:

    http://www.side2.no/helse/article3658501.ece

    Hun viser for øvrig til «tjomild.com», og det er jo svært passende ved mange anledninger. :-)

  • Anette Eikestøl Nymo

    kall det humbug om du vil, men min sønn lå som en banan, med hodet til venstre, og bena også til venstre. Venstre arm var lite bevegelig, han gråt nærmest hele tida, sov dårlig, og prompet masse! Nektet å amme hvis han måtte ligge på venstre side, da skrek han og var tydelig plaget. Etter råd fra helsesøster oppsøkte jeg kiropraktor. Gutten var en helt annen gutt allerede etter første behandling! For første gang sov han seks timer sammenhengende, og gråt ikke like mye som før. Hodet fikk en mer normal stilling, og mye av prompingen forsvant. (Snakker da om ekstrem promp, såkalt «mannepromp»). En nerve var kommet i klem pga hodet som bøyde seg ned mot venstre skulder, og det var dette som lagde magevondt for lillemann. Alt dette skyldtes at han hadde han fått låsninger i nakke og korsrygg etter å ha stanget i bekkenet mitt under fødsel. Etter tre behandlinger var han friskmeldt. Mulig det har gått sport i diagnostisere spedbarn med KISS, den diskusjonen tar jeg ikke nå, men at det hjelper med behandling vet jeg av egen erfaring

  • 4brooker

    Nei, du kan ikke ut fra din erfaring si at behandlingen hjelper, da opplevd virkning og faktisk virkning ofte er to helt forskjellige ting. Tilgjengelig forskning viser nemlig ingen slik sammenheng.

    Det er en veldig vanlig tankefeil at korrelasjon regnes som kausalitet:
    http://no.wikipedia.org/wiki/Korrelasjon_medf%C3%B8rer_kausalitet

    For ting som i 99 % av tilfellene går over av seg selv er det særlig stor fare for å gå i denne fellen. Diagnosen KISS/KIDD har tilsynelatende oppstått ved at denne type tankefeil er satt i system uten at man har fulgt opp med forskning. Den vitenskapelige metode er designet for å eliminere slike tankefeil, og da klarer man å skille mellom de diagnoser og behandlingsmåter som virker og de som ikke gjør det.

  • Annika M-B

    Du vet hva vi kaller alternativ medisin som virker?
    Medisin.

  • Annika M-B

    Jeg var en av disse desperate foreldrene som hadde kolikkbarn i 9 måneder.
    Kiropraktor hjalp ikke.
    Alle ville at jeg skulle prøve manuellterapeut/fotsoneterapeut/akupunktør/kinesolog/homeopat, men jeg ORKET rett og slett ikke (utsette junior for dette batteriet med til dels plagsomme undersøkelser og behandlinger) – og antok ganske riktig at dette VILLE gå over med tid og stunder.
    I forbindelse med et tips fra fysioterapeuten min (en helt vanlig kommunal en) om at junior var stiv i ryggen (han vokste for fort, rett og slett) VAR jeg faktisk innom Ute Imhof for å sjekke KISS/KIDD, da denne diagnosen var superpopulær på diverse nettforum hvor jeg vanket og mange mødre lovpriste behandling og resultater, og viste til resultater og forskning fra blant annet Tyskland (nei, jeg dobbeltsjekket ikke kilder – jeg kunne knapt lese, siden jeg sov i snitt 3 oppstykkede timer i døgnet).
    Ute var en hyggelig dame som ga en del tips om øvelser for juniors raskt voksende rygg – og som konkluderte med at han IKKE hadde noen form for KIDD/KISS, og heller ikke trengte videre behandling.
    Bare for å påpeke at hun nok muligens faller i «true believer»-kategorien fremfor «grisk fryktspekulant». :)

    Forøvrig ble Jr. diagnostisert med kumelkallergi omtrent samtidig med at kolikken avtok av seg selv rundt 9 mnd.
    Viser seg at helsesøsters beskjed om å kutte melk en uke var – som observert – helt uten effekt; det tar nemlig tre uker før man ser full effekt av melkekutt på barnet.
    I følge spesialisten på Ullevål.

  • I

    4brooker: «Nei, du kan ikke ut fra din erfaring si at behandlingen hjelper, da
    opplevd virkning og faktisk virkning ofte er to helt forskjellige ting.»

    Når Nymo over her skriver at gutten hennes ble en annen baby etter første behandling er jo det et godt nok bevis på at behandlingen faktisk virket i dette tilfellet, uavhengig av om det ville ha gått over av seg selv om to-tre-fire- eller ti måneder. Du skjønner sikkert hvor jeg vil hen: babyens tid med smerter er redusert = behandling både oppleves og ER virkningsfull.

    Jeg har dessuten en helt lik erfaring selv, men da ifm. skjev nakke – torticollis. Ofte sammenlignet/forvekslet med KISS. Jeg fikk beskjed fra flere i helsevesenet at datteren min hadde fått en tøff variant, men etter én behandling hos kiroprator var hun en annen. Etter få behandlinger var hun helt friskmeldt og har vært helt fin i ettertid.

  • 4brooker

    Sitat: «Når Nymo over her skriver at gutten hennes ble en annen baby etter
    første behandling er jo det et godt nok bevis på at behandlingen faktisk
    virket i dette tilfellet»

    For de fleste høres dette fornuftig ut, men det faktum at du sannsynligvis vil leve 10-15 år lenger enn du kunne ha forventet for 100 år siden, skyldes at noen kloke menn og kvinner har forkastet denne tankegangen til fordel for den vitenskapelige metode. Dette enkelttilfellet beviser ingenting, da det er mange, mange andre mulige forklaringer som man ikke har utelukket. Opplevd effekt er ikke det samme som effekt.

    At du opplevde at kiropraktor helbredet torticollis hos din datter er også en enkeltopplevelse. Den er like mye/lite verdt som enkeltopplevelsen til den babyen i Australia som endte opp med brukket nakke etter å ha blitt behandlet av en kiropraktor for torticollis. Når man ser på det vitenskapelig er det ingen effekt av kiropraktisk manipulering på torticollis, og det frarådes sterkt fordi det er ekstra farlig når det gjøres på små barn. Kiropraktorutdannelsen inneholder dessuten svært lite om behandling av barn. Torticollis behandles av barnefysioterapeut med god effekt (for 97 % er det tilstrekkelig med stimulering av muskulaturen), og er i motsetning til kiropraktikk både ufarlig og helt gratis. Skulle det skyldes noe i skjelettet vil en barnefysioterapeut normalt henvise til en manuellterapeut som er spesialist på behandling av barn.

    Det er horribelt at det i dette landet virker å være et stort antall helsesøstre som anbefaler kiropraktor for spedbarn.

  • Pingback: Noen ord om hva ytringsfrihet ikke er | SAKSYNT()

  • Pingback: Vaksinemotstand – løgn og dårlig kildekritikk. | TJ - Land()