Saksynt - Gunnar Tjomlid
Tag: medisin

Abort og paradokset om menneskeverd

Gravid

Under gårsdagens bloggpost om foster-dukken endte kommentarfeltet i stor grad opp i en debatt for eller mot abort. Det var vel som forventet, og det er en debatt vi aldri kan, eller bør, bli ferdig med.

Hovedargumentet til de som er motstandere av abort er at livet starter i det egget befruktes. Fra det øyeblikk er det et fullverdig menneskeliv. Det har potensialet til å bli et fullvoksent menneske gitt nok tid, ergo kan man ikke definere noen periode etter befruktningen hvor man kategorisk kan si at dette ennå ikke er et menneske. Utviklingen fra befruktet egg til en 80 år gammel mann er gradvis og flytende, og det finnes ikke noe punkt på denne utviklingen hvor egenskapen «menneske» plutselig dukker opp – annet enn ved selve befruktningen.

Utilitarisme

Det er etter mitt syn en rimelig slutning å dra, og derfor finnes det ikke noe absolutt korrekt tidsgrense for når vi kan tillate abort. Man må innta et utilitaristisk perspektiv og tenke at konsekvensene av en handling skal være et gode for flest mulig mennesker. Sett i dette praktiske lys støtter jeg retten til selvbestemt abort til og med 12. svangerskapsuke. Alternativet er en grov undertrykking av kvinners rett til å bestemme over egen kropp, fryktelig stor helserisiko ved illegale aborter, og neppe noen reduksjon i antall aborter uansett. Et abortforbud vil altså totalt sett føre til mer lidelse for flere mennesker enn hva lov om selvbestemt abort gjør.

Bokanmeldelse: «På liv og død» av Wasim Zahid

BVLCSykCYAAtydo jpg largeJeg ble kjent med Wasim Zahid via Twitter for noen år tilbake. Det er nok der de fleste av oss kjenner ham fra, og han er blitt #twitterlegen i landet.

Jeg oppdaget fort at Wasim hadde alle de kvaliteter jeg liker i et menneske. Han var klok. Ikke bare intelligent, men klok. Klok nok til å kjenne sine begrensninger, til å være ydmyk, men samtidig ha en enorm teoretisk kompetanse innen sitt primære fag, medisinen.

Wasim var også empatisk. Real. Grei. Morsom. Selvironisk. Ikke minst så var han hardcore-skeptiker. Det er nok ikke feil å si at jeg fikk en liten mancrush på ham etter kort tid, og han har inspirert meg både som skeptiker og medmenneske.

Det siste året har jeg vært så heldig å få møte Wasim i egen person flere ganger. Og inntrykket av ham ble ikke noe dårligere av det. Tvert imot fikk jeg da se sider av ham som gjorde ham enda mer interessant, og i dag tør jeg kalle ham en god venn.

Ikke host ved hjerteinfarkt!

Jeg har tidligere tatt for meg en del vandrehistorier og myter som deles i sosiale medier, og jeg ble nettopp spurt av en venninne om jeg kunne skrive litt om denne:

Hjerte

Du har sikkert sett den før. Første gang jeg så den var tilbake i 2006 eller 2007 da en kunde hos mitt daværende firma mailet meg en Powerpoint-presentasjon som tok for seg dette konseptet. Jeg tok for gitt at det var korrekt informasjon, så i flere år hadde jeg denne teknikken i bakhodet om noe slikt skulle ramme meg noengang.

Det har nok mange med meg tenkt, og derfor sirkulerer denne meldingen ustanselig rundt i rørene som får internett til å flyte rundt på kloden. Med sosiale medier som Facebook er det også blitt mye enklere å dele slik informasjon, og feilinformasjon er så godt som umulig å få stoppet. Derfor kommer et lite bidrag her fra meg. Post gjerne denne bloggposten som svar der du ser andre dele meldingen ovenfor.

The History of Medicine

Jepp, akkurat slik er det:

History of medicine final

Hentet fra poormd.com som skriver:

History has a tendency to repeat itself and medicine is no exception. Unfortunately, the uneducated and misinformed are hurling themselves back into the stone age by choosing to put themselves and those around them at risk by not immunizing their children.

Oh well, as the terrible and morbid diseases that were once eradicated make their comeback thanks to those who, without good reason, chose not to immunize, I will finally be able to make use of all those rare diseases I had to learn about in medical school.


Takk for tips, Cathrine Eide Westerby!

Noe er råttent i homeopatiland

Andreas N. Bjørndal skrev i går et innlegg i Forum for Norsk Akademi for Naturmedisin hvor han igjen synliggjør sin motstand mot effektive medisiner og ikke minst vaksiner, noe vi begynner å bli vant med fra homeopater.

Bjørndal viser i sitt innlegg til denne rapporten (PDF) fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) om vaksineindusert polio.

Han starter med følgende:

Moderne medisin har fått ord på seg for å representerere store fremskritt, og tiltro til legemiddelindustriens muligheter er nesten blind. Vi lever i ett samfunn der man forventer en pille eller vaksine for snart alt. Og vi er mer og mer villige til at noen får alvorlige konsekvenser av bivirkninger, så lenge flest mulige får raske løsninger på problemene.

Mange tenker at antibiotika, vaksiner, en pille eller kirurgi skal kunne løse de fleste problemer i menneskelivet.

Hvor populært er akupunktur?

Fra den åpne Facebook-siden Alle liker å bli lurt:

Skjermbilde 2011 06 25 kl 15 34 08

Sitatet:

A new scientific truth does not triumph by convincing its opponents and making them see the light, but rather because its opponents eventually die, and a new generation grows up that is familiar with it.
- Max Planck

Et godt sitat, men det er ufattelig paradoksalt at en homeopat som Jakobsen kommer trekkende med det. Det har vært en del generasjoner siden Hahnemann la frem sine ideer om homeopati, og fortsatt er det like lite akseptert i vitenskapelige sammenhenger som det var den gang.

Mennesket har en vrangvilje mot å endre sine elskede ideer. Selv forskere som streber etter objektivitet vil ofte være motvillige til å akseptere nye teorier, også nye vitenskapelige teorier som er underbygget av gode data. Det er menneskelig, og er en treghet som er nyttig fordi det gjør at terskelen for å akseptere nye teorier er høy – det skal den også være. Likevel vil de aller fleste forskere og fagpersoner gå dit dataene leder dem, og hvis en ny vitenskapelig teori dokumenteres godt nok, vil fagmiljøene endre mening relativt kjapt. Dette har vi sett gang på gang, selv med teorier som er så radikale og til dels uforståelige at motviljen burde være enorm, bl.a. relativitetsteorien, kvantemekanikk, platetektonikk og så videre.

Er homeopatien kommet for å bli? Svar til Reidun Jakobsen.

I Homøopatisk Tidsskrift nr 3/2006 skriver homeopat og vaksinemotstander Reidun Jakobsen et slags forsvar for homeopatien. En leser gjorde meg oppmerksom på artikkelen, og jeg tenkte jeg ville skrive en kommentar til denne.

Jakobsen starter slik:

Gjennom hele sin 200 års historie har homøopatien blitt motarbeidet og kritisert av skolemedisinen.

Dette kalles vitenskap. En av grunnpillarene i vitenskapen er å utsette nye ideer for hard kritikk og testing. En ny medisinsk behandlingsmetode må alltid kritiseres fra faglig kompetente mennesker og forskermiljøer, gang på gang, fra ulike vinkler, og bare hvis metoden overlever den vitenskapelige kritikk og testing, kan den anses for å være effektiv.

Homeopati har riktignok også blitt utsatt for en slik vitenskapelig kritikk, slik seg hør og bør, men har ikke vist seg å ha den vitenskapelige tyngde som kreves for å overleve. Homeopatien har blitt testet i kliniske studier flere hundre ganger, og metaanalyser av disse studiene viser at homeopati riktignok er effektiv mot enkelte lidelser – men ikke mer effektiv enn placeboeffekten. Det er altså ikke den homeopatiske «medisin» som hjelper pasientene, men derimot den homeopatiske behandling med sin pasientsamtale og tilhørende ritualer.

Nysgjerrighet og vitenskap og homeopati og sånt

Under debatten «Trenger vi alternativ medisin?» i Litteraturhuset på mandag var et av de viktige poengene til homeopatene i panelet at det er viktig med nysgjerrighet. Selv om de heller ikke kunne forklare hvordan homeopati virker, så opplevde de at den virket for pasientene, og de etterlyste en nysgjerrighet hos «skolemedisinerne» for å undersøke med åpent sinn disse helseeffektene som homeopatene mente var så åpenbare.

Nå er selvsagt dette en feilaktig påstand, fordi all vitenskapelig forskning er drevet nettopp av nysgjerrighet. Uten nysgjerrigheten ville forskning stoppe opp, og denne vitenskapelige nysgjerrigheten har ledet til hundrevis av studier som, når man ser på de store, gode metaanalyser, viser at homeopatien ikke har noen effekt utover placebo. Så skolemedisinen er fundamentert på nysgjerrighet – og en evne til å korrigere seg selv når denne nysgjerrigheten viser at man har tatt feil.

Hva så med homeopatene? Bernt Rognlien og Andreas Bjørndal er begge dedikerte homeopater som behandler pasienter jevnlig. Hva med deres egen nysgjerrighet? Hvor stor er egentlig den? De sitter på alle muligheter til å fort og effektivt finne ut om homeopatiske preparater faktisk virker. Har de selv den etterlyste nysgjerrighet til å finne ut om deres individualiserte homeopatiske medikamenter faktisk virker?

Homeopatisk Berlinmur – ineffektivt siden 1989

Berlin wall pieceNår man diskuterer homeopati er fokuset som regel på det faktum at de homeopatiske preparatene ikke inneholder noe aktivt virkemiddel. Det vil si at preparatet er så fortynnet at det aktive stoffet som man startet med ikke lenger finnes i blandingen. Sannsynligheten for å finne et eneste molekyl av stoffet i vannet det er blandet ut i er altså tilnærmet lik null.

I tillegg er dette aktive stoffet også helt meningsløst i utgangspunktet. For eksempel gåselever mot influensa. Eller koffein mot søvnløshet. Men det er egentlig irrelevant så lenge det uansett ikke finnes i preparatet etter den ekstremt fortynningen det gjennomgår.

Det gjør ikke noe, sier homeopatene, fordi vannet husker effekten av stoffet. Det bevarer en «essens» av det opprinnelige stoffet. Homeopatene erkjenner at det ikke er noe fysisk igjen av det aktive stoffet, og erkjenner at de heller ikke vet hva denne «essensen» som bevares er, men de har sett at det virker, og da må det være sant. Det faktum at innholdsløse narrepiller og falske behandlingsmetoder også har en tydelig og klar virkning på pasienter gjennom placeboeffekten, ser ikke ut til å påvirke homeopatene i det minste.

Syke prioriteringer

Det er en edel gjerning å hjelpe medmennesker i nød. Det finnes ingen større gave man kan få enn gleden over å kunne hjelpe noen som virkelig trenger det. Det kan være små ting i hverdagen som koster så lite, for eksempel et smil til den litt slitne sidemannen på trikken hjem fra jobb. Eller større gjerninger som å sitte en hel natt og lytte til hun som nettopp har oppdaget at hennes mann har bedratt henne etter 15 års ekteskap. Eller låne en kollega som har rotet seg inn i problemer et stort pengebeløp uten å være sikker på å noensinne få det igjen.

Og den største glede av alle må være å redde noens liv. Gi noen som ellers ville ha mistet den udefinerbare kraftlinje som jorder deres bevissthet til verden en ny gnist på tennpluggen slik at deres tidslinje kan strekkes videre en dag til.

Tenk så fantastisk!

Og tenk så fantastisk at det finnes mennesker over hele verden som gjør dette hver eneste dag. Redder liv. Hver dag. Gir fremmede mennesker den største gave, gang på gang på gang.