Jeg ser flere skeptikere uttrykke sin harme over at politiet bruker av sine dyrebare ressurser til å følge opp tips fra såkalte klarsynte i jakten etter den forsvunnede Sigrid Giskegjerde Schjetne. Det er lett å forstå at folk blir oppgitt, fordi klarsynthet er en egenskap som ikke eksisterer, og mennesker som hevder de er klarsynte er enten bevisste bedragere eller ofre for selvbedrag.
Likevel klarer jeg ikke hisse meg veldig opp over at politiet bruker tid på dette. Jeg har riktignok kritisert synske som kommer med tips om Sigrid-saken og andre saker i de to siste episodene av Saltklypa (#61 og #62), men her er det først og fremst de synske selv jeg kritiserer. Disse menneskene som så til de grader mangler helt grunnleggende selvinnsikt og selvkritikk at de lar sine hallusinasjoner ramme andre uskyldige mennesker i en ekstremt sårbar posisjon.
At politiet derimot følger opp tips som er konkrete nok, selv om de kommer fra «synske», synes jeg ikke er så kritikkverdig, fordi politiet ikke kan vurdere om påstanden om klarsynthet er en reell bakgrunn for tipset. La meg gi et par eksempler på problemstillingen politiet møter når de mottar slike tips.
Klarsynthet – selvbedrag eller dekkoperasjon?
En ting slo meg plutselig. Etter å ha sett video på video med såkalte «synske» av typen Lisa Williams, John Edward og Sylvia Browne, som samler hundrevis eller tusenvis av mennesker på store show hvor de snakker med utvalgte publikummeres avdøde venner og familie, så er det en fellesnevner som går igjen: Budskapet fra det hinsidige er alltid, og jeg presiserer alltid, at den avdøde har det bra.
