Religion og samfunn

Takk for ditt innspill Vegard. Jeg føler for å oppklare et par mulige misforståelser i tilfelle jeg har uttrykt meg uklart. Jeg må også utdype noen punkter jeg er veldig uenig med deg i.

Du sier at det er feil å sammenligne kirken med slaveri, kvinneundertrykking osv. Det var ikke min hensikt å trekke paralleller melom de eksemplene jeg nevnte og kirken, selv om jeg nå i ettertid ser at enkelte av mine eksempler er saker kirken rent historisk har vært innblandet i. Jeg mente bare på generelt grunnlag å si at argumentet med at alt vi har drevet over en viss tid ikke bør endres så lenge flertallet har det godt, ikke er et holdbart argument.

Du mener at kristendommen er positiv så lenge den inspirerer folk til å leve et godt liv. Jeg klarer ikke å ta så lett på det. Kristendom dreier seg om å tro at et fysisk menneske som levde for 2000 år siden faktisk var avkommet til et overnaturlig vesen, og at han døde og ble levende igjen for at alle mennesker skal kunne leve uten synd og få evig liv. Det er veldig, veldig konkret for meg. Tror man ikke på dette er man «religiøs humanist» (deist), ikke kristen (teist). Det er en vesentlig forskjell, og det plager meg at så mange kaller seg kristne uten å ha tenkt grundig over kjernen i deres tro.

Jeg tror på ingen måte at et kristen oppdragelse er et nødvendig gode for et samfunn. Det finnes ingen empiri som tilsier dette (tvert i mot), og jeg oppfatter det som en slags religiøs arroganse å hevde at en kristen oppdragelse gir et bedre fundament for barn enn f.eks. en buddhistisk eller ateistisk oppdragelse. Mennesker er forskjellige, og ut fra den daglige oppførselen til et tilfeldig utvalgt menneske vil du aldri kunne si noe om hvilken religion vedkommende tilhører.

Å si at kristendommen og andre religioner gir svar på viktige etiske og moralske spørsmål er jeg også dypt uenig i. Du kan ta et hvilket som helst personlig standpunkt, uansett hvor forkastelig eller positivt, og finne et forsvar for dette i en eller flere religioner. Det er ikke uten grunn at man selv innen den norske kirke finner diametralt ulike syn på vesentlige etiske og moralske spørsmål. Etter mitt syn finnes ingen kristen etikk, kun individuelle, personlige synspunkter som backes opp av selektive bibelsitater. Derfor er kristendommen meningsløs som absoluttt etisk rettsnor for staten.

Et skille mellom kirke og stat medfører at det etiske grunnlaget for statens virksomhet blir FNs menneskerettigheter (istedenfor religiøse dogmer). Ulike religioner og livssyn skal i prinsippet bli likestilt og staten blir forpliktet til å likebehandle disse. Kristendommen skal i prinsippet ikke miste noe som konsekvens av et skille, med mindre de taper en masse medlemmer. Skulle dette skje bør også kristne anse det som positivt ettersom det stimulerer til større engasjement omkring det religiøse livssyn.

Det er viktig å merke seg at et tydelig flertall av nordmenn ønsker et skille mellom stat og kirke og likebehandling av trossamfunn. (Se bl.a. http://www.hundrearsmarkeringen.no/presse/meldinger/pressemelding+religion.htm)

Kirken gjør i dag mye viktig for samfunnet, bl.a. innen ungdomsarbeid og musikkliv. Men det gjør også andre trossamfunn og HEF, selv om de av naturlige årsaker først blir synlige på større steder. Tradisjon, organisasjonstruktur og økonomi gjør også at kirken kan yte betydelig mye mer på disse områder ennn andre trossamfunn og livssynsorganisasjoner. Jeg mener at på små steder som Sirdal bør kommunen sørge for et tilsvarende, men livssynsnøytralt, tilbud. Kommunen burde ha en egen ungdomsarbeider i full stilling for å kunne utføre mye av de samme aktivitetene som kirken gjør. Ikke for å overta kirkens positive arbeid, men for å komplementere det.

I bunn og grunn dreier vel dette seg om det grunnleggende spørsmålet: Skal kristendommen kun ha en praktisk funksjon, eller skal det stikke dypere enn dette? Jeg mener at den dagen kristendom forsvares ut fra at den har en del positive praktiske konsekvenser, så har den mistet sin verdi og kan like gjerne erstattes av sekulær eller religiøs humanisme.