Om bønn og baggasje

«The more I study religions the more I am convinced that man never worshipped anything but himself.» – Richard Francis Burton

Trygve Veggeland skriver i Agder 22/9 om hans forhold til bønn. Hans bevis for bønnens kraft er at Gud visstnok engang for lenge siden fant hans forlagte koffert. Jeg blir skuffet og trist over at mennesker kan bli så sneversynte og selvopptatte som det Veggeland her fremviser.

Hver eneste dag ber millioner av mennesker for sitt eget eller andres liv og helse, uten å bli bønnhørt. Hver dag dør 30.000 mennesker av fattigdom i den tredje verden. Mange flere dør av sykdom, ulykker og krig over hele verden. Vi må kunne anta at en vesentlig andel av disse ber til sin gud om å få rent vann, medisin, mat, fred eller annen hjelp for seg selv eller sine kjære. Men Gud vender sitt døve øre til fordi han er opptatt av å finne kofferten til Veggeland.

Dette behovet for å definere seg selv som spesiell i øynene til et overnaturlig vesen er egoistisk, arrogant og usunt fordi man samtidig viser en tendens til å trivialisere verdens virkelige problemer og utfordringer. Bønn er den mest passive, egoistiske og ikke minst nytteløse måten å vise omsorg for andre mennesker på. Gjennom bønn dyrker man kun sin egen kunstig oppblåste empati uten å trenge å løfte en finger for å faktisk gjøre noe konkret som hjelper andre.

Felles bønn kan helt sikkert ha en sosial funksjon som kan stimulere til engasjement og omsorg, men handlingen og ansvaret hviler like fullt på oss selv. Bønn kan i beste fall inspirere mennesker til å hjelpe andre, men ender ofte opp med å bidra til passivitet fordi man føler at man gjennom bønn har gjort sitt.

Nei, la oss jobbe for en bedre verden uten å kaste bort tid på å snakke til vår innbilte venn. Og om du absolutt må be, så be heller din ensomme nabo på kaffe.