Clearasil Tinted Cream Enlarge
Jeg hadde et ganske lykkelig liv frem til rundt 15 års alderen. Mange venner. En lykkelig familie. Gode karakterer på skolen. Jeg var en av “de populære” i klassen – morsom og passe frekk mot lærerne. Når det ble arrangert fest, var jeg alltid med i den harde kjernen som stod for utvelgelsen av hvem som fikk være med på festen. (En horribel oppførsel sett i ettertid, men slik var vi…)

Vi var generelt sett ganske treige i klassen min. Ingen drakk, og med unntak av et par jenter (skilsmissebarn selvfølgelig) så tror jeg ingen av oss hadde hatt sex. Ja, jeg tror ikke noen av guttene noensinne hadde kommet til andre base engang. Men vi reddet oss sånn noenlunde med “Nødt eller sannhet” og fikk på den måten sneket til oss noen tørre overfladiske kyss eller 5 minutter i et mørkt rom sammen med jenta vi var forelsket i – uten at noe som helst skjedde der i mørket så klart. Men jeg var vel ganske lykkelig, tilfreds og komfortabel med meg selv – hvertfall i den grad det er mulig som ung tenåring.

Men så kom undergangen gradvis snikende innpå meg. I takt med kjønnshår og en økende stabel pornoblader under senga, begynte ansiktet mitt gradvis å spises opp av store, røde, gultuppede kviser.

Fra da av var livet mitt aldri det samme igjen.


La meg gjøre det helt klart. Når jeg snakker om kviser, så snakker jeg om KVISER. Ikke slike små pysekviser som kan kamufleres med dekkstift og som er borte neste dag. Nei, jeg snakker om store, rødglødende vulkaner som spydde ut lava og var så gedigne at man måtte se både to og tre ganger for å finne ut hvilken av klumpene i trynet som var nesa mi. Når en ny jævel erupterte på nesa mi eller kinnet mitt så ble den gjerne værende i et par uker før den endelig takket for seg og trakk seg sakte tilbake sammen med en liten del av min selvtillit.

Ingen dekkstift kunne kamuflere min spedalskhet, og med mindre jeg ville se ut som en vandrende reklameplakat for Sunny Solstudio, så nyttet det ikke å begynne med brunkrem-trikset heller. Så som alle andre desperate tenåringer begynte jeg å se meg rundt etter løsninger på mitt grusomme problem. Første valg falt naturlig.

Clearasil. Synlig renere hud på bare tre dager.

Right.

Med unntak av rynkekrem, homeopati og Idol-Kjartans siste (og eneste?) album må Clearasil være tidenes markedsføringsbløff. La meg gjøre dette klart en gang for alle:

CLEARASIL HAR INGEN EFFEKT! Null. Nada. Niks. Zero.

Så hva gjør man når man er sviktet av de oppløftende reklamesidene i Topp og Logo? Reklamene med lykkelige tenåringsgutter som vinner jentenes hjerte fordi Clearasil gjør huden deres glatt og myk som en barnerumpe i løpet av noen timer? Hva gjør man når ansiktet ser ut som et prøvesprengningsfelt og selvtilliten smuldrer bort som en Dispril i et glass vann?

Man gjør det eneste man kan gjøre. Man gjør seg usynlig.

De neste 5 årene forsvant jeg fra Jordens overflate. Jeg begynte på videregående og møtte motvillig opp på skolen hver morgen, men skyndte meg hjem straks skoleklokkene ringte og gjemte meg bort på loftet foran PCen. Mens de andre i klassen gikk på fest, satt jeg hjemme og lærte meg å programmere Pascal eller utforsket Microsoft Windows 2.30 og de nye mulighetene i MS DOS 5.0. På tross av mine harde og relativt langvarige serie-forelskelser, kunne jeg bare drømme om å få kysse en jente. For å kompensere tegnet jeg portretter, skrev dikt og komponerte musikk som jeg spilte inn og ga til mine utvalgte… uten at det hjalp. Men hvem kunne klandre dem? Jeg forstod egentlig godt at ingen av dem ville se på meg to ganger.

Etter videregående forvillet jeg meg inn på Universitetet i Oslo, hvor jeg hadde en ide om å studere informatikk. Da jeg kom til Oslo hadde jeg mange drømmer om nye venner, kjæreste og et nytt og bedre liv. Men selvsagt hadde jeg en av mine virkelig “bad spots days” da vi skulle få omvisning og møte våre faddere på UiO. Så jeg prøvde som vanlig å gjøre meg usynlig slik at ingen skulle stirre på ansiktet mitt, noe man sjelden lykkes med og som regel ender opp med å virke mildt hjerneskadet istedenfor. Dermed endte også mine studiedager opp med å sitte oppe hele natta og lage musikk på PC eller sitte bortgjemt i et hjørne på terminalstua frem til morgenkvisten, så gå hjem til hybelen og lage mat når alle andre beboere var reist på skolen. Deretter sov jeg på dagen for å slippe å se mennesker, eller rettere sagt, for å la mennesker slippe å se meg.

Slik tilbrakte jeg en del år som usynlig. Kvisene mine begynte etter noen år å forsvinne, men da de endelig var borte, var også restene av mitt glade jeg forsvunnet. Mens jeg en gang hadde vært populær, snakkesalig og morsom, gikk jeg ut av tenårene som ensom, stille og sykelig sjenert.

Det er nå omtrent 13 år siden jeg startet mitt nye liv uten kviser, og endelig begynner jeg å føle meg som et helt menneske igjen. Det tar sin tid å kravle seg opp av grøfta, og selv om jeg nok aldri igjen kommer til å bli den sosiale og joviale person jeg engang var, så har jeg etterhvert lært å utnytte de muligheter som finnes på livets meny uten å sparke ben på meg selv. Krigen mot meg selv har gått fra WW2 til en middels paintballkrig, men også malingkuler svir.

I min søken etter å finne ut hvorfor jeg har blitt en hardbarka skeptiker som brenner opp innvendig av sinne ved synet av ulike typer humbug, så er kanskje også Clearasil-skuffelsen et av bidragene til at jeg har blitt som jeg har blitt. Jeg finner det helt vanvittig at et slikt firma skal ha lov til å drive så villedende og påviselig uriktig markedsføring av produktene sine. De spiller på ungdommers usikkerhet på en forkastelig måte, og jeg vil gjøre det jeg kan for å bekjempe slike løgner, enten det heter Evelle, Tankefeltterapi eller akupunktur. Clearasil er kommersialisert Voodoo og tar fokus bort fra de virkelige, og til dels effektive, løsninger mot kviser som faktisk finnes på markedet i dag. Så hvis du er en tenåring som sliter med kviser – gå til legen og få skikkelig hjelp. Ikke la deg lure av Clearasil-propagandaen.

Som et epilog må jeg tilføye at min kvise-depresjon selvsagt var komplett irrasjonell. Man kan måle lykke på mange måter, men i tenårene er jenter den eneste relevante målestokk, og rimfrosten lå tykt over mitt liv på det området. I dag ser jeg at kvisene mine hadde lite med mitt manglende hell hos det motsatte kjønn å gjøre. Men som med alle komplekser, enten det er rynker, arr, stor rompe eller små pupper, så overfokuserer man på den ene “lyten” og blir veldig flink til å forklare alle livets nederlag med dette.

Jeg skulle gitt mye for å kunne gå tilbake til 1990 og levd disse årene på nytt med mindre fokus på min urene hud og mer fokus på mine gode kvaliteter, men samtidig fikk jeg så mye igjen for mine ensomme år. Å sitte alene nesten døgnet rundt mens man utforsker data, musikk og bøker ga meg en fin plattform for mitt voksne liv. Men hvor ofte skulle jeg ikke byttet all min kunnskap med følelsen av en jentes bryst i min hånd og en myk fremmed tunge i min munn da jeg var femten…

Skeptiker eller ikke – helt rasjonell blir jeg visst aldri. Men er ikke det som er å være menneske?