Det verste med kristendommen?

Hva er det verste med kristendommen? For meg er det kanskje den altoppslukende innebygde egoismen som ligger som et absolutt fundament i denne religionen.

Egoistisk?”, sier du kanskje. “Representerer ikke kristendommen nettopp det motsatte av egoisme?” Nei. Tenk deg litt om. Se f.eks. på konseptet bønn. “Be, så skal du få” sier Jesus. Og mens den sultende mor i Sudan, med sin nå døde, utmagrede datter i sitt vevre fang, ba forgjeves om at hun måtte overleve bare en dag til, så bekrefter femmeren Ingrid fikk på mattetentamen (selv om bare hadde pugget bittelitt kvelden i forveien) at Gud finnes og at Han lytter.

Kan du tenke deg noe mer grotesk? Hvordan kan selvtilfredse, kristne mennesker hevde at det finnes en Gud som svarer på bønn når det hver dag dør mennesker i de mest ufattelige tragedier verden over? Hvordan kan predikanter hevde at Gud passer på deg, du kan be om alt, Gud vil sikre din hverdag hvis du bare stoler på Ham (“se på liljene på marken”), samtidig som mannen på bakerste kirkebenk nettopp mistet sin tenåringssønn i en bilulykke og Klokkeren har en begynnende svulst på hjernen?

Er disse menneskene helt blinde, eller er de bare så oppslukt av sin egen naive tilværelse at de ikke vil se?


2. juledag 2004: Mer enn 200.000 mennesker rives ut av livets favn i en gigantisk flodbølge. Januar 2005: En amerikansk kvinne forteller på TV om hvordan hun mirakuløst overlevde de frådende vannmassende fordi Gud vernet henne. Hun tror, i sin ufattelig egosentriske og banale verdensoppfatning, at den ultimate fantasifigur, Universets Skaper og Hersker, lot 200.000 mennesker dø, deriblant tusener av uskyldige barn, men holdt denne kvinnen i sin beskyttende hånd. Kan man bli mer selvopptatt?

Alle mennesker vil en dag bli dømt av den rettferdige Gud, og man havner enten i Helvete eller i Himmelen. Dette tror kristne på. Eller gjør de egentlig det? Nei. Det de egentlig tror på er: “Alle mennesker vil en dag bli dømt av den rettferdige Gud, og da vil selvsagt JEG havne i Himmelen, mens dere andre får vente og se hvordan Han dømmer dere. Jeg ville ikke følt meg for trygg…” Det finnes ikke den kristne person som ikke er dørgende sikker på at han eller hun selv vil komme til Himmelen. “Jeg lever jo etter Guds ord! Jeg vil jo bare alles beste! Selv om mange misforstår meg, så vet Gud at jeg egentlig bare er god… Min nabo har misforstått hva Jesus egentlig mente, mens jeg lever etter Jesu virkelige ånd.” Når kristne snakker om Guds dom over levende og døde, så har de i sitt stille sinn allerede booket Penthouse-suiten i Hotel Paradise. Det er toppen av selvdigging. Som kristen bedriver man i sitt stille sinn en konstant masturbering av sitt selvopphøyde, sneversynte ego.

Kristendommen er et forsvarsvåpen mot selvkritikk. Det er et organisert vern mot troen på sine egne svakheter og feil. Gjennom Bibelens formaninger om å være ydmyk og se trestokken i sitt eget øye, så kjøper man seg fri fra livets realiteter og lar den fiktive Superhelt knuse speilet slik at man kan drømme om å sitte ved Hans høyre hånd istedenfor å ta innover seg den altoverskyggende absurditet at Gud skulle ha plukket ut oss lykkelige, rike, fete nordmenn som sine hjertebarn mens store deler av verden lider.

Det synes jeg er det verste med kristendommen. Men jeg kommer sikkert på noe verre snart.