Kommunevapen Hellig
En del som leser denne bloggen, eller som leser mine hyppige innlegg i nettutgaven av vår lokalavis Sirdølen, vil kanskje stusse over min utrettelige kamp mot kristenfundamentalister. Det er en utbredt oppfatning at disse folkene er en utdøende gruppe, og at det bare er en og annen gammel pensjonist som fortsatt tror at Jorden er 6000 år gammel og at Noa et par tusen år senere fløt rundt på et gigantisk altoppslukende verdenshav sammen med alle verdens dyrearter. Men neida, slik er det dessverre ikke.

På landsbasis er det nok heldigvis få som fortsatt er ung-jord kreasjonister. I Sirdal er det dessverre en betydelig prosentandel. Det er selvsagt bare en håndfull av disse som tør stikke hodet frem i den offentlige debatt og innrømme at de har en skrue løs, men mange flere gir dem en stille, men øredøvende, støtte. Jeg lar meg stadig sjokkere av unge mennesker, tilsynelatende oppegående, som i det skjulte viser sin støtte til ung-jord-kreasjonistene jeg debatterer. Alt fra tidligere klassekamerater, naboer, familie, lærere, offentlige ansatte og andre i min omgangskrets tror faktisk fullt og helt på denne åpenlyse idioti som disse menneskene forsvarer.

Sirdal – ein god stad å bu” var kommunens slagord frem til det nylig ble byttet til det tafatte “– meir enn ryper” (grøss). Ja, Sirdal er et godt sted å bo, men det er et enda bedre sted å tro, fordi her står man fritt til å tro hva man vil, uansett hvor grotesk, uten at noen ytrer et kritisk ord. Sirdal viser stadig at det er en kommune solid plantet midt i “Bibelbeltet”, og hadde det ikke vært for mine dype røtter her, hadde jeg nok evakuert herfra så fort som mulig.

De som bor andre steder i landet vil ha vanskelig for å forstå hva jeg egentlig kjemper mot. Men det er fordi de selv ikke har gått på en skole hvor ingen hevet et øyenbryn over at en del elever i nesten hver eneste klasse fikk fritak fra å delta i aktiviteter som inneholdt dans. Min pensjonerte far som ofte inviteres til å lære skoleelever om naturen og lokalhistorie, konfronteres stadig med skoleelever som i all sin uskyldige naivitet ikke kan fatte han kan hevde en bergart er flere millioner år gammel, når Jorden bare er noen tusen år gammel. Det hjalp vel heller ikke på min innstilling til religion at jeg gikk 5. klasse på Norwegian Community School i Kenya, en skole som hovedsakelig bestod av misjonærbarn som led i ensomhet mens deres foreldre prioriterte å fortelle “de svarte hedningene” om Jesus heller enn å ta vare på sine egne barn.


Jeg har den siste tiden tatt til offentlig motmæle mot homohetsen til bl.a. min nabo Astrid Tjørhom. At folk som henne får drive på i årevis uten at noen sier dem mot, finner jeg helt ufattelig. Hun har fått ture i vei med grove verbale overgrep gang etter gang, og det har nesten ikke vært skrevet en eneste setning mot henne fra lokalt hold. Som kommunestyrerepresentant for Sirdal Krf innrømmer hun å ha tatt konkrete politiske vedtak basert på personlig konsultasjon med Den Hellige Ånd. Om ingen andre sier i fra, så skal hvertfall jeg gjøre det. Derfor satte jeg tidligere i år søkelyset på en fast tradisjon på Tonstad hvor en gruppe kristne fundamentalister hvert år får drive misjonering og helvetestrusler fra talerstolen på den offentlige 17. mai-feiringen. Det medførte et rabalder av motangrep og nesten ikke en eneste som forsvarte mitt syn. Det overrasket meg egentlig ikke, fordi folk flest er så livredde for å uttale seg om noe som kan fornærme naboen eller kollegaen, at de alltid holder kjeft om ethvert kontroversielt spørsmål. Hvertfall i det åpne rom.

I tillegg har jeg en del personlige opplevelser fra min oppvekst som jeg nå i voksen alder ser tilbake på med sjokk over at ingen noengang tok opp til debatt. Det er helt ufattelig at slike ting fikk foregå, og fortsatt foregår, uten at noen tør å påpeke hvor horribelt det er. I etterkant av 17. mai-debatten skrev jeg derfor et nytt innlegg hvor jeg trakk frem noen slike hendelser som jeg mener et svært kritikkverdige. Og hva ble reaksjonen? Komplett taushet fra alle hold. Ikke en eneste person skrev inn for å støtte eller motsi meg. Det gjør meg trist. Her er innlegget:

Etter mitt innlegg om den unødvendige og påtrengte kristne dommedagsforkynnelse på 17. mai har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger fra ulike hold. Det er tydeligvis svært mange som er enige med mitt innlegg og som deler min oppfatning om at slik forkynnelse ikke hører hjemme som en naturlig del av fellesprogrammet for nasjonaldagsfeiringen. Dessverre råder en frykt for å si dette offentlig, som om religion er noe som har krav på et spesielt vern mot kritikk, og derfor ser man få som tør gi sin støtte skriftlig. Jeg deler ikke denne frykt eller meningsløse religionsrespekt, og tar gjerne ordet for å motsi flere religiøse provokasjoner. Religion må holdes opp i lyset for kritisk granskning på samme måte som enhver annen offentlig sak.

I den sammenheng har jeg lyst å trekke frem noen andre områder hvor jeg reagerer på grove overtramp fra kirkens side. Jeg kommer i farten på tre helt konkrete selvopplevde eksempler som påvirket min egen oppvekst i større eller mindre grad, men det finnes så mange, mange flere:

1) ONANI
Da jeg var konfirmant på slutten av 80-tallet var vi på den faste konfirmantleiren. En dag fikk vi beskjed om at det ble satt opp en spørsmålskasse hvor vi kunne skrive spørsmål anonymt på små lapper og legge i kassen. Disse ville så bli besvart av presten (som jeg ikke skal navngi, men det var ikke en fra Sirdal) på vår kveldssamling. Jeg husker spesielt et spørsmål, stilt av en modig jente i klassen min. Spørsmålet var noe i retning: “Er det galt å onanere?”.

Svaret presten ga denne spørrende forsamlingen av unge tenåringer var et utvetydig, JA, det er galt å onanere. Resonnementet hans gikk på at siden onani var å holde den seksuelle gleden for seg selv, når den var gitt av Gud for å deles med sin ektefelle, så var onani å anse som en egoistisk, og dermed en syndig, handling.

Jeg anser det som et rent overgrep mot ungdommer å fortelle dem at onani er galt. Vi vet i dag at onani er både naturlig, sunt og ikke minst svært viktig i et barns oppvekst. Å gjøre det til en “synd” (for øvrig et kristent, meningsløst begrep) er å påføre barn og ungdom en ødeleggende og totalt unødvendig skamfølelse som har svært negative utslag i deres utvikling og selvfølelse. Kirkens omfattende ødeleggelse av seksuell glede gjennom å påklistre det et stempel av skam og negativitet er kanskje det som har skapt mest sorg og ulykke, og er roten til en stor andel av de problemer vårt helsevesen og rettsvesen i dag må hanskes med.

2) PSYKISKE LIDELSER
En gang jeg var i kirken, midt på nittitallet tror jeg, så holdt en vikarprest gudstjeneste i Tonstad kirke. I hans tale forklarte han menigheten hvordan de onde kreftene fortsatt regjerte i samfunnet. Ikke minst gjorde han et stort nummer ut av at mennesker med psykiske lidelser var besatt av demoner (og implisitt at behandlingen av disse menneskene da naturlig nok innebar at demonene måtte drives ut).

Jeg var dessverre for ung og feig på det tidspunkt til å reagere. Men i årene etterpå har jeg ofte angret på at jeg ikke gikk ut av kirken i protest, eller stoppet presten og bedt ham forklare hva han mente med en slik hårreisende påstand.

Det er et hån mot alle psykisk syke å hevde noe så middelaldersk og uvitenskapelig, og det undrer meg hva en menighet av tilsynelatende oppegående sirdøler kan sitte å svelge uten å mukke. Skal vi virkelig akseptere dette uten at kirken må holdes ansvarlig for trakassering av syke mennesker?

3) HOMODISKRIMINERING
I mine Ten-Sing dager fortalte en av de kjente og kjære lokale andaktsholdere oss ungdommer at homofili var synd. Jeg vet i dag at det i denne forsamling av ungdommer satt minst en homofil, kanskje flere, og det er dypt tragisk at disse skal påføres skam og smerte gjennom å bli fordømt av en av sine forbilder. At en annen av andaktsholderne også uttalte, riktignok i privat sammenheng, at homofile ikke burde være lov i militæret fordi man kunne aldri stole på dem i en krigssituasjon, gjør ikke saken bedre.

I hvilken grad skal kirken slippe unna med denne type horrible utsagn til dalens barn og ungdommer? Hvor står “Kyrkja i Sirdal” på disse sakene i dag, og hvilke budskap gir de til lokalsamfunnets unge i 2007? Har kirken sluttet med slik mental forpesting, eller tillates fortsatt en hver form for verbale overgrep så lenge det sies i Guds navn?

Dette er ikke historie. Dette skjer hver dag her i Sirdal. Og nye barn vokser opp med de samme forkvaklede religiøse ideene som deres foreldre har. Disse memene må forkjempes. Vi kan ikke la slik uvitenhet og religiøst barbari fortsette uten at vi tar til motmæle. Disse barna som vokser opp er beskyttet, dessverre med skolens og lokalsamfunnets støtte, mot ideer som kan komme i konflikt mot deres tro, og hvis jeg på noen som helst måte kan lette litt på realitetens slør for disse unge, så vil jeg fortsette med mine innlegg her og andre steder.