Vitnesbyrd fra en TFT-frelst

«Anita» la forleden dag inn en kommentar til et av mine TFT-kritiske innlegg. Hennes kommentar er svært interessant, fordi den så tydelig viser hvilke lidelser alternativ medisin kan hjelpe mot, og hvordan pasienten oppfatter sin «helbredelse».

Hun skriver:

Jeg blir fryktelig lei meg når jeg ser all den kritikken til TFT.. Jeg har selv slitt i 15 år med mange traumer med påfølgende depresjoner,angst,store smerter i kroppen og vært mer sykemeldt enn på jobb. Gått til alle de offentlige behandlere som finnes, fysio,kiropraktorer,leger,kirurger,manuell terapauter,psykomotorisk fysio,psykologer osv.. Så kommer jeg borti Mats J Uldal, her en times behandling og en oppfølgingstime. Så, den inderlige dype indre smerten er borte! Etterhvert som tiden går er også de fysiske smertene borte! Jeg sluttet med Imovane og Sobril samme dag som første behandling. Har gått på Imovane i 4 år! Etter at jeg sluttet har jeg sovet så godt som jeg ikke har gjort på nesten 20 år!! Før fikk jeg fast resept på 100 Ibux pga smerter, etter TFT behandlingen har jeg ikke tatt en!!! (6mnd siden)

Jeg er ingen lege, men ut fra det Anita beskriver, så har hun slitt med psykiske problemer som også har gitt seg utslag i fysiske smerter (om smerter kan sies å være fysiske). Hun har gått på Imovane i 4 år. Imovane er en hurtigvirkende sovemedisin som i følge Felleskatalogen ikke skal brukes mer enn 2-4 uker i strekk. Medisinen skal heller ikke avsluttes brått, men trappes ned, likevel velger hun (etter råd fra Uldal?) å avbryte medisineringen omgående.

Hun har også brukt Sobril som bl.a. brukes ved «Neuroser og psykosomatiske lidelser preget av angst, uro og spenning. Søvnvansker.«. Videre står det at «Behandlingen skal om mulig innledes, følges opp og avsluttes av den samme legen.» Ba Uldal henne slutte med Sobril også? Eller var dette et valg hun selv gjorde etter første behandlingstime? Ikke vet jeg, men dette er uansett et utslag av alternativ medisin som er svært skummelt og som i tilfeller hvor mer kritiske medisiner er involvert kan gi alvorlige utslag. Se eksempelvis denne saken i Fædrelandsvennen.

Anita skriver videre:

Jeg har det så utrolig deilg nå! Derfor blir jeg lei meg og provosert av dere som kritiserer dette! Jeg har også hørt rystende historier fra psykriatrien som ikke har klart å få folk friske,men med TFT så er det faktisk mange som LEVER i dag! Har dere som kritiserer dette hatt noen som helst problemer i livet deres? Har dere i det hele tatt prøvd TFT?
Jeg anbefaler dere å ta en behandling før dere kritiserer dette! I dette landet skal ikke noe som virker få annerkjennelse. Hvorfor? Det er fremmed, det tar fra det offentlige klienter og inntekter. Nei, prøv metoden før dere kritiserer. Og en gang i livet er dere selv nødt til å oppsøke hjelp for ett eller annet, da skal jeg hilse på dere!

La meg først si at jeg er svært glad for at Anita er kvitt sine problemer. La oss håpe det varer. Dessverre har effekten av TFT-behandling en tendens til å være av kortvarig art, men la oss håpe Anita forblir frisk.

Anita påpeker at hun har hatt nytte av TFT, og at vi derfor ikke må kritisere behandlingsmetoden. Dette er kanskje kjerne-dilemmaet ved alternativ behandling. Det er nemlig slik at for mange mennesker har behandlingen en positiv effekt. Selvsagt har den det, ellers hadde det ikke vært noe marked for alternativ medisin. Men det betyr ikke at behandlingsmetoden virker.

Jeg betviler ikke et øyeblikk at Anita ble bedre etter besøkene hos Uldal, men jeg tviler sterkt på at TFT-metoden var årsaken til hennes bedring. Det finnes overhodet ikke noe empirisk grunnlag for å hevde at fingertapping på kroppen i et bestemt mønster har noen som helst effekt på helsen. De studier som er gjort har ikke klart å påvise noen effekt utover ren placebo, og tilhørende psykologiske mekanismer, noe som forklares enkelt i en artikkel fra skepsis.no:

Det viktigste argumentet deres har alltid vært at en så rask forandring som den man ser i løpet av en enkelt behandling ikke kan skyldes placebo. Akkurat dette har de nok rett i – de mekanismene som ligger til grunn er kjent. Sannsynligvis er det snakk om de samme mekanismene som ligger til grunn for systematisk desensitivisering, som er en av de mest effektive vitenskapelig dokumenterte metodene for å kurere angst og fobier (Ruden, 2005).

Ruden antar at trykkingen faktisk aktiverer nervesentre i kroppen, ettersom det er kjent at å trykke på akupunkturpunkter faktisk virker beroligende. Effekten skjer antagelig når den ubehagelige tanken skjer samtidig med en reduksjon av stemningsleiet i kroppen og kan forklares enkelt ved klassisk betinging. Dette forklarer hvorfor det er nødvendig å fokusere på den bestemte lidelsen mens det bankes og også hvorfor rekkefølgen det bankes i – i motsetning til hva utøverne av TFT hevder – ikke spiller noen rolle (Pignotti, 2005).

Det er forståelig at Anita vil forsvare en behandlingsmetode som hun har kjent på kroppen at virker. Men hvis personlige vitnesbyrd om effekt skal være godt nok bevis for at en behandlingsmetode virker eller ikke, så ville vi fortsatt vært på middelalderstadiet innen medisin og legevitenskap. Enhver obskur behandlingsmetode eksisterer kun fordi det finnes en gruppe mennesker som hevder at metoden fungerer. Men for å filtrere bort selvbedrag og psykologiske mekanismer som ikke er direkte relaterte til selve behandlingsmetoden, må vi ty til kontrollerte studier, og her har TFT kommet til kort. Med andre ord vet vi med stor grad av sikkerhet at TFT ikke fungerer slik det hevder å gjøre.

Mats Uldal er nok en flink behandler. Han må nødvendigvis være flink med mennesker, og har kanskje en gave når det gjelder evnen til å manipulere folks psyke. Men selv om han på denne måten kan gi et positivt løft til mennesker som sliter med ulike psykosomatiske lidelser, så betyr ikke det at TFT selv er en virkningsfull metode – hvertfall ikke ut fra de forklaringsmodellene TFT selv fremlegger. Hvis Uldal hadde behandlet Anita med EFT, soneterapi eller magnetterapi, så hadde hun nesten garantert vært like fornøyd, fordi det er personen Uldal med sin evne til å lytte, prate og gi lindrende kroppskontakt som har en positiv effekt på folk. En viktig faktor i denne typen alternativ medisins suksessrate er altså personen som utfører behandlingen. Det samme gjelder for øvrig også innen skolemedisinen. En leges personlighet har svært mye å si for pasientens tilfredshet etter behandling. Den store forskjellen er likevel at i skolemedisinen så er dette i beste/verste fall en tilleggsfaktor til den faktisk behandling pasienten mottar, mens innen alternativ medisin er det tilnærmet alfa og omega.

Dette er kanskje også årsaken til at TFT Norway krever 6 suksesshistorier fra TFT-elever som ønsker å bli sertifiserte TFT-utøvere, fordi det er ikke metoden i seg selv som gir positive resultater, men mennesket bak. Hvis TFT faktisk fungerte, ville det være ganske uinteressant om utøveren kunne vise til suksesshistorier eller ikke. Det eneste interessante ville være om de var i stand til å identifisere hvilket tappe-mønster som skulle brukes til ulike lidelser, og at disse mønstrene («algoritmene») ble utført korrekt. Men slik er det altså ikke innen TFT. Selv om man gjør alt korrekt, trenger ikke metoden å fungere, fordi man i tillegg må være en profesjonell manipulator som er i stand til å bygge opp de riktige forventninger hos pasienten og spille på de riktige psykologiske strenger som innfrir pasientens ønsker og behov. Dette krever talent og trening, bare spør en tryllekunster eller profesjonell selger.

Anita føler seg bedre fordi hun traff riktig person til riktig tid. Uldal sa sannsynligvis alt hun ville høre om skolemedisinens mangler og hvor skumle tablettene hennes var – mannen er tross alt en notorisk motstander av legevitenskapen, med unntak av når han kan bruke dem som alibi for egne meninger. Dette emosjonelle fruktfatet han serverte henne, kombinert med en bakenforliggende teknikk av systematisk desensitivisering, har gitt Anita det hun ville ha. Uldal kaller det Tankefeltterapi, tar betalt for svindelen og sender Anita ut i verden med en ny vrangforestilling i hodet. En vrangforestilling hun nå bidrar til å spre til andre gjennom sine vitnesbyrd. Det er vanskelig å ikke ha sympati for Anita og hennes historie, men det er samtidig trist å se at hun er blitt en spreder av memet TFT og dermed bidrar til å undergrave ærlig vitenskapelig forskning og behandling. I samme dragsug forsvinner da også sannhet og ærlighet – egenskaper Uldal og TFT-bevegelsen beviselig har vendt ryggen til for lenge siden.

Anita tar det personlig når jeg stiller meg kritisk til en behandlingsmetode som hun mener hjalp henne, og bruker en del kjente argumenter om at det skyldes skolemedisinens redsel for konkurranse – et argument som faller på sin egen urimelighet ettersom helsevesenet skriker etter mer midler og mer tid til hver pasient. De ville nok være sjeleglade for litt «konkurranse» om de trodde at det gavnet pasientene. Men beklageligvis føyer TFT seg bare inn i rekken av mirakelkurer som på mystisk vis aldri viser noen statistisk signifikant effekt når den testes, men som likevel har en viss hærskare av fornøyde kunder. En hærskare som ikke overraskende er proporsjonal med hvor karismatisk frontfiguren er.