Sorte roser

Det er 16. mai. Jeg står utenfor hotellet mitt i Oslo. Kjeder meg. På andre siden av gaten dunker teknomusikken fra et utested i foten av «Hotell Cæsar». Jeg rusler bortover mot Karl Johan. Må se hva folk i hovedstaden bedriver kvelden før Dagen.

Utenfor Herr Nilsen står en lang limousin. Malplassert, tenker jeg. Passer ikke med en limo utenfor en jazzbule. Tipper det er noen pappagutter som leker storkarer i russetiden. På Harrys ser folk på storskjerm og jubler over et eller annet. Sikkert noe fotballdrit. Jeg ankommer norges hovedgate og tusler nedover. To dårlige entertainere synger og spiller kassegitar i Saras telt. Det er surt og jævlig, men publikum elsker dem. Tåper. Utestedene yrer av liv og politiet sitter i sine varme biler og passer på. Godt innpakkede kvinner med skaut går rundt med roser som de prøver å selge. Sydlandske menn prøver å prakke på meg blinkende duppeditter. Nei takk. Jeg trenger ikke en slik nå. Eller noensinne.

Det er kaldt. Jeg passerer Stortinget. Har intet mål eller mening. Går bare for å gå. For å se. Sanse. Mennesker overalt. Fulle. Støyende. Glade. Alle sammen. Nesten. Jeg blir svimmel. Stopper opp. Alt går plutselig saktere. De glade menneskene blir gjennomsiktige. Fader bort. Ubetydelige. Ugress. Jeg ser bare sorg. Lar blikket feie nedover gaten. Der er en. Og der. Sorte roser vokser opp av asfalten. Der står to sammen. Mørke. Nydelige. Triste. Farlige. Alt rundt meg kollapser ned i jorden. Bygningene forsvinner. Himmelen åpner seg. Alt blir hvitt. Lyset blender meg.

Jeg er på savannen. Alene. Det er varmt, tørt, flatt og åpent. Ingen gjemmesteder. Bare noen sporadiske paraplytrær i det fjerne. Jeg bøyer halsen og river av noen blader fra en tornete busk. Hever hodet fort og skuer utover landskapet mens jeg tygger bladene sakte. Solen freser mot meg. Det er stille. Bare lyden av vinden som leker i de tørre buskbladene kiler i ørene mine. Jeg går videre. Stiger over en smal kolonne med soldatmaur. Plutselig ser jeg en bevegelse i hvitøyet. Bak meg og litt til siden. Jeg vrir litt på hodet og ser solen glinse i noen gulhvite, syskarpe tennene. En løvinne kryper sammen og sparker fra med bakbena. Hvor kom hun fra? Hun lander noen meter fra meg. Jeg setter opp farten. Ser etter en utvei men skjønner at jeg ikke kan slippe unna. Hun er like ved meg. Jeg skifter retning i håp om å riste henne av, men for sent. Løvinnen gjør et nytt sprang og jeg kjenner et kraftig dunk i siden.

Hi sexy. You wanna fuck me? I can ride you like a horse. I’ll suck your cock. C’mon darling?

Hun presser seg inntil meg mens vi går i tospann nedover gaten. Jeg ser rett ned i bakken og går målrettet fremover. No. Jeg rister på hodet og setter opp farten litt til.

You wanna have a good time with me? You can take me from behind. Fuck my ass. Yes, baby? I’ll ride your big dick.

Det var da voldsomt. Jeg liker en jente som kan snakke dirty, men svarer: No thank you. Hun fortsetter den verbale voldtekten. Jeg har egentlig lyst å si Go away! Fuck off. Stop bugging me. Men sier bare lavt: Sorry, I’m not interested.

Hun rikker seg ikke fra min side. Overstrømmer meg med flere tilbud som tatt rett ut av en dårlig pornofilm. Et lite øyeblikk visualiserer jeg at jeg knuller hennes store, afrikanske rompe bakfra. Automatikk. Jeg kan ikke noe for det. Ordene hennes trigger bilder i hodet mitt. Og hun gir seg ikke. Men nå begynner det å bli plagsomt. Jeg føler at folk ser på oss og jeg gjentar høyt og tydelig at No, I’m not interested!

Inni meg sier jeg sorry, sorry, sorry. Unnskyld for at verden er slik. Unnskyld for at vi har satt en pris på deg slik at du må gjøre dette. Unnskyld for at du ikke kan danse og spise og kose deg sammen med venner på en kveld som dette. Unnskyld for at du må tjene penger for deg og din familie ved å selge deg selv til stakkarslige menn som meg selv.

Vi passerer en full, gammel mann som holder en annen afrikansk jente i hånden og drar henne med seg. Hun vil ikke. Men hun kan ikke la være. Jeg ser en ung, ustelt mann diskutere med en annen mørk jente. Pruter han på prisen for hennes stakkarslige liv?

Unnskyld. Unnskyld. Unnskyld.

Jeg vil ha henne bort fra meg. Samtidig har jeg lyst å stoppe opp og gi henne en klem. Holde henne i armene. Hviske inn i øret hennes at jeg ikke ønsker det slik. At jeg håper hun kan komme seg bort fra denne gaten og dette livet så snart som mulig. Gi henne litt varme i den kalde vårkvelden.

Men jeg kan ikke. Verden er ikke slik. Så jeg setter opp tempoet igjen og merker endelig at hun sakker akterut. Jeg er fri. Løvinnen er borte. Ser seg om etter et nytt bytte. Savannen fylles av murbygninger. Det tørre gresset suges ned i asfalten og himmelen blir svart. Oslonatten sveives i gang igjen. Folk ler og skåler. De sorte rosene drukner i ugresset. Jeg gråter inni meg.