04_mittlivssyn_tri_bred.jpgFriTanke.no har intervjuet Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen om bl.a. tro og moral. Isaksen er en reflektert mann som tydeligvis har tenkt en del på disse tingene, og han har en del interessante svar og meninger omkring disse temaene. Jeg føler likevel en del av hans tanker ikke helt henger på greip. Det virker som om han ikke tør tenke tankene helt ut. Han ønsker ikke helt å være utbryter, og slår seg derfor til ro med en del åpenbare halvsannheter for å slippe å møte konsekvensene av de ideene han har.

Her er noen utdrag fra intervjuet, og mine kommentarer.

Jeg tror på fri vilje. Jeg kan ikke se mennesket som en maskin, som vitenskapen ser den. Jeg mener, hvordan ville det sett ut om vi var helt forutbestemte og bare reagerte på ytre stimuli? Det er mange ting vi ikke velger selv, gener og oppvekstmiljø for eksempel, men konsekvensene blir for store om vi ikke skal regne oss som å ha fri vilje.

Hvordan ville det sett ut om vi var helt forutbestemte og bare reagerte på ytre stimuli? Jeg mener svaret er at ting ville sett ut akkurat som de gjør nå. Vi kan ikke avgjøre eksistensen av fri vilje ved å observere hvordan mennesker oppfører seg. Vi har ingen forutsetning for å kunne skille «frivillige» handlinger fra «ikke-frivillige» handlinger gjennom ren observasjon. Jeg kan ikke vite om jeg skriver disse ordene av fri vilje, eller som et resultat av uunngåelige fysiske og kjemiske prosesser i hjernen min og i verden rundt meg.

Jeg ser heller ingen grunn til å tro på fri vilje. Det er helt irrelevant for vår eksistens. Enkelte sier at «jammen hvis vi ikke har fri vilje så kan vi ikke straffe kriminelle, fordi de kan ikke noe for det de gjør». Feil. De som straffer er også bundet av de samme naturlovene, og derfor har vi ingen mulighet til å velge å ikke straffe. Alt henger sammen og derfor er det helt irrelevant om vi handler basert på fri vilje eller ikke.

Ta ideen om menneskeverd, som er grunnleggende i vår sivilisasjon, eller Kants kategoriske imperativ. Sånne fundamentale etiske regler er fryktelig vanskelige å begrunne objektivt. Man kan grunne det i at det blir kaos og anarki uten dem, men hvorfor nettopp disse reglene og ikke andre? Menneskeskapte etiske regler legger seg veldig lett åpne for relativisme. Det blir umulig å komme til moralske absolutter. En troende, derimot, har den høyeste moralske absolutt i gud. Jeg synes personlig at det er vanskelig å begrunne en ikke-kristen moral. I det øyeblikk man har en gud å vise til, som absolutt moralsk målestokk, blir alt så mye lettere.

Dette er et svært vanlig synspunkt både hos kristne og ikke-kristne. Problemet er at det baserer seg på et feilaktig premiss, nemlig at vår moral har utspring i guds ord. Alt vi vet om «guds ord» er det som står i Bibelen, og der står det svært mye forferdelig moral, om drap, slaveri, kvinneundertrykkelse, seksuell undertrykkelse, tortur, rasisme, hat, misunnelse, incest, voldtekt osv. Men det aller meste av dette har vi «filtrert ut». Hvordan? Jo, ved å bruke en moralsk sans som vi nødvendigvis må ha fra et annet sted enn Bibelen. Sannsynligvis gjennom en kombinasjon av evolusjon (i en gruppe gir deg en overlevelsesfordel å være «snill») og vår felles historie og erfaringer. Denne boka er altså bare en samling påbud og regler hvor vi til enhver tid kan bærplukke de som passer med samfunnets rådende moraloppfatning. For 150 år siden brukte man Bibelen til å støtte opp om slaveriet, og få mennesker så noe galt i å ha slaver, hvertfall i USA. For 50 år siden brukte man Bibelen til å stenge kvinner ute fra en del områder i samfunnet, og få så noe rart i det. Det er altså vår felles samfunnsmoral som påvirker hvordan vi til enhver tid tolker Bibelen, ikke motsatt.

Jeg vil oppsummere mitt synspunkt slik: Det finnes ingen kristen moral, kun subjektive moralske ideer underbygget med selektivt utvalgte bibelord. Det finnes ingen objektiv Gud, kun subjektive ideer om hvordan jeg ønsker at min gud skal være. Derfor kan aldri gud være noen moralsk veiviser for samfunnet.

Jeg tror ikke gud som moralsk målestokk gjør det sannere at han eksisterer. Da hadde jeg jo trodd. Jeg sier at det i vår historie har vært, og fremdeles egentlig er, viktig å ha denne målestokken utenfor oss selv. Det grenser selvfølgelig opp mot en «noble lie»…

Men denne målestokken eksisterer ikke utenfor oss selv. Den er et produkt av vår felles historie og erfaringer. Det er menneskene selv som har skapt de moralske ideer som råder i dag, og vi tillegger dem bare til Gud for å gi dem tyngde. Ved å rbuke gud som alibi har man også vedlikeholdt en del åpenbart groteske ideer om moral som vi kunne vært kvitt for lenge siden om det ikke var for religion. Religion sinker og senker derfor vår moraloppfatning minst like mye som den kan sies å ha en positiv effekt. Ergo klarer vi oss fint uten ideen om Gud hvis vi bare tør tro på det gode i mennesket heller enn å spille på ideer om straff og frykt for å holde menneskeheten i ørene.