Syden.jpgReiselivsnæringen i Seljord vil nå ta lærdom av Loch Ness og markedsføre Seljordormen for å trekke flere turister til bygda. Innenfor de fleste næringer vil det å lyve for å selge sitt produkt bli ansett som uetisk, mens innen reiselivsnæringen blir det bare ansett som «kreativ markedsføring».

Her i min egen kommune, Sirdal, er ikke situasjonen så mye bedre. La meg først nevne et litt enkelt og konkret eksempel, før jeg går løs på de noe mer innfløkte markedsføringsløgnene. På de fleste brosjyrer som utgis av Sirdalsferie vil man se bilde av Kjeragbolten. Men Kjerag ligger ikke i Sirdal. Sirdalsferie lister til og med Kjerag som den fremste severdigheten i Sirdal på sine nettsider! Kreativ markedsføring!

Sirdal liker også å fremstille seg selv som en uovertruffen vinterdestinasjon og tilnærmet skisportens krybbe. Problemet er at vi ikke har snø. Feed skiarena er et flott anlegg for skiskyting og ønsker å bli ansett som et av de beste skianlegg i Norge, men egner seg dessverre best til rulleski og joggeturer på asfalt. Skiarenaen har så lite snø at man nå vurderer å investere over 3 millioner i snøkanoner for å i det minste kunne late som om vi har vinter her i nedre Sirdal.

Men snøkanonene kan visstnok bare produsere snø når temperaturen er lavere enn 3 minusgrader, og oppnår full produksjon først ved -5 grader. Feed skiarena ligger snaue 200 meter over havet. Til sammenligning ligger Tjørhom 500 meter over havet, og selv her oppnår man så lave gjennomsnittlige minimumstemperaturer kun i desember, januar og februar – i spesielt kalde år. Likevel oppnår forslaget halleluja-stemning i det lokale kommunestyret, fordi illusjonen av å være en vinterdestinasjon er så innbakt i gamle sirdøler at man er villig til å betale nesten hva som helst for å ivareta denne myten.

La meg i den sammenheng kaste frempå forslaget om å plante plastpalmer langs Sirdalsvannet for å kunne selge turistene illusjonen om at Tonstad er en solvarm sydendestinasjon! Jeg synes jeg hører halleluja-ropene fra Rådhuset allerede…

Øvre-Sirdal er ikke så mye bedre. Det investeres for fullt i skitrekk, og det er bred politisk enighet om at skitrekk er en fin ting. Hytter og skitrekk. Uten skitrekk, ingen hyttekåte rogalendinger. Uten hyttekåte rogalendinger, ingen overfylte bankkontoer hos grunneiere og hyttebyggere. Det er påfallende at det er de samme personene som blir rike på salg av hytter og tomter som også klarer å skvise ut økonomisk støtte fra kommunen år etter år for å holde kunstig liv i et dødfødt skitrekk-prosjekt. Det er også påfallende at disse samme menneskene kan ha eierandel i et selskap som driver med underskudd i år etter år uten at det plager dem nevneverdig mye. Det sier litt om hvor inntekten deres egentlig kommer i fra. Man har råd til å tape noen millioner på skitrekk når man tjener det mangedobbelte på å selge hyttetomter til rogalendinger som tror at skitrekk kun finnes der hvor det er mye snø.

Skitrekkenes viktigste funksjon er altså ikke å sørge for at alpinentusiaster skal kunne renne ned flotte snørike bakker i solsteken hver påske. Nei, den viktigste funskjonen er av symbolsk art. Uten skitrekkene vil ikke Sirdal ha noe alibi for å utgi seg for å være en flott vinterdestinasjon. Derfor er de verdt å oppretteholde, selv om det betyr at kommunen må spytte inn noen millioner i ny og ne for å holde driften i gang. Millioner som mangedobles i lommene til grunneierne som lever av skitrekkenes symbolkraft.

Atter en gang kreativ markedsføring. Eller kommersiell løgn. Men vi har visst lov til det, fordi reiselivsnæringen er unntatt fra normal skikk og bruk. Det er noe romantisk med reiseliv. Man selger drømmer, ikke realiteter. Så lenge vi kan få rogalendinger til å tro at Sirdal er et Winter Wonderland, så er det visstnok verdt å drive skiarenaer og skitrekk på kunstig åndedrett. Verdt det for de få som tjener seg rike og som har makt til å tvinne lokale politikere rundt lillefingeren. For oss andre er det bare kvalmende spekulering i pengesterke turisters knuste illusjoner.