Kristen forkynnelse på nasjonaldagen

Aftenposten skrev forleden om de to kristne forkynnerne som ble vist bort fra 17. mai-toget i Oslo sentrum etter å ha skapt uro og provosert mange tilstedeværende.

På nasjonaldagen hadde de på seg regnjakke påskrevet «Frykt Gud» og «Jesus redder deg fra helvete.» Budskapet var skrevet på engelsk.

I tillegg hadde de med seg ropert og plakater, mens de gikk på religiøs frierferd oppover mot Slottsplassen. Hele ferden ble filmet av en av predikantene.

Retten fikk se en 30 minutters film av opptrinnet, og den viser blant annet at de to roper «Pris Herren, »«om du bekjenner dine synder kan du bli født på ny,» og «vi er her for å advare om at dommedag er nær,» mens de går oppover langs barnetoget.

Noen mennesker bryr seg ikke om de to mennenes roping, mens andre mener det er feil sted og tid for kristen misjonering.

[…]

I retten forklarte politibetjenten at han ba dem fjerne seg, siden mange mennesker reagerte negativt på at de to forkynte det kristne budskap med ropert, like foran barnetoget på nasjonaldagen. Flere mente de opptrådte på en provoserende og støtende måte.

[…]

Men en time senere blir de påtruffet i krysset Kongens gate-Karl Johans gate, der de er i gang med forkynnelse. Flere personer på stedet reagerer på oppførselen til mennene, og kontakter en politipatrulje. Ellers ville de ta saken i egne hender.

Den ene av forkynnerne forsvarer seg overfor Aftenposten på følgende måte:

– Etter min mening hører det kristne budskap hjemme på 17.mai. Norge er et kristent land og Gud og Jesus hører like mye hjemme på nasjonaldagen som alle andre dager, mener han.

Eller like lite.

Det er interessant å se hvordan folk i hovedstaden reagerer så tydelig negativt på denne offentlige forkynnelsen foran barna, og at både politi og rettsvesen er enige i at deres opptreden er upassende. Her i min hjemkommune Sirdal er det derimot slik helvetesforkynnelse er en programfestet del av den offisielle feiringen. Pinsevennene har de siste årene fått en fast post i programmet hvor de får stå og synge og spille, med trekkspill og gitarer, bare avbrutt av noen koselige formaninger til alle tilhørerne om hvordan de vil brenne i helvete om de ikke vender om før det er for sent. Ingenting skaper go’følelsen på 17. mai som å se for seg at de bunadskledde barna med pølser og brus tortureres i flammer og pinsler i all evighet.

Jeg skapte furore da jeg i fjor, like etter 17. mai, skrev et innlegg i lokalavisen hvor jeg kritiserte denne programposten. Selvsagt skal Filadelfia-gjengen få drive sin forkynnelse og sang hvis de ønsker det, men da på et eget sted for spesielt interesserte og i egen regi. De skal ikke stå på hovedområdet, like ved talerstolen hvor tale for dagen skal fremføres få minutter senere, og fortelle alle de tilstedeværende om hvordan vi alle kommer til å rammes av Guds vrede om ikke vi også kobler ut all rasjonalitet i hjernen og legger oss flate for deres innbilte moralske veiviser. Flaks for oss gjør de alt de kan for å redde oss fra denne grusomme skjebne ved å synge småsure og banale Jesus-viser. «Kom, kom, vil du bli med?»

Jeg fikk selvsagt en storm av motinnlegg mot meg, og den dag i dag lyser det avsky fra øynene til en del lokale religiøse helter når jeg passerer dem i butikken. På et sted som dette finnes det dessverre ikke den minste evne til å se at slik helvetesforkynnelse kan virke provoserende på andre. Man skal jo bare være glad for at de vil stille opp og underholde, er den gjennomgående tonen. Det finnes ingen evne til å forstå at det ikke er det offentliges rolle å organisere denne type religiøs propaganda. Det finnes ingen forståelse for det faktiske innholdet i budskapet er temmelig motbydelig og frastøtende for oppegående tenkende individer. Det er heller ingen som finner det det minste problematisk at man forteller våre krigsherjede flyktninger at vi skal ta vare på dem her i kommunen inntil videre, men snart bærer det rett tilbake til den evige tortur.

Jeg var likevel spent på om årets 17. mai-komite ville ta hensyn til min protest i fjor, men tvert i mot. I år gjorde de bare et ekstra stort nummer ut av dette såkalte «kristne friluftsmøtet» og passet på å få det tydelig frem både i aviser og 17. mai-program. Jeg valgte å holde kjeft, fordi en plass som dette er tydeligvis ikke moden for å ta innover seg problemstillinger av denne typen. Derfor gledet det meg å se at man hvertfall i hovedstaden forstår at slik forkynnelse ikke hører hjemme på 17. mai og at befolkningen der er tøffe nok til å reagere og si fra.

Om 30 år er kanskje også lille, lett tilbakestående Sirdal, i stand til å reagere på samme måten.