Paralympic LogoDe Olympiske Leker er like om hjørnet, og det minnet meg på at det er noe som plager meg med Paralympics. Det har vært slik i mange år, men jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det er.

Det er ikke noe galt med utøverne. Det vil si, noe er jo «galt» med dem ettersom de deltar i Paralympics, men jeg har ikke annet enn den største respekt og beundring for de prestasjoner de oppnår på tross av sine handicap. Det er egentlig ikke noe galt med selve arrangementet heller. Det er på alle måter flott at man klarer å skape en arena hvor også disse sportsmenn og -kvinner kan konkurrere.

Likevel er det noe som plager meg. La meg prøve å peke på noen momenter som kitler min kritiske sans.

I De Olympiske Leker (OL) konkurrerer noen av verdens beste innen sine grener. Det er en konkurranse for de få blant oss som har en kombinasjon av medfødt talent, ekstraordinær anatomi og som dedikerer sitt liv til å bli best i verden på det de driver med. Skal man bli verdens beste til å løpe 100 meter på kortest mulig tid, bør man først og fremst ha to velfungerende ben. Man blir ikke olympisk mester på en dårlig dag. Har man et ben som er bare litt svekket, har man lite i konkurransen å gjøre. Har man et ben hvor den inngrodde tåneglen verker så mye at man har vondt for å gå, må man droppe konkurransen. Har man ødelagt menisken, eller skadet en muskel alvorlig, kan man aldri mer håpe på å delta i OL, enda mindre å bli Verdens Raskeste.

Å ha et skadet ben gjør at man ikke kan blir Olympisk Mester i løping. Mangler man hele benet derimot…

Det er noe kunstig med Paralympics. Man ville da aldri finne på å arrangere en sangkonkurranse for mennesker som ikke kan synge? Ja, OK, jeg vet vi har Idol, men la oss for argumentets skyld se bort fra det. Ville man arrangert og pøst milliarder av kroner inn i en internasjonal musikkonkurranse for døve? Sjakkturnering for folk med Alzheimers? Eller skrivekonkurranse for dyslektikere og analfabeter? Nei, jeg tror ikke det. Så hvorfor har vi Paralympics? Er ikke dette et slags organisert freak-show hvor vi «normale» og friske kan benke oss i sofaen for å se på mennesker gjøre ting de egentlig ikke burde drive med? Et show hvor vi både humrer litt av den blinde skytteren samtidig som vi er nysgjerrige på å se om han uten armer eller han som er lam fra navlen og ned er best på sprangridning. Hvor er damen med skjegg, mannen med hummerklohånden og elefantmannen?

Et annet rart aspekt ved Paralympics er at hele arrangementet bæres oppe av juksing. I vanlig OL har man ikke lov å bruke hjelpemidler eller innta medikamenter som er ytelsesfremmende. Bruk av svømmeføtter i olympiske svømmekonkurranser blir ikke sett på med blide øyne. Man skal konkurrere med den kroppen og de evner man naturlig har, ellers kalles det juks og doping. I Paralympics er derimot juks mer regelen enn unntaket. Her spenner man på seg kunstige lemmer og inntar medisiner så prestasjonene mangedobles utover det naturlige for disse utøverne. Mennesker som ellers ikke ville hatt mulighet til å utøve sin idrett, kan ved hjelp av litt teknologi delta og vinne. Hva er forskjellen på dette og doping? Hvorfor skiller man mellom en kunstig fot og kunstig høye nivåer av røde blodlegemer? Og hva skjer når teknologien blir så bra at de kunstige lemmene får utøverne i Paralympics til å yte bedre enn vanlige OL-utøvere? Hvem er da egentlig handicappet?

Jeg er ikke i mot Paralympics som underholdning. Jeg er ikke i mot at disse idrettsutøverne skal få konkurrere så mye de bare vil. Jeg er like rørt og glad som alle andre over å se at mennesker med ulike handicap kan overvinne sine begrensninger og prestere langt bedre enn en mann som meg, med alle sine ekstremiteter på plass, om enn med litt nærsynthet, noensinne ville kunne klare.

Problemet oppstår når Paralympics løftes til noe mer enn det. Det er noe med hele filosofien bak Paralympics som plager meg. Det er et forsøk på å normalisere det «unormale». Et forsøk på å late som om vi alle er like tross alt. Late som om De Olympiske Leker ikke handler om å dyrke mennesker på de høyeste tinder av menneskelig prestasjonsevne. Men OL handler om nettopp det. Det handler om å vise det beste mennesker kan prestere. Paralympics handler om at mennesker som aldri vil kunne prestere optimalt sammenlignet med den «perfekte» utøver likevel skal anses som likeverdig i dette henseende.

Alle idrettsstevner er en form for kommersialisering av sportslige prestasjoner. OL er intet unntakt. Tvert i mot er det vel den mest perverterte formen av nettopp denne industrien. Hvis platesalg er kommersialisering av musikalsk utøvelse, så er idrettsstevner det tilsvarende for sportlig utøvelse. Vi kan ikke starte et plateselskap for musikk produsert av tonedøve artister og kreve at det skal anses som likeverdig med Miles Davis, Sting og Sissel Kyrkjebø. Men Paralympics gjør nettopp det. De krever at de skal ha en plass på en arena som egentlig er forbeholdt de sportslig beste av oss. Og verdenssamfunnet har sagt at greit, vi aksepterer det – på dette ene området i kulturen skal annenrangsutøvere dyrkes på lik linje med de beste.

Jeg både beundrer og misliker denne tankegangen. Beundrer fordi den viser at Paralympics kanskje er mer i den ekte olympiske sportsånd enn hva de vanlige lekene er. Fordi i Paralympics ser man i større grad menneskene bak utøverne. Det handler mer om gleden av å prestere enn om det å være best – mer om prestasjonene enn resultatene.

Samtidig misliker jeg det fordi det blir en form for kunstig, oppkonstruert dyrking av en anti-elitisme som toppidrett tross alt er og skal være. En ide om at siste skiva til Dissimilis skal være like bra som Coldplays siste. Den er like verdifull, men aldri like musikalsk bra.

Så jeg både elsker og hater Paralympics. Og alt i alt er ikke det så lite ettersom jeg utelukkende hater OL.