Kollapset – Tidens Blodhevn

Denne novellen skrev jeg i 1993, da inspirert av min fascinasjon for Stephen W Hawking, kosmologi og konseptet tid.

Kollapset – Tidens Blodhevn

Penger var årsaken. Alltid penger. Hvis penger hadde båret en duft så skjønn som myntklangen i noens ører, ville det for lenge siden vært en parfyme på markedet med navnet «Eau de -» og navnet på en eller annen utenlandsk valuta. Parfymen ville sannsynligvis ha blitt presentert for verden med et bilde av Ivana Trump, Elizabeth Taylor eller Onkel Skrue. Hvis duften av rikdom hadde blitt konsentrert ned i en aftershave-flaske, ville kvinnene måtte ha blitt befruktet på en eller annen kunstig måte, og Freddy Mercury ville ha prydet forsidene på Penthouse og Cocktail. Heldigvis så penger bedre ut enn de luktet.

Han krøllet sammen femtilappen og puttet den i brystlommen. Røyken sev sakte ut gjennom neseborene på ham, mens han foldet hendene bak hodet. Blikket feide over taket. Han lagde en mental huskelapp om at taket burde feies og hostet en sky av spytt som fikk røyken til å lage flotte virvler.
– Sigarettene, tenkte han og drepte den skyldige ned i tekoppen på skrivebordet.
– De fordømte sigarettene tar snart livet av meg.

Før han selv helt skjønte ironien i det han hadde sagt, hørte han en hvesing langt nede i halsen et sted. Lyden økte i volum, ørene fanget opp hintet og ga hjernen et spark rett i hypofysen, og så eksploderte han. Latteren sprengte seg ut av de noe kvestede lungene og fikk munnen med på spøken. Han plantet hendene med stor kraft på magen, og rev med seg tekoppen i bevegelsen. Koppen knuste en tordivel som akkurat passerte stolbenet, og sigarettasken flommet elegant ut over gulvlakken. Latteren stilnet brått. Han plukket opp koppen, som heldigvis var like hel, børstet vekk det sprøe slimet av billen og satte seg tilbake i stolen. Med føttene plantet på bordet, fisket han frem en ny sigarett fra brystlommen og fyrte den opp med femtilappen. Seddelen brant med en blålig flamme, og en tåre rant nedover kinnet hans.

Klokken var ett om natten, og han gikk for å legge seg. Asken på gulvet, billekadaveret, koppen og en forbrent flik av det som kunne blitt enda noen titalls sigaretter, var alle statister i dramaet som nettopp hadde utspilt seg i stuen på en ungkarsleilighet et sted i Sør-Norge. Dagens avis spilte hovedrollen.

Avisen lå på skrivebordet. Forsiden bar budskapet som gjorde livet til dagens vits. Et budskap som hadde lagt byen død i løpet av de tidlige timer av morgenen 26. august 1994. På ungkar Tom Finneviks skrivebord lå en avis med en kort og brutal hovedoverskrift:

«02:41:16».

Tom hadde våknet omtrent 18 timer tidligere av at dynen ble trukket forsiktig til side. Lyset i rommet var på, og gardinene skjulte lite av den nydelige soloppgangen. Soloppgangene hadde vært eksepsjonelt vakre i dagene etter vulkanutbruddet nede i Stillehavet et sted. Rommet var kaldt.

Døren ut til den lille balkongen utenfor soverommet var åpen, og utenfor stod hun. Solnedgangen var hennes søster, og lidenskap hennes bror. Selv var han kun hennes elsker – og elskede. Famlende under dynen fant han trusen sin, og han trakk den på mens han spaserte ut i morgenluften. Han la armene rundt skuldrene hennes, og la først nå merke til at hun var helt naken. Håret hennes flagret forsiktig under haken hans, og han kunne kjenne brystvortene, stive etter den kalde morgenens forsiktige kjælen med dem, på innsiden av underarmene sine. De så på fargene i horisonten som sakte falmet over i en jevn, blå himmel. Det var stille. Gatene var nesten helt folketomme. Bare av og til hørtes lyden av raske fottrinn mot fortausstenene. Fottrinn som var preget av en slags flukt. Lyden fra skrittene til en som rømte fra noe skremmende. Den manglende lyden til alle som gjemte seg fra uhyret. Solen begynte å varme. Han kjente henne slappe av i skuldrene, og han kysset henne i nakken.

Leiligheten Tom bodde i var veldig lytt. Han kjente til mange «hemmeligheter» om det vaklende ekteskapet til Hr. og Fru Mikaelsen i etasjen over, og om de manglende gitarferdighetene til en av de tre studentene som leide leiligheten ved siden av. Den eldre damen som bodde på andre siden, både så og hørte han lite til. Han visste mye om sine naboer, og han tvilte ikke på at de visste en hel del om han, men noe ville han ha for seg selv. Derfor elsket de alltid med radioen på. Det var ikke så ofte Kjersti var hjemme hos han, men når hun var, så pleide de ikke drikke te og se på TV hele kvelden. Nei, de trakk for gardinene, skrudde på Petre og levde ut sine følelser for hverandre i sengen hans.

Det var alltid fantastisk med henne. Hun hadde en egen evne til å gjøre blodet hans til et slags narkotikum som foret hver enkelt av cellene i kroppen hans med ren, konsentrert begjær. Måten hun så på ham og smilte i det hun ba ham løsne BH’en. Måten hun pleide å fjerne klærne hans plagg for plagg, mens hun fortalte ham om hvor kåt hun ble av å kjenne huden hans vibrere av forventning hver gang hun strøk fingertuppene over den. Måten hun la seg tilbake i sengen på etter fullført oppdrag. Måten hun bet seg i underleppen når han lokket frem kreftene som bodde i henne. Måten hun ga ham følelsen av total kontroll over alt som hun eide og som hun villig delte med ham. Måten hun var seg på.

Han kjærtegnet brystene hennes ett for ett, for så å la tungen sirkle rundt hver av knoppene i mindre og mindre sirkler, helt til han lot leppene omfavne dem. Hendene hennes var låst bak nakken hans, og hun var helt i sin egen verden. Men Tom var der med henne. De våte brystene hennes følte kulden fra pusten hans i det han plutselig skakket på hodet. Hun åpnet øynene, skuffet og litt irritert over at han kuttet ut midt i det hun elsket mest av alt. Pusten hennes gikk fort. De ble bedre og bedre for hver gang merket hun. De passet perfekt. Forsiktig strøk hun hånden over brystkassen til mannen hun elsket. Hun kjente at han var kald. Svetten som tidligere hadde glinset i hårene, var nå tørket inn til en klissete fuktighet på hans rolige bryst. Han holdt pusten. Klokken var mye.

Da han kjente smaken av salt fra brystene på tungen sin, hadde han nesten ikke enset at radioen spyttet ut siste hiten av Capella. Han syntes at techno var fin musikk å elske til. Rytmen, pulsen, ga dem retningslinjer. Capella var stor for tiden, og da det fengende refrenget plutselig ble kuttet midt i, våknet bevisstheten hans. Han sugde en vorte inn i munnen, og lot tungen pirre dens hardhet, mens nyhets-fanfaren pirret nysgjerrigheten hans. Pusten hennes begynte å roe seg, merket han, og han kastet et blikk bort på klokkeradioen. Capella ble erstattet av Beethoven. Hans femte symfoni sa mer enn noen av nyhetsreporterne hadde våget å antyde. Han gled ut av henne.

Kjersti studerte fysikk ved Universitetet i Oslo, og det var der hun hadde møtt Tom. Han var nettopp i ferd med å avslutte et grunnfag i statsvitenskap. Tom ville visst bli musiker. Måten han hadde fortalt henne om sine planer for fremtiden, røpte at tvilen var like sterk som lysten, men hun ante og en viss form for stolthet i stemmen hans.

Selv hadde hun planer om å kjøre løpet helt ut. Fysikkens undre fascinerte henne, og for tiden studerte hun teoriene amerikaneren Stephen W. Hawking hadde pønsket ut i rullestolen sin. Hawking hadde nye tanker om ting som ingen andre hadde tenkt før ham. Det som interesserte Kjersti spesielt, var hans teorier om tiden. Hun hadde selv filosofert litt over emnet. Hennes konklusjoner, om aldri så kjedelige i forhold til moderne vitenskapsmenns ideer, ga henne vilje til å analysere fenomenet som vi alle var en del av: Mennesket oppfattet bare tiden som en strøm av handlinger. Fortiden bare som en rekke minner. Tidens bevegelse var kun et resultat av hvor sterkt et minne var preget inn på tidslinjen vi alle bærer i oss. For å si det vitenskapelig: Tiden er direkte proporsjonal med hukommelsen. Det finnes ingen tidsbevegelse, bare grader av tidligere hendelsers påvirkning av nuet. Dette var hennes ideer. Historiebøkene kunne fortelle at hun ikke var den første som tenkte i disse baner, men samme hvor mange som hadde tenkt dette før henne, så hadde hun kommet på det helt av seg selv. En egen liten filosofi om verden. Det var en drivkraft som Tom absolutt manglet. Hans drivkraft var sangene han komponerte på gitaren. Sanger om liv, død, kjærlighet, humor, ingenting. Sanger om livet. Sanger om tid.

Tiden gikk sakte det semesteret, men de bodde i nærheten av hverandre sør i landet, og de hadde avtalt å møtes igjen. Tiden hadde vist vei for dem. De var gått fra å være to objekter i tidstrømmen, til å bli ett liv utenfor tidens rammer. Helt til morgenen 26. august. Den dagen ble tidens endeløse strøm av øyeblikk plutselig omgjort til en kortvarig strøm av nå’er. Den dagen begikk tiden selvmord. Eller som Hawking forutsa det så fint på nyhetene kvelden før:
– Time will stop bothering to exist. Time will die of old age.
Tiden vil dø av alderdom.

Hele den nydelige augustmorgenen hadde kjæresteparet diskutert det som Tom kalte for «vitenskapelig hobby-poesi». Hvordan i huleste kunne en invalid mann som ikke en gang kunne snakke, forutsi noe så inn i granhullet usannsynlig? Visst kunne de i nyhetsredaksjonen til NRK lese opp uttalelser som hans forskning hadde gitt ham vektige grunner for å påstå, men skulle den vanlig mann sluke dette? Kjersti lyttet til ham, men visste at krøplingen hadde rett. Hun hadde nettopp levert en større oppgave om nettopp muligheten for en total kollaps av både tid og rom, men at det faktisk skulle skje i hennes tid, hadde hun ikke engang drømt om. Hawkings fysikk var noe som den vanlige mann aldri ville merke noe til likevel. Hun hadde vært naiv. Hvis hun noengang fikk igjen oppgaven sin, ville nok karakteren være OK. Hvis hun derimot aldri fikk oppleve å få den igjen, burde oppgaven stå til én blank. For et paradoks. Om tiden ville overleve ville bare tiden vise.

Sengen var varm. Kjersti hadde lagt seg tidligere etter at han hadde blitt forbannet på verden, Hawking, oppgaven hennes og ikke minst armbåndsuret sitt. Han hadde røkt opp en tyvepakning, drept en bille, grått av sin dumhet og fyrt opp sigaretter med pengesedler. Hva betød vel pengene nå? Parfyme var kun noe som de levende hadde nytte av.

Tanken på at det var en journalists pengegriskhet som hadde ført til hele denne store fortvilelsen, bekymret Tom mindre nå som Kjersti hadde lagt seg. Hva ville vel den storkjeftede journalisten tjene på å sladre til verden om verdens undergang? Vel, penger var det som skilte menneskene fra dyrene, men også det som gjorde mennesker til dyr. Han hadde en følelse av at journalisten omtrent på dette tidspunktet ville ha begynt å skjønne at panikken han hadde skapt ville føre til lite godt for ham selv såvel som for menneskeheten.

Tom hadde tenkt mye de siste timene, og noen av tankene hadde han delt med Kjersti. Kanskje for mange. Hun så det på en helt annen måte en han. Mens han undret over menneskenes dumhet, fortvilte hun over sin uvitenhet. Hennes ynkelige filosofi var så naiv nå som de stod midt oppe i konklusjonen på alle hennes undringer. De hadde begge ringt sine familier tidligere på dagen for å si noe, men lite hadde blitt sagt. Følelsen av å muligens være offer for en gedigen, grotesk aprilsnarr, klarte ikke helt å gi slipp hos noen av dem. Ingen var sikre. Det var bare å vente. Ikke engang de fremste forskere kunne forutsi hva som ville skje etter universets kollaps av eksistens. Ingen kunne vite om de ville få oppleve en ny vakker soloppgang. Ingen kunne sove. Klokken var over to.

Kjersti stirret bare opp i taket da han la seg i sengen ved siden av henne. Hun hadde også grått, kunne han se, og han kysset hennes sorg. Dynen varmet dem, og de varmet hverandre mens tiden sluntret likegyldig videre. Klokkene hørte ikke deres fortvilte nødsskrik eller luktet eimen av frykt fra menneskehetens kollektive vesen. På andre siden av jordkloden var det tidlig ettermiddag. Det var bare et spørsmål om tid. Så ironisk. Tidens undergang kun et spørsmål om tid. Tidens vesen kun et spørsmål om hukommelse. Tidens drivkraft kun et spørsmål om væren. Så naivt å leve som om tiden var for dem, ikke av dem. Leve som om tiden var noe menneskene måtte følge etter, ikke noe som menneskene skapte ved å tro feil. Kollapset var uunngåelig. Menneskene hadde bremset for lenge. Menneskets streben etter en fremtid var sakte men sikkert dødd bort, og tiden sluttet derfor sakte men sikkert å drives fremover. Mennesket hadde drept tiden. Nå ville tiden drepe dem.