Nettdatingens mange fasetter

Som relativt nysingel slenger jeg innom en såkalt «datingside» på nettet i tide og utide. Her kan man sitte i timesvis å klikke på profiler og lese om jenter i alle aldre og fasonger. Etter å ha kikket på hundrevis av profiler oppdager jeg til min store sorg at den største fritidsinteressen norske jenter har er…

trening.

Jeg mener det. Dette er hva et flertall av jentene trekker frem som sin viktigste interesse i livet. Det som definerer dem som person. Det som gjør at en potensiell partner skal fatte interesse. Ikke at de leser spennende bøker, ser bra film, hekler, strikker, maler, skriver, driver med hagearbeid, mekker på bil, driver jordbruk, er engasjert i en ideell organisasjon eller spiller klassisk piano. Nei, de driver med spinning. De trener styrke eller jogger 2t hver dag. Det er dette de har å tilby. De er veltrente. Jippi.

Blæh. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer intetsigende. Ja, trening er viktig og positivt for helsa sin skyld, men når det blir hovedinteressen i livet, hverdagens viktigste ingrediens, et mål i seg selv, så synes jeg jenta plutselig reduseres til et tomt skall. Oppblåsbare Barbara har mer å tilby.

Heldigvis finnes det de som er mer oppegående. En jente har skrevet følgende fantastiske profiltekst (min utheving):

Her tenker folk om hvem de være intime med, bli aller best kjent med, avle barn med, føre samfunnet videre med, gjøre seg selv lykkelige med, gjøre lykkelige – den slags spørsmål og problematikk som fører et samfunn videre.

Jeg lurer på om mange tanker kanskje visner under slike møter? Hvor begrenser én valgene i det hundretallet av folk som potesiellt «matcher»? I form av ren nysgjerrighet? Det må jo ligge langt over antallet mennesker én møter i løpet av en vanlig uke? Bildene er riktignok en begrensning i seg selv. Men hva betyr de? Det meste, tror jeg. Sannheten er at folk flest heller vil dø enn å tenke. I virkeligheten er det da også det de gjør. Folk snører livene sine fast i rutiner og tvangshandlinger. Noe av grunnen til at idrett er grenseløst populært blant nordmenn, består formodentlig i at det er uforenlig med tankearbeid, hva enten man er utøver eller publikummer: Livet er så kort at de fleste bare rekker å gjøre det unødvendige. Personlig har jeg store deler av livet trodd at det går ann å smugle tanker inn i mennesker ved hjelp av humor. Er det en illusjon?

Er det ikke flott dere? Det er som om hun har sugd tankene mine ut av skallen min. Er veldig likt xkcd sin tekst, som jeg nesten har gjort til min livsfilosofi. Det er så utrolig riktig sagt. Dessverre er vel også hun way out of my league… men det er lov å drømme.

På den annen side. Jeg våknet i dag opp til følgende melding i innboksen min på dette datenettstedet:

tror du at du har sjangs på meg? Beklager, men d har du ikke

Jeg hadde aldri sendt noen melding til henne, bare sett på profilen hennes, og en gang klikket på en chatteknapp da hun var online samtidig med meg. Hvem i all verden trodde jeg at jeg var?

Jeg svarte straks:

Så synd, det var jo akkurat en slik sympatisk og snill jente jeg ønsket meg…

Og fikk etter få minutter tilbake følgende rørende hjertesukk:

greit, men se på deg kontra meg…har jeg ikke sjangs på noe mer attraktivt?

Begynner virkelig å lure her….det er få kjekke mannfolk som tar kontakt og jeg ser ikke på meg selv som akkurat bare normal når det gjelder utseende….tror nok du kan se at jeg er i en helt annen liga enn deg…så hva tror du egentlig? Blir bare irritert når folk under mitt nivå tar kontakt

Dette fra en jente som i sin profil beskriver seg selv som:

jordnær, ærlig, omtenksom, sporty og snill

Men hva kunne jeg forvente fra en jente som har «shopping» som sin fremste fritidsinteresse?