AHA_bio07.jpgDen 27. august 2005 holdt a-ha en, etter norske standarder, gigantkonsert i Frognerparken. Hele 120.000 tilskuere var til stede, og jeg var en av dem. Det var en fantastisk opplevelse og a-ha innfridde til de grader.

Men denne bloggposten handler ikke først og fremst om denne konserten, men noe som skjedde tidligere på dagen.

Og når vi først kryper bakover i tid, la oss like gjerne gå enda en dag tilbake, til fredag 26. august, dagen før konserten.

Jeg var i Oslo sammen med min daværende samboer, en kamerat, min bror og hans samboer. Som seg hør og bør for oss bygdetullinger som har forvillet oss inn i storbyen, endte jeg og kompisen min opp inne i Oslo City. Vi pratet om konserten som skulle være dagen etter, og diskuterte de fantastiske musikerne a-ha skulle ha med seg. Jeg har lenge vært enorm fan av a-ha sitt backingband med svenske Per Lindvall på slagverk som selve motoren. Helt fra jeg oppdaget hans prestasjoner på Morten Harkets soloalbum «Wild Seed» har jeg vært fan av Lindvall (se ham på YouTube her og her). Det er få trommeslagere som er så tight og minimalistiske i spillestilen som han er, samtidig som det groover noe så helt vanvittig. Med seg hadde de også hans bror, Sven Lindvall, på bass, og Christer Karlsson på tangenter.

Gutta i a-ha troner vel nesten på toppen av kjendislisten i dette landet, og de kan neppe vise seg noe sted uten å omringes av fans. Backingbandet derimot, de som tross alt skaper en stor del av godlyden, er tilnærmet ukjente. Så mens vi gikk og kikket i butikkene i kjøpesenteret snakket vi om hvor tøft det ville vært om vi plutselig hadde sett de svenske musikerne, fordi vi da kunne ha sagt noe til dem for å vise at vi visste hvem de var. De ville sikkert finne det passe spesielt ettersom de nok ikke opplevde slikt ofte her i Norge.

På selve konsertdagen valgte vi å spise frokost på en uteservering like ved Cochs Pensjonat, hvor vi bodde disse dagene. Mens vi satt der kom plutselig tre menn og satte seg ved et bord noen meter fra oss. Det ringte straks en bjelle i hodet mitt, og jeg ble sittende og smugkikke på dem. Var det ikke? Jo, visst var det… Der satt selveste Lindvall, Lindvall og Karlsson og spiste frokost på samme kafe som oss!

Snakk om å gå troll i ord.

Jeg ble helt fra meg og begynte å hinte til de andre om hvem som faktisk satt like ved. Selv om damene i følget vårt brydde seg relativt lite, syntes selvsagt min bror og min kompis at dette var stas, men de tok det betydelig mye mer med ro enn meg tror jeg. En av mine store laster er at jeg veldig lett blir star-struck. Ser jeg en kjendis får jeg bare lyst å snike meg etter personen resten av dagen, for å se alt han/hun finner på og for å få en smak av hvordan deres liv er. Ja, jeg er ganske døll sånt sett.

Etterhvert ble vi ferdige med frokosten, og skulle til å gå. Men jeg kunne ikke la det bli med det. Jeg tenkte på det vi hadde snakket om dagen før, og visste at vi på en eller annen måte måtte vise at vi kjente dem igjen og vise vår respekt for dem som musikere. Så da vi var på vei ut av serveringsområdet fikk jeg med meg min bror på å gå bort til dem, mens resten av gjengen gikk videre ut av kafeen. Da vi kom bort til bordet deres kjørte vi en «We’re not worthy«-hyllest i beste Wayne’s World stil. Gutta i bandet ble først litt overrasket, men da de så hva vi gjorde begynte de å le. Jeg var ganske satt ut av spenning og nervøsitet fordi det skjedde så spontant, og da vi var ferdig med den korte hyllesten sa jeg «Lykke til i kveld» til dem. Per Lindvall svarte med å spørre om vi kom på konserten. Selvsagt, svarte vi, og han responderte med en «Vad trevligt!«, i det vi snudde oss og gikk.

Det føltes utrolig deilig å ha gjort det.


Epilog:

Det er lørdagskveld og konserten er godt i gang. På sangen «The Sun Always Shines on TV» kjører bandet et break hvor Sven spiller et tøft riff på bassen. Mens dette pågår snur Magne Furuholmen seg, går noen steg mot bassisten, og begynner med en «We’re not worthy»-hyllest til Sven.

Se klippet her: (Nevnte hendelse skjer på 3:57, men dessverre får man ikke se Magne gjøre hyllesten, annet enn at han reiser seg opp fra gulvet på 4:04.)

Hadde backingbandet delt historien med resten av a-ha backstage? Det får jeg aldri vite, men jeg liker å tro den dag i dag at den hyllesten hadde noe med oss å gjøre ;-)