brave.jpgJeg er nettopp tilbake på hotellrommet etter å ha vært på konsert med Marillion på Rockefeller her i Oslo. Det var en svært blandet opplevelse.

Jeg er en stor Marillion-fan og synes albumet Brave er blant de 10 beste album jeg har hørt noensinne. Men jeg har dessverre ikke engasjert meg nok i de siste 3-4 albumene, og skal man like Marillion sin musikk må man engasjere seg og lytte aktivt. De har nettopp sluppet et nytt dobbeltalbum, Happiness is the Road, og naturlig nok var derfor de aller fleste sangene de fremførte hentet fra dette albumet. Når man da ikke kjenner sangene, blir det vanskelig å få den helt store gløden over konsertopplevelsen.

Men før jeg forteller mer bør du unne deg litt reklame for det nye dobbeltalbumet:

I tillegg til at det meste av materialet var ukjent for meg, var det en konsert med så mye tekniske problemer at det var et under de kom seg gjennom hele settet. Konserten startet med at bandet rett og slett gikk av scenen ca ett minutt uti første sang. Bassisten ga seg først og sa i mikrofonen, relativt forbannet, «I can’t play to this«, og forsvant. Deretter forsvant resten av bandet hoderistende en etter en. Gitaristen reddet stemningen med noen morsomme fraser før han gikk, men det var en rar opplevelse, og publikum ble stående nokså forvirret tilbake.

Etter noen minutter fylt av teknikere som vandret rundt på scenen og fiklet med saker og ting, kom de inn igjen. Vokalist Steve Hogarth var i godt humør og fortalte at problemet lå i at han halvveis uti første sang hadde oppdaget at han ikke hadde på seg noe undertøy. Og som den sensitive vokalisten han er, gjorde det at han ikke helt klarte å få den rette feelingen. Men nå hadde de vært på bakrommet og pratet litt om det, og kommet frem til at det aldri skulle gjenta seg. Han hadde nå fått på seg truse, så nå kunne de starte.

Well, guess you’d have to be there… ;-)

Men de tekniske problemene ga seg ikke. Knitring, vreng, grøtete lyd og et synthoppsett som ikke ville spille på lag med keyboardisten, gjorde at sangene ble svært amputerte og konsentrasjonen deres forsvant i fikling med utstyr helt til konserten var slutt. Stakkars keyboardist fikk stadig vekk feil lyder, og store deler av de samplede lydene og effektene som skaper mye av «atmosfæren» i Marillion sin musikk fungerte ikke pga trøbbel med en datamaskin. (Bassisten nevnte også noe om at de alle spilte på instrumenter de aldri hadde brukt før. Jeg lurer på hva forhistorien til det er…) Først da de kom ut for å gjøre noen ekstranummer, satt lyden som den skulle (med unntak av litt during i høyttalerne).

Det var vondt å se dem lide slik på scenen, men de kom seg gjennom det nesten med æren i behold. Som Hogarth sa før første ekstranummer: «Cheering us back for an encore shows that you must all be completely mad. And it proves that we can get away with anything…«

Når det er sagt er musikken så pass intrikat og dynamisk at den egentlig ikke egner seg for et lokale som Rockefeller. Konserten burde heller vært på en stor konsertarena med vanvittig volum, eller i et konserthus hvor man kan sitte behagelig og lytte konsentrert til musikken. På Rockefeller forsvant mye av de lavmælte partiene i støyen fra folk som pratet, og man blir forstyrret hele tiden av folk som presser seg frem med hendene fulle av ølglass. Ikke noe særlig.

Men konserten hadde sine lyspunkter. Det store klimakset var da de fremførte min favoritt av alt Marillion har laget, nemlig The Great Escape fra albumet Brave. Den sangen er så mektig og griper meg så intenst at jeg i noen minutter stod med tårer i øynene og klump i halsen og skalv, og det var nok til at konserten tross alt var verdt billettprisen.

I forbindelse med konseptalbumet Brave ble det også laget en film som forteller historien i tekstene på albumet. Her er et utdrag av filmen fra nevnte sang:

Oppbygningen fra ca 1:20 og til klimakset på rundt 1:50 er noe av det største jeg kan tenke meg musikalsk sett. Første del av sangen heter «The Last Of You«, og rundt 3:54 går den over i andre del som heter «Fallin’ From The Moon«, og her forløses hele albumet i en kaskade av vakker, melodiøs musikk. Det er bare så flott, og den dagen jeg dør ønsker jeg at denne sangen spilles ekstremt høyt på et godt lydanlegg i begravelsen min. Har de ikke noe annet å gråte for ved min død, skal hvertfall musikken få tårene frem… ;-)

Skal jeg gi deg et godt musikktips her i livet, må det være å skaffe deg albumet Brave og gjøre som Marillion selv befaler i liten skrift inni albumcoveret:

Listen to it loud with the lights off.

Albumet må høres i sin helhet, helst i øretelefoner pga den enorme dynamikken og detaljene i lydbildet, og med øynene lukket.

Det vil du aldri angre på.