Om mobiltelefoner og menn fra Snåsa

I den senere tid har vi hatt mange kjente og ukjente mennesker som har utbasunert sin tro på Snåsamannens mystiske evner, for ikke å snakke om bønnens helbredende kraft eller andre alternative behandlingsformer. Når man som skeptiker prøver å belyse disse spørsmål på en kritisk måte, møtes man svært ofte med følgende argumentasjon:

For 200 år siden kunne du aldri ha forestilt deg at vi en dag skulle kunne snakke til en person på andre siden av landet gjennom en liten dings man holder i hånda. Eller kunne se noe som skjer et annet sted i verden i en boks hjemme i stua. Bare fordi dere skeptikere ikke kan forklare hvordan et bønnevers kan stanse en blødning, så betyr ikke det at det ikke skjer. Om 50 år vil vi kanskje se på det som noe helt naturlig, fordi da har også vitenskapen oppdaget at det finnes noen helbredende stråler…

Mange lar seg overbevise av denne argumentasjonen. De har jo et poeng, ikke sant? Vi vet ikke alt, og hvordan kan vi skeptikere være så negative til at det kanskje er mer mellom himmel og jord enn det vi allerede vet? Har ikke de troende tross alt rett i sitt resonnement?

Nei.

Problemet med denne argumentasjonen er at de blander to separate momenter:
1) Viten om at en hendelse faktisk skjer.
2) Forklaring på hvorfor det skjer.

Når det gjelder eksempelvis det å stoppe en blødning ved hjelp av et magisk bønnevers, slik Olav Gunnar Ballo i senere tid har proklamert er mulig, så er ikke problemet for oss skeptikere at vi ikke kan forklare det. Problemet er at ingen har påvist at det faktisk skjer utover anekdotiske bevis.

En vitenskapelig undersøkelse av et slikt fenomen vil i første omgang kun dreie seg om å konstatere at det faktisk skjer så ofte at det statistisk sett ikke kan være tilfeldigheter. Først når dette er slått fast, kan man begynne å lete etter forklaringsmekanismer.

La oss sette dette sammen med mobiltelefon-analogien som ofte brukes av de troende. Hvis jeg levde i 1850 og noen sa de kunne formidle informasjon til en person langt bortenfor hørbar rekkevidde ved å snakke inn i en liten dings, så ville jeg nok trodd det hadde rablet for dem. Så langt har de troende rett i sitt bilde. Men det er også så langt analogien strekker, fordi på dette tidspunkt vil man koble inn vitenskapelig metode for finne ut om personen faktisk snakker sant.

En måte å gjøre dette på ville være å hente inn personene med disse magiske dingsene (mobiltelefonene) og plassere dem i hver sin lille lydisolerte hytte, uten vinduer eller noen måte å sende visuelle eller andre signaler til omverdenen på. Hyttene ville være f.eks. 5 kilometer fra hverandre. Den ene personen ville få en hemmelig kode som han skulle formidle til den andre personen. Hvis den andre personen kunne gjengi koden så ofte som man statistisk sett krevde (med mobiltelefoner ville det være rart om ikke treffprosenten var tilnærmet 100%, men selv et lavere tall ville være akseptabelt), så ville man måtte slå fast at påstanden kunne være sann. Andre forskere ville da måtte se på resultatene og utføre nye forsøk for å prøve å replikere resultatet. Man ville kanskje sjekke at ikke telepati var årsaken, så man kunne la de samme personene prøve å overføre koden uten å bruke disse magiske dingsene sine. Man kunne øke avstanden ennå mer. Man kunne generere koden tilfeldig rett før den ble formidlet til mottaker slik at ingen kunne rekke å informere den andre part på noen lur måte. Alle slags kontrollmekanismer måtte tas i bruk. Hvis man da fant ut at uansett hvordan forsøket ble utført så lyktes de å overføre den hemmelige koden, ville man etterhvert ha en stor grad av sikkerhet for at fenomenet var reellt.

(Nå finnes det tross alt andre tegn som ville være en «give-away» for mobiletelefoners eksistens, f.eks. mobiloperatører, mobilmaster osv… En bedre analogi ville vært walkie-talkier, som kan fungere helt uavhengig av noen operatør eller infrastruktur.)

Først da ville det være fruktbart å starte letingen etter forklaringsmekanismer. Det at man ikke forstår hvordan fenomenet skjer, er altså ikke i seg selv noen grunn til å ikke tro på fenomenet. Det finnes uttallige eksempler på dette fra vitenskapen, f.eks. innen kvantemekanikken. Vi forstår ikke alt innen fysikken, og fenomenene er ofte mye mer «mystiske» enn det å stoppe blødninger ved bønn, men vi aksepterer dem likevel fordi vi har påvist det gang på gang gjennom kontrollerte forsøk. Når man derimot ikke har en eneste studie eller serie med pålitelige observasjoner som konstaterer at fenomenene Snåsamannen tillegges er reelle, så finnes det heller ingen grunn til å operere som om fenomenene er reelle.

Det er altså her argumentasjonen til de troende svikter. Det er uvesentlig om vi ikke forstår hvordan bønn kan stoppe en blødning momentant, eller hvordan Snåsamannen kan fjerndiagnostisere eller se skjulte kort. Det er ikke skeptikerens oppgave å lete etter forklaringer på noe som ingen har påvist realiteten av ennå. Først må vi se at Snåsamannen kan lese skjulte kort under kontrollerte forhold. Deretter kan de troende tute ørene våre fulle om at det er mer mellom himmel og jord…

Det er ganske ufattelig at vi kan få så mye oppstyr omkring fenomener ingen ennå har kunne vise faktisk er reelle.