i_reject_your_reality_and_substitute_my_own_tshirt-p235199136257942759qw9u_400.jpgDen siste tiden har jeg møtt mange nye mennesker, både på nettet og IRL, og en ting som har slått meg er hvor mange som er besatt av ideen om at positiv tenkning skal endre livet deres totalt.

La meg sette dette inn i en kontekst. Jeg ble single for snart et år siden. Og på min nystartede ferd ut i singelverdenen har jeg møtt mange andre i samme situasjon. Mennesker, som regel kvinner, som i en alder av +/- 30 år har blitt single etter et relativt langt forhold eller ekteskap.

Når man plutselig står der alene, etter å ha sett for seg å dele resten av livet med sin (eks)partner, så tvinges man inn i en tankeprosess hvor man får et nytt perspektiv på livet. Det er på mange måter som å bli 18 år igjen, og skulle finne ut hvor man vil og hvor i huleste man egentlig kommer fra.

Som skeptiker mener jeg å ha et passe jordnært syn på livet og verden rundt meg. Det tror jeg har hjulpet meg mye i den prosessen jeg har vært i (og er). Men jeg har møtt mange som ikke har hatt noen skeptiske støttehjul for å holde kursen rett, og som dermed har endt opp i et sammensurium av merkverdige ideer omkring hvorfor, hva, hvordan og ikke minst med hvem. De strever etter å finne en mening og et mål. Det må være en årsak til at dette vonde bruddet skjedde. En årsak utenfor dem selv. En større mening med det hele. Noe som kan rettferdiggjøre det vonde de har vært igjennom. Noe som igjen kan plassere dem i sentrum av Universet, der de naturlig hører hjemme.

Mange griper da etter ideen om Positiv Tenkning. En visjon om at ved å endre holdning til verden, vil verden endre holdning til en selv. Og det er nok mye rett i det. En positiv holdning og en vennlig innstilling til andre mennesker vil helt sikkert gjøre livet mer trivelig enn om man velger å surmule og bare se halvtomme glass overalt. Men det er ingen magi i dette. I motsetning til hva boken The Secret hevder, så påvirker man ikke Universets materie til å forme seg etter ens egne ønsker og behov ved å tenke sterkt på det man vil ha.

Mange av de kvinner jeg har møtt har hatt et svært positivt forhold til The Secret, selv om de har hentet ulike ting ut fra boken. Noen har slukt budskapet rått, med all sin kvasivitenskap og bullshit, mens andre har filtrert ut det meste av svadaen og heller valgt å konsentrere seg om en slags «smil til verden og verden smiler til deg«-holdning. En ting som mange likevel har felles, er at de ikke tåler negativitet. Negativitet er det store fy-ordet. Det som vil få livet deres til å rakne og kaste dem tilbake til den suppa de nettopp tror de har kravlet seg ut av.

Og negativitet kan være slitsomt. Det er det ingen tvil om. Problemet er at mange setter likhetstegn mellom realisme og negativitet. Konsekvensen av det er at man ikke kan stille kritiske spørsmål til The Secret eller Positiv Teknkning-filosofien, fordi da utstråler man livsfarlig negativitet. Når jeg har snakket med slike kvinner, har jeg gjerne prøvd å peke på noen feil og svakheter ved denne tankegangen, men blir da som regel møtt med en isfront på linje med en ung-jord-kreasjonist som man prøver å fortelle om fossile overgangsformer.

På den måten kan Positiv Tenkning-bevegelsen sammenlignes med en slags kult. Man blir på mange måter hjernevasket, og det å stille spørsmål ved filosofien er et absolutt tabu. Spørsmål er farlige fordi de per definisjon er av negativ art og utgjør dermed en fare for å sprekke den boblen av positivitet man prøver å omslutte livet sitt med.

Mantraet til Positiv Tenkning-kulten ser ut til å være: Verden er skummel. Jeg har ingen kontroll. Derfor vil jeg ignorere alle negative sider ved meg selv og andre, og kaste meg ut i en illusjon av at jeg kontrollerer verden gjennom mine tanker og handlinger. Alt det vonde som har skjedd meg skyldes at jeg tidligere har vært for negativ. Fra nå av skal jeg bare tenke positivt. Fra nå av skal alt bare gå meg vel. Alt som ikke bygger opp om min positive illusjon er av det onde, og må fornektes og unnvikes. Jeg er universets midtpunkt. Jeg er alt, og alt er meg.

Det er skummelt. Det er fryktelig skummelt, synes jeg. Når man møter mennesker som man ser blir redde, dårlige og fiendtlige straks man stiller spørsmål ved deres livssyn, så mener jeg noe er galt. Da er det vanskelig å tro at den stien de har begitt seg ut på kan ende i noe annet enn tragedie. Heller enn å gjøre noe med livet sitt, bygger de en mur av positivitet for å sperre ute det gamle og det vonde, en mur som en dag vil rase når de oppdager at livet dessverre (og heldigvis) styres i stor grad av tilfeldigheter og krefter vi ikke har kontroll over selv.

Det var noen kjappe og løse tanker omkring noe som jeg har tenkt litt på i det siste. For å følge opp dette, vil jeg henvise deg til følgende artikkel:

Positively Misguided: The Myths & Mistakes of the Positive Thinking Movement

Artikkelforfatteren peker på hvordan ideen om Positiv Tenkning misbrukes og overdrives i alt fra sport til økonomi, med de tragiske utfall det ofte kan få.

En fellesnevner hos en del av de jeg har pratet med, er en overdreven høy selvtillit. En del av Positiv Tenkning-filosofien er nemlig at man skal være stolt av seg selv og se på seg selv som en vinner til enhver tid. Det skaper ofte motbydelige holdninger, fordi man tvinges til å ignorere sine svake sider og heller konsekvent fokusere på suksess (ofte målt i penger) som en måestokk for lykke, selv om det er helt urealistisk.

Et annet problem med denne narssistiske holdningen er at det å føle seg vel blir viktigere enn å faktisk gjøre vel. Og hvis man gjør vel, så er hensikten å til syvende og sist høste fruktene av det selv gjennom Universets belønning av godhet, ikke å hjelpe andre medmennesker for deres egen del.

Jeg skremmes også av hvordan disse menneskene åpenbart ser på kunnskap som en fiende, fordi gjennom kunnskap oppdager man svakheter ved sin egen ideologi, og kunnskap blir derfor synonymt med negativitet – fy fy! Bare det som høres godt ut og som klinger fornuftig innenfor rammen av at alt skal være fint og positivt, svelges. Alt som rokker ved dette og som har et snev av hard, mørk realisme, fornektes.

Artikkelforfatteren skriver en hel del om dette. Her er noen utdrag om konsekvensene ved å bygge opp under ideen om positiv tenkning og bygging av selvfølelse, heller enn kunnskap og evner, i den amerikanske skolen:

Indeed, if there was a watershed moment in modern positive thinking, it would have to be the 1970s advent of self-esteem-based education: a broad-scale social experiment that made lab rats out of millions of American children. At the time, it was theorized that a healthy ego would help students achieve greatness (even if the mechanisms required to instill self-worth “temporarily” undercut traditional scholarship). Though back then no one really knew what self-esteem did or didn’t do, the nation’s educational brain trust nonetheless assumed that the more kids had of it, the better.

It followed that almost everything about the scholastic experience was reconfigured to support ego development and positivity about learning and life. To protect students from the ignominy of failure, schools softened criteria so that far fewer children could fail. Grading on a curve became more commonplace, even at the lowest levels; community-based standards replaced national benchmarks. Red ink began disappearing from students’ papers as administrators mandated that teachers make corrections in less “stigmatizing” colors. Guidance counselors championed the cause of “social promotion,” wherein underperforming grade-schoolers — instead of being left back — are passed along to the next level anyway, to keep them with their friends of like age.

[…]

In the decades since self-esteem-based priorities commandeered the American educational agenda, SAT scores, grade inflation, graduation rates, America’s performance in international testing in math and science, and other, less tangible barometers have demonstrated that scholastic greatness is not what self-esteem promotes. Administrators discovered that those “temporary” relaxations in standards had to be institutionalized in a systemic way after students who were shunted on to the next level couldn’t — or wouldn’t? — do the higher-level work, either. Over time, grade inflation trickled all the way up into secondary education. (The number of incoming freshmen who now need remedial courses in order to handle college math and other work borders on alarming — 40%, in one study by the Evergreen Freedom Foundation, a Washington-state think tank.)

Tellingly, when psychologists Harold Stevenson and James Stigler compared the academic skills of grade-school students in three Asian nations to those of their U.S. peers, the Asians easily outdid the Americans — but when the same students then were asked to rate their academic prowess, the American kids expressed much higher self-appraisals than their foreign counterparts. In other words, U.S. students gave themselves high marks for lousy work. Stevenson and Stigler saw this skew as the fallout from the backwards emphasis in American classrooms; the Brookings Institution 2006 Brown Center Report on Education also found that nations in which families and schools emphasize self-esteem cannot compete academically with cultures where the emphasis is on learning, period.

Today academic journals brim with revisionist articles that lament the plundering of American schools in the name of positivity. The failure is so complete that self-esteem-based education has been repudiated even by some of its most passionate early voices. (William R. Coulson, for example, during the 1990s became something of a lachrymal troubadour who traversed the American landscape, confessing his error and begging schools to rethink their programs in self-esteem). The overall cynicism is perhaps best captured by the title of Charles Sykes’ provocative 1995 book, Dumbing Down Our Kids: Why American Children Feel Good About Themselves but Can’t Read, Write or Add.

The real lesson here, though, isn’t that massive doses of positivity failed to yield brilliance — it’s that the obsession with cultivating optimism and “inner strength” actually proved counterproductive. It is now clear that not only did self-esteem-based educational methodologies not produce excellence, they actually undermined it.

Evidence suggests there have been darker consequences as well. In falsely praising students and shielding them from failure, the educational system was also “shielding” them from the resilience and coping skills that allow the mature adult to process adversity. Raised in the protective cocoon of the school system, often with ambient reinforcement from hovering moms and dads, kids came of age unprepared for an unforgiving Real World.

Most ominously, by creating a climate of entitlement, the self-esteem movement may have unwittingly helped train children to feel good about dubious, self-serving behavior. Twenge finds bitter significance in a 2002 report by the Josephson Institute of Ethics, a Los Angeles think tank that studies American mores, which revealed that “cheating, stealing and lying by high school students have continued their alarming, decade-long upward spiral.” The Institute noted that almost three-quarters of students admitted to some form of cheating during the preceding year.

So it would seem that if the school system failed to imbue students with genuine self-esteem, it was more successful at fomenting narcissism. In the simplest clinical sense, narcissism can be defined as an exaggerated sense of one’s place in the world. True narcissists need others only for their usefulness to feed their sense of grandiosity. And yet narcissism is a paradoxical affliction, in that narcissists are never truly secure in their bloated sense of self-worth; they crave constant validation. Is it not reasonable that such a condition might result from schooling that touts empty, unsubstantiated self-worth? That’s precisely what psychologist Charles Elliott concludes in his book, Hollow Kids: Recapturing the Soul of a Generation Lost to the Self-Esteem Myth. And Elliott is hardly a lone voice in the wilderness.

Positiv Tenkning kan være bra i små doser og innenfor en realistisk ramme, men å tro at alle amerikanere kan bli president i USA, er rent matematisk umulig, uansett hvor positivt hver og en amerikaner tenker.

Så hva er det som egentlig funker? Artikkelforfatteren konkluderer slik:

Meet Dr. James Hill. He’s director of the Center for Human Nutrition, an NIH-funded agency that Hill oversees from his post as professor of pediatrics at the University of Colorado. Hill wondered why most folks who lose weight on fad diets soon regain it all and then some. Working jointly with counterparts at the University of Pittsburgh, Hill’s team has compiled a National Weight Control Registry comprising 4500 individuals who have lost at least 30 pounds and kept it off for at least a full year. After surveying and studying that database, Hill has identified key characteristics that enabled these dieters to achieve their impressive results, and he has distilled them down to a series of tips. Among the first tips is this: Expect failure…but keep trying.

Vi har våre begrensninger, og det kan være minst like nyttig å være klar over disse, som å late som om man kan oppnå alt hvis man bare ønsker det hardt nok. En viss ydmykhet og realisme i innstillingen til verden rundt oss er av det gode. Men prøv å si det til en som er bitt av The Secret-basillen, og du vil straks bli stemplet som en person som sprer negativitet og som de helst må holde seg unna.

Det er ikke lett å være single realist i en verden av virkelighetsredde The Secret-zombier.

  • Må si jeg liker innlegget ditt. Personlig er jeg nok desverre av typen «positiv» med tilhørende oppblåst selvtillit, men jeg er klar over det og prøver å dempe meg selv med realisme og jevne drypp av overdreven negativitet (kun for negativitetens skyld).

    For å gi et egenerfart råd i forhold til å lede slike menesker som meg på bedringens vei, kan jeg fortelle hva som gjorde susen for meg. Diskusjon og anektotisk bevis funker dårlig. Det møtes bare av mer diskusjon og mer anektodisk bevis. Eneste remedie er å la humla suse, og vise at man kan være ekstremt tilfreds med tilværelsen på tross av at man ikke nynner diverse mantraer for seg selv og trer på et falskt smil hver gang livet byr på motbakker.

    Kort oppsummert: Verden smiler ikke til deg! Ikke i dag, ikke i morgen, ikke noen gang. Verden er rivende likgyldig i hvorvidt du smiler til den!
    Personlig føler jeg at det å innse dette faktum, uten at smilet om munnen forsvinner, er en sunnere form for positivisme;)

    Theodor @skipet Tollefsen’s nyeste bloggpost: Bokanmeldelse: What Would Google Do av Jeff Jarvis, 2009

  • Amen.

  • Pernille

    Bra bloggpost, godt å se at du er i siget igjen. :-)

  • «Det er ikke lett å være single realist i en verden av virkelighetsredde The Secret-zombier.»

    På den annen side – jeg mener for å være ehemmm … positiv :-) … du kan se på dette som en slags vaksine mot å rote deg borti damer som vil forsøke å trekke deg inn i allverdens vissvass. (Ja jeg veit det er feil stava, men foretrekker mer punch i ordet).

    Og så kan du jo la eventuelle kandidater for one-night-stand få lov til å tru at de kan gjøre deg positiv …

    I det heletatt, vi pessimister opplever til stadighet et ting går bedre enn vi forventa, bare vi åpner øynene for det. Mens optimistene må gå med skylapper for ikke å bli skuffa.

    Raag Raaum’s nyeste bloggpost: Stadig færre røyker

  • Veldig god post, det er så frustrerende med alle disse over-positive menneskene som lukker øynene for livets realiteter og dermed ender opp med å løpe inn i all slags vegger. Man må prøve å ha beina plantet litt på jorda også.

    ~SerendipityCat~’s nyeste bloggpost: Fra mørkt til lyst…

  • Hei !
    Gode innlegg & kommentarer. Positiv tenkning (slik jeg ser det) handler om å forholde seg til virkeligheten slik den er (positivt & negativt),
    og søke forståelse/innsikt i hvorfor ting skjer, og deretter jobbe med muligheter/løsninger.

    For de som er interessert tilbys gratis kurs i positiv tenkning: http://www.bkwsu.org/norway

  • Pingback: Smile or Die | unfiltered perception()

  • Pingback: Tenk positivt om alt og få livet ødelagt.()

  • Powell

    Vær positiv, men ikke overdriv :) Enkelt og greit!

  • Karin Vatne

    Interessant og svært godt skrive om eit fenomen som har plaga meg i åresevis. Hjarteleg takk ! Helsing singel sint & sur .