Speak With Conviction

Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg mener. Enten det har vært i spaltene til lokale aviser, her i bloggen, eller i møte med folk jeg er uenig med. Når jeg skriver, skriver jeg med overbevisning. Hvis jeg ikke tror på det jeg skriver, lar jeg vær å skrive det. Det er mange bloggposter som aldri er blitt skrevet, fordi jeg i researchen min har oppdaget at jeg tok feil. Det jeg trodde var, var ikke likevel. Jeg har lært noe nytt og blitt et lite hakk klokere. Og jeg håper det også gjelder de som deretter leser det jeg har skrevet.

Men jeg møtes i blant av de som mener at måten jeg formulerer meg på indikerer at jeg tror jeg er noe. At jeg tror jeg vet alt og har rett i alt. At jeg tror jeg er bedre enn de andre, de jeg er uenige med. Og kanskje har de rett i det. Men når jeg virkelig tror på noe, så pakker jeg det ikke inn i rosa sløyfer og sukkerspinn. Jeg sier det jeg mener er riktig. Hvis det får meg til å høres ut som en arrogant drittsekk, så kan jeg leve med det, fordi jeg vil ikke gå gjennom livet som en av de som aldri helt turte å mene noe som helst i frykt for at noen skulle la seg støte eller velge å bli min uvenn.

Det er meningene som definerer et menneske. Meningene som ligger som en sky utenpå når man går i gatene. Meningene som er skrevet over hele ansiktet, eller t-skjorten, din. Meningene som gjør at folk vet hvor de har deg og hvem de snakker med.

Man skal bære sine overbevisninger med stolthet – men være rede til å kaste dem i søppeldynga straks man finner informasjon som viser at man tok feil. Man kan alltid ta feil. Men det man mener akkurat her og akkurat nå, skal man utbasunere rakrygget og med overbevisning. Det forsøker hvertfall jeg å gjøre.