Jeg er sterk i troen. Sterk i troen på mennesket, men svak i troen på meg selv.
Det finnes så mange gode mennesker. Så mange gode handlinger. Så mye kjærlighet der ute. Så mange mennesker som er så uendelig mye bedre enn meg selv.
Det kan jeg leve med.
Men jeg får en følelse av at religiøse mennesker ikke kan det. De må i sin utilstrekkelighet projisere enhver god tanke, handling eller hendelse til noe større enn dem selv, fordi de ikke klarer å akseptere at de ikke selv alltid strekker til.
Jeg blir selv rørt til tårer av å se eller oppleve en god menneskelig handling. Noen som gir noe til andre. Noen som ofrer seg selv for andre. Og jeg elsker mennesker for denne evnen til å være gode mot hverandre. Jeg vil ikke ta æren bort fra individet og tilegne det en upersonlig, abstrakt og usynlig entitet bare fordi jeg ikke selv er stor nok til å omfavne andres storhet.
Det at jeg selv ikke strekker til, betyr ikke at andre ikke kan være så mye større enn meg. Det aksepterer jeg. Derfor trenger jeg ingen gud å stifte andre menneskers godhet fast til.
Mennesket i seg selv er godt nok for meg.
Fant du noe feil i bloggposten? Gi meg gjerne beskjed via kontaktskjemaet eller kommentarfeltet nedenfor, så vil jeg korrigere feilen. Husk at du må spesifisere hva som er feil/upresist og hvorfor, helst med god dokumentasjon hvis relevant.
Vil du booke meg til foredrag om kritisk tenkning, vitenskapsformidling, sosiale medier eller annet? Ta en kikk på hva jeg kan tilby, mine tidligere oppdrag, og bookinginformasjon her!
Likte du dette? I så fall kan du støtte mitt arbeid ved å bli patron på patreon.com/tjomlid for å få tilgang til mer ekslusivt innhold og hjelpe meg til å produsere mer av det jeg brenner for!