Om mennesker og Gud

Jeg er sterk i troen. Sterk i troen på mennesket, men svak i troen på meg selv.

Det finnes så mange gode mennesker. Så mange gode handlinger. Så mye kjærlighet der ute. Så mange mennesker som er så uendelig mye bedre enn meg selv.

Det kan jeg leve med.

Men jeg får en følelse av at religiøse mennesker ikke kan det. De må i sin utilstrekkelighet projisere enhver god tanke, handling eller hendelse til noe større enn dem selv, fordi de ikke klarer å akseptere at de ikke selv alltid strekker til.

Jeg blir selv rørt til tårer av å se eller oppleve en god menneskelig handling. Noen som gir noe til andre. Noen som ofrer seg selv for andre. Og jeg elsker mennesker for denne evnen til å være gode mot hverandre. Jeg vil ikke ta æren bort fra individet og tilegne det en upersonlig, abstrakt og usynlig entitet bare fordi jeg ikke selv er stor nok til å omfavne andres storhet.

Det at jeg selv ikke strekker til, betyr ikke at andre ikke kan være så mye større enn meg. Det aksepterer jeg. Derfor trenger jeg ingen gud å stifte andre menneskers godhet fast til.

Mennesket i seg selv er godt nok for meg.