Afrikanere er flinke til det meste. Det vet vi alle.

Fakta: De er atletiske som ingen andre. De løper fort, hopper høyt, svever langt og har en enorm utholdenhet.

Fakta: De er rytmiske guder. Mens norske menn til nød klarer å lære seg noen følelsesløse swingbevegelser som er like lidenskapelige og rytmiske som en halvråtten medisterpølse, kan afrikanske menn bevege hoftene så heftig at kvinner befruktes spontant i mange meters omkrets.

Fakta: De er født med musikalske talenter som får selv våre fremste artister til å skamme seg så mye og så hardt at de minst en gang i løpet av karrieren må lage en plate sammen med afrikanske musikere bare for å kunne fremstå som om de selv besitter groove.

Afrikanere er noe for seg selv. Det visste jeg godt da jeg som tiåring skulle begynne som elev i fjerde klasse på Victoria School i Kisumu, Kenya. Dette var i 1984, og min far skulle jobbe som leder for Redd Barna i dette spennende Øst-Afrikanske landet.

Kisumu6.jpg

Huset med det rare i

Kisumu ligger nesten midt på ekvator. Midt på dagen kastet vi ingen skygge, og overgangen fra dag til natt skjedde alltid til samme tid året rundt. Mens vi i Norge har lange kvelder og treige morgener, gikk det fra lyst til mørkt i løpet av en liten halvtime i Kenya. Huset vårt hadde Redd Barna-kontorer i andre etasje, væpnede døgnvakter og tildels rabiat vakthund, en kokk som alltid var lettere indignert over at vi helst ville lage maten vår selv, hushjelp som selvsagt het Mary, papayatre i hagen, en rik inder med fem biler som nærmeste nabo, vegger fylt av kravlende av gekkoer og maur, og lå en liten halvtimes barnegange fra skolen. En skolevei jeg husker mest på grunn av lukten. Det bebodde Afrika lukter nemlig alltid av brent søppel og svidd gummi. En i utgangspunktet motbydelig lukt, men denne råtne afrikanske eimen har grepet tak i mitt hjerte, og ved den minste gjenkjennelse av slik lukt omfavnes jeg i en tåke av gode minner.

Men det var også mye fint å se for en liten gutt som ikke raget så veldig høyt over ugresset og buskaset i veikanten. Jeg husker de rare plantene, og de store insektene som kravlet på dem. Den røde sanden i veiskulderen, og den tørre, glohete, sprukne asfalten. Turen til og fra skolen kunne av og til ta litt ekstra lang tid når jeg oppdaget noe interessant langs veien. Kanskje en svær edderkopp som fortærte en ulykkelig gresshoppe. Eller en påkjørt katt som i løpet av timer ble fortært av aggressive maur. Det var så mye å studere at jeg rent kunne glemme å svinge inn til huset der jeg ruslet hjemover fra skolen. Hadde jeg gjort det, ville jeg etter kort tid vasset i Lake Victoria. En deilig tanke under den brennhete solen midt mellom nord og sør, om man ser bort fra bilharzia-infeksjonen jeg da mest sannsynlig ville pådratt meg en vindstille og bølgeløs dag.

Sånn. Da vet du sånn omtrent hvor jeg bodde.

Kisumu3.jpg

Skolestart

Kort tid før vi skulle starte skoleåret på den lokale barne- og ungdomsskolen, hadde jeg og mine to brødre vært og hilst på skolens rektor sammen med våre foreldre. Hun var en kraftig og myndig kvinne. I dag ser jeg henne for meg omtrent som en av Vogonerne fra Hitchikers Guide to the Galaxy. De store, vagt humanoide og fryktinngytende utenomjordiske skapningene som drar med seg Arthur Dent og Ford Prefect bort fra Jorden like før den tillintetgjøres. Det var en ting å være på skolen når mamma og pappa var med. Det var noe helt annet å bli forlatt utenfor skolens inngang alene mens mammas lille lyseblå Suzuki gradvis gikk i oppløsning i den glohete luften som bølget over asfalten. Vi hadde ingen Babel Fish i øret. Vi hadde ingen elektronisk Guide med en stor «Don’t panic!«-knapp på fronten. Tvert i mot hadde vi svært mye av nettopp det. Panikk.

Første skoledag. Alene. Dette er nå 25 år siden, og det er begrenset hva jeg husker. Men det som ennå står helt tydelig for meg er min lillebror Peter og jeg som stod utenfor skolens kilometerhøye jerngitterport, sparket nervøst i den røde sanden, og følte oss mer forlatt og fortapt enn noensinne før. Fra et liv på trygge lille Tonstad, hvor alle kjente alle, stod vi nå her, en gutt på 10 og en gutt på 8 år, og skulle møte en helt ny kultur, en helt ny verden, alene. Der, innenfor det høye gjerdet, under det vaiende kenyanske flagget, mellom bambusskogen og de støvbrune murbygningene, lekte våre kommende klassekamerater med klinkekuler i sanden. Vi så på dem. Vi så på hverandre.

No way.

Første skoledag startet med at vi gikk hjem allerede før skoledagen var begynt. Det føltes som det eneste vi kunne gjøre, samtidig som vi visste at det var galt. Og hjemme ble det bråk. Mamma hentet pappa fra kontoret i andre etasje, og det ble grining, skjenning, en beklagende telefon til Vogoneren, og så vi ble kjørt tilbake til skolen.

Kisumu4.jpg

Skolen med det rare i

Å spasere inn i klasserommet mitt var som å gå 50 år tilbake i tiden. Pultene var av samme type som jeg bare har sett på museum i Norge. Tykke pulter med en overflate som kunne åpnes for å avdekke et hulrom under. Der kunne man oppbevare skolebøker, linjal, passer, blyanter, blekkhus og fyllepenn. Ja, jeg sa museum, ikke sant? Vi brukte nemlig fyllepenn og blekkhus. Mine klassekamerater måtte lære meg å bruke dette gamle, men for meg så ukjente, skriveredskapet. Jeg syntes det var råtøft. Fyllepenn liksom. Det hadde jeg alltid drømt om å prøve. Jeg var en gadget-freak allerede den gang, selv om denne gadgeten var noe mer primitiv enn de teknologiske duppeditter jeg nå leker meg med. Pennen måtte skrus fra hverandre for å fylles på med blekk. Inni var en gummibeholder man måtte trykke på mens pennespissen var passe dypt nede i blekkhuset, og når man løsnet på grepet ble en dose blekk sugd inn i pennen. Det krevde litt trening, men stilig var det, selv om det var umulig å unngå å få blekksorte hender i løpet av en skoledag.

Papiret vi skrev på var alltid dårlig, grått resirkulert papir, hvor man kunne se deler av bokstaver og annet trykk fra avisene de var resirkulert fra. Brukte man litt for mye trykk når man skrev, skar fyllepennspissen gjennom og rev en stor flenge i det tynne arket. Og det rareste av alt: Tavlen var svart, ikke grønn slik som hjemme. Alt var annerledes.

Vi var rundt 40 elever i samme klasserom. En salig blanding av en hel del afrikanere, en god dose indere, og nøyaktig en stykk meg. Ved siden av meg satt en indisk gutt. Jeg ble aldri lei av å stirre på ham. Han hadde de største og mest skinnende øyne jeg noensinne har sett på et menneske. Og så rant det tårer fra dem hele tiden. Øynene var som to overfylte blanke, norske fjellvann. En dag våget jeg meg til å spørre hvorfor han måtte sitte med tørkepapir og tørke øynene sine hele skoledagen. Da forklarte han meg at han hadde en øyesykdom som gjorde ham slik. Jeg husker ikke hva jeg svarte. Jeg bare stirret enda mer. Det var trist og fascinerende på samme tid. Hvorfor kunne han ikke bare gå til legen og få det fikset? Jeg kjente ingen i Norge med en slik rar sykdom. Og hva var det med håret til jentene? Hvordan kunne de komme en dag på skolen med helt kort, krusete hår tett inntil hodet, for så neste dag komme med en gigantisk afro? Hvordan fikk de det til? Hvor kom det ekstra håret fra sånn over natten? Jeg kunne stirre og stirre og fundere på dette.

Dipesh

Så var det Dipesh. Den lille indiske gutten som ble utnevnt til å være min «fadder». Han gikk i klassen min og fikk i oppdrag å lære meg om alle regler og rutiner på skolen. Og det var mye å lære. Vi gikk nemlig i skoleuniform. Grønnrutete skjorte, grå shorts, hvite sokker og brune sko.

I friminuttene spilte vi ofte med klinkekuler. Det var nesten som hjemme i Norge, bare at de hadde en ekstra finesse i spillet sitt. Man kunne nemlig skyte vekk andre klinkekuler ved å legge håndbaken flatt på bakken, legge en klinkekule foran det ytterste leddet av langefingern, spenne den bakover som en pistolhane, og skyte kulen på motstandernes klinkekuler. Det tok litt tid å mestre denne teknikken, men jeg likte det. Det var stilig. Omgangene med klinkekuler kunne gå fort og heftig for seg, og i kampens hete mistet jeg en dag en knapp på skjorta. Dipesh ble helt fra seg av frykt. Jeg skjønte ikke problemet, men den lille inderen dro meg til side for å forklare meg litt om livets realiteter i den afrikanske skolen. Her måtte man se anstendig ut, og hvis en lærer oppdaget at man manglet en knapp i skjorta, var det ikke godt å vite hva som kunne skje. Hvor var sysakene mine, spurte Dipesh? Sysaker? Ja, jeg hadde vel nål og tråd og ekstra knapper med meg? Nei, jeg hadde ikke det. Den lille inderen så opp på meg med sine store brune øyne og sukket oppgitt. Neste skoledag hadde jeg sysaker og ekstra skjorteknapp i pennalet mitt.

Lærdom: Vær alltid beredt!

Kisumu1.jpg

Gymtime

P.E. Phys. Ed. Grøss. Jeg hadde alltid hatet gym, og nå skulle jeg altså praktisere idrett sammen med atleter av verdensklasse. Sammen med disse gudene av noen sprintere som kom til å le rått av meg. Vi hadde ingen gymsal, men en innegjerdet gressmatte som kunne brukes til alt mulig. Jeg husker bare én gymtime. Jeg tror det var den første jeg hadde. Vi skiftet ikke klær, men hadde gym i skoleuniformen. Svette gjorde vi uansett i den varmen som var. I enden av gressmatta, i skyggen av noen store, gamle trær, skulle vi løpe om kapp. To og to, på tvers av banen. Jeg var livredd, stod på startstreken og skalv. Det var ingen utvei fra dette. Jeg kunne ikke løpe hjem til mamma denne gangen. Jeg var fanget. Resten av klassen stod rundt og så på. Banen var ikke lang, kanskje bare 50 meter, men et sted mellom start- og målstrek visste jeg at jeg ville dø. Av skam. Alle kikket på meg. Jeg stod på startstreken og var klar til å ydmykes.

Ready – set – go! Jeg sparket fra og sprang det beste jeg var god for. Den varme, tørre afrikanske luften fylte lungene mine i korte øyeblikk, før den ble blåst ut igjen mellom tørre lepper. Jeg hadde alltid vært en av de treigeste guttene i klassen på sekstimetern. Kroppen min var ikke bygget for slikt. Selv om jeg kunne kjenne i hele meg hvordan jeg skulle plassere et ben foran det andre i perfekt rytmikk, hvordan benmusklene skulle drive meg fremover som et spyd gjennom den tette og seige luften, så fikk jeg det aldri til i praksis. Det gikk aldri fort nok. Musklene og skjelettet ville liksom ikke, selv om hjernen prøvde så godt den kunne å sende de riktige kommandoene ut til lemmene.

Men nå gjaldt det. Nå var det nye motstandere. Jeg kjempet mot de beste i verden. De raske negerguttene alle nordmenn hadde lest om. De som måtte løpe mange mil til og fra skolen, eller for å hente vann til sin sultende familie. De som var bedre trent enn OL-utøvere allerede før de var fylt 10 år. Helt ufrivillig. Nå var det dem mot meg. Jeg hadde ikke en sjans.

Kappløpet var i gang. Bena mine fant rytmen. Armene tegnet perfekte sirkler i luften på hver side av meg. Hjernen satt bakerst i denne dobbeltsculleren av en kropp og ropte taktfaste kommandoer som kroppen min for en gangs skyld adlydde. Run Forrest, run! Det tørre støvet hvirvlet opp rundt meg, gepardflekkene tegnet seg svakt mot den hvite huden min, jeg ga alt. Min svarte nye venn forsvant ut av synsfeltet mitt. Jeg stirret fremover. Der var målstreken, og jeg bøyde meg litt ekstra forover, sparket ekstra hardt fra på de siste skrittene, og kastet meg over mål. Et sekund eller to etterpå fikk jeg selskap av min motstander. Jeg hørte klapping. Jeg snudde meg og kikket på klassen min. Hadde jeg vunnet? Vant jeg? Jeg vant! Jeg løp raskere enn en neger. Er det mulig? Ingen er vel raskere enn dem?

Men jo. Den dagen var en liten hvit, tykkfallen gutt fra Sirdal den raskeste negergutten i Kenya.

Lærdom: Ikke alle negere er afrikanere.

Vitenskapelig presisjon

Etterhvert som vi gikk på skolen, tok foreldrene oss ut av flere og flere fag til fordel for en mer tilpasset hjemmeundervisning. Men et fag jeg husker vi beholdt på den afrikanske skolen, var naturfag. Om vi lærte så mye av det, er en annen sak. Jeg husker at selv som fjerdeklassing syntes jeg det var høyst mistenkelig da vår naturfaglærer, en mann med så tunge øyelokk at det alltid undret meg at han kunne se oss elever i det hele tatt, fortalte at «if the sun was only an inch closer to the Earth, the planet would burn up – just an inch, I tell you – an inch!«. Han holdt opp hånden og viste med pekefingeren og tommelfingeren i en klype, som om han holdt en usynlig kenyansk shilling på høykant, hvor hårfint det var at vi i det hele tatt kunne leve på denne planeten. Nåh, jeg var skeptisk, men turte ikke ytre min innvending.

På skolen ble det nemlig praktisert fysisk avstraffelse av elevene. Hver morgen, etter at vi hadde hatt utendørs morgensamling hvor vi ba Fadervår (eller i mitt tilfelle mimte, fordi selv etter et helt skoleår år fikk jeg aldri med meg ordene som etterfulgte «Our Father, thou art in heaven…«), og sang nasjonalsangen, ble det i klasserommene delt ut slag med en stiv trelinjal på håndflaten til de som hadde gjort noe galt dagen før, ikke gjort leksene sine, eller som av annen grunn hadde pådratt seg lærerens vrede. Skoledagene startet med mye grining og barneøyne fulle av frykt, og selv om jeg innerst inne visste at han aldri ville tørre å straffe en hvit elev, var jeg like livredd hver gang.

Lærdom: Hvit hud kan være et vern, men det er ikke et panser.

Kisumu2.jpgNoen er likere enn andre

På gode, gamle Sirdal Sentralskule var et av de sentrale fagene Kristendom. Vi lærte om Gud og Jesus og Noa og Judas og måtte pugge Fadervår og noen bibelvers utenat. På Victoria School var det ikke fullt så enkelt.

Da vi skulle ha vår første religionstime, gikk klassen fra å være en samlet enhet, til å splittes i alle retninger. Utenfor klasserommet spurte medelevene oss hvilken religion vi tilhørte. Hva? Fantes det flere enn en? De kikket rart på oss. Eh, vi var vel kristne, svarte min bror Robert og jeg prøvende. Ja, OK, men hvilken denominasjon, lurte de på? Denomikåffårnåge? De ga oss noen eksempler. Var vi Metodister? Lutheranere? Protestanter? Katolikker? Tja, si det. Vi var kristne, det var alt vi visste. Men vi hadde hørt om Martin Luther og tippet at det måtte være en ledetråd, så da var vi nok Lutheranere.

Vår første religionstime var i feil klasserom. Sammen med folk vi ikke delte livssyn med. Vi var små barn som bare ville leke sammen i fred og harmoni, men allerede nå ble vi fortalt at vi var grunnleggende forskjellige. Man kunne se verden på nøyaktig samme vis i friminuttene, men i religionstimen tilhørte man ulike univers.

Det var kanskje et større overgrep mot barna enn slagene med linjalen.

Lærdom: Religion skaper splid.

Black Magic

Da jeg fylte 10 år feiret jeg min bursdag i England hos min bestemor og øvrig familie. Hun laget den mest fantastiske bursdagskaken jeg noensinne har hatt. En rektangulær sjokoladekake med et pianoklaviatur som pynt. De hvite tangentene var av marsipan, og de sorte var kvikk-lunsj. Jeg hadde et par år tidligere begynt å spille piano, og var lidenskapelig oppslukt av musikk, så den kaken var midt i blinken. Enda tøffere var gaven jeg fikk. Et digitalt armbåndsur som kunne spille hele 12 melodier. Og ikke bare det, i displayet var det notelinjer på tvers helt øverst, og mens den spilte melodiene viste den notene i sanntid! I 1984 var dette futuristisk, og jeg ble aldri lei av å høre de pipemelodiene og se notene danse over displayet på klokken min.

Noen uker etter bursdagen min var jeg vel etablert på den kenyanske skolen, og en dag ville en av medelevene mine se hva jeg bar rundt håndleddet. Jeg viste frem klokken, og de andre elevene flokket seg rundt meg. Jeg trykket på noen knapper, og så begynte klokken å spille sin sterile versjon av Happy Birthday bestående av høyfrekvente sinustoner. Guttene rundt meg var lamslått. De gapte og så på hverandre. «It’s magic!«, utbrøt en av dem. Jeg følte meg som om jeg hadde reist 10.000 år tilbake i tiden og fyrte opp en lighter foran en stamme med steinaldermennesker.

Lærdom: «Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic.» – Arthur C. Clarke

Kisumu5.jpg

Vi er alle afrikanere – bare ikke alltid samtidig

Jeg lærte mye av mitt lille skoleår på Victoria School. Men den viktigste lærdom var kanskje følelsen av å være en minoritet. Å være innvandreren. Den som måtte lære seg skikk og bruk. Den som ikke helt behersket språket, ikke helt fant seg til rette i religionen og kulturen, og ikke helt følte seg hjemme, uansett hvor godt vare på jeg ble tatt av mine vennlige medelever.

Jeg var den rare hvite gutten som skilte seg ut. Ikke en gjennomreisende turist, men en som skulle bo der og tilpasse seg samfunnet. Deres samfunn.

Det er en følelse jeg tror de fleste kan ha godt av å kjenne på kroppen.