jammen er du en skeptiker. jeg gidder ikke snakke mer med deg.

En kvinne tok kontakt med meg på et datingnettsted. Hun trodde vi hadde mye til felles fordi vi begge likte musikk, å skrive og å filosofere. Da jeg svarte på hennes digitale komplimenter, fikk jeg følgende mail tilbake (relevant utdrag) *:

Hvem jeg er? Ja, si det. Ikke lett å beskrive med få ord ihvertfall. Du må nok stille meg et mer konkret spørsmål. Ser vi er like på et vis. Begge er kreative og liker musikk og å filosofere?.ihvertfall skrev du diskutere. ja, du lurer på hva svaret på de store spørsmålene i livet er. Det samme gjør jeg. Jeg har lest et tonn bøker og spurt Gud om det ene etter det andre. Er svært kunnskapstørst og vil vite alt om mennesket og Gud og sammenhenger osv.

[…]

Og så tilbyr jeg gratis samtaleterapi for de med åndelige eller følelsesmessige problemer.

OK. Så hun er også glad i å diskutere. Og svært kunnskapstørst. Nice. De som kjenner meg ser vel allerede hvor dette bar hen. Mitt første svar (relevant utdrag):

Jeg er veldig glad i å filosofere ja. Liker å diskutere og tenke på store spørsmål. Og utfordre en del etablerte sannheter, spesielt omkring moral/normer og seksualitet. Når det gjelder det «åndelige», så er jeg nok strengt naturalistisk i min verdensoppfatning. Riktignok vokste jeg opp som kristen med en slags ide om Gud, men den forsvant for rundt 15 år siden da jeg begynte å tenke litt mer nøye gjennom disse tingene. Men så har ulike mennesker ulike definisjoner/oppfatninger av hva «gud» egentlig er, så i blant er man kanskje ikke så uenige som man i utgangspunktet kan virke. Men ettersom du antyder at du prater med Gud, har du vel en ide om en personlig Gud, og det tror ikke jeg på. Jeg tror ikke på noe «overnaturlig» og ser ikke behovet for et slikt konsept for å forklare det vi foreløpig ikke har en forklaring på.

Å tenke og filosofere er viktig. Men det må alltid prøves mot virkeligheten. Ellers går man seg fort bort.

[…]

Et spørsmål: Hvordan skiller man «åndelige» problemer fra «følelsesmessige» problemer?

I min private mail har jeg bl.a. bloggadressen i min signatur, og dermed fikk jeg følgende mail fra henne:

leste litt i bloggen din. likte ikke at du snakker om snåsamannen som om han er en lurendreier. hvorfor skulle han bevise noe når han utfører sitt arbeid gratis? jeg har selv vært hos han og kjent hans merkverdig svært varme hender og betalte ingenting. Det funka på meg. han er ikke nødt til å bevise noe til folk som er skeptiske. at de er skeptiske er faktisk deres eget problem. Man skal ikke fordi de har et problem med skepsis presse fyren til å bevise noe. det er bare livsenergi. Alle har det. Ellers hadde vi vært død. så enkelt.

Right. Så jeg svarte henne (relevant utdrag):

Jeg har vel aldri forlangt at Snåsamannen skal dokumentere sine helberedende evner. De tror jeg nok er reelle, om enn ikke mystiske. Det jeg ønsker at han dokumenterer er påstandene om synskhet osv. Påstander som lett kan testes, og når man skriver eller medvirker på en håndfull selvbiografier som gjør at man tjener millioner, samt stiller opp på alt som finnes av TV-programmer etc og påstår at man har en «overnaturlig» evne, så synes jeg det er rett og rimelig at man forventer at dette dokumenteres. Jeg synes det er litt pinlig av Snåsamannen å gjenta til det kjedsommelig at han har disse evnene, men aldri akseptere å la noen teste dem under kontrollerte forhold. Vi vet tross alt av alle andre kontrollerte tester som er uført av mennesker som påstår de har nøyaktig de samme evnene, at de uten unntak feiler når man fjerner mulighetene for juks/selvbedrag. Dessverre.

Men at han har hjulpet mange mennesker, er det lite tvil om. Det er heller ikke mye tvil om at en stor del av menneskene som har oppsøkt ham IKKE har blitt hjulpet. Men de hører vi lite om…

Mannen har nok en stor evne til å gi mennesker ro. Ro til å la kroppen kunne starte sin egen helbredelsesprosess, hvis det er fysiske problemer. Er det psykiske problemer, kan nok hans evne til å se og prate med mennesker hjelpe også her. På toppen av det hele kommer naturlige forklaringer som «regression to the mean», placeboeffekt, ønsketenkning og andre velkjente mekanismer (som også gjelder innen annen alternativ medisin, så vel som vanlig medisin).

Hva er livsenergi? Eksisterer det i seg selv? Eller er det bare et annet ord for å definere noe som levende? Har ordet i så fall noen betydning?

Svarene hennes ble heretter svært kortfattede… Hun skrev:

For meg er Gud den største virkelighet og den eneste egentlig, så hva mener du med å sjekke opp mot virkeligheten? Tenker du da på vitenskapen? Er enig i at vitenskap og religion trenger å måles opp mot hverandre for å forhindre materialisme og overtro. Hva er en naturalistisk tro på Gud?

Mitt svar:

Hva er tro på Gud om ikke overtro?

En naturalistisk tro på gud finnes vel egentlig ikke. Hvertfall ikke den gud du sikter til. Men som sagt kan man bruke begrepet gud om noe strengt naturalistisk, altså summen av universets storhet, fysiske lover osv.

At du mener gud er virkelig, kan jeg strengt tatt ikke si noe om. Det vil du alltid mene uansett hva jeg måtte si. Jeg sier bare at for min del blir det en absurd, og ikke minst helt unødvendig, ide. Jeg har ennå aldri sett en eneste person som er i stand til å skille «gud» fra «jeg». Det gud vil, vil jeg, og det jeg vil, vil gud. Gud er på mange måter en personifisering av ens eget ego eller «jeg». Jeg oppfatter ideen om gud som nødvendig/fruktbar kun om man ikke makter/tør å innse at man selv innehar alle de egenskapene man tilegner gud. Og det mener jeg ikke på en New-age-aktig eller «satanistisk» måte, som om vi selv er gud. Men vår hjerne er så fantastisk, og alle de opplevelser vi har er den mer enn i stand til å produsere for oss, kanskje som et resultat av en slags overlevelsesmekanisme. På samme måte mener jeg at hele ideen om et «jeg» eller en «bevissthet» er selvbedrag. Men vi kan aldri se forbi oss selv for å finne ut dette. Vi blir uansett blendet av vår egen hjerne, so to speak. Et dilemma.

Vi kan sjelden sjekke gud opp mot virkeligheten med mindre denne guden gjør ting som har en konkret innvirkning på vår verden. I så tilfelle må dette kunne måles/observeres eller testes. Hvis gud ikke gjør noe med konkret innvirkning på vår verden, har jeg vanskelig for å se hvordan gud kan ha noen relevans. Hvis han kun eksisterer i de troendes hode, vel…

Og hvilken gud? Bare innen kristendommen har man over 30.000 ulike denominasjoner. 30.000 ulike tolkninger av hva gud egentlig har prøvd å fortelle oss mennesker. Og jeg tør påstå at egentlig er det like mange versjoner av gud som det finner religiøse. Alle har sin personlige gud. Som bringer meg tilbake til at gud = den troende selv.

Og så fikk jeg følgende klassiker servert som svar:

jammen er du en skeptiker. jeg gidder ikke snakke mer med deg.

Som dere ser var vi en match made in heaven. Jeg hørte kirkeklokkene ringe og så for meg et langt liv sammen med denne filosofiske kvinnen.

Jeg svarte henne:

Hm, det var trist. Jeg synes det er interessant å diskutere, og jeg er nysgjerrig på hva du mener om disse tingene.

Men det må være ditt valg… håper uansett du finner lykken der du leter.

Jeg trodde det skulle være the end, men hun fyrte av enda en mail til meg med følgende saftige innhold:

men jeg trodde du var troende og ikke så skeptisk

Og som dere vet lar jeg aldri sjansen til en god diskusjon forsvinne. Hun hevdet selv å være glad i en diskusjon, men jeg slet litt med å finne denne egenskapen i henne.

Anyway, mitt svar lød som følger:

Men hva er vitsen med å tro på noe hvis man ikke tør å utfordre sin tro? Hvordan kan man vite at man har funnet sannheten hvis man ikke tør angripe den fra alle vinkler? Jeg kan ikke forstå at skeptisisme ikke alltid er av et gode? Bør man ikke alltid være kritisk til seg og sine tanker? Noe annet tror jeg kan være farlig… Og hvordan kan man «like å filosofere» hvis man bare vil diskutere med de som er enige og ikke utfordre sine satte ideer?

Beklager, men jeg forstår virkelig ikke folk som forbeholder seg retten til å tro uten å kunne forsvare troen sin. Hvilken tyngde kan da ideene ha?

Jeg er alltid åpen for å bli overbevist av andres argumentasjon, og vil aldri tro at jeg har funnet svaret på noe en gang for alle. Jeg vet at jeg vil endre standpunkt til mye gjennom livet, basert på summen av andres argumenter, ny kunnskap og egne betraktninger. Jeg er alltid glad for å bli motsagt og å møte folk som tenker annerledes, og har ikke et «eieforhold» til mine meninger som gjør at jeg ikke tør endre på dem. Det er skeptisisme i praksis. Og vitenskapen er nøyaktig like åpen for forandring og kritikk den også. Dette er forskjellen på vitenskapelig «viten» og tro. Sistnevnte er per definisjon enten dogmatisk/uforanderlig, eller sterkt subjektiv. Det er vanskelig å forstå at noen av delene kan være sunt eller nyttig annet enn som våpen eller sutteklut.

Du er velkommen til å utfordre meg. Men jeg blir skuffet av de som avfeier videre debatt bare fordi de har plassert noen i en bås før diskusjonen i det hele tatt har startet.

Respons:

jeg gidder da ikke forsvare min tro.

Min like korte respons:

Er du ikke åpen for at du tar feil?

Hennes respons:

feil i teorier ja,men jeg har erfart mye fra Gud, erkjent mye som ikke noen skeptiker kan kimse med. det er gjennomgripende og er med meg i evighet. det erikke noe å diskutere, for det er tro, tro som har ført til visshet. gud er mer reell for meg enn du er, for det du viser meg er ikke ditt sanne vesen.

Og ettersom jeg er en skeptisk badass:

Hvordan skiller du erfaringer med/om/fra Gud fra innbilning? (Det spørsmålet stiller jeg med all mulig respekt. Jeg er nysgjerrig.)

Kan du si noen stikkord om guden du tror på? Er den knyttet til en religion? Har han/hun egenskapene til den kristne gud f.eks?

Er gud mer reell for deg enn du selv er? Hvordan kan jeg vise deg mitt sanne vesen?

Hvorpå hun svarte:

er du virkelig dypt interessert i å vite dette? har du i det hele tatt en lengsel i deg etter det guddommelige?

Min respons:

Nei, jeg har ingen slik lengsel. Det ville i så fall være som å si at jeg allerede på forhånd hadde bestemt meg for et svar før jeg hadde analysert saken. Slik er jeg ikke. Jeg prøver å holde mine egne ønsker utenfor når jeg leter etter «sannheten». Noe annet ville være selvbedrag. (Finner man en «sannhet» som passer med ens egen lengsel/ønsker, bør alarmbjellene ringe…)

Før hun avsluttet diskusjonen på følgende måte.

da gidder jeg heller ikke svare. natta

Enda en potensiell date i dass fordi jeg er så forbanna skeptisk. Nåvel, det var kanskje ikke noe stort tap, selv om hun var veldig pen… ;-)


*) Jeg tar meg friheten til å legge ut denne private mailkorrespondansen fordi hun er 100% anonymisert. Hensikten er ikke å «drite vedkommende ut», men å vise et klassisk eksempel på en form for tankegang jeg synes er svært skremmende og veldig… rar. Men dialogen illustrerer også på en fin måte forskjellen på tankegangen til en «troende» og en skeptiker. Jeg kan ikke fatte hvordan man kan innta en slik holdning til livet og søken etter sannhet som hun gjør. Og jeg kan ikke fatte at noen med det minste selvinnsikt kan si at de liker å filosofere og diskutere de store spørsmål, hvis de nekter å diskutere med noen som ikke allerede har samme standpunkt som dem selv. Hva er da poenget?