Håpløst EU-utspill om seksuelt misbruk av barn

EU presenterte for noen dager siden et forslag til regler i kampen mot barnepornografi og seksuelt misbruk av barn.

The European Commission today proposed new rules obliging EU countries to impose more severe punishment on those who sexually abuse children. The proposal also calls for criminal prosecution of activities like ‘grooming’ (befriending children with the intention of sexually abusing them) and «sex tourism», even if the child abuse has taken place outside the EU. The Commission also wants more to be done to prevent these offences and to protect the victims. It particularly wants to make sure that offenders can get tailor-made treatment so that they don’t abuse again.

Pressemeldingen kan leses i sin helhet her. Og den er fullstendig hårreisende. Nesten hver eneste setning er en grov overforenkling og forvrengning av virkeligheten.

Definisjoner

Pressemeldingen starter med noen tilsynelatende definisjoner av begrepene som brukes. Problemet er bare at de såkalte definisjonene i praksis er grovt villedende.

«Child sexual abuse» means children being subjected to horrendous crimes that leave deep scars for their whole lives.

Dette kan man lese på to måter. I dagligspråket er dette en tautologi (sirkulær definisjon), fordi hvis et barn involveres i seksuelle handlinger uten å ta skade av det, så er det ikke lenger et overgrep (abuse) i folks ordinære oppfatning av ordet. For å være et overgrep må det innebære en krenkelse av «offeret». Hvis en 14 år gammel gutt har sex med sin 19 år gamle kjæreste, så vil gutten neppe oppleve dette som en krenkelse eller et overgrep.

Den andre måten å lese begrepet «child sexual abuse» er den juridiske definisjonen. Rent juridisk er enhver seksuell handling mot en person under 16 år (i Norge) et seksuelt overgrep. Er personene noenlunde jevnaldrende kan man velge å se bort fra lovbruddet, men er den eldre part 4-5 år eldre, er det altså et overgrep uansett frivillighet og «offerets» opplevelse av handlingen.

Vi har eksempler fra Norge på saker hvor seksuelt mindreårige jenter har nektet å ta i mot erstatning tilkjent dem etter at de ble utsatt for «overgrep» fra sin eldre kjæreste, fordi de selv ønsket å ha sex, opplevde det hele som positivt og syntes hele saken var tullete. Vi har også sett juryer som har ment at overgrepssaken ikke var av skadelig art, men som fordi loven krever det likevel har måtte idømme en straff til «overgriperen».

Å kalle enhver seksuell handling mellom seksuelt mindreårig og en eldre part for seksuelle overgrep, er etter mitt syn absurd og et hånd mot de som faktisk utsettes for reelle seksuelle overgrep.

(I den reviderte straffelov som snart trer i kraft vil for øvrig enhver seksuell omgang med et barn under 14 år kategorisk omtales som, og straffes på lik linje som voldtekt.)

Poenget er at man på ingen som helst måte kategorisk kan si at handlinger som faller inn under det juridiske begrepet «seksuelle overgrep» nødvendigvis ødelegger «offeret» for livet, slik det så alt for ofte fremstilles, også her i EU-pressemeldingen.

Neste definisjon:

Child sexual exploitation» means using children as sex objects and getting rich out of their suffering.

Her er jeg enig. Samtidig er også dette det eneste forhold som burde være straffbart, fordi her har man klart å skille den seksuelle handling fra selve misbruket. Skaden påført gjennom seksuelle overgrep handler ikke om sex. Det handler om kynisk utnyttelse av barn gjennom tvang, vold, manipulasjon eller maktmisbruk. Det er disse forhold som bør straffes, ikke det faktum at sex var en del av handlingen. Sex kan være drivkraften bak ugjerningen, og målet for handlingen, men sex i seg selv er som hovedsak ikke skadelig. Det er konteksten som avgjør om handlingen er krenkende.

«Child pornography» means images of children suffering sex abuse.

Nei, nei og atter nei. Definisjonen av barnepornografi omfatter enhver seksualisert fremstilling av personer som er eller fremstår som å være under 18 år, inklusive fiktive eller virtuelle personer skapt gjennom datagrafikk, tegninger eller tekst. Hvordan kan man si at en tegnet figur er et barn som utsettes for et seksuelt overgrep? Hvordan kan man si at en 17 år gammel jente som tar nakenbilde med sin mobiltelefon og legger ut på nakenprat.com er et offer for et seksuelt overgrep? Hvordan kan man si at en flatbrystet og glattbarbert 20 år gammel kvinne som frivillig deltar i en amatørpornofilm er et offer for et seksuelt overgrep?

Hadde disse eksemplene utgjort et mindretall av ulovlige bilder på nettet, hadde det vært en ting. Men disse utgjør den store majoritet av såkalt «barneporno». Myndighetene må slutte med slike flåsete definisjoner som er totalt blottet for mening og som vanner ut problemstillingen så mye at hele kampen mot disse seksuelle overgrep blir et slag i luften.

«Downloading or viewing child pornography on the internet leads to more children being raped to produce those images» said Home Affairs Commissioner Cecilia Malmström.

Hva er dokumentasjonen for dette? Så vidt jeg kan forstå finnes det overhodet ingen empiri, eller en gang et logisk resonnement, bak denne påstanden. Den virkelige barnepornoen produseres som oftest av pedofile fedre som ledd i å oppnå anerkjennelse og innpass i barnepornoringer. Denne pornoen er ikke kommersiell og deles via svært spesielle metoder. Det meste av det som i dag kalles barneporno, og som faktisk omfatter barn under den seksuelle lavalder, er enten et resultat av sexting, altså ungdommer som tar bilder av seg selv og sender til andre eller legger ut på nett, eller barn som avbildes til kommersielle formål, men da ikke i seksuelle handlinger, selv om noen av de mer eller mindre påkledde positurer kan omfattes som seksualiserte. (Se eksempelvis mitt illustrasjonsfoto til bloggposten «Tanker om barneporno«.) Å kalle dette for seksuelle overgrep er tull, og ingen av delene innebærer krenkelser mot barn. Det er i hovedsak den ikke-kommersielle og lukkede produksjon og deling av slike bilder som fører til misbruk, men denne påvirkes altså ikke av bilder som eventuelt havner på åpne eller kommersielle nettsider eller i åpne fildelingsnettverk.

Det pressemeldingen påstår er at hvis folk ser på eller laster ned barnepornografi, vil mer barnepornografi produseres, og det medfører at flere barn misbrukes. Men dette forutsetter at det eksisterer en kommersiell produksjon av barneporno, noe jeg aldri har sett noen klare å påvise at eksisterer i noe som helst betydelig omfang.

Litt på siden, men det finnes heller ingen undersøkelser som dokumenterer en sammenheng mellom det å se på eller besitte barnepornografi og det å forgripe seg seksuelt på barn, like lite som at det å se på voksenporno fører til voldtekter. Noen studier tyder på det motsatte:

The «Danish experience» is often held up as good example.

In 1969 Denmark lifted all restrictions on pornography, and sex crimes declined. For example, between 1965 and 1982 sex crimes against children went from 30 per 100,000 to about 5 per 100,000. Similar evidence was found for rape rates.

Jeg blir provosert av at man får lov til å kaste ut slike påstander som EU her gjør uten å samtidig kunne vise til noe dokumentasjon for at dette er tilfelle. Vi har tidligere sett FN komme med påstander om hvor mange pedofile som til enhver tid befinner seg på internett på jakt etter ditt barn, med tall som er tatt helt ut av løse luften.

Men hvem i all verden sier i mot? Vi vil vel alle bekjempe seksuelle overgrep mot barn? Ja, i høyeste grad, men de av oss som faktisk bryr oss ønsker at man innfører reelle tiltak, ikke driver et spill for galleriet for å gi folk en følelse av falsk trygghet.

«The response of the EU cannot be too clear or too resolute. Whatever the EU can possibly do against that, the EU must do and will do.«

Hva som helst? Ja, dessverre, det er nærliggende å tro at nesten hva som helst av tiltak kan innføres så lenge man selger politikken ved bruk av ord som «kamp mot barneporno» eller «kamp mot terror». Det er ikke lenge siden vi hørte vår egen Helga Pedersen si at bare man redder et barn fra å bli misbrukt av pedofile, så kan EUs datalagringsdirektiv forsvares. En skremmende idé som dessverre en del mennesker kjøper.

Studies suggest that between 10% and 20% of children in Europe will suffer one or other form of sexual abuse during their childhood.

Det nærmeste man kommer en kilde for denne påstanden gis av EU på denne websiden:

What is the scale of the problem?

While there is no doubt that sexual abuse and exploitation of children is a serious problem, there is a lack of accurate and reliable statistics on the nature of the phenomenon and the numbers of children involved. This is due to differences in national definitions of different child sexual abuse and exploitation offences, very significant under-reporting by victims, and inadequate data collection mechanisms. Studies suggest that a significant number of children in Europe – between 10% and 20% – will be sexually assaulted during their childhood.

Research also suggests that this phenomenon is not decreasing over time, but rather that certain forms of sexual violence (such as abuse of teenagers) are on the rise. The child victims portrayed in pornography are getting younger and the images are becoming more and more violent.

Dette er atter en gang villedende vås. NOVA utførte en studie i Norge i 2007 som avdekket at 22% av norske jenter var utsatt for milde seksuelle overgrep før de fylte 18 år. Jeg vil anta at EU sine tall baserer seg på tilsvarende undersøkelser fra andre land. Men disse såkalte seksuelle overgrep handler i all hovedsak om eksempelvis jenter som har opplevd en eneste gang innen de fylte 18 år at en gutt tafset dem på brystene uten at de selv ønsket dette. Og de aller fleste av disse «seksuelle overgrep» utføres av kjærester, venner og bekjente. To tredjedeler av «overgrepene» gjaldt ikke en gang hendelser hvor det var noen form for misbruk eller tvang inne i bildet, men hvor bare jenta senere angret på hendelsen. På toppen av det hele er en vesentlig del av slike «overgrep» utført av jevnaldrende, ikke av eldre personer.

Vi har også det faktum at den seksuelle debutalder gradvis synker, og at mer og mer helt vanlig ungdommelig eksperimentering rent juridisk defineres som seksuelle overgrep fordi den seksuelle lavalder ikke justeres i takt med virkeligheten.

En annen kilde til disse tallene finner man her (min utheving):

Finkelhor (Finkelhor, 1994b) har gått gjennom prevalensstudier fra 21 forskjellige land og hevder at variasjonen i omfangstallene skyldes metodologiske ulikheter og bruk av ulike definisjoner i de forskjellige undersøkelsene. Gorey og Leslie (Gorey & Leslie, 1997) har utført en metaanalyse der de sammenlikner 16 prevalensundersøkelser fra USA og Canada. Da de kontrollerte for de ulike metodene og definisjonene i undersøkelsene, viste det seg at forskjellene mellom studiene i hovedsak kunne forklares ut fra svarprosenten og operasjonelle definisjoner. Sætre (Finkelhor, 1994b; Sætre, 1997) konkluderte, bl a med utgangspunkt i de ovennevnte to artiklene, med at omkring 10–20 % av den kvinnelige befolkningen og rundt 5–10 % av den mannlige i vestlige land har vært utsatt for seksuelle overgrep før de fyller 18 år. Tallene inkluderer alt fra overgrep uten berøring (blotting, posering, filming, forslag eller krav om seksuelle ytelser, nesten-voldtekter) via beføling og masturbering til samleie.

Når selv et spørsmål på chat.no om «er du kåt?» eller «kan du vise puppene dine?» eller «vil du se meg ronke på cam?» defineres som seksuelle overgrep, er det ikke rart tallene kan virke skremmende høye.

Når EU derfor hevder at mellom 10% og 20% av europeiske barn utsettes for seksuelle overgrep i en kontekst som omhandler tiltak mot voldtekt eller misbruk av barn, så er dette fullstendig grotesk og uansvarlig. Men svært salgbart dessverre.

The number of websites devoted to child pornography is growing, 200 images containing child pornography are put into circulation every day.

Atter et meningsløst tall. To hundre bilder av hva da? Jeg vil tippe at mye mer enn to hundre ulovlige bilder legges ut på nett hver dag av mindreårige ungdommer som poster nakenbilder av seg selv. Men hvis vi legger til grunn at EU sikter til bilder som faktisk dokumenterer reelle seksuelle overgrep mot mindreårige, hvor mange barn dreier det seg om? I modell- eller pornobransjen omfatter de fleste bildeserier mange titalls eller hundretalls bilder av samme person.

I følge COPINE-prosjektet for å studere barnepornografi, konkluderte man at det i snitt ble postet bilder av to nye barn hver måned fordelt på rundt 4-5000 nye bilder i samme periode. I 2002 overvåket også COPINE Usenet i en periode på seks uker og fant da 140.000 bilder av barn som ble postet. 35.000 av disse var nye, og gjaldt bilder av 20 nye barn. Det er mange bilder per barn. Hvis EU nå hevder at det postes 200 bilder hver dag, utgjør det rundt 3-4 nye barn per måned, en økning fra COPINEs åtte år gamle tall. Men dette er bilder juridisk definert som barneporno, ikke bilder som nødvendigvis involverer seksuelt misbruk av barn. Jeg skal passe meg for å spekulere for mye, men kan vel antyde at tatt i betraktning hvor vanlig sexting er, hvor stor andel av pornobransjen som dreier seg om fiktiv barneporno («barely legal») og hvor mye bilder som tas av lettkledde modellbarn («erotica») i Øst-Europa, så antar jeg at andelen barn som misbrukes seksuelt for å produsere overgrepsbilder heldigvis er lavt.

Child victims portrayed in pornography are getting younger, and the images are becoming more graphic and more violent.

Dette er så vidt jeg har forstått faktisk, og dessverre, korrekt. De som overvåker denne virksomheten, f.eks. IWF, rapporterer at de ulovlige bildene omfatter yngre barn enn før, og de er involvert i mer grove former for overgrep enn tidligere. Det er fryktelig trist og gjør det desto mer viktig at myndigheter får på plass metoder som har en reell effekt i kampen mot barneporno, ikke tullete fasadeforslag.

Tiltak

EU har nå lagt frem en liste med forslag til tiltak for å bekjempe overgrep mot barn. En del av dem er fornuftige, mens noen etter mitt syn er totalt håpløse. Her er tiltakene punkt for punkt med mine kommentarer:

by providing severe criminal sanctions across the EU for sexual abuse and exploitation, as they are serious crimes. New forms of abuse will also be covered, like ‘grooming’ – luring children through internet and abusing them, viewing child pornography without downloading files or making children pose sexually in front of webcams.

Jeg er helt enig i at seksuelle overgrep mot barn skal straffes hardt. Hvis det faktisk er seksuelle overgrep og det finnes et reellt krenket offer. Det første man burde gjøre i kampen mot barneporno og overgrep mot barn, er å endre definisjonen av disse slik at man kunne fokusere på reelle overgrep heller enn å straffe uskyldige bare for å ivareta den udokumenterte «allmennpreventive effekt». Gjennom å kontinuerlig utvide definisjonen for barneporno, overgrep og heving av seksuell lavalder, har man i Europa kunne straffe et stadig økende antall «overgripere». Men dette helt uten å faktisk bidra noe som helst til å bekjempe misbruk av småbarn.

La oss starte med å synkronisere seksuell lavalder med definisjonen av barnepornografi slik at man kan fokusere på å ta de som produserer pornografi med barn som ikke har lov å ha sex med voksne, heller enn de som faktisk har lov å ha sex – men bare ikke avbildes mens de gjør det. Deretter bør vi bli flinkere til å skille sex fra overgrep. Det er to ulike ting, og det å rote dem sammen i en felles betegnelse skader mange flere enn det beskytter. Vold, tvang, manipulering og maktmisbruk er straffbart enten det er sex involvert eller ikke. Hvorfor blander vi inn en god og fin ting i handlinger og intensjoner som er forferdelige når de to egentlig er helt separate?

«Sex tourists» travelling abroad to abuse children will face prosecution when they come home.

Dette punktet er tilsynelatende bra, men etter mitt syn også problematisk. Reiser man til Thailand for å ha sex med 10 år gamle jenter, så er det forståelig at man skal straffes for dette på et eller annet vis. Men for meg blir det rart at hjemlandets lover følger med en person når han er i utlandet. Hvis jeg reiser til Sverige og har sex med ei på 15 år, noe som er fullt lovlig der, så kan jeg altså straffes for det i Norge. Fordi etter norsk standard har jeg begått et overgrep mot jenta, mens det etter standarden i en stor del av europeiske land har jeg ikke det.

Lovene vil ofte følge et lands kultur. Seksuell lavalder er bare et tall. Det finnes ingen rasjonell argumentasjon for å ha den på 15 år heller enn 17 år. Men hvis den er 15 år i et land, så er også kulturen i stor grad tilpasset denne grensen. Det betyr at noe som kan oppfattes som et overgrep i Norge, bare fordi vi her mentalt er innstilt på at sex med en 15-åring er galt, ikke oppfattes slik i et land med lavere seksuell lavalder. Dermed er også faren for et psykisk traume redusert, og da blir det kunstig å opprettholde loven fra vår kultur i et land som ikke er tilpasset den samme mentalitet.

Har man sex med en jente på 10-12 år i Thailand, så er dette like ulovlig der som her, så man skal uansett straffes. EU-forslaget innebærer dermed kanskje at man straffes dobbelt, først i utlandet og i tillegg i hjemlandet. Men det er et grovt overtramp mot gjerningsmannen og bryter med kjente rettsprinsipper om å være fri og likestilt med andre når man har sonet ferdig straffen pålagt av samfunnet.

Child victims will be protected against additional trauma resulting from interviews by law enforcement and judicial authorities, or having to be exposed in front of the public in court, and will be helped by a free lawyer.

Meget, meget bra. Dette er den type tiltak som faktisk har en effekt. Ikke forebyggende, men det bidrar til å redusere belastningen for offer som har opplevd misbruk. Dette er fokusert og konstruktivt, heller enn diffust og meningsløst, slik det meste av anti-overgreps-politikken har en tendens til å være.

Every offender should be assessed individually and offered tailor-made treatment so that they don’t abuse again.

Atter et meget bra forslag. Vi må satse mer på behandling enn straff. Ønsker vi et samfunn med færre seksuelle overgrep, må de som utfører slike handlinger få tilbud om behandling slik at de ikke gjentar overgrepene etter endt soning.

Prohibitions on activities involving contact with children imposed on offenders should be effective not just in the country where they were convicted but across the EU.

Dette er et forslag som i den ideelle verden ville vært bra, men i virkeligheten er svært problematisk. Hvorfor? Jo, fordi en stor del av de som dømmes for seksuelle overgrep mot barn på ingen som helst måte utgjør noen fare for barn generelt. Når en tenåring har sex med sin yngre kjæreste og dømmes for dette, er det fullstendig galskap at denne personen skal måtte slite med et handicap resten av sitt liv hvor hans muligheter til å bosette seg hvor han vil, jobbe med hva han vil eller studere hva han vil begrenses på grunn av en helt naturlig og fin ungdommelig handling som samfunnet merkelig nok ikke tolerer. Det er ille nok at det skjer innenfor landets grenser, men å også utvide det til å gjelde hele EU vil være katastrofalt.

Vi må evne å nyansere disse handlingene. En stor del av lovbruddene involverer en «overgriper» som aldri vil være til fare for sine omgivelser. Disse skal ikke påføres livslange forbud og innskrenkning av sin frihet. Men så har vi selvsagt de som får en pedofil diagnose med fare for gjentagelse. Disse skal vi holde borte fra barn i den grad det er mulig, men uten å samtidig sette dem i gapestokk, noe som bare gjør saken mye verre.

Member States shall take the necessary measures to obtain the removal of internet pages containing or disseminating child pornography. If such websites are difficult to remove, Member States will be obliged to ensure that access to websites containing child pornography can be blocked, as they are very difficult to take down at the source, especially if the site is outside the EU. The proposal will leave it to Member States to decide exactly how the blocking should be implemented but legal safeguards will always apply.

I Norge har vi det mye omtalte «barnepornofilteret». Et DNS-basert filter som har nøyaktig null effekt i kampen mot barneporno. Det er flere grunner til dette. For det første så distribueres ikke barneporno på denne måten, slik jeg tidligere har forklart. For det andre kan hvem som helst omgå filteret ved å endre på en innstilling på PCen sin. For det tredje så dukker det opp flere milliarder nye websider hver eneste dag, og dette skal liksom overvåkes gjennom en manuelt oppdatert liste med noen få tusen URLer. Ren og skjær idioti.

Det viser en grov arroganse og uvitenhet ovenfor de faktiske forhold. Det er et spill for galleriet og et desperat forsøk på å gjøre noe, hva som helst, for å hvertfall ha følelsen av at man kjemper mot et alvorlig problem, i den grad problemet er særlig utbredt.

Offisielle tall viser altså at kanskje rundt 50-60 barn avbildes til såkalt barneporno hvert år. Mange av disse er ikke en gang involvert i seksuelle handlinger, men fremstilles i en seksualisert form som likevel faller inn under definisjonen av barneporno. De barn som likevel er ofre for voldtekt og overgrep i fremstillingen av pornografi må vi selvsagt gjøre det vi kan for å beskytte og hjelpe. Men problemet er svært oppblåst, og tiltakene, som ofte griper langt inn i den jevne europeers frihet, står på ingen måte i forhold til problemet det er ment å bekjempe.

Tall fra USA viser at rundt 2400 barn dør i ulykker i hjemmet hvert år, en stor del av disse inne på baderommet. To milloner barn skades i hjemmet sitt. Vei dette mot noen titalls barn som skades, noen kanskje for livet, og tenk litt på hvor man kanskje egentlig burde sette inn tiltak for å beskytte barn. Burde vi iverksette statlig overvåking av baderom for å kanskje kunne hindre tusenvis av dødsfall og millioner av skader hvert år? Burde vi kreve statlig godkjenning av foreldre som får lov til å ha barnet sitt med på badet? Burde vi regulere gulvbelegg, tillatt vannivå i badekar og kreve polstring av alle harde flater på badet for å få en slutt på slike unødvendige skader på forsvarsløse barn? Jeg tror ikke det. Men relativt sett ville dette bidra svært mye mer til å beskytte barn enn eksempelvis et barnepornofilter.

Barnepornoindustrien, i den grad det kan kalles en industri, er grunnleggende ikke-kommersiell. Man reduserer den ikke ved å blokkere nettsider. Man reduserer den ikke ved å straffe kåte ungdommer som utforsker grenser. Man reduserer den ikke ved å frata mennesker basale rettigheter i desperat jakt etter å stoppe noen overgrep på ren slump. Man reduserer den ikke ved å sykeliggjøre sex, kriminalisere lystfølelse og innføre frykt mot naturlige følelser og tanker. Man bekjemper den ved å ta problemet på alvor. Ved å fokusere på faktorene som bidrar til denne type overgrep, nemlig de mye mer omfattende problemer som fattigdom, arbeidsløshet, rusmisbruk og psykiatriske lidelser. Å gi de svakeste blant oss bedre levevilkår er det beste grep for å stoppe seksuelle overgrep. Alle andre tiltak bidrar bare til å fjerne fokus fra de virkelig årsaker og kanalisere bort ressurser og penger fra de tiltak som kunne gjort en rell forskjell.

Det er selvsagt enklere og mer flashy å innføre et barnepornofilter heller enn å fokusere på sosial rettferdighet, men i motsetning til hva REMA 1000 hevder, så er det ikke alltid slik at det enkle er det beste.