MayaMeg.jpgJeg gjengir her min gjesteblogg som jeg skrev til pappasblogg.no:


Helgepappa og fulltidsfar

– Hva er det, Gunnar? Er alt i orden?

Min mor var helt fra seg. Et par minutter tidligere hadde telefonen ringt hjemme hos henne. Fra hun sa hallo og i et par endeløse minutter etterpå hørte hun bare strigråt fra andre enden av tråden. Hennes godt voksne sønn strigråt, hikstet, og fikk ikke frem et ord.

Femten timer tidligere hadde jeg blitt vekket av min samboer.

– Jeg tror tiden er inne, sa hun, og etter å ha sjekket med sykehuset ble vi etterhvert enige om å hoppe i bilen og ta fatt på den timeslange kjøreturen. Det var 10. januar 2007 og klokken var fire på morgenen.

Da vi kom frem til sykehuset fikk vi et rom for oss selv. Vi ble enige om at jeg like gjerne kunne sove noen timer mens riene hennes fortsatt var milde. På den måten kunne jeg være litt mer opplagt når det virkelig begynte å skje ting. Det var viktig å være uthvilt og godt rustet til kamp. Så mens min samboer stavret seg rundt i sykehuskorridorene lent mot en rullator, med rier som kom og gikk i stadig kraftigere bølger, lå jeg og sov i de tidlige morgentimer.

Etter en stund ble jeg vekket for andre gang den morgenen. Min samboer lente seg mot meg og sa lavt at sykepleierne hadde kommet med noen stygge hint. De syntes denne vordende far var veldig usympatisk som bare lå og sov mens den stakkars kvinnen gikk rundt med rier. Vel, mens vi bare tenkte praktisk, var det åpenbart en symbolsk rolle som måtte fylles for å ikke virke som en drittsekk, så jeg stod opp for å tusle rundt i gangene sammen med min samboer.

Tiden gikk sakte. Og så plutselig veldig fort. Maya ble født samme ettermiddag. Klokkeslettet er uvisst ettersom vegguret i gangen utenfor fødestuen gikk minst et kvarter fortere enn uret inne i fødestuen. Maya var dømt til et liv med unøyaktige horoskop. For en skjebne!

Men der lå hun altså mellom mammaens nakne bryster, knyttet sammen med henne av en til nå livgivende streng som jeg snart skulle få æren av å bryte. Koble henne fra verten sin og slippe henne løs i sidene til boken om hennes liv. «Welcome to planet Earth.» En science-fiction hvor bare fantasien setter grenser.

Der lå hun, min lille jente, og evolusjonen har åpenbart gjort et eller annet med mannens hjerne for at han ikke skal stikke av omgående og la den nyfødte og moren klare seg selv mens han impregnerer nye verter, for jeg har aldri sett noe så vakkert. Noe så perfekt. La klisjeene strømme på. La fanfarene hyle. La trommevirvlene rulle, for her kommer det: Den lille vrælende skapningen, dekket av blod, hvitt gøgg, og full av rynker, var fullstendig plettfri i mine øyne. Min kjæreste var en østers, og ut kom denne lysende perlen av en skapning.

Etter å ha tatt et par obligatoriske bilder av morkaken (hva, er det ikke obligatorisk?), gitt Maya sitt første bad, og pakket henne inn i varme klær, gikk jeg ut for å ringe mine foreldre. Nå vet du hvor i historien vi er. Du husker at min mor var helt fra seg, ikke sant? Vel, etter et par minutter med gråt fikk jeg endelig frem at vi hadde fått en liten jente og at hun var perfekt. Min mor kunne endelig slappe av. Ingen tragedie hadde skjedd. Det var lykkens tårer hun hørte.

Så gikk jeg over fra å bli far, til å være far. I den politiske diskusjonen omkring farspermisjon har et tema vært at far trenger litt tid alene med barnet for å «bonde», eller knytte seg til barnet, og få føle på hvordan det er å ta vare på et barn alene etter en periode hvor mor visstnok skal ha tatt hovedansvar. Slik følte aldri jeg det. Jeg bondet fra dag én. Jeg følte meg like mye mamma som mammaen. Våknet på nettene for å se barnet amme fra sitt mors bryst. Skiftet bleier. Tørket oppgulp. Gynget og sang. På vakt tjuefire timer i døgnet. Og når Maya var blitt nesten seks måneder og mamma ikke lenger kunne amme fordi hun ble syk, var det mitt ansvar å våkne flere ganger hver natt for å koke flasker og varme morsmelkerstatning. Selv med førti i feber, oppkast og verkende kropp, måtte jeg opp av senga døgnet rundt for å stelle den lille jenta. Det kaller jeg badass bonding.

Og selv når man har lyst å bare legge seg ned og dø av tretthet og frustrasjon fordi den lille skapningen insisterer på å sette verdensrekord i sammenhengende skriking, så følte jeg ikke et sekund at dette ikke var verdt det. Ikke et sekund. Hun har alltid vært verdt det.

Halvannet år etter Mayas fødsel gikk hennes mamma og jeg fra hverandre. I et forhold som var dømt til å havarere før eller siden, var det på mange måter godt at det skjedde mens hun ennå var så liten at hun ikke kunne forstå noe. Men vår lille jente har aldri overvært et øyeblikk av ubehagelig uenighet eller uvennskapelighet mellom sine foreldre. Det er jeg stolt av. Jeg er stolt over at vi har beholdt et vennskap og et samarbeid hvor Maya alltid har vært i sentrum, og hvor vi alltid har vært bevisste på at det viktigste for Mayas fremtid er at vi to kan heve oss over våre uenigheter, svelge noen magre kameler, og heller spille på lag for å sikre at vår datter skal kunne fylle side på side i livets bok med vakre scener og fullendte kapitler.

Etter en periode med delt omsorg er jeg i dag helgepappa. Deler av meg føler det som om jeg har feilet. Jeg klarte ikke å gi min datter det mest basale av alle gaver: To foreldre under samme tak. Men likevel vet jeg at jeg også har seiret. Jeg har gitt henne det viktigste hun kan få. En far som elsker henne hver dag, hver time og hvert minutt, uansett om takene over våre hoder for det meste er ulike.

Så hvordan er det å være far? Hvordan føles det å ha satt til verden en liten jente som nå snart fyller fire år? Hvordan er livet som pappa?

For noen helger siden var det noen unge ballettdansere på TV, og min mor, Mayas bestemor, sa at da hun var liten drømte hun om å bli ballettdanser. – Er det din drøm også, spurte hun Maya?

– Nei, svarte Maya. Pappa er drømmen min.

Jeg tror det er svar godt nok.