Screen shot 2011 06 08 at 17 46 53Greit, så kaster jeg meg ut i dette ormebolet. Flere har spurt om jeg kan blogge litt om el-overfølsomhet, og ettersom det i disse dager er så mye snakk om mobilstråling, er det vel på tide med et par ord om dette følsomme temaet (pun intended).

Hvorfor er dette temaet så aktuelt for tiden? Årsaken er alle avisartikler og diskusjoner om mobilstråling som er kommet i kjølvannet av at WHO nylig sendte ut en pressemelding om en rapport som i all hovedsak sa at mobilstråling nå endelig er vist å være mye mindre farlig enn det mange fryktet, ja, sannsynligvis ikke farlig i det hele tatt.

Hva er el-overfølsomhet?

Folkets Strålevern, den uvitenskapelige motvekt til Statens Strålevern, definerer følgende symptomer som vanlige ved el-overfølsomhet:

* svie/brenning i huden, kløe
* hodepine, kvalme, svimmelhet
* ledd- og muskelsmerter, kramper, verking
* ekstrem tretthet
* hjertebank
* nedsatt fertilitet
* søvnforstyrrelser, søvnløshet
* depresjon
* uro, stress, agresjon, anspenthet
* konsentrasjonssvikt, dårlig hukommelse
* øye/synsplager
* nedsatt immunsystem

Dette er i praksis en liste over det man innen medisinen gjerne kaller «ikke-spesifikke symptomer». Altså i all hovedsak symptomer som har sitt utspring i stress og manglende mestringsfølelse i hverdagen. Symptomer som absolutt er reelle og plagsomme for den det gjelder, men som antas å ha sitt utspring hovedsakelig i psyken.

Statens strålevern skriver følgende om el-overfølsomhet:

Begrepet el-overfølsomhet brukes for å beskrive det ubehag og de symptomer enkelte opplever når de er nær kilder til elektromagnetiske felt. Begrepet oppsto fordi personer erfarte helseplager i nærheten til elektrisk utstyr, og de elektromagnetiske feltene ble antatt å være årsaken.

Symptomene er hovedsakelig subjektive og kan ikke påvises objektivt. Det finnes heller ikke medisinske tester som kan påvise el-overfølsomhet, og el-overfølsomhet er ikke definert som en medisinsk diagnose. Det betyr imidlertid ikke at helseplagene er innbilte.

Ganske så diffuse subjektive symptomer som ikke kan påvises på noen som helst måte annet enn gjennom selvrapportering. Men så fortsetter Statens Strålevern med det som ikke kan kalles annet enn et gigantisk, men godt kamuflert, fuck you til såkalte el-overfølsomme:

De el-overfølsomme erfarer et bredt spekter av symptomer, og det er store personlige variasjoner både når det gjelder hvilke symptomer som oppleves, alvorlighetsgrad og hvilke kilder til elektromagnetiske felt som utløser symptomene. Symptombildet, kilder som utløser symptomene og forekomst varierer også fra land til land.

Med andre ord: Dette er fullstendig subjektivt og det er åpenbart helt andre faktorer enn elektromagnetiske felt som er problemet. Vi skal senere se at Statens Strålevern har rett. Symptomer varierer faktisk fra sted til sted og person til person, noe som tyder på at dette handler om plager med utspring i «kulturelle forventninger» heller enn plager som skyldes en ekstern kilde.

Psykosomatiske lidelser og noceboeffekt

Det er mye som tyder på at dette handler om psykosomatiske lidelser, ikke rell innvirkning av elektromagnetiske felt på kroppen. Men før jeg sier noe mer må jeg understreke at psykosomatiske lidelser er reelle lidelser, og ingen tviler på at disse menneskene har ubehag, smerter, slapphet, eller hva det nå måtte være. Det at en lidelse er psykosomatisk betyr ikke at den er «innbilt», men derimot at det er mekanismer i samspillet mellom psyke og kropp (soma) som skaper ulike problemer i kroppen. Disse har neppe sitt utspring i elektromagnetiske felt eller stråling, men stammer derimot fra «hodet» – eller rettere sagt ytre omstendigheter som skaper stress som igjen manifisterer seg i ulike kroppslige ubehag og problemer.

Når mennesker opplever denne type lidelser som legene ikke kan lokalisere noen fysisk årsak til, og hvor kanskje psykologisk behandling heller ikke har gitt ønskede resultater, så kan behovet for å identifisere en konkret årsak være sterkt til stede hos vedkommende. Når man da hører om skummel stråling fra mobiltelefoner, høyspentlinjer eller trådløse nettverk, og oppdager at en eller flere av disse alltid har vært til stede når man har følt seg dårlig (noe som stort sett vil gjelde oss alle hver gang vi blir syke fordi vi lever i en moderne verden hvor WLAN, mobiltelefoner og kraftlinjer er rundt oss nesten overalt), er det lett å trekke en slutning om at disse også må være årsaken til problemene. Stråling høres tross alt skummelt ut. Tsjernobyl. Fukushima. Hiroshima. Stråling er veldig negativt ladet ord, og folk glemmer som regel vekk at også synlig lys er elektromagnetisk stråling av nøyaktig samme type som mobilstråling, bare at lys har uhyre mye høyere energi og sånt sett burde være mye farligere…

Når man først begynner å føle en sammenheng mellom ytre faktorer og indre symptomer, vil konfirmasjonsbias og selektiv hukommelse få brikkene til å falle på plass. Hypotesen om en sammenheng vil derfor bli subjektivt bekreftet om og om igjen. Dermed risikerer man en situasjon hvor noceboeffekten trigges, og bare synet av en mobiltelefon eller datamaskin kan få symptomene til å melde seg.

Noceboeffekten er det motsatte av placeboeffekten. Mens placeboeffekt er en positiv og ønsket effekt som følger med all behandling gjennom forventninger om at behandlingen skal virke positivt, er noceboeffekten en negativ effekt som kan følge med behandling hvis en pasient for eksempel frykter spesielle bivirkninger eller opplever en uheldig kontakt med behandleren.

Et konkret eksempel på noceboeffekt ble vist i en studie hvor astmapasienter fikk fortalt at en damp de pustet inn inneholdt allergener eller et kjemisk stoff som skulle irritere luftveiene. Pasientene reagerte med alt fra ubehag til fullblods astmaanfall, selv om dampen bare var ufarlig vanndamp. Pasientene som ble dårlige ble også behandlet med det de fikk fortalt var effektiv medisin og ble da straks friske igjen, selv om også medisinen bare var en saltvannsoppløsning. Så bare forventningen om at noe kan ha en negativ effekt kan altså gi utslag i svært alvorlige plager. Dette er bare et av svært mange eksperimenter som har vist slik noceboeffekt i kontrollerte forsøk.

Wikipedia lister også noen eksempler på massehysteri, i praksis noceboeffekt i grupper av mennesker som forventer at de er utsatt for noe farlig. Det viser hvor konkret slik frykt kan slå ut på helsen. Det mest ekstreme eksemplet av noceboeffekt er kanskje fra voodoo hvor man mener at enkelte dødsfall kan ha hatt sitt utspring i en enorm frykt for å dø etter å ha blitt offer for en forbannelse. En frykt som gjennom noceboeffekt til slutt gjør at vedkommende dør.

Når da el-overfølsomme tar grep om situasjonen ved å kle huset i aluminiumsfolie, trer et metallnett over hodet for å skjerme seg mot strålingen eller flytter ut i skogen langt bort fra mobilmaster og strøm, så er det ikke merkelig om dette oppleves å hjelpe. Årsaken er at personene tar kontrollen og gjennom disse i prinsippet meningsløse handlinger øker følelsen av mestring i hverdagen, noe som reduserer stress og tilhørende symptomer. Handlingene kan også være meningsfulle ved at de kanskje reduserer faktisk stress i hverdagen ved å flytte bort fra byens mas og jag.

Det kan derfor ikke understrekes nok at personer som hevder de er el-overfølsomme og som opplever sterke ubehag i nærheten av «strålingskilder» skal tas på alvor i den forstand at dette ubehaget er svært så reellt for dem, selv om årsaken neppe er strålingen, men heller en noceboeffekt relatert til negative forventninger og frykt for strålingen.

Kommunikasjonssvikt

Vi har altså en forklaringsmekanisme for disse ubehagene som el-overfølsomme opplever i nærheten av strålingskilder, men så lenge man våger å knytte dette opp mot noe «psykologisk» vil el-overfølsomme aldri godta denne forklaring. Det er umulig å formidle dette budskapet uten at det de i praksis hører er at «du innbiller deg ting«, og da stopper videre dialog opp.

I deres verden mener de selvsagt å være i stand til å skille mellom relle smerter, sterke ubehag, utslett og hodepine, og noe som bare stammer fra «hodet». Dette er den vanlige misforståelse, og vi ser det samme med placeboeffekten. Jeg hører stadig vekk påstanden fra tilhengere av for eksempel homeopati som sier at «behandlingen hjalp meg og det var hvertfall IKKE placeboeffekt«. Men da har de åpenbart ikke skjønt hva placeboeffekt er. Det er nemlig ikke noe man innbiller seg. Det er en reell effekt både psykologisk og fysiologisk. Hadde man kunne identifisere placebo- og noceboeffekt på noen som helst direkte måte så hadde legemiddelindustrien spart milliarder av dollar hvert år på å slippe kostbare og tidkrevende randomiserte, dobbeltblinde, kontrollerte studier som må til nettopp for å skille ut placeboeffekt fra medisinsk effekt. Man kan altså ikke under noen omstendigheter selv avgjøre om de symptomer eller helsemessige forbedringer man opplever skyldes placebo- eller noceboeffekt.

En el-overfølsom som opplever en noceboeffekt har det altså vondt. La oss være enige om det. Problemet er at så lenge vedkommende ikke vil akseptere nocebo som en forklaring, føler de behov for å kaste frempå en hel rekke andre kreative forklaringer for hvordan elektromagnetisk stråling (EM-stråling) i de relevante bølgelengder skal kunne påvirke cellene i kroppen og skape fysiologiske problemer, selv om hundrevis av studier har vist at dette slettes ikke er tilfelle.

Problemet her er, som så ofte ellers når den forbaskede vitenskapen kommer i veien for mystiske fenomener, at man starter i feil ende. Man forsøker å finne en forklaring på hvordan EM-stråling kan påvirke kroppen før man har noe som helst bevis for at EM-stråling påvirker kroppen.

Hva sier forskningen?

Så la oss se litt på om det finnes noe dokumentasjon på sistnevnte. Dette er et felt som på ingen måte er ignorert av forskere, slik el-overfølsomme ofte hevder. I 2007 skrev Ben Goldacre at det dengang var publisert hele 36 studier som prøvde å avdekke om el-overfølsomme kunne merke om en strålingskilde var slått av eller på når de var blindet. 33 av disse studiene viste at det kunne de ikke.

I 2005 ble det publisert en metaanalyse som undersøkte 31 slike blindede studier som omfattet totalt 725 el-overfølsomme personer. 29 av studiene viste at de el-overfølsomme ikke reagerte på stråling når de ikke visste om strålingskilden av av eller på. De to siste studiene hadde resultater som var vanskelige å tolke da de motstred hverandre på ulike måter.

Studiens konklusjon:

The symptoms described by «electromagnetic hypersensitivity» sufferers can be severe and are sometimes disabling. However, it has proved difficult to show under blind conditions that exposure to EMF can trigger these symptoms. This suggests that «electromagnetic hypersensitivity» is unrelated to the presence of EMF, although more research into this phenomenon is required.

Disse studiene har også vært analysert i Norge, og førsteamanuensis Gunnhild Oftedal fra Høgskolen i Sør-Trøndelag publiserte i 2006 en rapport (PDF) hvor hun hadde sammenfattet det som fantes av norsk og internasjonal forskning på feltet, på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet. Konklusjonen var også der at man ikke kunne finne noen sammenheng mellom de el-overfølsommes symptomer og stråling fra lavfrekvente felt som dataskjermer, lysstoffrør og elektriske apparater. Det påfallende er at i blindede forsøk, altså der testpersonen ikke vet om det elektriske apparatet er slått av eller på, opplever de symptomer helt uavhengig av om apparatet faktisk er på eller ikke. Mens i åpne forsøk, altså når testpersonen vet at apparatet er slått på, opptrer symptomene oftere, og kun når apparatet er på. Et helt tydelig eksempel på noceboeffekt.

Men merk at dette handler om lavfrekvent stråling, altå gjerne elektromagnetiske felt fra elektriske apparater med en frekvens på rundt 50 Hz. Stråling fra mobiltelefoner og trådløse nett er høyfrekvente og oppe i gigahertzområdet, og her har det vært mindre forskning. Likevel sier Oftedal at også her viser studiene som er gjort at det neppe finnes noen sammenheng mellom el-overfølsomhet og høyfrekvent stråling heller.

Og det finnes tross alt en del forskning på dette området også. En metaanalyse publisert i 2008 som så på høyfrekvent stråling sa følgende:

RF-EMF discrimination was investigated in seven studies including a total of 182 self-declared electromagnetic hypersensitive (EHS) individuals and 332 non-EHS individuals. The pooled correct field detection rate was 4.2% better than expected by chance (95% CI: -2.1 to 10.5). There was no evidence that EHS individuals could detect presence or absence of RF-EMF better than other persons. There was little evidence that short-term exposure to a mobile phone or base station causes symptoms based on the results of eight randomized trials investigating 194 EHS and 346 non-EHS individuals in a laboratory. Some of the trials provided evidence for the occurrence of nocebo effects. In population based studies an association between symptoms and exposure to RF-EMF in the everyday environment was repeatedly observed. This review showed that the large majority of individuals who claims to be able to detect low level RF-EMF are not able to do so under double-blind conditions. If such individuals exist, they represent a small minority and have not been identified yet. The available observational studies do not allow differentiating between biophysical from EMF and nocebo effects.

Jeg vil også nevne en studie publisert i 2006 hvor man tok 60 personer som hevdet å være el-overfølsomme og som reagerte med hodepine innen 20 minutter etter å ha brukt en GSM-mobiltelefon, og 60 friske personer som ikke haddde opplevd slike symptomer. Disse ble så utsatt for enten mobilstråling (900 MHz), et bærebølge-signal uten noen form for pulserende frekvens, eller ikke noe stråling overhodet. Hver sekvens varte i 50 minutter. Deltakerne visste selvsagt ikke hvilken av de tre «signalene» de ble utsatt for til enhver tid. Deltakerne skulle rapportere hvor sterk hodepine de fikk, samt seks andre subjektive symptomer. De skulle også svare på om de trodde de ble utsatt for mobilstråling eller ikke.

Resultatet var at deltakerne rapporterte om betydelig hodepine mens de ble utsatt for (mulig) stråling, og denne forsvant fort da (den mulige) strålingen ble rapportert avslått. Problemet er at de fikk like mye hodepine uansett om de ble utsatt for reell stråling, bærebølge eller ingen stråling.

Deres konklusjon:

No evidence was found to indicate that people with self reported sensitivity to mobile phone signals are able to detect such signals or that they react to them with increased symptom severity. As sham exposure was sufficient to trigger severe symptoms in some participants, psychological factors may have an important role in causing this condition.

En annen studie publisert i 2007 testet både GSM og UMTS i frekvensområdene 900 MHz, 1800 MHz og 2020 Mhz, og resultatet ble også der at når deltakerne ble testet uten blinding så opplevde alle flere symptomer når de ble utsatt for stråling sammenlignet med når de ikke ble det. Men straks deltakerne ble blindet, altså ikke lenger fikk vite når de fikk ekte stråling og når strålingskilden var avslått, var symptomene like store i begge tilfeller.

De aller fleste studier peker altså tydelig i retning av at disse symptomene som el-overfølsomme opplever er noceboeffekter, både når det gjelder lavfrekvente felt (elektriske apparater) såvel som høyfrekvente (mobilstråling).

Noen blir sykere enn andre…

I den sammenheng er det interessant å se på en studie som ble publisert for bare noen dager siden. Denne studien tok for seg over 3000 personer i Nederland som svarte på et spørreskjema hvor de skulle krysse av for om de hadde opplevd ulike helsemessige symptomer ramset opp i en liste, samt vurdering av en del psykologiske og miljømessige faktorer. Resultatet var fascinerende. Jo nærmere vedkommende rapporterte å være fra mobilmaster og høyspentlinjer, jo flere negative symptomer ble rapportert. Det skulle man tro var et tegn på at slike mobilmaster og høyspentlinjer påvirker helsen? Vel, problemet er bare at i studien kjente forskerne ut den faktiske avstand hvert individ hadde til mobilmaster og høyspentlinjer, og det var overhodet ingen sammenheng mellom faktisk avstand og negative symptomer. Jo nærmere slike strålingskilder de trodde de var, dess mer helsemessige plager hadde de, selv om det altså ikke var noen faktisk sammenheng mellom avstand og helseplager. Igjen et tydelig eksempel på noceboeffekt i praksis, og et eksempel på hvordan individer overdriver sammenhenger hvis man har en forventning om en slik sammenheng.

Det kan også nevnes at det var en klar sammenheng mellom de som rapporterte høy sensitivtet til miljømessige faktorer samt en lavere grad av mestringsfølelse, og helseplager. Det peker også i retning av at el-overfølsomme mest sannsynlig er personer med en spesiell psykologi heller enn en spesielt sensitiv fysiologi…

Dårlige studier

Denne type observasjonsstudier finnes det flere av, og i debatter med personer som mener mobilstråling er farlig for mennesker har jeg blitt møtt med mange studier som mener å kunne vise en sammenheng mellom nærhet til mobilmaster og helseplager. Her er noen eksempler:

Neurobehavioral effects among inhabitants around mobile phone base stations.
Subjective symptoms reported by people living in the vicinity of cellular phone base stations: review.
Subjective symptoms, sleeping problems, and cognitive performance in subjects living near mobile phone base stations.
The Microwave Syndrome: Further Aspects of a Spanish Study
Study of the health of people living in the vicinity of mobile phone base stations

Problemet med alle disse studiene kan oppsummeres i følgende punkter:

  • Alle studiene er basert på valgfrie spørreskjema. Altså kun de som ønsker å svare, har svart. Og hvem har størst interesse i å svare på en studie de blir fortalt er laget for å avdekke helseproblemer relatert til mobilmaster? Jo, selvsagt de som mener at de har slike helseplager på grunn av mobilmaster. Dermed får man et svært lite representativt utvalg, og en tilhørende overdreven effekt.
  • Studiene kontrollerer sjelden for sosiodemografiske forhold, altså at mobilmaster kan være satt opp i områder hvor det er mindre attraktivt å bo i utgangspunktet og hvor folk med lavere inntekt bosetter seg. Det er godt kjent at det er en tydelig sammenheng mellom helse og sosiodemografiske forhold, se bare på forskjellen i levelader på folk fra Oslo øst sammenlignet med de fra Oslo Vest.
  • Det er sjelden eller aldri korrigert for andre faktorer, f.eks. forurensing, botetthet, inntekt, alder, helse, kosthold etc.
  • Det er svært ofte de samme personene som utfører mange av studiene, personer med en helt klar agenda om å bevise hvor farlige mobilmaster er.
  • Studiene innledes gjerne med en tekst som for eksempel denne: «Chronic exposure to high frequency electromagnetic fields or microwaves brings on bioeffects in man such as headaches, fatigue, and sleep and memory disruptions«. Da ser man at «forskerne» har konkludert allerede før undersøkelsen er gjort.
  • Studiene har ofte svært vage resultater, og symptomer er ikke konsistente fra undersøkelse til undersøkelse. Én undersøkelse kan vise at alle de som bor under mobilmast sliter med nattesøvnen, mens en annen kan vise at de alle har mer hodepine. Burde ikke plagene være de samme hvis mobilmaster med samme frekvens faktisk ga slike konkrete helseeffekter?
  • Ingen av plagene kan skilles fra noceboeffekter da studiene ikke er blindet på noen som helst måte.
  • Folk som bor under en mobilmast vet at de bor under en mobilmast, og når de blir spurt om de har hatt ulike symptomer det siste året i forbindelse med at man vil finne ut om mobilmaster gir helseplager, er det ikke vanskelig å se at folk som har slitt med hodepine eller nattesøvn gjerne overrapporterer disse.
  • I enkelte at studiene må deltakerne selv rapportere hvor langt fra en mobilmast de bor, og som vi så i den nederlandske studien så vil de som har mest plager ofte rapportere kortere avstand til mobilmast enn det som er realiteten.

Kort sagt: Dette er studier gjort av folk med egeninteresse i å avdekke en sammenheng mellom mobilmaster og helseplager, basert på et ikke-representativt utvalg frivillige svar fra mennesker som har en egeninteresse i å avdekke en sammenheng mellom mobilmaster og helseplager. Meningsløst.

(Mer spesifikke innvendinger til hver studie kan leses i denne lange debatten jeg var med i på Universitas sin nettavis i november 2010. Se kommentar publisert av meg 2010-11-23 23:28:32.)

Et annet eksempel er studier som skal vise hvordan mobilmaster og trådløse nettverk påvirker dyr og planter. Disse er også fulle av problemer. Noen eksempler:

Trær: Is WiFi killing trees?
Rumpetroll: Mobile phone mast effects on common frog (Rana temporaria) tadpoles: the city turned into a laboratory
Spurver: The urban decline of the house sparrow (Passer domesticus): a possible link with electromagnetic radiation.
Fugler: Mobile Phones & Vanishing Birds
Spurver: EFFECT OF CELL PHONE RADIATION ON GAURIYA SPARROWS PASSER DOMESTICUS
Fauna: Electromagnetic pollution from phone masts. Effects on wildlife.
Bier: The Disappearing Bees: CCD and Electromagnetic Radiation
Bier: Millions of Bees Die – Are Electromagnetic Signals To Blame?
Flaggermus: The Aversive Effect of Electromagnetic Radiation on Foraging Bats—A Possible Means of Discouraging Bats from Approaching Wind Turbines

Vi ser mange av de samme problemene her:

  • Tydelig bias (forutinntatthet). Studiene er utført av folk som er ute for å bevise hvor farlig mobilstråling er, og det er ofte ingen randomisering eller kontroller når man velger ut dyr og egg som skal testes.
  • Man bruker sjelden en eneste setning i studiene til å vurdere andre faktorer, som f.eks. at flere mobilmaster også sammenfaller med flere folk, mer trafikk, mer forurensing, mer støy, rasering av dyrenes naturlige habitat, og en hel rekke andre faktorer som det er mer sannsynlig at påvirker dyre- og planteliv enn ekstremt svake nivåer av mobilstråling.
  • Faktorene man vil undersøke er sjelden definert på forhånd. Man går derimot ut og gjør en del undersøkelser av dyr/planter, og etterpå saumfarer man dataene for å se om man finner noe unormalt som man kan trekke frem som bevis for at mobilstråling må har ført til dette. Det er ekstremt dårlig metodologi, og baserer seg på en slutning om årsak og effekt som man ikke har noe empirisk grunnlag for å fastslå.
  • Det defineres sjelden en objektiv målestokk for det man vil undersøke. Man sier altså ikke på forhånd at hvis faktor X har en verdi over/under Y så anses det som et interessant resultat. Nei, man gjør bare noen målinger og konkluderer så helt subjektivt at målingen viser en eller annen form for avvik som må skyldes mobilstråling.
  • Studiene har ofte små og vage avvik som ikke er statistisk signifikante.

(Mer spesifikke innvendinger til hver dyre-/plantestudie kan leses i denne lange debatten jeg var med i på Universitas sin nettavis i november 2010. Se kommentar publisert av meg 2010-11-20 15:11:23.)

Et eksempel på en dårlig utført studie er den mye omtalte bie-studien som skulle vise hvordan mobiltelefoner påvirker biene i en bikube. Pinlig dårlig, og jeg blogget om denne her.

Uredelig propaganda fra FELO

Det masseproduseres altså dårlige studier fra strålingshysterikere, og det er pinlig å se hvor tendensiøse disse studiene er, samt hvor ukritisk organisasjoner som FELO (interesseorganisasjon for el-overfølsomme) og Folkets Strålevern trykker studiene til sitt bryst. For å eksemplifisere dette ytterligere kan jeg nevne at da jeg drev research til denne bloggposten kikket jeg innom FELO sine nettsider, og den første studien de lenker til er følgende: Mobilbruk øker risiko for kreft, nytt studie fra Kina, mars 2011.

FELO omtaler studien slik:

En ny kinesisk indersøkelse viser opptil 3000 (!) % økt sjanse for hjernesvulst for mobilbrukere som bruker telefonen 2.5 timer pr dag.

Virkelig? Vel, studien kan sees i sin helhet her (PDF) og sier faktisk noe helt annet enn hva FELO vil ha det til. I resultatet til studien skriver de bl.a.:

Multivariate analysis indicated no significant association between frequency of cellular phone use and epithelial parotid gland malignancy (OR = 1.142, 95% CI = 0.720–1.811) or mucoepidermoid carcinoma (OR = 1.369, 95% CI = 0.638–2.101)

Ingen statistisk signifikant sammenheng når man altså korrigerer for alle faktorer som røyking, bosted, alder, inntekt etc. Det er også interessant å se på tallene fra tabellene i studien. FELO har plukket ut et enkelt tall fra tabellen og hevder det er 3000% økt risiko for kreft hos de som brukte mobiltelefon mest, altså over 2.5t per dag. Men ser man på de to andre brukskategoriene ser man at de som brukte telefonen mindre enn 0.5t per dag hadde en dobling i risiko (200%), mens de som brukte mobiltelefonen fra 0.5t til 2.5t hadde en 40% reduksjon i risiko! Ikke spesielt sannsynlig, og et tydelig tegn på hukommelsesbias hos de som har rapportert sin mobilbruk.

Studien har mange andre rare tall. De som har brukt mobiltelefon fra 0.5 år til 6 år har i følge studien en dobling i risiko for kreft. Men de som har brukt fra 7 til 10 år har en 80% redusert risiko. En annen kuriositet: De som rapporterte å ha brukt telefonen mindre enn til 8 samtaler hver dag hadde en dobling i kreftrisiko, mens de som ringte flere enn åtte samtaler om dagen hadde en betydelig lavere risiko for kreft. I følge studien avtar også risikoen for kreft jo flere antall samtaler man totalt har hatt, eller den totale samtaletid man totalt sett har hatt, siden man startet å bruke mobiltelefon… Studien så også på sammenheng mellom hvilken side av hodet en svulst var på og hvilken side av hodet mobilbrukeren rapporterte å bruke telefonen mest. De fant overhodet ingen sammenheng, og for en type svulst var den mye hyppigere på motsatt side av hodet enn den side som mobiltelefonen ble brukt på. Merkverdig.

Dette er altså et kroneksempel på bærplukking av data og tall for å skremme folk, og det undrer meg at en interesseorganisasjon ikke har noen som helst interesse av å fremstå som etterettlig og troverdig. Det som er ekstra ille er at organisasjoner som FELO og Folkets Strålevern med stor sannsynlighet gjør flere mennesker «el-overfølsomme» og gjør symptomene verre hos de som tror på deres propaganda. Gjennom å stadig å hamret inn hvor farlig mobilstråling er og alle symptomer man er forventet å føle, vil man gjennon forventningseffekt (noceboeffekt) også oppleve disse sterkere. Når man gir el-overfølsomme en «forklaring» på hvorfor de er syke er det en fare for at disse menneskene også slutter å søke etter en reell forklaring. De vil kanskje også unngå å oppsøke psykologisk behandling som kunne hjulpet dem, og unngår å gjøre nødvendige endringer i livsstil og omgivelser som kunne fjernet stressfaktorene som skaper sykdom. Disse organisasjonene bidrar i praksis til å holde sine tilhengere syke. Det er fryktelig trist.

Magda Havas

Mange el-overfølsomme elsker å trekke frem Magda Havas når de skal bevise at EM-stråling kan påvirke kroppen. En studie hun rapporterte om i fjor hevdet å vise en klar sammenheng mellom stråling fra en trådløs telefon og hjerterytme hos blindede el-overfølsomme testpersoner. Men denne studien er full av problemer. Det er én liten, ikke-replikert, ikke-fagfellevurdert enkeltstudie og sier i vitenskapelig sammenheng i praksis ingenting. Hun er alene mot titusenvis av fagfolk som ikke støtter hennes syn eller klarer å finne de samme resultatene.

Hjerterytmestudien viser at kun 4 av 25 personer som ble testet reagerte med endret hjerterytme når de ble utsatt for strålingen fra en trådløs telefon. De andre, flere av dem selverklærte el-overfølsomme, reagerte ikke. Det er ikke et spesielt sterkt resultat, selv om det kunne vært ansett som interessant om det ikke også var for de metodologiske feil som er beskrevet i denne artikkelen.

I denne artikkelen pekes det også på flere andre metodologiske feil og problemer med Havas sin forskning. På toppen av det hele er dette tidsskriftet som studien ble publisert i ikke helt uavhengig for å si det mildt:

You noted that the European Journal of Oncology is published by the scientifically-suspect Ramazzini Institute. In addition, however, one should note that the the co-”sponsor” of the issue, besides the Ramazzini folks, is the International Commission for Electromagnetic Safety (ICEMS), the grandiose name for the group founded by and for EMF woomeisters. Furthermore, the journal’s (or at least the issue’s) two editors are Livio Giuliani and Morando Soffritti, who were as of 2008 the ICEMS Spokesman and an ICEMS member respectively per the ICEMS resolutions page; Havas and another author of the paper are ICEMS members. The article has almost been self-published! At most charitable, it does raise serious questions as to just what sort of peer review the article was put.

I en annen studie el-overfølsomme ofte trekker frem mente Havas å kunne påvise at blodceller klumpet seg sammen når man ble utsatt for elektromagnetisk stråling. Vel, dette er bare en sammenheng hun mener å ha observert, og heller enn å gjennomføre en kontrollert studie lager hun en YouTube-video om saken…

Denne «myntrull-effekten» i blodcellene, kalt rouleaux, kan også forklares mye enklere ved at blodprøvene er dårlig tilberedt. En artikkel om dette sier:

The appearance of rouleaux may be artificially caused by a poor preparation of the smear or by viewing the slide in a thickened area.

Bare ideen om at milliarder av blodprøvder skal ha blitt analysert i nærheten av datautstyr uten at fagfolk noensinne har oppdaget en slik klumping av blodcellene, men så kommer Havas og oppdager en slik sammenheng helt ut av det blå, er så absurd at det er vanskelig å vite om man skal gråte eller le.

Atter et typisk eksempel hvor man ikke har en hypotese med konkrete faktorer man vil teste, men derimot bare velger å kikke på blod for å se om man finner noe som man kan, helt uten grunnlag, knytte til EM-stråling.

Magda Havas er rett og slett ingen troverdig forsker eller kilde, og skal man ta noe av det hun påstår på alvor må hun først evne å få publisert en studie i et fagfellevurdert anerkjent vitenskapelig tidsskrift, og deretter også få sine resultater replikert av andre. Først da kan hennes navn trekkes frem i debatten.

Konklusjon

Konklusjonen min er derfor som følger:

  • Det finnes ingen biologisk plausibel årsak til at lavfrekvent eller høyfrekevent elektromagnetisk stråling av den type vi utsettes for fra elektriske husholdningsapparater, mobiltelefoner eller trådløse nettverk skulle kunne gi helseplager.
  • Selv om en slik mekanisme skulle kunne finnes, så viser et overveldende flertall av studier at slike plager ikke har noen sammenheng med faktisk EM-stråling, men derimot har en tydelig sammenheng med troen på at man blir utsatt for EM-stråling.
  • En fersk måling gjort av Post og teletilsynet og Statens strålevern viste også at de indirekte strålingsnivåene fra WLAN og mobilmaster er så ekstremt lave at de ikke under noen omstendighet kan påvirke kroppen (selv om strålingen teoretisk sett var farlig, noe den altså heller ikke er).

El-overfølsomhet er definitivt reelle plager som er vondt og vanskelig for de rammede å leve med, men det er overveiende sannsynlig at plagene skyldes en vrangforestilling om at elektromagnetisk stråling er årsaken.