Mitt møte med healer Gunnar Henriksen

OPPDATERT: Utdrag fra radiosendingen ligger nå nederst i bloggposten sammen med noen kommentarer til dette.


De siste dagene har ikke helsa vært helt på topp. Litt forkjølet, hodepine, vondt i halsen og generelt sett uggen og svimmel. I dag valgte jeg å bli hjemme fra jobb fordi jeg følte meg så pass dårlig. Dette betydde også at jeg måtte sende en SMS til min Saltklypa-kollega og leder i foreningen Skepsis, Marit Simonsen, og si at jeg ikke kunne bli med henne på et planlagt møte med healer Gunnar Henriksen i regi av NRK Ukeslutt.

OK, la meg stoppe litt der og gå tilbake i tid. Hvem er så denne Gunnar Henriksen, og hvorfor i all verden skal to skeptikere møte ham hos NRK? Den 30. mai skrev professor dr. med. Tor K Larsen et debattinnlegg i Dagbladet som åpnet slik:

Igjen må vi tåle at media er telefonstativ for Snåsamannen (Joralf Gjerstad) og hans påstander om at han er sendebud fra Gud med helbredende evner. Dette på tross av at det ikke finnes fnugg av bevis.

Dette provoserte pensjonist og healer Gunnar Henriksen såpass at han skrev et motinnlegg som stod på trykk i samme avis 3. juni. Her skrev han blant annet:

Legevitenskapens vrangvilje til å akseptere fakta når det gjelder alternative behandlingsformer har i lang tid provosert meg. Mang en gang har jeg stilt meg spørsmålet: Når ble de manipulert – under utdanninga eller etterpå? Jeg har stilt dette spørsmålet til helsepersonell flere ganger, og har opplevd de merkeligste reaksjoner.

Jeg er healer, eller velger å kalle meg det, i mangel på et bedre ord, og har drevet med det i mange år. Muntlige og skriftlige tilbakemeldinger på at de jeg har behandlet er blitt bedre/helt gode av sine plager, har jeg en mengde av.

Han avsluttet sitt innlegg med å be om å få bli testet:

Nå vil jeg gjerne bli testet. Jeg stiller meg til disposisjon som testoffer. Så sikker er jeg på mine evner. Test både evnen min til å føle hvor energien jeg sender til en klient, tar veien i kroppen på vedkommende, og hvordan dette virker som smertelindring/helbred på kort og lengre sikt. Bare test meg – dit jeg føler energien går, der er det noe som trengs reparert. Med andre ord – dit energien går, der er det smerte, energiblokkering eller noe annet som energien forsøker å reparere. Jeg sier ifra etter ca. 15 minutters punktheling eller fjernhealing hvor i kroppen vedkommende har vondt (eller har hatt vondt) eller plager.

Utfordringen går til journalister, forskere og andre som vil teste meg. Adresser og telefonnummer til meg finnes på www.gode-raad.com.

Hansken var kastet, og foreningen Skepsis, hvor jeg for øvrig er styremedlem, plukket den kjapt opp. Den 15. juni publiserte Dagbladet Skepsis sitt svar til Henriksen hvor leder Marit Simonsen og styremedlem Asbjørn Dyrendal blant annet skrev:

Gunnar Henriksen leverte 3. juni i Dagbladet en utfordring om å bevise sine overnaturlige evner. Dersom Gunnar Henriksen kan forklare hva han kan gjøre, tar gjerne Skepsis Norge ham på ordet.

[…]

Det er flott om han kan gjøre andre mennesker friske. Selv om omfattende forskning tilsier at slike evner ikke finnes, tar vi gjerne utfordringen og stiller opp for å gjøre innledende forsøk. Dersom Henriksen kan gi en klar beskrivelse av hva han presist mener han kan gjøre, hvor pålitelig og under hvilke betingelser, kan vi forhåpentligvis bli enige om en test som vil utelukke andre forklaringer enn reelle, overnaturlige evner.

Spennende. Det syntes også NRK som til sin Ukesluttsending som går på lufta førstkommende lørdag ønsket å få til et møte mellom Skepsis og healer Gunnar Henriksen. Marit og jeg hadde tenkt å stille opp på dette sammen, men jeg måtte altså i formiddag melde avbud. Kort tid etter at jeg hadde sendt min SMS til henne ringte Marit meg og sa at NRK gjerne ville at Henriksen skulle prøve seg på å heale en skeptiker, og da passet det perfekt at jeg var syk! Det må man kalle hell i uhell. Selv om formen ikke var helt på topp kunne jeg ikke la en slik sjanse gå fra meg.

Det er flere årsaker til at jeg ville stille opp på dette. For det første er en av de vanligste innvendingene man møter fra «troende» at man ikke kan uttale seg om healing hvis man ikke har prøvd det selv. Et fullstendig ugyldig argument, men her var likevel sjansen til å kunne parere den innvendingen elegant i fremtiden. Årsak nummer to er at jeg ikke ville virke feig. Hvis healer-Gunnar ønsket å forsøke å helbrede syke-Gunnar, så skulle det jammen ikke stå på meg.

Men den viktigste årsaken er at jeg som skeptiker har et åpent sinn og er grunnleggende nysgjerrig. Jeg ønsket å oppleve dette. Jeg ønsket å vite om jeg ville føle noe. Om jeg ville kjenne varmen fra hendene hans eller energien som spredte seg ut i kroppen min. Jeg vil vite. Jeg vil oppleve. Derfor ville jeg ikke miste denne sjansen til å få møte en anerkjent healer og oppleve hans evner selv.

Som det ofte er når man er litt forkjølet tar formen seg opp litt utover dagen. Halsen bedret seg og jeg følte meg noe mindre uggen på ettermiddagen. Vi skulle møtes kl 17 hos NRK på Marienlyst, og etter en dusj følte jeg meg sånn noenlunde oppegående. Selv om jeg var dårlig og hadde antydninger til hodepine, valgte jeg å ikke røre pakken med Ibux fordi jeg ville føle meg dårligst mulig før dette møtet slik at jeg kunne ha største mulighet til å oppleve hans healende evner. Alt man gjør for vitenskapen…

NRK spanderte taxi på meg begge veier, så klokken fem spaserte jeg inn på Marienlyst for å møte Marit og journalisten fra Ukeslutt. Vi ble tatt med opp på et møterom hvor Henriksen drev og healet nyhetsanker i NRK, Christian Borch. Vi ventet på utsiden. Da han var ferdig gikk vi inn og hilste på Henriksen og hans kone (?). Healer-Gunnar stod og presset håndflatene mot brystkassen sin, og han forklarte at han måtte heale seg selv for å hente seg inn igjen etter å ha healet Borch. Han sa også at han trengte å nullstille seg litt så han ikke tok med seg noe av forrige healing over på neste pasient, altså meg. Journalisten spurte om han trengte litt tid før han tok fatt på meg, og litt nølende sa Henriksen at han kunne starte med en gang, men journalisten sa at han heller kunne få fem minutter mens hun gikk og intervjuet oss i et annet rom.

Vi satte oss i en av kantinene hvor hun stilte oss noen spørsmål om foreningen Skepsis og hvilke forventninger vi hadde til dette. Jeg svarte som sant var at jeg var spent og gledet meg til å få oppleve denne helbredende kraften hans. Intervjuet tok nok hvertfall ti minutter, så da vi gikk tilbake til møterommet var Henriksen klar til å heale meg.

Henriksen har mange likheter med Snåsamannen når det gjelder de påståtte evnene. Ikke bare hevder han å kunne helbrede ulike lidelser og sykdommer, men han kan også «se» eller «føle» hvor en person har vondt eller er syk. Dette kan de begge gjøre over avstand, altså se og føle helseproblemene til en person et helt annet sted i landet for eksempel, så lenge de har navnet, et bilde eller deres telefonnummer. Av denne grunn var det ekstra spennende å se om healer-Gunnar kunne finne ut hvor syke-Gunnar hadde vondt eller hvilke helseproblemer jeg hadde.

Jeg var nemlig mer enn bare forkjølet. De siste 2-3 månedene har jeg hatt en betennelse i huden oppå hodet mitt. Det har gradvis blitt en ganske smertefull og fullstendig hårløs klump 2-3 cm i diameter som er fylt av puss. For snart ti år siden hadde jeg en tilsvarende hudbetennelse rett over brystbenet, i overgangen til halsen. Denne var ekstremt smertefull og minst 4-5 cm i diameter. Til slutt sprakk den og det som føltes som uendelig mye blod og gørr rant ut over en periode på flere timer. Da såret hadde grodd noen uker senere ble et lite område hud rundt der klumpen hadde vært operert bort for at jeg ikke skulle få en tilsvarende betennelse på samme sted igjen. Jeg vet derfor hva en slik betennelse kan innebære, og det var derfor spennende å se om et så tydelig og objektivt målbart problem ville kunne oppdages av healer-Gunnar – og kanskje til og med helbredes. For at han ikke skulle kunne se denne tydelige betennelsen hadde jeg på meg min sixpence som dekket klumpen.

Øyeblikket var kommet, og jeg skulle sette meg i stolen foran ham med ryggen til. Før jeg satte meg gjorde jeg et nummer ut av å si jeg skulle ta av meg jakken, i håp om at han ikke da skulle be meg ta av luen også. I så fall ville han omgående se min hodeklump der han stod rett bak og over meg. Heldigvis fikk jeg beholde min sixpence på.

Jeg satte meg godt til rette og slappet av, hendene mine foldet mellom bena. Så la han en hånd på hver av mine skuldre. Han sa han nå sendte energi inn i kroppen min, og den ville fortelle ham hvor jeg hadde et problem. Etter et minutts stillhet spurte journalisten om jeg kjente noe energi.

Nope. Jeg kjente overhodet ingenting. Absolutt nada. Så jeg svarte som sant var at jeg dessverre ikke kjente noe spesielt, nei.

– Men kjenner du varmen fra hendene mine?, spurte healer-Gunnar fort.

Nope igjen. Jeg kjente overhodet ikke noe unormal varme fra hendene hans. Selvsagt kjente jeg en varme. Alle mennesker har varme i hendene, og når man presser disse mot en annens kropp kan denne varmen selvsagt sanses. Men hans hender var på ingen som helst måte annerledes eller varmere enn noen annen persons hender.

Det skuffet meg. Jeg har hørt og lest så mye om healere og varme hender at jeg i all ærlighet forventet at jeg skulle føle at de var litt ekstra varme. Enten fordi han faktisk har spesielt stor blodgjennomstrømning i hendene, eller fordi hans selvhealing tidligere var en effektiv måte å øke håndflatetemperaturen sin på. Men nei. De var ikke merkbart varmere enn helt ordinære ikke-healende hender. Og ettersom jeg var der for å svare ærlig, ikke for å spille med for å være snill eller forsvare min egen investering i ære og kroner slik vanlige pasienter gjerne må, måtte jeg si at jeg dessverre ikke følte at hans hender var noe varmere enn normalt, nei.

I det øyeblikket slo det meg så tydelig hvordan folk som oppsøker healere har det. For spørsmålet hans er legitimt nok. «Kjenner du at hendene mine er varme?» Snåsamannen gjør alltid det samme. «Kjenne du varmen? Kjenne du varmen?» spør han, og bygger opp en illusjon og forventning hos pasienten. Og svaret på spørsmålet er selvsagt ja. Man kjenner varmen. For mannen er ikke en zombie. Han er ikke en dauding. Han har blodsirkulasjon og en normal kroppstemperatur som alle andre, og da kjenner man varme fra hendene. Det ærlige, men ufullstendige, svaret blir derfor: «Ja, jeg kjenner varmen«. Det fullstendige svaret som jeg ga var: «Ja, jeg kjenner varmen, men den er ikke noe annerledes enn fra enhver annen persons hender.«

Det andre som ble veldig klart for meg er hvor vanskelig det er å skuffe healeren. Det ligger i naturen til de fleste mennesker med et minstemål av empati å ønske å innfri andre gode menneskers ønsker og forventninger. Det er derfor vi har TV-programmer som Idol. «Synes du jeg synger bra pappa?» «Joda, Lise. Du synger kjempefint!» Hadde jeg ikke vært der i sannhetens tjeneste ville jeg kanskje valgt å svare at joda, jeg kjenner varmen, for det er så pinlig på hans vegne at de evner han tror han har ikke er der. Det er vondt og vanskelig å være ærlig, men med en mikrofon stukket opp i ansiktet og en misjon om å svare fullstendig ærlig på hva jeg opplevde måtte jeg sette til side denne empati og naturlige trang til å innfri healerens forventninger og gi et svar som neppe var det han ønsket, eller forventet, å høre.

Han fortsatte healingen i noen minutter. Alle i rommet satt stille og så på oss. Jeg merket hvordan skuffelsen krøp mer og mer inn over meg, men forholdt meg helt nøytral i kroppsspråk. Til slutt brøt healeren stillheten. Han sa han hadde vanskelig for å kjenne noe på meg, men mente det var noe i mageområdet, kanskje nede på høyre side av magen. Så spurte han om jeg hadde hatt en operasjon der noengang? Kanskje han siktet til blindtarmen, en sykdom som 10% av det norske folk opplever i løpet av livet, men nei, jeg har aldri hatt noen operasjon noe sted i magen. Det ble stille litt igjen, og så mente han å kunne kjenne at jeg kanskje hadde vondt i høyre kne. Igjen måtte jeg svare avkreftende. Jeg hverken har vondt, eller har hatt vondt, i knærne eller andre steder i bena.

Henriksen pratet så en del om hvordan han egentlig ikke kjente noe som helst tydelig hos meg, og at det han følte i magen og knærne kunne være energiblokkeringer og ikke nødvendigvis noen helseproblemer eller smerter hos meg. Det eneste han kunne kjenne sa han, var at jeg var en sterk mann. Journalisten spurte om han mente jeg var i god form, noe som fikk meg til å fnise litt innvendig da jeg må være så langt i fra god form som det går an å bli, men han sa at han kunne ikke si noe om form eller kondis, bare at jeg var en sterk mann. Vel, jeg er 180 cm høy og ingen pipestilk for å si det mildt, så en slik slutning kan man trekke bare ved å se på meg. O poeng.

Healingen fortsatte, og nå mente han at det eneste han kunne kjenne var noe i høyre skulder. Han mente at jeg var stram og stiv i nakke og skulder. Dette er en interessant påstand av flere grunner. For det første vil en slik påstand sannsynligvis gjelde de aller fleste mennesker, spesielt når han opererer med et meget vidt tidsbegrep. Det han «ser» gjelder ikke bare lidelser man har nå, men åpenbart også lidelser man har hatt, eller kommer til å få. (Han fortalte oss en anekdote senere hvor han hadde sett smerte i magen til en kvinne som sa hun ikke hadde vondt der, men som to måneder senere ringte og sa de hadde oppdaget kreft i magen hennes.) For det andre hadde mannen nettopp stått og holdt og småmassert skuldrene mine i flere minutter, så å oppdage eventuell stivhet ville ikke kreve mirakuløse evner.

Er jeg da stiv og stram i skulder og nakke? Kanskje. Jeg tilbringer mesteparten av min tid foran en datamaskin, og er helt sikkert mer stiv og stram enn jeg burde være. Men jeg har ingen smerter eller plager relatert til det, så igjen var hans forslag skivebom.

Men han ga seg ikke der. Som et siste forslag mente han å kjenne noe i brystet mitt, mest på venstre side. Noe i muskulaturen der. Journalisten spurte om jeg hadde hatt noe hjerteproblemer, og igjen måtte jeg skuffe og si at nei, det har jeg aldri hatt. Da grep han inn og sa at han mente noe muskulært, noe jeg fant litt paradoksalt da hjertet i aller høyeste grad er en muskel… Men uansett var også dette forslaget hans fullstendig feil. Jeg har ikke hatt noe smerter i brystmuskulaturen eller hjertet.

Da ga han opp. Han sa han ikke kunne kjenne noe tydelige plager hos meg. Merkelig nok nevnte han ikke forkjølelsen en gang, selv om jeg hadde tydelig «tett» stemme og småharket litt underveis.

Tiden var inne for å avsløre mine lidelser for både healer-Gunnar og journalisten selv, som heller ikke hadde fått vite om min hudbetennelse. Jeg nevnte først forkjølelsen, for deretter å ta av meg sixpencen og vise min lekre klump. Han ble tydelig overrasket over at han ikke hadde merket noe til dette, men kom så med en forklaring om at noen veldig få mennesker kunne han ikke føle noe på, og jeg var nok en slik person. Deretter fulgte han opp med at han heller ikke kunne vite om jeg bevisst hadde prøvd å motsette meg healingen, noe som han normalt ikke trodde ville være mulig, men det kunne jo hende. På spørsmål fra journalisten avkreftet jeg at jeg på noen som helst måte hadde motsatt meg healingen, og påpekte at jeg tvert i mot hadde håpet at jeg ville føle noe.

Healer-Gunnar spurte meg om han kunne få legge hendene rett på betennelsen min og prøve å heale den direkte. Jeg sa at det måtte han gjerne gjøre, for jeg har hørt om andre med slike betennelsesklumper som har opplevd at klumpen mirakuløst forsvant etter å ha blitt healet, og ingenting hadde vært bedre enn det. Da ville jeg slippe et legebesøk på mandag med en smertefull tømming av klumpen og etterfølgende antibiotikakur. Han la hendene på hodet mitt. Han ble stående slik i et minutt eller to, og mente så å kunne kjenne at jeg kanskje hadde noe vondt i venstre overarm, noe jeg igjen måtte avkrefte at jeg hadde. Jeg kjente overhodet ingenting fra hendene hans på hodet, og det hele begynte å bli litt pinlig. Til slutt ga han opp og forklarte igjen at foreningen Skepsis kanskje hadde sendt en fyr som kunne motstå healing og at jeg kanskje derfor ikke kjente noe…

Jeg var skuffet. Jeg hadde virkelig forventet å føle noe. Noe. Hva som helst. En placeboeffekt i det minste. En kribling i kroppen fordi jeg på tross av min skepsis ikke klarer å fri meg fra forventningen og et slags ønske om at det skal være noe mer. En varme eller en sitring. Men ingenting. Jeg bare satt der i flere minutter og følte ingenting annerledes enn om jeg hadde sittet og ventet på toget.

Jeg var også skuffet fordi healer-Gunnar brukte alle klisjéene jeg hadde fryktet, men samtidig håpet han skulle holde seg for god til. Han helgarderte for det første med å foreslå nesten alle stedene på kroppen min unntatt den kroppsdel hvor jeg faktisk hadde et problem. Han foreslo mage, bryst, ben, arm og skuldre. Men ikke hodet. Merkelig nok ikke hodet. Hadde han fått noen minutter til hadde kanskje hodet kommet til slutt, og da ville mange si at han hadde rett. Halleluja! Vi glemmer bomskuddene og husker treffene. Men etter nesten ti minutter med healing pekte han ut mulige smerter i hele kroppen unntatt akkurat hodet hvor jeg faktisk hadde vondt, både på grunn av forkjølelsen og på grunn av betennelsen i hodebunnen.

I tillegg til denne maskingevær-taktikken brukte han de vanlige unnskyldningene. Jeg motstod kreftene hans. Jeg var en av de få som ikke healing virket på. Han hadde ikke fått slappet av lenge nok og hadde reduserte evner etter å ha healet tre andre personer tidligere den dagen (dette på tross av at han fikk slappe av lenger enn han selv ba om før han skulle heale meg). Og selv om jeg ikke hadde vondt der nå, så kunne det hende jeg fikk vondt der senere. Eller hadde hatt vondt der før en gang.

Summen av det han «så» var at jeg hadde, hadde hatt, eller kunne få vondt et eller annet sted i kroppen. Og det har han jo helt rett i…

Vi ble stående å prate litt etter healing-seansen foran åpen mikrofon, og da ble vi litt tatt på senga over hans åpenbare fiendtlighet ovenfor ikke-troende. Jeg sa nemlig til journalisten at som skeptiker må jeg være ydmyk. Ydmyk ovenfor at det finnes forklaringer utover det jeg selv kan forstå eller vite noe om. Det betyr at om jeg hadde hatt en personlig opplevelse av at healingen hans virket, så ville det likevel ikke være noe bevis for meg at han hadde disse spesielle evnene. Jeg vet at mye kan skje gjennom placeboeffekt og ikke minst sykdommers naturlige gang hvor de fleste går over av seg selv etter en tid, eller i det minste går inn i en bedre periode. Dette gjorde ham åpenbart provosert, og han sa han kunne samle en gjeng på 60-70 personer som kunne bekrefte at han hadde gjort dem friske, en påstand som bare viste at han ikke forstod mitt poeng overhodet.

Han fortsatte med en viss harme i stemmen at slike folk som meg hadde bestemt seg for å ikke ville tro, så ingenting kunne overbevise oss skeptikere. Tidligere i samtalen hadde han spurt Marit om noen medlemmer i Skepsis noensinne hadde meldt seg ut fordi de hadde opplevd noe som fikk dem til å endre mening. Marit sa at hun ikke kjente til noen slike tilfeller, og da svarte han at det var alt han trengte å vite. Hvis ingen hadde meldt seg ut så var det fordi vi nektet å akseptere disse evnene og overnaturlige hendelsene. Det slo meg som ganske rart, for jeg oppfatter oss skeptikere som den rake motsetning av en slik holdning. Jeg stilte tross alt opp for å bli healet. Jeg stilte opp med et åpent sinn og et oppriktig ønske om å føle noe. Oppleve noe. Hadde jeg opplevd noe ville jeg ikke hoppet i været og sagt opp mitt medlemskap i Skepsis sporenstreks, men jeg ville kanskje følt en større trang til å undersøke mer. Om da en kontrollert studie bekreftet hans evner, ville ingen være gladere for det enn meg selv og de fleste skeptikere jeg kjenner. Vi elsker å oppdage noe nytt. Vi elsker å finne ut at det er noe mer der vi trodde vi visste alt. Vårt kjærlighetsforhold til den vitenskaplige metode springer nettopp ut av et ønske om å oppdage noe nytt, noe som ingen tidligere trodde var mulig eller fantes. I kjølvannet av en slik oppdagelse (etter at forsøket var blitt replikert med samme positive resultat flere ganger) ville det vanke Nobelpriser og en plass i historiebøkene for de som var involvert. Som skeptikere er vi åpne og nysgjerrige og omfavner nye oppdagelser!

Hans standpunkt var derimot det motsatte. Han virket fullstendig lukket. Ingenting ville endre hans standpunkt. Hvis healingen ikke virket var det meg det var noe galt med. Hvis jeg ikke opplevde noe var det fordi jeg nektet å ta det innover meg. Det at hans evner kanskje ikke er reelle så ikke ut til å være et alternativ overhodet. Ikke snakk om.

Som vanlig stod den troende igjen som den minst åpensinnede.

For å balansere og komplettere min tidligere påstand føyde jeg etterpå til at min subjektive opplevelse av at healingen hans ikke virket på meg heller ikke var noe bevis på at han ikke hadde disse evnene. Den eneste slutning jeg kunne ta med meg fra healing-seansen var at det ikke virket på meg der og da, men at det nettopp derfor var så viktig med et kontrollert forsøk med flere personer for å avgjøre om det fantes en reell statistisk signifikant effekt eller ei. Det gjorde ham litt blidere så det ut til.

Deretter ble det litt løst prat hvor han blant annet fortalte å ha sett at endetiden ville komme 21. desember 2012, noe som ble bekreftet av at han merket energiene strømme mye raskere nå enn før, og at flere diktaturer var i ferd med å falle verden over.

Joda.

Så hva sitter jeg igjen med etter en slik opplevelse? Først og fremst ble jeg overrasket over at hans varme hender ikke var varme, og at han ikke ga meg noen som helst opplevelse av noe som helst. Jeg ble også skuffet over hans fundamentalt manglende selvkritiske sans. Han mente for eksempel at romling i magen var et veldig tydelig tegn hos folk på at healingen virket. Dette kan jeg forstå ettersom nervøsitet svært ofte gir seg utslag i nettopp magetrøbbel. Sitter man og venter på å oppleve effekten av en healing man har stor tro på, spesielt om man har en kronisk lidelse man virkelig ønsker skal bli bedre, er en romlende mage i påvente av dette ikke spesielt uventet. Men dette sa jeg ikke til ham. Jeg ønsket å lytte heller enn å belære. Jeg ville virkelig høre og forstå hva slags tanker og drivkrefter en slik mann har. Hvorfor han tror han har disse evnenene, og hvilke tegn han mener er bevis for det. Jeg satt egentlig igjen med ingenting. Ikke kjente jeg noe til hans påståtte evner, og ikke ble jeg friskere. Her jeg sitter og skriver, 4-5 timer etter opplevelsen, har jeg måtte ta to Ibux for å dempe hodepinen som gradvis kom snikende etter at jeg kom hjem, og kulen på hodet er like stor og vond som før.

Men jeg håper og tror at Skepsis kan organisere en rettferdig og god test av Henriksen. Det å måle at noen blir bedre av healing er ganske krevende fordi det da er så mange variabler som må defineres. Hva aksepteres som «bedre»? Hvor fort må bedringen skje? Men det at han kan «se» hvor folk har vondt, også gjennom fjernhealing, er mye enklere å teste. Da kan man finne en gruppe som er stor nok til at et resultat blir statistisk signifikant, la oss si femti personer, som alle har en tydelig definert kronisk smerte eller lidelse. Dette registreres av noen som ikke er involvert i det øvrige forsøket, for å gjøre hele testen dobbeltblind. Deretter får Henriksen et portrettfoto og et serienummer på hver av personene, samt tidspunkt for når han skal fjerneheale dem. Han må da skrive ned serienummer og hvilken lidelse han ser, eller hvor han ser de har vondt, rimelig spesifikt lokalisert på hver person. Etterpå kan da hans «syn» og de på forhånd noterte lidelser og smertelokasjoner sammenlignes for å se om han traff bedre enn forventet gjennom ren gjetting. Det er en rettferdig test som ut fra det han sa på vårt møte skal tilfredsstille alle hans krav og kunne vise om han har disse evnene eller ikke **.

Jeg venter i stor spenning!


** Merk at dette bare er mitt personlige forslag og ikke en formelt vedtatt protokoll for gjennomføring av en test. Skepsis og Henriksen står selvsagt fritt til å finne en helt annen testprotokoll enn det jeg her har foreslått.


Følg med på UkesluttNRK P1 førstkommende lørdag (18. juni) kl 12:30 for å høre seansen, eller sjekk ut denne siden for å høre det i opptak senere. Du kan også høre det på NRK Alltid Nyheter samme dag kl 16:00.


Radiosendingen

Trykk på PLAY-knappen nedefor for å høre et redigert utdrag av sendingen hvor jeg kun har tatt med introen og healer-sekvensen.

NRK P1/P2 – Ukeslutt 18.06.2011
Kilde: Ukeslutt-podcast

Kommentar til sendingen: Ikke så mye som var igjen av pratingen vår. Marit er helt borte, og jeg slapp bare til med noen få soundbits. Men det var en rettferdig og grei fremstilling selv om det var litt amputert.

Merk likevel følgende: Healer-Gunnar fant en vond rygg hos Borch. Jeg vil tippe han ville truffet blink på nesten 100% av godt voksne menn med å tippe det. Den mer spesifikke lidelsen, tennisalbue, fant han derimot ikke. På meg bommet han også, selv etter å ha tippet nesten hver eneste kroppsdel. Dette peker tydelig i retning av cold reading og «shotgunning«. På de fleste pasienter som går til ham for å faktisk få hjelp, ikke for å teste ham, vil de nok bistå ham med å finne problemet. Når han foreslår noe vil de bekrefte og huske det som er rett og glemme det som var feil. De vil nesten garantert gi hint og signaler som leder ham i riktig retning. Dette ser vi gang på gang i videoopptak av cold readere i aksjon.

Cold readere er flinke til å foreslå områder som er mest aktuelle, for eksempel brystområdet (hjerteproblemer, stress), hodet (hodepine, migrene), mage (fordøyelse, blindtarm) og andre lidelser som har høyest mulig sjanse for å treffe. Mitt inntrykk av Henriksen er ikke at han lurer folk. Han er ganske sikkert overbevist om at han har disse evnene, men det virker ganske tydelig at han bedriver cold reading ubevisst. Og hver gang han får en bekreftelse fra en pasient blir hans tro på evnene sine forsterket. Når han derimot bommer helt slik som med meg, er det min feil, aldri hans. Men han bommet på meg fordi jeg ikke ga ham noe som helst å jobbe med. Jeg ga ingen hint. Jeg svarte bare ja og nei, uten å lede ham i noen retning. Det er drepen for en cold reader. Da må de ty til vill tipping, og da bommer de for det meste hvis det de skal finne ikke er en utbredt og generell lidelse. Ryggvondt er det. Tennisalbue og betennelse i hodebunnen er ikke det.