Fra overtro til skeptisisme – Vivis historie

I dag forteller Vivi sin historie i denne serien om mine leseres vei fra overtro til skeptisisme. Hun er spesielt sint på alternative behandlere som lurer kreftsyke pasienter:

Jeg er nok født ateist. Det kommer vel av omgivelsene en vokser opp i. Det var ingen rundt meg i oppveksten som var troende, men jeg har alltid akseptert andre for deres livssyn. Har aldri gått inn på hvorfor de tror. Det har vært deres greie liksom.

Men jeg har aldri akseptert at jeg skulle tvinges inn i det, slik det var i min oppvekst. Startet hver uke med en time i kirken, som lå vegg i vegg med skolen. Jeg følte at jeg ikke hørte hjemme der, men som liten var det jo ingen jeg kunne ta det opp med. Min frøken var veldig kristen, og det var ikke vanlig at man snakket om slike ting med medelever den gangen.

Da jeg ble eldre kom all min frustrasjon ut i kristendomstimene, med heftige debatter med en lærer som skulle formidle til de andre elevene det hun selv trodde så sterkt på. Jeg ble ett uromoment, og straffet med gjensitttelse. Da følte jeg at kristendommen heller ikke var god.

Jeg valgte selvsagt borgelig konfirmasjon, som jeg måtte forsvare overfor medelever. Det var ikke så vanlig den gangen. Men ett flott tilbud, som en overgang fra barn til voksen. En dag å markere, med selskap og alt som hører med.

Jeg har aldri vært overtroisk. Det har nok satt noen begrensninger i samvær med gode venner. Jeg har trukket meg tilbake, og latt være å gi uttrykk for mine meninger i hyggelig lag. For det er alltid ett tema. Enten historier som formidles, spåing i kort og kaffegrut. Det har aldri vært rom for å dele min skepsis med venner. Derfor føler jeg at jeg har funnet en plattform nå som jeg føler meg trygg i gjennom mitt medlemskap i Skepsis foreningen. Der kan jeg trygt snakke og dele mine tanker med andre. Være meg selv. Med likesinnede.

Jeg var i mange år åpen for alt innen alternativ behandling. Jeg trodde alle disse tilbudene jeg benyttet meg av, var virkelig behandling av noen som var en form for snille leger, og kunne gjøre folk friske. Jeg ble aldri bra av deres behandlinger. Men fotsone og aromaterapi var godt.

Siden jeg var så godtroende kontaktet jeg ikke lege. Jeg var under behandling, tenkte jeg. Og jeg ville sikkert bli bra etterhvert. Men det skjedde ikke. Jeg ble påført en diagnose “candida” av homeopaten, som jeg ikke hadde. Og levde på diett. Og ble behandlet for det i 8 mnd. Hvor syk jeg var, visste jeg ikke før jeg ble lagt inn på sykehus, med alvorlig B 12 anemi. 10 dager på sykehus for utredning og behandling. Lever godt i dag med en sprøyte hver 3 mnd. med B 12.

En ting er å benytte homeopat om man har en diagnose fra lege. Noe annet er det å være syk uten å vite det. En homeopat kan på ingen måte stille diagnoser. Derfor mener jeg det er en stor bivirkning om man benytter homeopat, når konsultasjon til lege blir utsatt, fordi man tror man blir behandlet.

Nå har jeg og lest mye om homeopati, og jeg forstår at de ikke kan helbrede noen med sine sukkerpiller. Men for folk som trenger kostholdsveiledning, og hjelp til omlegging av livsstil, så kan nok homeopater ha en funksjon. De er og gode til å lytte, og bare det kan være godt for alle pasienter. Så er de jo hyggelige folk som vil det godt for pasientene sine. Men jeg kommer aldri mer til å benytte en homeopat. Jeg føler meg egentlig ganske dum og lettlurt som trodde på deres behandling tidligere.

Jeg har og mange triste historier om kreftpasienter som benytter healere. Jeg vil ikke formidle alt jeg har sett av dette av hensyn til de etterlatte og de som døde. Her er og problemet. Man vil ikke snakke om de valg alvorlig syke gjør. Hvor dårlige valg de tar. Å kritisere de dårlige valgene er på en måte å snakke negativt om den døde. Og valgene de tok støttet vi alle opp om når de tok det. Vi prøvde å være positive, og la pasienten ha positive tanker. Derfor vil vi aldri få høre alle de negative historiene, om alternativ behandling som ikke virket, når en pasient dør.

Alle vet, også alternative behandlere, at kreftpasienter skal de holde seg unna. Min erfaring er at det gjør de ikke.

Det finnes ingen annen sannhet når det gjelder medisin enn det som er dokumentert frem til i dag. Andre alternativer er overtro, og tro på kyniske tilbydere som utnytter det siste folk har – håpet.

Har du en tilsvarende historie? Send den til meg!