Fra overtro til skeptisisme – utstøtt!

I serien om mine leseres vei fra overtro til skeptisisme får vi i dag en historie fra en kvinne som gikk fra skeptisisme til religiøs tro og tilbake igjen:

Jeg vil gjerne dele min historie for å få andre til åpne øynene og se realitetene.

Jeg er en jente på 20 år som er oppvokst i en ateistisk/humanistisk familie, noe jeg er veldig glad for den dag i dag. Jeg er glad for at jeg slapp indoktrineringen og hjernevaskingen fra jeg var liten, og for at jeg ble oppdratt til å velge livssyn selv. Som liten kunne jeg fundere på om gud fantes, men kastet det alltid fra meg pga mangel på bevis.

Da jeg var 14 år konfirmerte jeg meg borgelig, noe som var en selvfølge da jeg ikke trodde på gud eller tilhørte noen religion overhode. Da jeg var 17 år traff jeg min nåværende samboer, og fant raskt ut at han hadde fått en oppdragelse som skilte seg STERKT fra min egen. Der var møter i pinsemenigheten, tungetale, forbønn, avholdenhet fra sex før ekteskapet og avstand fra alkohol en selvfølge, mens homofili, andre religioner, abort, arbeiderpartiet, palestinere og Obama, var satans verk. Heldigvis hadde kjæresten min tatt avstand fra hele greia (utrolig nok, mange ville slitt med å utstå slik hjernevasking fra barnsben av..)

Foreldrene hans likte meg ikke spesielt godt i begynnelser, spesielt ikke faren (familiens overhode), fordi jeg ikke var kristen. Faren hans satte straks igang med å forsøke å frelse meg. Jeg kunne veldig lite om bibelen og kristendom, og kunne til tider synes at det var interessant, men var selv en oppdratt og hardhudet skeptiker. Til å begynne med ihvertfall.. Etterhvert ble jeg kjent med venner i min kjærestes tidligere menighet (der han hadde blitt tvingt til å gå når han var barn), og synes de fleste der var hyggelige mennesker. Overaskende hyggelige egentlig. Jeg ble med på noen møter, og etter lang tid og flere kristne venner bestemte jeg meg for å bli frelst. Det er det dummeste valget jeg har gjort hitils i livet, og jeg er regelrett flau over det i dag!

Likevel. Jeg begynte å gå på flere møter og etterhvert bibelgruppe. Mye av grunnen til å at jeg i begynnelsen likte miljøet var at det virket som om de brydde seg om meg og ville ha meg med på ting. Svigerfamilien var selvfølgelig i hundre. Spørsmål om evolusjon, skapelse, big bang, slaveri, sex utenfor ekteskap, drap begått av Gud osv poppet stadig opp i hodet mitt, men jeg prøvde så godt jeg kunne å skyve de unna. Jeg engasjerte meg mer og mer i menigheten, kun avbrutt av perioder med mye skolearbeid og andre ting.

Jeg slet MYE med tvil, og tanker rundt det som faktisk står i bibelen i fordold til det som skjer i dag. Skyldfølelse ble også en fast følgesvenn, og jeg var mye lei meg og deprimert fordi jeg ikke «gjorde mer for jesus og overga meg fullstendig til han» slik som de andre vennene i menigeten. Jeg holdt mesteparten av kristenlivet mitt skult for mine ikke-kristne venner og familie, noe jeg er glad for den dag i dag.

Etterhvert flyttet jeg og kjæresten sammen noe som ikke ble spesielt godt motatt hverken av hans familie eller av de i menigheten. De konfronterte meg aldri direkte med det, men jeg vet at de pratet om det. Etterhvert var jeg så drittlei av bibelens motforestillinger, om guds manglende tilstedeværelse og svar på mine bønner, og om bibelens mange bisarre og direkte onde retningslinjer. Gud og kristendom gjorde meg ikke annet er frusterert. Jeg syntes det var veldig lite rom for å stille spørsmål om slike ting, og siden jeg er oppdratt til å ikk holde kjeft syntes jeg dette var spesielt irriterende.

Jeg reagerte også på hvordan de kristne oppførte seg i media, les; Norge Idag spesielt og andre utalelser fra kristne, som jeg rett og seltt ikke KLARTE å støtte. Jeg hadde ingenting imot feminisme, abort, homofili og andre livssyn! Dessuten begynte vitenskap igjen å melde sin interesse hos meg, og jeg gjenfant beviser (evolusjon) som virket 100000 ganger mer troverdig enn noen gammel forklaring i en eventyrbok. Jeg prøvde å lese kreasjonistene og andre kristne sin forklaring på skapelsen av jorda og universet, men fant fort ut at det rett og slett var for tynt grunnlag. Jeg leste The God delusion av Richard Dawkins og ble veldig inspirert. Dette kombinert med fordømmende, trangsynte og selvopptatte kristne i menigheten førte til at jeg til slutt snudde ryggen til hele troen. Noe jeg er veldig glad for i dag.

Jeg har fått et mye bedre liv, samt et bedre forhold til mennesker og samfunnet rundt meg. Jeg klarte rett og slett ikke å passe inn i det hjernevaskede, svart-hvitt miljøet der de påsto at gud var så god, når sannheten er at han faktisk ikke finnes i det hele tatt.

Dette skjedde for et par måneder siden, og har oppdaget at de tidligere kristenvennene min ikke lenger vil være venn med meg fordi jeg ikke er kristen selv. Dette gjelder heldigvis ikke bare meg, men også flere venner som har gått ut av menigheten bl.a pga legning. Denne personen har blitt regelrett fryst ut.. Viser virkelig hvor intollerant og falsk kristendommen og dens tilhengere er.

Til dere som sliter med det samme som jeg gjorde: Det er mulig å slippe fri fra religionens klamme grep! Det tar tid, men vil absolutt være verdt det!

Har du en tilsvarende historie om din vei fra overtro, religiøsitet, mystisisme, troen på alternativ behandling, «aliens», ut-av-kroppen-opplevelser, telepati eller annet, og til en mer skeptisk tilnærming til verden? Send den til meg!