Fra overtro til skeptisisme: Sårbarhet for «bullshit»

Det begynner å bli en stund siden jeg har fått tilsendt en historie etter at jeg oppfordret folk til dette for en tid tilbake. I dag suste det likevel inn en lang og fin mail til meg, som jeg vil dele med dere. Kvinnen som har sendt meg sin historie ønsker å være anonym, men jeg tror kanskje mange vil kjenne seg igjen i mye av det hun skriver:

Hei Gunnar,

Jeg heter Karen og er 36 år. Om du vil bruke noe av det jeg sier, vil jeg helst ikke at hele navnet mitt skal med, men du kan kalle meg ved fornavn. Jeg har aldri vært spesielt alternativ, jeg svermet litt som tenåring, med røkelse og tarotkort, men har aldri brukt spesielt mye tid eller krefter på verken spådommer, Gud(er), homeopati, spøkelser, åndemaning eller vaksinehat. En god del av det visste jeg faktisk ikke at eksisterte engang. Jeg er oppdratt som et ganske typisk akademikerbarn, og bortsett fra et par ganske strenge statskirkereligiøse besteforeldre var jeg forskånet fra det meste av de mer «mystiske» sider ved tilværelsen. Jeg er oppdratt til å stille spørsmål, ikke tro på noen bare fordi de sier det, ha tillit til innsamling av informasjon og så trekke egne konklusjoner basert på hva jeg selv ser som fornuftig og rimelig.

Allikevel skulle jeg i voksen alder oppleve å være sårbar for det Penn og Teller så fint kaller «bullshit». Jeg tror jeg var litt over tjue første gang jeg hørte om alvorlige bivirkninger ved vaksiner. Siden jeg ikke har barn var ikke dette noe aktuelt tema for meg å sette meg videre inn i, men jeg husker jeg ble opprørt og sint da jeg hørte at vaksiner var skadelige! For noe lurendreieri! Det slo meg ikke den gang at selv hvis vaksiner VAR skadelige, så ville de fortsatt ha reddet tusener og tusener så mange mennesker som de hadde skadet. Heller slo det meg ikke at jeg kanskje burde undersøke sannhetsgehalten i en sånn påstand. Dette var før internett var allemannseie, skal jeg tilføye, og dessuten – jeg hadde jo ikke barn, så det var i det store og det hele ganske irrelevant for meg, og jeg glemte hele greia.

Neste ut var, utrolig nok, kreasjonisme. I min fars kjeller fant jeg en bok som het «Det intelligente univers», skrevet av Fred Hoyle. Jeg har ingen naturvitenskapelig bakgrunn (samfunnsfag og medier er hva jeg kan mest om), så jeg syntes jo dette hørtes spennende ut. Huller i evolusjonsteorien? Bakterier fra verdensrommet? – Wow! Så mye jeg ikke visste noe om! Jeg gikk såpass langt at jeg skrev til Illustrert Vitenskap (min barndoms kjærlighet som aldri har rustet) og spurte dem om de ikke kunne skrive noe om Fred Hoyle og hans teorier. Jeg kjøpte ikke alt han sa, men kritikken hans av evolusjonsteorien hadde jeg ikke noe å stille opp mot, når han snakket om farge-DNA fra sommerfuglvinger som også fins i mennesker, og sannsynligheten for at en tornado feier inn over en søppelplass og stiller opp med en perfekt jumbojet som resultat av prosessen, visste jo ikke jeg hva jeg skulle tro. Dette ble heller ikke utslagsgivende for noe paradigmeskifte hos meg, jeg tenkte at biologien er jo kommet mye lenger enn da boka ble skrevet, så kanskje har vi svar i dag som vi ikke hadde den gangen. Jeg var uansett mer interessert i film og litteratur og i å hate George W. Bush enn jeg var i sommerfuglvinger og jumbojeter.

Noen år senere kom jeg over min første alvorlige konspirasjonsteori, nemlig 11. september som «false flag operation». Det ble i utgangspunktet ganske uskyldig framstilt, med at det var «så mange ubesvarte spørsmål» og at «den offisielle framstillingen kunne umulig henge på greip» og så videre. En stund var jeg villig til å høre på disse folka, jeg snakket med dem og stilte dem spørsmål, og ble irritert over at andre bare avskrev dem som idioter, uten å gå inn i noen debatt med dem. Og endelig hadde jeg lett tilgang på internett. Jeg begynte å undersøke selv, og det tok ikke veldig lang tid før jeg så hvor det bar hen med 11. september-folka. Jeg ble faktisk ganske rystet over hvor nær jeg hadde vært å bite på agnet.

En stund har jeg vært arbeidsledig, og således hatt meget god tid til å sitte på nettet og søke etter informasjon om både det ene og det andre. Det var i forbindelse med Human-etisk forbunds «Ingen liker å bli lurt»-kampanje på Facebook at jeg kom over både din blogg (som jeg stort sett syns er svært, svært god!), Hjernedvask, James Randi, Penn and Teller, og en rekke andre skepsisblogger og -nyhetssteder og filmer og bøker og hva har vi ikke. Før dette trodde jeg homeopati var nokså harmløs naturmedisin, noe jeg virkelig har lært at det ikke er. Jeg trodde Steinerskolene var trivelige skoler med større vekt på kreativitet enn offentlige skoler, og at dette var vesensforskjellen på dem. Jeg har lært hva den vaksineskandalen jeg hørte om den gangen, faktisk var for noe, og hvor mye skade vaksinemotstand har gjort. Jeg har fått kjøtt på beina til min mistanke om at kosttilskudd og «helsemat» stort sett er dårlig funderte motediller. Og jeg har lært at gulrøtter ikke forbedrer nattesynet. Dette siste ble jeg faktisk litt skuffet over, men jeg elsker historien om hvordan myten oppsto.

Jeg har alltid vært interessert i vitenskap, naturdokumentarer, hjerneforskning, paleontologi og så videre, men jeg tror jeg må si at min interesse for det bare har eksplodert. Jeg har lært så mye! Og ikke minst er jeg blitt helt sikker på en del ting som jeg før var mer usikker på – Fred Hoyle gjør ikke inntrykk lenger, jeg kommer aldri til å bruke penger på homeopati, og får jeg barn, kommer jeg nok ikke til å søke dem inn på Steiner’n. Og konspirasjonsteorier er sprell levende, men jeg kommer til å ta dem med klyper og atter klyper, for ikke å si never og atter never, ja, sekker med salt.

Det er én ting som allikevel noen ganger plager meg med såkalte «skeptikere», og her må jeg med all respekt påpeke at din blogg også til tider bærer preg av det, nemlig tendensen til å behandle alternative, religiøse eller konspiratorisk tenkende mennesker som idioter. Ingen tvil om at mange av dem er det, for all del. (Og åpenbart heller ingen tvil om at jeg selv også kan være arrogant til tider.) Men det er ikke noen vinnende stil! En god del av de alternative/religiøse/konspiratoriske er nok tapte saker, de kommer aldri til å skifte oppfatning, samme hva som skjer. Men mange vil være villige til å lytte til argumenter – antakelig var det denne villigheten som brakte dem inn i det alternative, eller religionen, eller konspirasjonen, i utgangspunktet. Dessuten er det mange religiøse som slett ikke avviser vitenskap, og jeg syns det er urettferdig mot dem å sette dem i samme bås som de bokstavtro, de som aktivt går inn for å motarbeide en vitenskapelig holdning og vitenskapelig opplæring i skolen. En venninne av meg er prest, og hennes unge sønn studerer biologi, noe hans foreldre er sjeleglade for. For dem er Gud kjærlighet, en moralsk rettesnor, ikke en som har gitt oss én bok, én gang, som liksom skal forklare alt mellom himmel og jord. De er heller ikke fordømmende mot annerledes troende eller ikke-troende. Jeg syns min venninne og hennes mann er den kristne ekvivalenten til hvordan jeg ønsker å være ikke-kristen (eller i alle fall ikke-bekjennende): åpen, inkluderende, lydhør og nysgjerrig – men like fullt kritisk. Jeg vet i all hovedsak hva jeg tror og mener, og takket være «min skeptiske reise» vet jeg mye mer nå om hvorfor jeg tror og mener det jeg gjør. I tillegg vet jeg mye mer om hvor mye det er jeg ikke vet, hvilket selvfølgelig er både frustrerende og fantastisk.

Jeg tror at det du og mange med deg gjør, er viktig. Å spre og formidle kunnskap, ikke bare kunnskapen selv, men også metoden og materialet bak – HVORFOR vet vi dette, HVORDAN kan vi vite det – og å oppfordre folk til å bruke huet – er etter min mening edelt. Intet mindre enn edelt. Jeg håper dere fortsetter, alle sammen.

Aller sist vil jeg gjerne dele to ting med deg, som jeg håper det vil være plass til på bloggen din, om du ikke har vært innom det før. Det ene er gratiskapitlet fra Ben Goldacres «Bad Science»:

«This is the “missing chapter” about vitamin pill salesman Matthias Rath. Sadly I was unable to write about him at the time that book was initially published, as he was suing my ass in the High Court. The chapter is now available in the new paperback edition, and I’ve posted it here for free so that nobody loses out. Although the publishers make a slightly melodramatic fuss about this in the promo material, it is a very serious story about the dangers of pseudoscience, as I hope you’ll see, and it was also a pretty unpleasant episode, not just for me, but also for the many other people he’s tried to sue, including Medecins Sans Frontieres and more. If you’re ever looking for a warning sign that you’re on the wrong side of an argument, suing Medecins Sans Frontieres is probably a pretty good clue

Det andre er en dokumentar om kreasjonisme vs evolusjon i rettssalen i USA. Kreasjonisme er jo ikke noe spesielt hett tema i Norge, heldigvis. Allikevel – det kan være flere som meg der ute, som hører noen kreasjonismeargumenter, som for eksempel det med tornadoen, søppelplassen og jumbojeten, og begynner å tvile på hvor mye vi egentlig vet, når alt kommer til alt. Det behøver jo ikke bety så mye, men det kan jo tenkes å bidra til den dessverre altfor utbredte holdningen at «min sannhet er ikke mindre sann enn din sannhet, det er så mye vi ikke vet» og så videre, som jeg har sett deg og andre slå svært hardt ned på ved flere anledninger. Dette er en dokumentar hvor evolusjonsgjengen tar igjen. Rettssaken handler om vitenskap og vitenskapelig grunnlag. Den er god og svært interessant, og den finnes i sin helhet på Youtube.

Ønsker deg en riktig god dag,

vennlig hilsen,
Karen

PS: Det ble en tredje ting å dele. WhyEvolutionIsTrue er en youtubebruker som har lagt ut en mengde dokumentarer om menneskers og dyrs utvikling. Det er kanskje ikke i seg selv noe for bloggen din, men for alle som liker den slags dokumentarer, er det et lite gullfunn. En artig link, om ikke annet.

Takk for historien, og jeg vil også helhjertet anbefale Nova-dokumentaren om kreasjonisme vs evolusjon i USA som du kan se her. Den er meget bra!

Samtidig vil jeg også anbefale Hjernedvask-Tonje sin rykende ferske bloggpost hvor hun også forteller litt om sin vei fra overtro til skeptisisme.

Har du en tilsvarende historie om din vei fra overtro, religiøsitet, mystisisme, troen på alternativ behandling, «aliens», ut-av-kroppen-opplevelser, telepati eller annet, og til en mer skeptisk tilnærming til verden? Send den til meg!