Fra overtro til skeptisisme: Auds historie

Det drypper ennå inn mailer til meg i ny og ne med blogglesere som vil dele sin historie med meg og mine lesere. Denne gangen er det Aud som forteller, og hun er ikke bare fornøyd med oss skeptikere:

Hei

Jeg har lest litt i bloggen din. Du skriver godt!

Jeg digger at det på tittelranden din står «verden slik jeg ser den«.

Min historie har jeg sjelden fortalt. Noe av grunnen er nok faren for å bli satt i bås, bli utestengt fra enkelte fellesskap/vennskap osv. Hvorfor er det blitt slik? Jeg gidder simpelthen ikke å fortelle den til noen som ikke har intensjon om verken å lytte eller reflektere.

Hele livet har jeg vert uenig med de fleste, søkt etter kunnskap, glede og lyst. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du forteller om at noe klikker på plass i hjernen. Det er nemlig det som skjer når man finner det man leter etter! Det er helt fantastisk, og en ubeskrivelig følelse av åpenbaring og lykke hver gang.

Problemet mitt har vert at det ikke har vert så mange å dele den lykken med. Og har jeg delt den, blir den tråkket på. Av hvem, spør du kanskje. Starten på mitt liv var fantastisk! Jeg hadde gode foreldre som oppdrog meg til å tenke selv, lese mye og mye forskjellig. Jeg hadde fantastiske søsken(mye eldre enn meg selv), som fortsatte den oppdragelsen på det tidspunktet jeg ikke lenger ville høre på mine foreldre. På mange måter vil jeg si at jeg fikk inn med morsmelka det å være kritisk, nysgjerrig, tenkende og open. Jeg var oppvokst på en liten øy med foreldre, søsken og besteforeldre. Mine besteforeldre var min barnehage. Spesielt min farfar. jeg diltet etter og fikk gjøre alt det gøye han gjorde(snekre, fiske, kjøre båt, stelle dyr, sitte i strandkanten og filosofere over livet). Farmor satt som regel inne og ordnet med et eller annet, og det interesserte meg ikke så veldig. Bare når vi skulle steike fiskekaker og late som vi hadde butikk i kjøkkenvinduet. Der kom både familie, katter og naboer å kjøpte!

Det hele raknet da jeg begynte på skolen, og forstod at verden ikke var et sted der alle hadde gode intensjoner. Det var altså ikke bare nabogutten som var en skikkelig idiot… Etterhvert som årene gikk, fikk jeg frigjordt meg fra de klamme forholdene jeg opplevde på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg flyttet hjemmefra som 15-åring. Og for første gang etter jeg begynte på skolen begynte bitene å falle på plass igjen.

Fortsatt var jeg ganske ødelagt av skoletiden. Jeg prøvde fortsatt å passe inn. Mine kritiske spørsmål satt ikke løst, men de begynte å komme til overflaten. Meningsfeller ble oppdaget, og sammen søkte vi etter kunnskap overalt. Dette er blitt nære venner jeg beskytter framfor alt.

Så langt tror jeg (med stor fare for å ta feil), at du henger med på min historie.

Her kommer det som, jeg antar i mitt lille sinn, får det til å skurre i dine ører. Jeg kaller meg en kristen. Jeg tilhører imidlertid ingen menighet, og jeg mener også at som kristen kan man ikke leve som religiøs. Religion er roten til alt vondt.

Hvem er det som har fått meg til å tie i offentlighet? Det er de som tråkker på mine verdier. Enten de tilhører kristendom, islam, skeptisisme, new age, ingenting eller hva som helst. Helt siden jeg begynte på skolen, har jeg bygget en mur inni meg, en mur med en dør der bare de som godtar meg får komme innenfor. Jeg er en av de du etterlyser som har gått fra troende til skeptiker. Etter en stund fant jeg ut at de to kunne la seg kombinere. Så jeg er kanskje i tillegg at jeg er en av de du ikke har hørt om som går inn i en tro med opne skeptiske øyne.

Jeg tror det finnes en spirituell verden, kun fordi jeg tror jeg merker den. Min barndom inneholdt ingenting spirituelt. Mine foreldre var dengang svært overbevist om at det tilhørte bare en spesiell type kristne overtroere med hjernen på snurr. Jeg begynte spesiellt å merke den da jeg arbeidet på en kirkegård. Følelser og andre ting jeg ikke skal kjede deg med, måtte til slutt bryte ned skepsisen jeg hadde til det. Jeg velger derimot å ikke forholde meg til det. Jeg tror at jeg består av en ånd, en sjel og en kropp. Jeg velger å leve mitt liv i trå med min egen samvittighet. Hva jeg, du eller andre bygger samvittigheten vår på, er til syvende og sist opp til oss selv å bedømme.

Med alt dette sagt, så står det noe usagt. Jeg har forundret meg på hvorfor skeptikere har behov for å sette seg selv i båsen skeptisisme. En bås med uskrevne regler om hva som er tillatt. En bås det faktisk følger fangenskap i. Noe dere forfekter at dere nedkjemper. For meg var det et stort tap av min kreative, lekende natur å ikke kunne ha lov til å være litt fabulerende og undrende til den fantastiske verden vi lever i. For den fantastisk, kompleks og vanvittig. Den har alt fra det flotte og ubegripelig vakre til det komplett idiotiske og rivruskende urettferdige. Vi har alle vår søken etter å forstå den. Jeg nekter å tro at alt om verden er pr. dags dato er ferdig utforsket og at vi har alle svar. Uten de fabulerende, vanvittige tullebukkene som mente at jorden ikke kunne være flat, hadde vi ikke hatt den kunnskapen vi har i dag. Jeg ser på meg selv som en mini-tullebukk som mener at det finnes mer enn bare materialistiske fakta. Om et par tusen år er det kanskje bevist eller motbevist. Hvem vet? Vitenskapen tror kun på det som er bevist. Vitenskapen har ennå bare bevis på det materialistiske. Min svoger som i aller høyeste grad er en skeptisk ateist er en av få som får høre min historie av den grunn at han godtar min søken og er fullstendig klar over at vitenskapen ikke har funnet et håndfast bevis på at det ikke eksisterer noe mer. Det er et felt det vanskelig lar seg gjøre å forske på. Men så lenge det klikker i min hjerne når jeg oppdager noe nytt jeg ikke visste, vil jeg følge min egen samvittighet og de fakta som blir lagt på mitt bord.

Kall meg gjerne en idiot. Det gjør meg ikke noe. Men i så fall må du tillate at jeg gjør det samme mot de som prøver å rive fra meg det jeg har ervervet meg. Å finne bevis sa du? Ja, gjerne det! Jeg sulter og tørster etter det som er sant. Men mobb meg ikke for at jeg ikke alltid godtar alle sannheter som blir fortalt meg, enten de kommer fra deg eller andre. Opplys meg men ikke mobb. En mobb vil møte motstand. En like stor motstand som jeg ville møtt hos deg om jeg ville prøve å frelse deg. Noe kanskje du ville opplevd som mobbing dersom vi var mange og du bare en. Nå er det slik at jeg føler meg som bare en. En stemme blandt så mange. En liten mus i et stort hav. En lykkelig mus som har funnet meg selv. Muligens idiotisk, men jeg liker meg selv.

Ha en fantastisk reise i din søken etter kunnskap. Like fantastisk som min er i dag. Du har komt et steg lenger enn meg siden du snakker åpent om det til alle. En dag er jeg nok blitt modig og sterk nok jeg også, og har lært meg å sortere hva som skal gå innpå meg. Jeg har valgt å skrive dette til deg fordi jeg tror du er en med gode intensjoner. Men til tider er jeg usikker på om du klarer å trekke linjen mellom kritikk og mobb. Mobbere har sløst vekk 10 år av mitt liv og søken etter kunnskap! Det er idiotisk det! Og strengt urettferdig.

Hilsen en skeptisk kristen Aud.

Til sist: takk for spennende og morsom lesning.

Takk for din historie, Aud, og takk for at du leser og liker bloggen min. Likevel føler jeg det er en del stråmenn og påstander på slutten som jeg tror det kan være sunt å se litt nærmere på. Jeg har derfor samlet noen kommentarer og tanker i en egen bloggpost som du og andre kan lese her.

Har du en tilsvarende historie om din vei fra overtro, religiøsitet, mystisisme, troen på alternativ behandling, «aliens», ut-av-kroppen-opplevelser, telepati eller annet, og til en mer skeptisk tilnærming til verden? Send den til meg!