I forbindelse med min bloggpost hvor jeg gjorde noen etiske refleksjoner rundt riktigheten av å dele kritisk informasjon om en dyr og sannsynligvis uvirksom behandlingsmetode med en dødssyk som ønsker å prøve, kom det noen reaksjoner fra alternativt hold. Alternativistene var selvsagt utelukkende negative til at jeg hadde kommentert hos denne kreftsyke kvinnen, og mente det var fullstendig uetisk.

Noen eksempler fra Facebookgruppen deres:

Lyskilden2

Det er to momenter å ta tak i her. Det ene handler om ordet «respekt». Hva betyr det å respektere noen? Er det å aldri motsi dem? Viser man en syk person respekt ved å betrakte dem som ikke lenger i stand til å vurdere informasjon kritisk og at de derfor må skjermes for alt som kan gå i mot deres synspunkter? Er ikke det det nøyaktig motsatte av respekt? Er det ikke usedvanlig respektløst å frata et individ retten til å tenke selv fordi de er syke?

Den første kommentaren fra Facebook sier på en måte det samme som meg, men likevel det helt motsatte. Hun sier i praksis at det alltid er feil å dele informasjon med andre mennesker, fordi hvis de er syke så er de fortsatt i like stor stand til å tenke og vurdere selv, men da må nødvendigvis det også gjelde friske mennesker. Hvis det er manglende respekt å dele informasjon med syke, så må det også være det med friske, ergo blir argumentet helt meningsløst. Tvert i mot er det slik at hvis man skal ta hennes argument på alvor, så blir det som jeg skrev i forrige avsnitt en naturlig konsekvens at man behandler en dødssyk på samme måte som en frisk, altså at man vil bidra til at de kan foreta informerte valg. Merkelig nok kommer hun likevel til den motsatte konklusjon.

Lyskilden1

Det er også en rar misforståelse at ved å gi noen informasjon så forsøker man å tvinge denne personen til noe eller frata dem retten til å velge selv. Min tilnærming var å overlevere den beste informasjon jeg kunne om det tema hun skrev om offentlig i sin bloggpost, informasjon basert på gode vitenskapelige kilder, og så ønske henne alt vel og friheten til å velge selv. Er det virkelig respektløst? Er det tvang? Er det arroganse? Jeg har vanskelig for å forstå det, og jeg håper at om jeg havner i samme situasjon vil folk tilnærme seg meg på samme vis.

Det andre momentet kan kanskje best illustreres med dette bildet:

Demotivation us Sometimes To Survive you need to step back 1

Jeg vil sammenligne forskjellen mellom holdningen til de alternative og holdningen min ved å bruke bildet med en suicidal person som står på kanten av et tak klar til å hoppe. Alternativistene vil si at det eneste riktige å gjøre er å støtte personen i sitt valg. Hvem er vel vi til å overprøve denne personens valg om å ta sitt eget liv? Hun er jo like frisk og oppegående som alle oss andre, så her må man bare vise full respekt og gi uforbeholden støtte.

-Hopp, roper de i all sin respekt og forståelse. -Hopp!

Selv ville jeg valgt å anta at denne suicidale personen var i en meget spesiell situasjon og at omstendighetene kanskje ikke fikk henne til å tenke helt klart. Jeg ville forsøke å forklare at det finnes alternativer, det finnes andre løsninger, det finnes en annen måte å se dette på, og så håpe at personen ville ta i mot informasjon og tenke seg om. Det mener jeg er respektfullt. Å tørre å dele perspektiver i håp om at personen vil velge annerledes.

Men kritiserer ikke vi skeptikere alternative behandlere som kontakter døddssyke for å dytte sine påståtte kurer på dem? Jo, i aller høyeste grad, men det er en vesensforskjell eller fire.

1) For det første virker ikke disse alternative behandlingsmetodene. Man kan mene hva man vil om dette personlig, men i en slik situasjon når noens liv og helse står på spill har man ingen rett til å spre helseinformasjon som kun er basert på subjektivitet. Skal man dele informasjon må man være ydmyk nok til å innse at man kan ta feil, og at informasjonen må være rotfestet i solid vitenskap. Hva man selv tror skal ikke være en risiko for et sykt menneske.

2) Det andre poenget er at jeg ikke har oppsøkt denne kreftsyke kvinnen. Jeg har ikke mailet henne, ringt henne eller tatt kontakt på noe vis hun ikke selv har åpnet opp for. Men når hun skriver en offentlig blogg med åpent kommentarfelt må man anta at hun også inviterer til innspill. Det gjorde hun åpenbart ikke ettersom mine kommentarer ble slettet, og dermed tar ikke jeg videre kontakt.

3) Det er også slik at jeg ikke har noen personlig vinning i en anbefaling om å frastå fra å bruke flere hundre tusen kroner på å oppsøke Burzynski i USA. Alternative behandlere som forsøker å pushe sin behandling på dødssyke har som regel en personlig vinning i det. Det koster penger, eller de kan oppnå berømmelse eller status. De har noe å tjene på å påvirke den syke i en eller annen retning. Det har ikke jeg.

4) Jeg påfører ikke skyld. Folk som anbefaler alternativ behandling vil svært ofte påføre den syke personen skyldfølelse fordi de gir inntrykk av at det de anbefaler kan redde liv. Hvis den syke ikke vil lytte, vel, så er de selv skyld i at de dør. Kuren er jo så enkel! Hvis de bare lytter og velger healing, vitamin C, B17 eller hva det nå måtte være, så kan de bli kurert! Når man da får slike råd fra femten ulike hold, med helt motstridende behandlingsmetoder og sykdomshypoteser, så er det en belastning på den syke. Det er ikke bra.

Så jeg tror jeg handlet rett, men respekterer hennes valg slik at jeg ikke dytter mine meninger og min informasjon på henne i det øyeblikk hun gir uttrykk for at dette ikke er noe hun vil lytte til. Hadde jeg stått henne nær hadde jeg kanskje vært i en posisjon hvor jeg kunne vært mer «pågående» i å forklare henne de faktiske forhold, men det kan jeg ikke som en fremmed. Det mener jeg er å vise respekt for den dødssykes intellekt og rett til informerte valg.