Elefantungen Lola – og noen tanker omkring dyr og sorg

Da elefantbabyen Lola ble født i Hellabrunn dyrehage i München for tre måneder siden, var det stor glede hos de ansatte og publikum. Det lille sjarmtrollet var et populært skue:

Men Lola ble dessverre fort syk med lungebetennelse og magebetennelse, og etter å ha blitt undersøkt av en rekke spesialister ble konstatert en hjertefeil. Lola måtte opereres snarest for å ha mulighet til å overleve. Den unike operasjonen ble gjennomført for noen dager siden, men dessverre døde Lola på operasjonsbordet av en massiv blodpropp i lungene den 21. januar.

Dagbladet forteller videre:

Etter at Lola ble konstatert død ble hun brakt tilbake igjen til flokken i dyrehagen. Her ble hun møtt av de andre elefantene som sørget åpenlyst.

Bildet av seansen ble tatt av dyrehagen, og viser at en elefant i flokken tar farvel med babyen ved å klappe den døde kroppen.

Dette bildet, av den sørgende elefantflokken, går nå verden rundt og er blitt et symbol på elefantenes samhold og empati.

Forskning viser at elefanten er et dyr som ofte knytter seg til andre dyr i flokken. Det skal heller ikke være uvanlig at elefanter holder vakt over sine døde unger i flere dager, gjerne stående over ungen med slapp snabel og bøyd hode.

Her er en video fra den rørende seansen:

Men er dette virkelig elefantenes måte å vise sorg og å ta farvel på? Jeg er skeptisk. I fjor blogget jeg om den kinesiske brunbjørnen som rømte fra buret sitt og klemte sin unge til døde for å redde det fra et liv i fangenskap og tortur. Og som i den historien mener jeg også her at vi antropomorfiserer dyrene det gjelder. Vi tillegger dem menneskelige egenskaper de ikke har, og tolker oppførselen inn i en menneskelig, psykologisk kontekst.

Jeg synes bildene av elefantene som «sørger» over den døde elefantungen like rørende og fint som hvem som helst andre, men likevel så skjønner jeg at dette neppe er hverken sorg eller et farvel fra elefantmoren. Det er nemlig ikke så rart om evolusjon ville forme nettopp en slik oppførsel hos dyr som elefanter. Husk at disse dyrene har få naturlige fiender. De har ofte lite å tape på å stå synlig på samme sted over lengre tid, i motsetning til mange mindre dyrearter som ville forlatt sitt døde avkom umiddelbart fordi risikoen ved å bli værende er for stor. Samtidig så har de investert alt i genene til avkommet sitt, gener de er «ønsker» at føres videre til nye generasjoner. Jeg skriver «ønsker» i hermetegn fordi dette selvsagt ikke er noe bevisst ønske, men den naturlige drivkraft som gjør at det i det hele tatt finnes liv på denne planeten.

Hvis avkommet blir liggende livløst er det ikke vanskelig å se at det kan være en fordel å gi det en sjanse. Kanskje det bare er sykt? Kanskje det har besvimt? Har det sovnet? Hvis en elefant forlot ungen straks det ble liggende urørlig, og på den måten kanskje forlot en liten elefant som ville kviknet til igjen kort tid senere, så er det en definitiv ulempe sett fra genenes side. Jo lenger man venter, jo bedre er det, opp til et punkt hvor det begynner å bli uheldig å vente lenger, fordi ungen åpenbart er død og elefantmoren burde bruke ressursene sine på annet vis. Så det er en balanse mellom å våke over den døde ungen for lenge, og å komme seg videre i livet, skaffe seg mat og heller få nytt avkom som kan videreføre genene.

Hvor lenge elefanten venter vil da variere fra dyr til dyr. Det er en del av variasjonen i genmaterialet. De dyrene som ventet for lenge ble kanskje skadelidende selv, noe som førte til at deres gener ikke ble videreført i samme grad som de som ventet litt kortere ved det livløse barnet. Men de som ventet for kort forlot og mistet kanskje sitt avkom helt unødvendig. En balansegang om å være eller ikke være.

Jeg tror altså at å bli værende ved sitt livløse barn og «stryke» det med snabelen er en rent evolusjonært formet reaksjon som har vist seg å være til det beste for genene. Det er ingen grunn til å tro at elefanten føler «menneskelig sorg» over sitt døde avkom, og denne strykingen med snabelen er nok en naturlig måte å forsøke å se om det er liv i barnet og kanskje vekke det, heller enn noen form for kos eller å ta farvel.

På den annen side kan man kanskje si at sorg ville være en hensiktsmessig negativ følelse som evolusjon har gitt dyr, også mer mentalt primitive dyr, fordi det skaper et driv til å hjelpe andre i familien eller flokken fra å dø. Uten sorg ville dyrene kanskje ikke ha noen grunn til å bry seg om de andres ve og vel, og i flokkdyr ville det være negativt for det enkelte individ fordi de er avhengige av flokken rundt seg. En ubehagelig følelse vil man forsøke å unngå, det er derfor vi karakteriserer følelsen som nettopp ubehagelig, og det gir dyrene et insentiv til å beskytte de andre, for å slippe å føle sorg selv.

Så kanskje elefantene følte sorg ovenfor Lola likevel? Kanskje det er for enkelt å si at de ikke hadde noen form for negative følelsesmessige reaksjoner ovenfor den døde elefantungen? Men kan denne sorgen sammenlignes med menneskets sorg? Neppe. Jeg vil tro at det i så fall «bare» er en ubehagelig følelse. Men uten den menneskelige hjernes evne til å reflektere over egen eksistens og projisere seg inn i fremtid hvor man kan se for seg et liv uten den man har mistet og alt savn det vil medføre, kan neppe denne sorgfølelesen ha de samme dimensjoner som menneskelig sorg. Vår sorg har sitt utspring i samme sorg som andre dyr, men da vår hjerne plutselig begynte å vokse i eksplosiv fart for noen millioner år siden, noe som ga oss selvbevissthet, empati og språk, fikk vi nok også den bieffekt at følelser som sorg fikk nye dimensjoner av smerte og tilhørende reaksjoner.

Vi liker å tillegge dyr menneskelige følelser, men jeg tror sjelden det er korrekt. De fleste «emosjonelle reaksjoner» hos dyr kan forklares med naturlige overlevelsesmekanismer. Men vi er ikke løsrevet fra resten av dyreriket vi mennesker heller, så det samme gjelder i stor grad oss selv. Veldig mye av det vi føler og gjør, som vi tillegger veldig mye intellektuelle refleksjoner rundt, kan mer ofte enn vi kanskje liker forklares gjennom ganske primitive, naturlige reaksjoner som er formet gjennom en evolusjonær prosess for å sikre våre geners videreføring.

Alt dette er likevel spekulasjoner fra min side. Jeg vet ikke. Vi vet ikke. Men jeg tror det er nyttige refleksjoner å gjøre seg, og det er helt sikkert noen av mine lesere som kan si mer om dette med større faglig tynge enn meg – og ikke minst fortelle meg hvor jeg tar feil. Jeg vil gjerne høre hva du tenker omkring Lola-seansen og dyrs følelser og bevissthet. Fyr løs i kommentarfeltet!


Oppdatering 26.01.2011:
Kommentatoren Leisha Camden har overbevist meg om at denne bloggposten ble skrevet litt for hastig og at det kanskje er mer ved elefantenes «sorgreaksjon» og kognitive evner enn jeg opprinnelig trodde. Les hennes kommentar her (eller scroll deg ned til Leishas kommentar som starter med «Ja, det heter elefantkalv…«).

  • Jeg er enig med deg. I 1999, kjøpte jeg en ny hund som levde side om side med hunden jeg allerede hadde. Dette for å slippe tomrommet som jeg visste ville bli i den perioden fra min gamle hund døde og fram til jeg fikk kjøpt en ny. Håpet var også at gamlemor skulle oppdra valpen på hundevis.

    Stort sett virket det som at den gamle fant den nyankomne særdeles irriterende men jeg lot henne løse konflikten slik jeg visste den blir løst i en hundeflokk. Det var også veldig søtt å se valpen sakte men sikkert krype mot soveplassen der den gamle lå, etter at sistnevnte hadde sovnet, for å ligge og sove, noe som aldri ville blitt godtatt av den gamle om hun fortsatt var våken.

    Litt over et år senere måtte den eldre hunde avlives. I de påfølgende dagene gikk den yngre hunden rundt og lette etter den gamle. Hun spiste ikke, var urolig, og pistret mye. Flere fortalte meg at hun sørget og savnet, og jeg var på nippet til å tro det selv, helt til dyrlegen påpekte at en hund ikke har begrep om tid.

    «Det hun kjenner er lukten av en annen hund, som hun kjenner igjen, men ikke klarer å finne. Etter hvert som lukten blir svakere, og etter hvert borte, vil hun aldri mer huske den gamle hunden igjen,» var hans kommentar. Og han fikk rett.

  • Mesoderm

    Jeg tror det er vanskelig for oss å bedømme andre dyrs emosjoner på en nøktern måte, siden deres signaler (f.eks. via dufter/feromoner, kroppsholdning, lyder) ikke nødvendigvis er åpenbare for oss (hvordan koordineres f.eks. retningsendringer i en fiskestim eller fugleflokk?). Vi kan av og til ha nok problemer med å forstå følelseslivet til personer av vår egen art, selv de vi kjenner godt (…kona mi forstår meg ikke!…) Jeg er rimelig sikker på at de fleste pattedyr har et emosjonelt liv, men det ligner ikke nødvendvis på menneskets. Selv har jeg hund, katt og høns, og det er helt ulike relasjoner mellom de fire artene. Jeg synes det vikrer som om alle setter sin egen art i senter for tilværelsen. ;)

  • Kjell

    Men hvis hunden kjenner igjen den andre hunden på lukta – hvordan kan du da si at den ikke husker den andre hunden? Dyrlegen motsier seg selv.

  • Tor Øines

    Det vil jeg ikke si. Han sier at når lukten er borte, vil hunden aldri mer huske den gamle hunden. Han sier altså at hunden husker den gamle nå, men at denne assosiasjonen vil forsvinne med lukten.

  • Mari

    Det er ingen grunn til å anta at dyr ikke føler sorg, den forstand at de knytter bånd og at de føler stress når den de har knyttet bånd til forsvinner. Ut fa hvordan naturen fungerer, er det bare logisk at dette stresset vil være ekstra sterkt hos en ammende mor, på grunn av de hormonene hun er utsatt for. Sorg i den forstand at man ikke får tilfredsstilt behovet man har for noe, er det helt rimelig å anta at dyr føler. Det er også rimelig å anta at det er vondt for dem.
    Det det derimot er urimelig å anta,  er at dyr føler en sentimental sorg. Elefantmoren gråter ikke seks år senere når hun ser se andre elefantbarna med de små elefantsekkene sine gå til elefantskolen, og tenker på hvordan hennes egen lille gullegutt skulle vært en av dem, og hvor sterk og flink han skulle vært. Vi må anta at dyrs sorg er av en annen karakter og av mye kortere varighet. Om det fortsatt kan kalles sorg, blir et definisjonsspørsmål. 

    Men det er ikke så viktig. Det du tar opp med at folk projiserer menneskelige følelser over på dyr er fortsatt et problem. Ikke fordi det er teit, selv om det er det også, men fordi det potensielt truer dyrevelferd på samme måte som det å betrakte dyr på en ren, instrumentell måte gjør det. (Ikke like mye, altså, det mener jeg ikke, men det viser samme type ignoranse med motsatt fortegn.)
    Når mennesker skal holde seg med dyr, enten det er kjæledyr eller husdyr, er det viktig at vi vet så mye som mulig om dyrenes naturlige adferd og tilrettelegger best mulig for at de skal kunne utfolde denne. Å tillegge dyr menneskelige følelser er omtrent som når et lite barn henter sin egen mamma til et annet barn som gråter istedenfor mammaen (eller pappaen, da) til det gråtende barnet: Det er et primitivt utviklingsnivå. Som barn forøvrig vokser av seg veldig tidlig. En sann dyrevenn er ikke en som syns synd på elgen fordi den må være ute om vinteren og bygger et oppvarmet elgehus. 

  • Det kan synes som om denne forskningen og enkelthistorien danner mye av grunnlaget for ideen om elefanters sorg og fellesskap:

    http://www.telegraph.co.uk/news/1526287/Elephants-show-compassion-in-face-of-death.html

    Spørsmålet er om de andre elefantenes reaksjon på Eleanors død var noe mer enn nysgjerrighet og en evolusjonært fornuftig reaksjon på å sjekke om et dyr i flokken må «vekkes» eller forlates, eller om det på noen som helst måte kan sammenlignes med menneskelig omsorg og sorg.

    Det interessante er vel at Eleanor hadde en kalv (heter det elefant-kalv?), og at denne også døde fordi ingen av de andre ammende mødrene ville la denne få melk fra dem. Så her ser vi at en eventuell omsorg i beste fall er strengt egoistisk da den ikke strekker seg lenger enn til det som kan være en fordel for dem selv, slik jeg tolker det. På den annen sine kan man lett argumentere for at det samme gjelder menneskers altruisme om man bare graver dypt nok i handlingenes bakgrunn og effekt.

  • Ja, det heter elefantkalv. Ku, kalv og okse. Dette spørsmålet tyder på
    at du ikke har satt deg noe særlig inn i elefantenes liv og levnet. :-) Når det
    gjelder deres følelsesliv, og tilsvarende for dyr generelt, anbefaler jeg å
    lese boka «When Elephants Weep». Jeg er veldig skeptisk til å
    avskrive alle dyrs tilsynelatende følelser som antropomorfisering – sistnevnte
    er jeg også veldig skeptisk til, det er farlig, men vi er tross alt ikke mer
    enn dyr selv. Vi antas å være ekstremt intelligente dyr, men jeg må si at det
    er en meget begrenset intelligens. Det er ikke mange andre arter som aktivt går
    inn for å totaldestruere sitt eget habitat, for eksempel. Jeg tror at den
    sterke motviljen mot å akseptere at andre arter kan ha følelser som er tilnærmelsesvis
    like sterke som våre, og trangen til å avskrive alt som kan ligne på
    følelsesuttrykk som rene instinkter, er en forsvarsmekanisme. Hvis de følte
    like sterkt som vi gjør, så kunne vi aldri behandlet dem så fullstendig
    grønnjævlig som vi gjør nå … og som det er mest komfortabelt for oss å
    fortsette å gjøre.

     

    Men altså. Dyr finnes på mange slags utviklingstrinn, noen er selvsagt
    langt mer primitive enn andre og har følelsesregister deretter. Men elefanter
    er blant de mest avanserte dyrene som finnes. De er muligens ikke langt unna
    oss. Forskning på elefanthjernen i senere år viser at den er
    «strukturert» på samme måte som vår. Det finnes endeløse historier om
    det som ser ut til å være sorgreaksjoner hos disse dyrene – ikke bare om at de
    står over artsfrender som muligens kan kvikne til, men de vender også tilbake
    til levningene, til og med mange år seinere, og reagerer helt annerledes på
    elefantbein enn på andre bein. Den eneste andre arten de behandler på samme
    måte som sin egen er … oss. I ekstreme situasjoner dreper de oss, men de
    behandler menneskelik med respekt, på samme måte som de behandler sine egne
    døde. Pussig.

     

    En ting som mange ikke er klar over når det gjelder elefanter er måten
    de kommuniserer på. Når man ser denne videoen ser det ut som om de bare står og
    glor, og tar litt på den døde ungen. Men det er bare det vi kan oppfatte. Jeg
    lover at de kommuniserte intenst med hverandre hele denne tiden, det var masse
    lyd hele tiden. Denne lyden er bare så lavfrekvent at våre ører ikke kan
    oppfatte den. Det var et stort gjennombrudd for elefantforskningen da dette ble
    oppdaget, så sent som annen halvdel av 80-tallet. Å si at elefanter ikke kan
    føle ditt eller datt er egentlig temmelig fjernt med tanke på hvor lite vi
    fortsatt vet om disse dyrene.

     

    At datteren til Eleanor døde mener jeg du feiltolker – ”en eventuell omsorg i beste fall er strengt egoistisk da den
    ikke strekker seg lenger enn til det som kan være en fordel for dem selv”.
    Det trenger absolutt ikke handle om det. Hvis jeg hadde et barn, og det var
    mangel på mat, slik at alle barn risikerte å sulte i hjel, så ville jeg helt
    sikkert – uansett hvor mye det måtte skjære meg i hjertet – gi den maten jeg
    måtte ha til mitt eget barn, selv om det betydde at naboens barn måtte dø. Er
    jeg bare egoistisk da? Nei. Jeg ville bare gjøre det naturen har skapt meg til.
    Slik er alle arter. En elefantku som ammer sin egen kalv har rett og slett ikke
    – i vill tilstand – melk til én til. Samme hvor mye hun måtte ønske å hjelpe en
    som har blitt morløs, så ville hun risikere sin egen unges liv ved å gjøre det.
    Da kan hun ikke det, det skjønner jo alle. Arten er ærlig talt ikke særlig
    relevant i denne sammenhengen. En menneskekvinne ville gjort det samme. Når en
    elefant får tvillinger klarer hun som regel bare å ta seg av den ene – det er
    ikke nok melk til to, slik er realitetene, hun får ikke gjort noe med det. I de
    tilfellene hvor begge tvillingene klarer seg ser man at det er i store flokker
    hvor det er mange kuer med diekalv, slik at byrdene kan deles og flere andre
    kuer kan gi hver av tvillingene bare litt, i tillegg til det de får av moren.
    Da kan begge klare seg. Men det er ekstremt krevende. Husk at en elefantunge
    normalt ammes i fire år. Det er et stort prosjekt.

     

    Hvis du observerte elefanter i fangenskap så
    ville du se at i flokker med flere diende kalver ammer kuene ikke så sjelden
    hverandres unger. Selv om det overhodet ikke er noe slektskap mellom dem. I
    fangenskap har de tilgang til all den maten de trenger, og dessuten en optimal
    diett, slik at melkeproduksjonen også er på topp. Da dier ungene like gjerne
    den de tilfeldigvis er nærmest når sulten kommer over dem, om det er mor eller
    tante. Og kuene ammer villig vekk det som måtte melde seg av sultne småttinger.
    Så det er ikke nødvendigvis manglende altruisme som hindrer dem, men livets
    brutale realiteter. Jeg har ikke noe imot naboens barn på noen som helst slags
    måte, og jeg så gjerne at alle verdens barn var mette og glade, men må jeg
    velge så ofrer jeg jo hva som helst for mitt eget barn. Jeg synes det er feil å
    kalle det egoisme. Det er bare det evolusjonen har produsert. Er dét egoisme, så mister ordet nærmest all betydning.

     

    ” dette neppe er hverken sorg eller et farvel
    fra elefantmoren. Det er nemlig ikke så rart om evolusjon ville forme nettopp
    en slik oppførsel hos dyr som elefanter.” Kan man ikke si det samme om
    mennesker? Åh, vi har så stor vidunderlig hjerne, vi er så spesielle. Men
    kjempehjernen vår er også formet av evolusjonen. Alt vi gjør bunner da også i evolusjonært
    formede reaksjoner som har vist seg å være til det beste for genene. Jeg tror
    det er en feilslutning å tro at noe av det vi gjør er så fritt og fint og
    smart.

     

    Et siste poeng angående at det ikke er
    hensiktsmessig å forlate en livløs unge for fort, i tilfelle den kvikner til
    igjen (noen elefanter bærer til slutt rundt på de halvråtne likene av ungene
    sine, de sliter med å gå videre i livet) – en elefant kan absolutt ha noe å
    tape på å bli stående stille lenge, den trenger veldig mye mat, det er et stort
    prosjekt å skaffe nok næring. Mat må dessuten skaffes til alle i flokken.
    Elefanter har dessuten store sperrer på å forlate flokkmedlemmer. De er helt ekstremt
    sosiale dyr. Visste du at hvis du reiser til ”elefantområder” i India eller
    Afrika ville du ikke ha store problemer med å finne en elefant som er åtte år
    gammel og som aldri noensinne har vært lenger enn fem meter fra sin mor? :-)

  • Veldig godt innlegg, og veldig riktig det du sier om hvorfor antropomorfisering er farlig. Må bare si noen få ord *host* om dyr og sentimental sorg. Eksemplet ditt var jo veldig «menneskelig». :-) Elefantmor sørger ikke over å gå glipp over første skoledag seks år etter ungens død … men skulle hun komme over ungens beinrester seks år senere, så blir det vanskeligere å argumentere mot sentimental sorg hos dyr. Jeg tviler også på at dette er noe som forekommer i nevneverdig grad hos andre arter. Men jeg tror nok jeg må gjøre et unntak for elefantene.

  • Mye interessant her, og etter å ha lest litt på Wikipedia om elefantens kognitive evner må jeg si at jeg nok har undervurdert dette dyret.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Elephant_cognition

    Jeg var rett og slett ikke klar over at det ble ansett for å ha en så velutviklet hjerne på linje med de store apene og delfiner, så her må jeg bare innrømme å langt på vei ha tatt feil. Jeg mener at betraktningene mine likevel er relevante fordi man både bør utvise en slik kritisk tenking når man møtes medias sjarmerende dyrehistorier, og jeg vil påstå at for de aller fleste dyrearter er mine vurderinger korrekte, men elefanten og denne historien om Lola og også Eleanor har nok mer ved seg enn jeg trodde.

    Noen betraktninger likevel. Hvor langt på vei har mennesker og elefanter hatt en parallell utvikling av hjernen? Er de kognitive evnene en rent lineær utvikling, eller finnes noen utviklingsmessige og funksjonelle «platåer» man må opp på for å besitte ulike evner. Hvis mennesker har gjennomgått en unik eksplosjonsartet utvikling av bl.a. de frontale pannelapper, som gir unike evner til å føle bl.a. empati, så er dette i stor grad en enten/eller-situasjon. Enten har man det, eller så har man det ikke. Spørsmålet er jo om blant annet elefanter har kommet over dette nivået og dermed «har det», eller ei. Forskere strides, i følge Wikipedia, fortsatt om i hvor stor grad elefanter har følelser.

    (Og joda, jeg ante det het kalv, men alt jeg leste var på engelsk og da jeg skrev setningen orket jeg ikke sjekke om man på norsk kunne bruke «kalv» selv om det på engelsk het «calf».)

    Jeg tror at den sterke motviljen mot å akseptere at andre arter kan ha følelser som er tilnærmelsesvis like sterke som våre, og trangen til å avskrive alt som kan ligne på
    følelsesuttrykk som rene instinkter, er en forsvarsmekanisme. Hvis de følte like sterkt som vi gjør, så kunne vi aldri behandlet dem så fullstendig grønnjævlig som vi gjør nå … og som det er mest komfortabelt for oss å fortsette å gjøre.

    Både ja og nei. Jeg er helt enig i at dette er et stort dilemma, og skulle vi oppdage at dyr har en høyere grad av bevissthet enn det vi i dag antar, så vil vi få et enormt etisk problem ja. Men nettopp det at vi faktisk kan anse det som et etisk problem viser igjen at vi er i en helt annen kognitiv liga enn andre arter er..?

    Likevel er dette hypotetisk, og det er ikke årsaken til at jeg stiller meg skeptisk til at dyr har noe i nærheten av den selvbevissthet vi mennesker har. Det er mer basert på hjerneforskning og vår forståelse av den menneskelige hjerne. De deler av hjernen som bare mennesker har er også de delene som gjør oss til mennesker med den grad av selvbevissthet og følelsesliv som vi har. Derfor mener jeg det er en vesensforskjell mellom oss og andre arter. Men misforstå ikke: Jeg bruker ikke det som argument til å rangere f.eks. egenverdi. Vi er alle dyr som lever i fellesskap på denne planeten. Men jeg mener likevel vi har noe som ikke andre dyr har.

    Selv om jeg ser det er mange overbevisende historier om elefantenes imponerende sosiale oppførsel, har jeg en skeptisk ryggmargsrefleks til slike historier. De virker overbevisende, og jeg føler ikke egentlig for å avfeie dem, men likevel vil jeg alltid stille meg spørsmålet om det også er eksempler på enda mer antropomorfisering. Hvordan vet vi at ikke obervatørene la sine egne ønsker, ideer og følelser i tolkningen av slike observerte hendelser?

    Du har også rett hva gleder amming og begrenset mengde melk, så det forklarer den saken godt.

    Kort sagt burde jeg ikke blogge like etter at jeg har stått opp ettersom mine kognitive evner åpenbart ikke er på sin høyde da…

  • Anonym

    En liten, men litt viktig detalj: «Saying Goodbye» står faktisk i anførselstegn i videoens tittel. Så de var nok enige med deg allerede i utgangspunktet. :-)

  • Se her, alle alternativ-folk. Gunnar har absolutt ingen problemer med å innrømme at han kan ha tatt feil, at han reflekterer over motargumenter og at han ser at han burde satt seg mer inn i ting.

    Når viste dere en slik ydmykhet sist?

  • Tuva

    Sidenote til denne historien: da jeg vra yngre hadde jeg to marsvin. Da den ene døde slutten den andre å lage lyd i over ett år, verken koselyder eller maselyder. I tillegg nappa ho av seg all pelsen. Jeg må innrømme at jeg fortsatt tror det var sorg som førte til oppførselen. I det store og hele tror jeg vi mennesker tillegger dyr mye mer følelser enn de har, men likevel blir jeg ufattelig rørt av store, triste elefanter og sørgende pingviner.

  • Anonym

    Sorg er en egoistisk reaksjon. Som menneske sørger du over tapet av noe som er til gunst for deg selv, dvs.  du mister en fordel i livet ditt. Enkelte mennesker kan sørge like mye over tapte gjenstander som over tapte medmennesker. Sorg er i bunn og grunn vonde følelser over tapet av noe som gir oss en styrke, noe som gir oss større motstandskraft i samfunnet. M.a.o. tapet av noe som gir oss bedre overlevelsessjanse rent evolusjonært. Ved å løfte sorgen opp til noe unikt menneskelig går vi samtidig i fella med å skille mellom mennesker og dyrs emosjoner. Vel er våre emosjoner høyere utviklet, men det betyr ikke at dyr kan ha de samme emosjonene, dog med mindre innsikt i dem. Jeg tror heller vi skal trekke sorgen ned blant de litt enklere basalreaksjonene fremfor å kalle den noe unikt menneskelig. 

  • Må bare si

  • Må bare si TAKK til Leisha! Jeg får tilbake troen på menneskene når jeg leser dine motargumenter som _samtidig_ er komplett blottet for personangrep! Dette er noe annet enn Dagbladets kommentarfelter, kan man si.. :p Kudos! :))

  • Jeg vil gjerne legge til en mulig årsak til at elefantmoren holdt seg ved ungen og “kjærtegnet” den med snabelen.
    Pattedyr generelt, kjenner hverandre ved lukt, men de kjenner veldig godt (av erfaring) lukten av dødt dyr også . Det er da logisk at når denne lukta blir mer intens og “overdøver” den andre dette gir elefantmoren andre assosiasjoner og dermed forlater kadaveret.

  • Synne

    Bra skrevet.

    Jeg leser for tiden The Culture Clash av Jean Donaldson, som handler om hvordan folk projiserer menneskelige følelser over på hunden sin, og hvorfor dette er negativt når man skal oppdra og trene hunden sin. Hunder er ikke slik de har blitt fremstilt av Walt Disney eller i Lassie, selv om vi mennesker gjerne skulle ønske det ;-)

  • I

    Det er nok heller vi mennesker som prøver å TA VEKK andre dyrs følelsesliv slik at vi kan utnytte dem. Mennesker er også dyr, vi er ikke unike verken i følelser eller intelligens.

  • Kjell

    Det var iallefall ikke tvil om at min hund kjente meg igjen etter over et års fravær – spørsmålet blir jo da hvor lenge hunden klarer å assosiere lukt med individ, noe som i prinsippet kan kalles en hukommelse. Mennesker glemmer jo også ting etterhvert. Videre tviler jeg på at nevropsykologien hos dyr er godt nok forsket på til at noen kan uttale seg om dette: her tror jeg dyrlegen rett og slett sier det som trengs for å få «pårørende» til å betale regningen og komme seg ut. Hunder er tross alt ikke _veldig_ fjerne slektninger relativt til mange andre arter. 

  • Even

    Nuvel, vi er vel unike hva angår intelligens. Og vi er med det også (sannsynligvis) unike i vår evne til refleksjon over følelser. Vi er derimot ikke unike i å ha intelligens. Enhver livsform med nervesystem har jo en viss form for intelligens. Og som det har blitt poengtert har svært mange dyrearter følelser. Det er graderingen som er poenget.

  • Takk for det, det er hyggelig å høre. Slik jeg ser det er saken den at hvis man har argumenter, trenger man ikke personangrep. ;-)

  • Tor Øines

    Jeg kjenner ikke spesielt godt til hukommelseskapasiteten til forskjellige dyr, hunder inkludert. Jeg kommenterte bare at dyrlegen ikke nødvendigvis motsa seg selv, slik du hevdet :)

  • Visste du at Elefantmødre som mister ungene sine faktisk graver en grav for ungene sine og gjerne blir ved graven i flere dager? :) Dette er altså ikke fordi ungen kan være i live fortsatt, men man kan vel ikke fastslå at det er sorg. Men mye tyder faktisk på at elefanter blir direkte glade i hverandre og føler sorg for enkelte individers bortgang. Enkelte studier har også vist at barnegravene blir besøkt igjen omtrent hvert år. Noe som jo er veldig spesielt.

    Og en veldig interessant, men hittil lite utforsket, hendelse blandt elefanter er at de med jevne mellomrom besøker såkalte dyrekirkegårder hvor de overser alt annet enn knokler fra sin egen art. (Ja, dette var en liten digresjon.)

    Studier av elefanter tyder på at elefantene er det dyret som ligger nest etter mennesket når det gjelder følelser. Elefanter som lever i fangenskap viser noe av det samme ovenfor menneskene sine.
    Det er mulig at min årelange fascinasjon av nettopp elefanter med tiden har ført til at jeg gjør dem mer menneskelige enn de egentlig er, men utrolige dyr er de :)

  • Pingback: Ting jeg har endret mening om | unfiltered perception()

  • lena_68

    Jeg setter normalt pris på bloggen din, har ikke lest den så lenge, men jeg synes du har mange gode poenger og setter lys på viktige saker. Men her synes jeg ærlig talt at du synser vel mye.

  • Har du lest kommentarene og min egen korreksjon?