Elefantungen Lola – og noen tanker omkring dyr og sorg

Da elefantbabyen Lola ble født i Hellabrunn dyrehage i München for tre måneder siden, var det stor glede hos de ansatte og publikum. Det lille sjarmtrollet var et populært skue:

Men Lola ble dessverre fort syk med lungebetennelse og magebetennelse, og etter å ha blitt undersøkt av en rekke spesialister ble konstatert en hjertefeil. Lola måtte opereres snarest for å ha mulighet til å overleve. Den unike operasjonen ble gjennomført for noen dager siden, men dessverre døde Lola på operasjonsbordet av en massiv blodpropp i lungene den 21. januar.

Dagbladet forteller videre:

Etter at Lola ble konstatert død ble hun brakt tilbake igjen til flokken i dyrehagen. Her ble hun møtt av de andre elefantene som sørget åpenlyst.

Bildet av seansen ble tatt av dyrehagen, og viser at en elefant i flokken tar farvel med babyen ved å klappe den døde kroppen.

Dette bildet, av den sørgende elefantflokken, går nå verden rundt og er blitt et symbol på elefantenes samhold og empati.

Forskning viser at elefanten er et dyr som ofte knytter seg til andre dyr i flokken. Det skal heller ikke være uvanlig at elefanter holder vakt over sine døde unger i flere dager, gjerne stående over ungen med slapp snabel og bøyd hode.

Her er en video fra den rørende seansen:

Men er dette virkelig elefantenes måte å vise sorg og å ta farvel på? Jeg er skeptisk. I fjor blogget jeg om den kinesiske brunbjørnen som rømte fra buret sitt og klemte sin unge til døde for å redde det fra et liv i fangenskap og tortur. Og som i den historien mener jeg også her at vi antropomorfiserer dyrene det gjelder. Vi tillegger dem menneskelige egenskaper de ikke har, og tolker oppførselen inn i en menneskelig, psykologisk kontekst.

Jeg synes bildene av elefantene som «sørger» over den døde elefantungen like rørende og fint som hvem som helst andre, men likevel så skjønner jeg at dette neppe er hverken sorg eller et farvel fra elefantmoren. Det er nemlig ikke så rart om evolusjon ville forme nettopp en slik oppførsel hos dyr som elefanter. Husk at disse dyrene har få naturlige fiender. De har ofte lite å tape på å stå synlig på samme sted over lengre tid, i motsetning til mange mindre dyrearter som ville forlatt sitt døde avkom umiddelbart fordi risikoen ved å bli værende er for stor. Samtidig så har de investert alt i genene til avkommet sitt, gener de er «ønsker» at føres videre til nye generasjoner. Jeg skriver «ønsker» i hermetegn fordi dette selvsagt ikke er noe bevisst ønske, men den naturlige drivkraft som gjør at det i det hele tatt finnes liv på denne planeten.

Hvis avkommet blir liggende livløst er det ikke vanskelig å se at det kan være en fordel å gi det en sjanse. Kanskje det bare er sykt? Kanskje det har besvimt? Har det sovnet? Hvis en elefant forlot ungen straks det ble liggende urørlig, og på den måten kanskje forlot en liten elefant som ville kviknet til igjen kort tid senere, så er det en definitiv ulempe sett fra genenes side. Jo lenger man venter, jo bedre er det, opp til et punkt hvor det begynner å bli uheldig å vente lenger, fordi ungen åpenbart er død og elefantmoren burde bruke ressursene sine på annet vis. Så det er en balanse mellom å våke over den døde ungen for lenge, og å komme seg videre i livet, skaffe seg mat og heller få nytt avkom som kan videreføre genene.

Hvor lenge elefanten venter vil da variere fra dyr til dyr. Det er en del av variasjonen i genmaterialet. De dyrene som ventet for lenge ble kanskje skadelidende selv, noe som førte til at deres gener ikke ble videreført i samme grad som de som ventet litt kortere ved det livløse barnet. Men de som ventet for kort forlot og mistet kanskje sitt avkom helt unødvendig. En balansegang om å være eller ikke være.

Jeg tror altså at å bli værende ved sitt livløse barn og «stryke» det med snabelen er en rent evolusjonært formet reaksjon som har vist seg å være til det beste for genene. Det er ingen grunn til å tro at elefanten føler «menneskelig sorg» over sitt døde avkom, og denne strykingen med snabelen er nok en naturlig måte å forsøke å se om det er liv i barnet og kanskje vekke det, heller enn noen form for kos eller å ta farvel.

På den annen side kan man kanskje si at sorg ville være en hensiktsmessig negativ følelse som evolusjon har gitt dyr, også mer mentalt primitive dyr, fordi det skaper et driv til å hjelpe andre i familien eller flokken fra å dø. Uten sorg ville dyrene kanskje ikke ha noen grunn til å bry seg om de andres ve og vel, og i flokkdyr ville det være negativt for det enkelte individ fordi de er avhengige av flokken rundt seg. En ubehagelig følelse vil man forsøke å unngå, det er derfor vi karakteriserer følelsen som nettopp ubehagelig, og det gir dyrene et insentiv til å beskytte de andre, for å slippe å føle sorg selv.

Så kanskje elefantene følte sorg ovenfor Lola likevel? Kanskje det er for enkelt å si at de ikke hadde noen form for negative følelsesmessige reaksjoner ovenfor den døde elefantungen? Men kan denne sorgen sammenlignes med menneskets sorg? Neppe. Jeg vil tro at det i så fall «bare» er en ubehagelig følelse. Men uten den menneskelige hjernes evne til å reflektere over egen eksistens og projisere seg inn i fremtid hvor man kan se for seg et liv uten den man har mistet og alt savn det vil medføre, kan neppe denne sorgfølelesen ha de samme dimensjoner som menneskelig sorg. Vår sorg har sitt utspring i samme sorg som andre dyr, men da vår hjerne plutselig begynte å vokse i eksplosiv fart for noen millioner år siden, noe som ga oss selvbevissthet, empati og språk, fikk vi nok også den bieffekt at følelser som sorg fikk nye dimensjoner av smerte og tilhørende reaksjoner.

Vi liker å tillegge dyr menneskelige følelser, men jeg tror sjelden det er korrekt. De fleste «emosjonelle reaksjoner» hos dyr kan forklares med naturlige overlevelsesmekanismer. Men vi er ikke løsrevet fra resten av dyreriket vi mennesker heller, så det samme gjelder i stor grad oss selv. Veldig mye av det vi føler og gjør, som vi tillegger veldig mye intellektuelle refleksjoner rundt, kan mer ofte enn vi kanskje liker forklares gjennom ganske primitive, naturlige reaksjoner som er formet gjennom en evolusjonær prosess for å sikre våre geners videreføring.

Alt dette er likevel spekulasjoner fra min side. Jeg vet ikke. Vi vet ikke. Men jeg tror det er nyttige refleksjoner å gjøre seg, og det er helt sikkert noen av mine lesere som kan si mer om dette med større faglig tynge enn meg – og ikke minst fortelle meg hvor jeg tar feil. Jeg vil gjerne høre hva du tenker omkring Lola-seansen og dyrs følelser og bevissthet. Fyr løs i kommentarfeltet!


Oppdatering 26.01.2011:
Kommentatoren Leisha Camden har overbevist meg om at denne bloggposten ble skrevet litt for hastig og at det kanskje er mer ved elefantenes «sorgreaksjon» og kognitive evner enn jeg opprinnelig trodde. Les hennes kommentar her (eller scroll deg ned til Leishas kommentar som starter med «Ja, det heter elefantkalv…«).