Skjermbilde 2013 06 27 kl 15 35 10

Healer Johannes Henriksen kritiserer i dag professor Kristian Gundersens kritikk av healing i en kronikk i Dagbladet. Han skriver:

Gundersens vitenskapelige grunnlag består av metastudien «The Efficacy of Distant Healing» (Astin m.fl. 2000). Den tar for seg 23 undersøkelser som omfatter 2774 pasienter. Metastudien inkluderer bare studier som oppfyller følgende tre kriterier: Randomisering av pasientene, placebo-kontroller (eller i det minste blinding av pasientene) samt publisering i et internasjonalt tidsskrift med fagfellevurdering. Gundersen kommenterer metastudien slik:

«OVERSIKTEN VISER at 57 prosent av undersøkelsene resulterte i en signifikant positiv effekt av healingen. Dette er ikke tilstrekkelig til å konkludere med at healing virker, og dessverre er den vitenskapelige evidensen for healing svekket i en seinere oppdatering. Blant annet viste det seg at det var ‘pyntet’ på dataene i en av de positive studiene.» (Gundersen s. 168)

Professoren er veldig kortfattet i sin vurdering, han sier bare: «Dette er ikke tilstrekkelig til å konkludere med at healing virker …» Nei, men dette er heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å kritisere Snåsamannen og healing så massivt som han har gjort gjennom de siste fire åra.

Regner vi litt på tallene, får vi at 57 prosent av 23 studier gir 13 studier. Trekker vi fra studiene som var «pyntet» på, står vi igjen med 12 studier. Vi har altså at 12 av 23 studier som viser signifikant positiv effekt av healing. Dette gir ikke Gundersen vitenskapelig grunnlag for hans kritikk av praksisen.

Det er vel og bra, men vitenskapen er en prosess. Å ta en 13 år gammel metaanalyse og konkludere ut fra den, uten å se om det har dukket opp mer forskning i senere år, blir misvisende. Som Gundersen selv skriver, men som Henriksen ser ut til å overse, oppdaterte en av studiens medforfattere, Edzard Ernst, metaanalysen i 2003 med nye studier.

Den opprinnelige analysen fra 2000 konkluderte slik:

The methodologic limitations of several studies make it difficult to draw definitive conclusions about the efficacy of distant healing. However, given that approximately 57% of trials showed a positive treatment effect, the evidence thus far merits further study.

Denne metaanalysen ga altså grunnlag for å se nærmere på fenomenet healing ettersom det per år 2000 fantes en del studier som antydet en positiv effekt. Studier som riktignok var dårlige metodologisk sett, men likevel. Man kunne ikke helt avvise at en effekt fantes ut fra de data som forelå. Men da Ernst i 2003 tok med 17 nye studier utført mellom 2000 og 2002, hvorav 9 var randomiserte og 8 ikke var det, så endret bildet seg dramatisk. Ernst skriver:

The majority of the rigorous trials do not to support the hypothesis that distant healing has specific therapeutic effects.

Og i konklusjonen skriver han:

Since the publication of our previous systematic review in 2000, several rigorous new studies have emerged. Collectively they shift the weight of the evidence against the notion that distant healing is more than a placebo.

Når man ser på summen av alle studier per 2003 danner det seg altså et tydelig bilde av at dokumentasjonen for at effekten av fjernhealing er noe annet enn placeboeffekt, er svak. Jeg finner heller ingen nyere metaanalyser. Den vitenskapelige dokumentasjon for at fjernhealing skal virke mangler. Gundersens kritikk er derfor fullstendig legitim.

Annen forskning

Disse metaanalysene fra 2000/2003 er systematiske gjennomganger av forskningen, men det er også gjort usystematiske gjennomganger. Her har tilhengere av healing samlet sammen det de har funnet av positive studier på ulike former for healing og samlet det mellom to permer. En slik metode vil selvsagt være meningsløs da den vil rammes av «cherry picking», altså at man bare velger ut de studier som støtter det synet man har og unnlater å nevne alle de negative studiene som motstrider dette. Likevel kan det være interessant å se på hva som finnes av «dokumentasjon».

Og det er et trist, trist syn. Selv når tilhengerne plukker bare de beste, positive studiene for å støtte opp om ideen om at healing virker, kommer de til kort. Dokumentasjonen er latterlig svak. Det er i all hovedsak upålitelige case-studies og omtale av uverifiserbare hendelser uten noen form for kontroller. Replikering mangler på alle «fantastiske» healingresultater, og det finnes ingenting som er i nærheten av å holde den vitenskapelige kvalitet man må kunne kreve. Jeg har gjennomgått en del av denne forskningen i denne bloggposten.

Det er mildt sagt merkelig at det etter flere tiår med forskning skal være så vanskelig å vise at healing virker, hvis det virkelig gjorde det. En reell effekt burde tre klart og tydelig frem i datamaterialet. Istedenfor finner man bare vage resultater som ikke kan skilles fra den statistiske støy man ville forvente fra ethvert datamateriale.

(Mine tidligere bloggposter om healing, inklusiv en beskrivelse av min egen opplevelse av å bli healet, kan du for øvrig se her.)

Snåsamannen

Henriksen hevder også at Gundersens massive kritikk av Snåsamannen er urettmessig fordi denne ene metaanalysen, som altså er utdatert, konkluderte med at man ikke kunne avvise en effekt. Det er selvsagt tullete. For det første fordi den vitenskapelige forskning faktisk peker i mot at fjernhealing virker, men også fordi det finnes enormt tungtveiende årsaker til å lire av seg massiv kritikk av Snåsamannen helt uavhengig av dette.

Noe av det kan leses i denne bloggposten hvor jeg har oppsummert mye av min egen kritikk. Det dreier seg om løgner, barnslig reaksjon på spørsmål og kritikk, åpenbar cold reading, et totalt fravær av dokumenterbare eksempler på at han har helbredet noen, en overveldende dokumentasjon på at de tilfeller som kan verifiseres handler om placeboeffekt eller feilrapporteringer, et fullstendig fravær av dokumentasjon for enhver «overnaturlig» hendelse av type klarsyn eller fjerndiagnostisering, et ekstremt selvforherligende, ukritisk og narsissistisk selvbilde etc.

En komplett oversikt over mine bloggposter om Snåsamannen kan du finne her.

EBM vs SBM

I diskusjonen av fenomener som strengt tatt bryter med vitenskapens beskrivelse av verden, er det også viktig å benytte seg av såkalt «Science-Based Medicine» (SBM), heller enn bare en «Evidence-Based Medicine» (EBM). Sistnevnte ser kun på «evidensen» for et fenomen, uten å sette dette inn i noen større kontekst. Hvis det altså på et gitt tidspunkt finnes et flertall studier for at fjernhealing virker, så vil man med EBM måtte hevde at dokumentasjonen peker i retning av at fjernhealing har en terapeutisk effekt på mennesker. Problemet med dette er at man da fullstendig ignorerer det faktum at en slik effekt bryter med vår forståelse av biologi/fysiologi, fysikk og kjemi, og i tillegg mangler støtte fra historisk og klinisk erfaring. Innen SBM kalles dette for «prior probability», altså sannsynligheten for at fenomenet er reellt basert på tidligere innhentet kunnskap.

En SBM-tilnærming betyr ikke at fjernhealing ikke kan virke. Selvsagt kan fjernhealing basere seg på mekanismer vi foreløpig ikke kjenner til eller forstår, og en forstått forklaringsmekanisme er ikke noe krav til at et fenomen skal anses som reellt. Men det setter kravet til bevis vesentlig høyere. Så selv om det fantes en del studier som viste effekt, ville kravet til disse studienes kvalitet, samt krav til replikerbarhet og effektstørrelse, være vesentlig høyere enn for studier på behandlingsmetoder som ikke bryter med noen vitenskapelige prinsipper.

Med en strikt EBM-tilnærming til medisin er det mye man kan hevde at virker, rett og slett fordi det ikke er forsket nok på det, og de studier som er gjort er ofte utført av folk som vil vise at det virker. Man kan altså se på tilgjengelig forskning og hevde at dokumentasjonen viser en effekt, bare fordi studiene i sum er positive. Da glemmer man å se på «prior probability» og at vi må forholder oss til at det vi observerer nødvendigvis også må henge sammen med hvordan vi vet verden fungerer fra før av. Falske positiver er innen forskning lett å manipulere frem bevisst eller ubevisst, og derfor må vi stille noen krav til troverdighet for de resultater forskning viser.

Healer Henriksen skriver:

HVIS EN HØYDEHOPPER i 23 forsøk, som hopper over en høyde på 2,36 meter, kommer over 12 ganger og river ned 11 ganger, kan vi med rette si: Dette er ikke tilstrekkelig til å konkludere med at høydehopperen kan hoppe 2,36 meter. Men vi går for langt hvis vi sier: Høydehopperen kan ikke hoppe 2,36 meter. Eller enda verre: Høydehopperen kan ikke hoppe.

Det er sant. Men det er ikke det å hoppe over 2,36 meter vi her snakker om. Fjernhealing er å hoppe over 15 meter uten hjelpemidler. Hvis 12 studier viser at en mann hopper over 15 meter, så gir det grunnlag for å være tvilende til disse studiene. En SBM-tilnærming vil da si at ut fra det vi fra før vet om fysikk (gravitasjon, massetreghet) og biologi (muskelkraft, spenst, kroppsmasse) så skal det svært spesielle bevis til for å kunne hevde at et menneske kan hoppe over et 15 meter høyt hinder uten hjelpemidler. Det er mer nærliggende å anta at det er noe galt med selve studiene.

Healeren skriver deretter:

Gundersen går altfor langt. Hans kritikk av healing mangler vitenskapelig grunnlag, og hans uttalelser blir dermed bare alminnelig synsing.

Ja, om det å hevde at mennesker ikke kan hoppe 15 meter er «alminnelig synsing», så har Henriksen rett. Men ut fra det vi vet om verden så kan man faktisk hevde at mennesker ikke kan hoppe 15 meter, selv om det skulle foreligge noen studier som mener å vise at det er mulig. En strengt evidensbasert tilnærming til virkeligheten kan fort gjøre blind. Som skeptiker må man alltid tolke data inn i en vitenskapelig virkelighet som henger sammen. Man skal være åpen for å justere dette vitenskapelige verdensbildet, men om noen fundamentale egenskaper rokkes ved så kreves også ekstraordinære bevis. Hvis ikke disse healingstudiene viser en tydelig effekt på et presist definert endepunkt selv når studien replikeres under strenge forhold, så kan vi altså ikke bruke mengden av studier som dokumentasjon for at healing virker. Dårlige studier blir ikke bedre av at de er mange.

Fjernhealing rokker ved et vitenskapelig verdensbilde. Det betyr ikke at det umulig kan virke, men det betyr at inntil det foreligger ekstraordinære bevis for at det virker, så kan man, slik Gundersen gjør, avvise det ut fra rent «alminnelig synsing». Akkurat som man kan avvise at mennesker kan fly ved å flakse med armene ut fra rent alminnelig synsing og «prior probability». Å hevde det motsatte vil kreve svært god vitenskapelig dokumentasjon. Summen av de studier på fjernhealing som finnes per i dag peker klart mot at fjernhealing har en terapeutisk effekt. Det skulle nesten bare mangle.