BVLCSykCYAAtydo jpg largeJeg ble kjent med Wasim Zahid via Twitter for noen år tilbake. Det er nok der de fleste av oss kjenner ham fra, og han er blitt #twitterlegen i landet.

Jeg oppdaget fort at Wasim hadde alle de kvaliteter jeg liker i et menneske. Han var klok. Ikke bare intelligent, men klok. Klok nok til å kjenne sine begrensninger, til å være ydmyk, men samtidig ha en enorm teoretisk kompetanse innen sitt primære fag, medisinen.

Wasim var også empatisk. Real. Grei. Morsom. Selvironisk. Ikke minst så var han hardcore-skeptiker. Det er nok ikke feil å si at jeg fikk en liten mancrush på ham etter kort tid, og han har inspirert meg både som skeptiker og medmenneske.

Det siste året har jeg vært så heldig å få møte Wasim i egen person flere ganger. Og inntrykket av ham ble ikke noe dårligere av det. Tvert imot fikk jeg da se sider av ham som gjorde ham enda mer interessant, og i dag tør jeg kalle ham en god venn.

Alt dette gjør meg kanskje noe inhabil i vurderingen av hans bok, «På liv og død – En leges bekjennelser», som jeg leste for få dager siden. Men jeg skal være ærlig og si at jeg ikke hadde de aller høyeste forventninger. Ikke fordi jeg betvilte Wasims evne til å skrive. Jeg vet han er en dyktig skribent. Men mer fordi jeg så for meg en rekke historier som sikkert var spennende, men som kanskje ikke ville gripe meg på noe dypere plan. Kanskje jeg trodde jeg var blitt litt herdet fordi jeg har lest så mange slike pasienthistorier før. Kanskje jeg følte jeg har mistet litt av gnisten for slik litteratur ettersom jeg nesten utelukkende har lest faglitteratur og populærvitenskap de siste 15 år.

Jeg vet ikke. Men en ting er helt sikkert: Jeg tok feil.

Allerede fra første historie var jeg grepet. Boken starter med en dramatisk akuttsituasjon som føles som om man leser en spenningsroman, men som samtidig vekker så mye følelser at man tror det er et kjærlighetsdrama. Man får umiddelbart et innblikk i analytikeren, medmennesket og fagpersonen Wasim Zahid gjennom en kort og gripende historie fra akuttmottaket.

Deretter følger historie etter historie som belyser ulike sider ved det å være lege. De spennende detektivhistoriene hvor Wasim beskriver hvordan han og kollegaer gradvis forsøker å stille riktig diagnose gjennom å prate seg gjennom symptomer og prøveresultater i beste Dr Gregory House-stil. De interessante og lærerike passasjene hvor han drøfter etiske problemstillinger eller deler sine tanker om norsk helsepolitikk. De rørende fortellinger om hvordan hans legevirke gir et innblikk i menneskelige tragedier, familieliv, og ikke minst i mye kjærlighet og menneskelig storhet.

Måten kapitlene veksler fra det dramatiske til det politiske, fra det tenkende og dvelende til det raske og spennende, fra sorg og tårer til glede og liv, gjør boken lettlest og aldri kjedelig.

MPages from PAA LIV OG DOD forside 4Det som overrasket meg mest med boken var at den fikk meg til å gråte. Jeg lå på sengen og leste kapitlet hans om døden. Et kapittel med flere små historier om pasienter som døde på ulike måter, og hvordan han som lege håndterte denne utfordringen både medisinsk, men ikke minst i møte med pårørende og den døende selv.

Da jeg leste om Synnøve som får beskjeden om at hun har en uhelbredelig hjertesykdom som vil ta livet hennes i løpet av kort tid, og måten hennes familie reagerer på ulike vis når Wasim formidler budskapet til dem, rant det en tåre ut av høyre øye og nedover tinningen. Med klump halsen og dirrende munnviker måtte jeg bare konstatere at Wasim rett og slett skriver helt vanvittig godt.

Jeg fant ikke mye å kritisere i boken. Avslutningen på et par historier er kanskje litt brå og jeg følte disse manglet en tydeligere konklusjon, men det er bagateller. I det store og hele er boken fengende fra første til siste side. Den er på bare 223 sider med ganske stor tekst og korte kapitler, så man kan fint lese den ut på en kveld eller to.

Boken er ikke bare underholdende og gripende, men den er også lærerik. Og for oss som stadig vekk diskuterer alternativ behandling, så viser denne boken med tydelighet hvordan dyktige leger behandler hele mennesket også innen «skolemedisinen». Den viser hvordan Wasim ikke bare ser på symptomer og prøver, men også på livsstil, familie, følelser og livssituasjon. Han vurderer klær og ordvalg, prøver å se bak fasaden for å finne ut hva som er pasientens egentlige problem – når pasienten kanskje selv oppsøker ham med noe som virker som en bagatell. Wasim formidler på en forbilledlig måte hvordan en vitenskapelig tilnærming til medisin gir de riktige svar og redder liv, og hvordan falske diagnoser som utnyttes av kyniske alternativbehandlere skader både individer og samfunn.

Det eneste triste med boken er at den tar fra meg litt av selvtilliten. Wasim og jeg er omtrent like gamle. Og mens jeg bare en sjelden gang har vært i nærheten av å se død og alvorlig sykdom, så møter han dette i sin hverdag hele tiden. Når jeg leser boken og tenker på de samtaler han har hatt med mennesker i dyp sorg og fortvilelse, det at han har måtte fortelle folk at de snart skal dø, det at han har måtte fortelle koner og barn at deres mann og far har gått bort, det at han har måtte ta avgjørelser om livsforlengende behandling skal fortsette eller om pasienten skal dø, det at han har sett så mye skader og tragedier, men også så mye glede og håp, gjør at jeg føler meg som et barn sammenlignet med ham.

Hva i all verden har vel jeg å si til noen, jeg som aldri har vært i nærheten av å ha de erfaringer helsepersonell som Wasim har? Hva vet vel egentlig jeg om mennesker og livet i det hele tatt?

Men det er kanskje bokens mest nyttige funksjon. Den gir perspektiver. Den tvinger leseren til ettertanke. Den minner oss på hvor verdifullt livet er, og hvor fort vi kan miste det – eller miste noen vi er glade i. Den minner meg på at livet må leves her og nå, men at hvis det skulle gå galt, så har vi et fantastisk helsevesen og vidunderlige teknologier og kunnskap som kan fikse veldig mye. Boken minnet meg på hvor skjørt livet er, men også hvor sterk kraften for å hjelpe andre og å holde mennesker i live er.

Denne boken bør du lese. Det skylder du deg selv.

  • Miriam Øyna

    Flott! Jeg gleder meg til å lese både denne og Placebodefekten. Får dessverre ikke kommet på Litteraturhuset i kveld, men jeg ønsker deg masse lykke til med lanseringen!

  • quovadis100

    Hmm. Er akkurat ferdig med Placebodefekten, men denne virket ikke mindre interessant. Får bestille den og da.

  • Lars

    Kommer du med bokanmeldelse av KonspiraNorge også?