På lille julaften skrev jeg en liten bloggpost om hva jeg ville gjøre på julaften. Som beskrevet der gikk jeg til innkjøp av 10 «overlevelsespakker» bestående av:

Gavepose1

  • Fleeceteppe
  • Termos
  • Sitteunderlag
  • Julemarsipan
  • Klementiner
  • Mandler
  • Kanelbolle

På selve dagen fylte jeg alle termosene med kokende vann, og la et par teposer og pulverpakke for ulike kaffetyper i posene.

En venninne, Jeanette, sa hun kunne stille med bil og kjøre meg rundt, og et par unge søstre fra Nordstrand, Maja og Susanna, meldte seg frivillig til å være med. Jeanette hadde også med seg Louiza og sin søte lille hund, Nico, i bilen.

Da Jeanette ankom Tøyen, stuet jeg de ti posene inn i bilen, og så kjørte vi ned mot sentrum. Slike litt spontane ideer er ofte enklere i teorien enn i praksis, for nå meldte spørsmålene seg. Hvordan skulle vi gå frem? Hvor skulle vi se etter folk? Hvem skulle egentlig få disse gaveposene? Hvordan gir man gaven rent praktisk, uten at det virker nedlatende eller feil på noe vis? Jeg er jo selvsagt overanalytisk på slike ting, men jeg tenkte at det var bare en måte å finne det ut på, og det var å kaste seg ut i det.

Søstrene skulle vente ved Trafikanten, så vi kjørte til parkeringsplassen ved Østbanehallen. Der tok jeg med meg fire poser og ruslet bort til Trafikanten hvor Maja og Susanna, og hennes halvannet år gamle baby, ventet på oss. Det var første gang jeg møtte dem, så vi hilste på hverandre, og så fikk de med seg fire poser og instruksjon om å gå oppover Karl Johans gate og se om de kunne finne noen som så ut til å trenge en slik oppmuntringsgave.

Jeg gikk tilbake til bilen. Været var skikkelig kjipt. Det regnet og blåste kraftig, og jeg tok meg selv i å angre litt på at jeg ikke hadde kjøpt de regnponchoene som jeg hadde sett de hadde på Clas Ohlson og lagt en av dem oppi hver gavepose, men det var for sent nå.

Vi kjørte litt rundt for å finne gavemottakere. Det var lettere sagt enn gjort. Gatene var ganske tomme, og de fleste narkomane og tiggere hadde nok dratt til Oslo Kongressenter for å delta på Alternativ Jul. Likevel, ingenting er bedre enn «konkurranse» når det gjelder det å hjelpe andre, og tanken min var at de som satt igjen i gatene kanskje er noen av de som trengte det aller mest. De som ikke en gang orket å gå for å delta i den alternative julefeiringen.

Oppe ved Nationaltheatret hoppet jeg ut av bilen med fire poser og tenkte at der måtte det vel sitte noen. Innenfor inngangen til T-banestasjonen satt det en narkoman, så han ble min første gavemottaker. Jeg sa ikke så mye, bare at jeg hadde lyst å gi ham en liten gave, og så fikk han et smil og en «God jul!» fra meg. Han smilte tilbake, og ønsket meg «God jul!» også.

Tre poser igjen. Jeg kikket inn den andre inngangen til T-banestasjonen, men der satt ingen. Så gikk jeg rundt teaterbygningen for å se om det satt noen nær Spikersuppa, men der var det tomt. Da jeg kom rundt bygningen gikk jeg ned mot Saga kino, og der satt en skjeggete mann med teppe over seg. Han snakket ikke norsk, men lyste opp da han fikk posen fra meg. Jeg gikk videre ned gaten, men så ingen, så jeg snudde og gikk tilbake til jentene i bilen. Der ringte jeg Maja for å høre hvordan det gikk med dem, og de hadde gitt bort alle fire posene sine ganske raskt. Hurra!

Etter å ha kjørte litt rundt i sentrum uten å se noen, bestemte vi oss for å kjøre ned mot Jernbanetorget for å møte Maja og Susanna. Jeg tok med meg de fire siste posene og hoppet ut av bilen. Jeanette og Louiza ville kjøre til Youngstorget og vente der mens jeg gikk for å møte Susanna ved Oslo City. Maja måtte dra hjem med sin lille niese, så Susanna og jeg begynte turen for å finne de siste fire gavemottakerne.

Endelig fikk vi anledning til å prate litt sammen, og hun fortalte meg at en av de som hadde fått gavepose av dem hatt begynt å grine av glede. Det var godt å høre at min lille juleidé faktisk betydde noe for de jeg ønsket å hjelpe. Man lurer jo fort på om de bare synes det er fjas å få en slik gave. Om det egentlig utgjør noen forskjell, men reaksjonene til de som fikk mine gaveposer viste at det absolutt ble verdsatt.

Ved Brugata trikkestopp fant vi to tiggere til som satt ute og frøs, og de fikk hver sin gavepose. Å se et stort, hullete smil utbryte «God bless you!» føles ikke så verst å få servert på julaften, selv for en ateist som meg.

Vi fortsatte opp til Youngstorget, men der var det ingen å se annet enn den lange køen av folk som ventet på å komme inn til Alternativ Jul. Vi fortsatt opp Torggata, forbi Stortorvet, og oppover Karl Johans gate igjen. Der satt også en skjeggete mann under et teppe. Han ga ingen reaksjon da han fikk posen, men da vi litt senere gikk nedover gaten igjen satt han og skrelte en klementin. Jeg håper det ga ham litt jul i munnen og magen.

Én pose igjen. Ingen folk å se. Vi gikk ned igjen til Jernbanetorget, og der satt en ensom romkvinne og kikket ned i bakken. Vi gikk bort til henne og ga henne den siste gaveposen vår, og gleden i ansiktet hennes lyste opp den mørke og forblåste vinterettermiddagen. «God bless you! Thank you! God bless you!»

Screenshot 2013 12 26 17 14 34

Så var vi ferdige. Det tok oss nesten halvannen time, og det ble mange tilbakelagte skritt, men det var definitivt verdt det. Julaften er ikke den beste dagen å finne de som har mest nytte av slik hjelp, men for meg var det viktig også med det symbolske. Julaften er gavedagen. Jeg ville at også disse fattige skulle få en gave den dagen alle andre får gaver. Og jeg ville at mine gaver skulle gå til noen som virkelig trengte det, heller enn å gi overflodsgaver til folk jeg vet ikke egentlig trenger det.

Så hvorfor skriver jeg egentlig om dette? Hvorfor ikke bare gjøre det i stillhet uten å rope det ut til alle? Fordi jeg tror det er viktig å vise at det går an. Inspirere andre til å gjøre det samme. Jeg er ikke den flinkeste til å gi og hjelpe fattige. Jeg kjenner folk som gjør slikt som dette mye oftere. Som hjelper fattige året rundt. Som virkelig gir av seg selv mye, mye mer enn jeg selv gjør. Poenget er ikke å fremstå som prektig, som en god samaritan. Poenget er å gjøre det jeg føler er riktig, og å inspirere andre til å gjøre det samme. Derfor skriver jeg om det i blogg og på Facebook og Twitter.

Det vet jeg at virker. Grunnen til at jeg gjorde dette er nemlig fordi jeg selv er blitt inspirert av andre. Da jeg hjalp til med å arrangere alternativ jul for ungdommer i fjor, var det mye fordi en jeg kjenner hadde vært med på noe slikt tidligere år, og det ga meg lysten til å gjøre det samme. Det er viktig å vise at det er mulig, og så henger kanskje andre seg på ideen og gjør noe tilsvarende. Jeg vet allerede om flere som har bestemt seg for å følge mitt eksempel og gi slike gaver til fattige neste år. Det gjør meg glad!

1521722 10152081645640861 355276640 nNeste år blir nok en mer tradisjonell jul for min del, fordi da skal jeg ha min datter og være med familie. Men de julaftener jeg er i Oslo vil jeg forsøke å gjøre noe sånt. Det trenger ikke koste så mye hverken i kroner eller tid, så dette kan de fleste gjøre. Det er også mulig å lage eller kjøpe gaver og gi til Alternativ Jul, som da deler dem ut til sine festdeltakere. Det finnes sikkert mange andre organisasjoner og arrangementer å gi til også. Søk og du vil finne. Og blir julaften for travel, så kan man ta turen ut både 1. og 2. juledag også. Gavene kommer like godt med også da.

Så det var min julaften, totusenogtretten. På kvelden ble jeg invitert hjem til Jeanette og fikk feire julaften sammen med hennes samboer Janne, og med Louiza. Det ble en fantastisk julefeiring sammen med tre andre ganske så ujulete mennesker, men med god mat, pianoimprovisasjon, gitarspill, sang, lek og fjas helt til morgenkvisten. Det ble for min del en perfekt kombinasjon av å kunne gjøre noe godt for andre, og samtidig oppleve godt vennskap og glede sammen med fantastiske folk med samme syn på verden som meg selv.