Nettavisenhole

Jeg kunne ha valgt en annen tittel på denne bloggposten. Jeg kunne ha brukt:

Gunnar Stavrum bagatelliserer voldtekt og drap av barn

Den tittelen provoserer nok. Men den er helt korrekt. Det er fakta. Jeg leste det nemlig på en Nettavisen-blogg et sted. Kan hende jeg har feilstavet etternavnet i tittelen, men ellers er det et direkte sitat fra originalkilden og må derfor være Sannheten. Min sannhet, i det minste.

Første gang jeg så sitatet var på forsiden av Nettavisen 6. januar 2014. Der lå det i et døgns tid og lyste mot meg. Det virket litt drøyt, men ingen røyk uten ild, antar jeg. Stavrum har nok noe å skjule. Kan hende vi bør holde barn borte fra ham. Kanskje sånne som han burde vært torturert til døde.

OK, nok satire. Redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, bagatelliserer selvsagt ikke hverken drap eller voldtekt av barn. Det gjør heller ikke jeg. Men Stavrum vil bruke sin redaksjonelle makt til å sørge for at hvem som helst skal få lov til å hevde dette på forsiden av landets fjerde mest leste nettavis. En påstand basert på feilsitering og dårlig kildesjekk.

Stavrum forsvarer dette med at han ønsker å ivareta ytringsfriheten. Vel la oss prate litt om ytringsfrihet.

Først og fremst kan det være verdt å minne Stavrum på at dette ikke handler om ytringsfrihet. Det handler ikke om en medbloggers rett til å skrive groteske løgner i sin blogg. Det handler ikke om at Nettavisen står i valget mellom å få henne fengslet for sine ytringer, eller å la henne få skrive løgnene sine. Hvis hun kunne risikert å blitt straffet for sine ytringer, så ville Stavrum hatt rett i at han kjempet for ytringsfriheten ved å fronte og spre hennes blogginnlegg.

Men det er altså ikke ytringsfrihet det handler om. Det handler om det som Eirik Newth så glitrende oppsummerte med få ord:

[…] din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt […]

Skal pressen publisere alle slags ytringer bare fordi det ikke bryter med loven?

Selvsagt ikke.

Stavrum hevder at den sjikanøse tittelen ikke var en del av det redaksjonelle stoffet i avisen den 6. og 7. januar. Den dukket kun opp i Nettavisens automatiske blogg-strøm. Men denne kan selvsagt redaksjonen moderere. Det skjedde også til slutt, da nevnte blogger la ut sin tredje, fjerde og femte bloggpost om saken. Da ble de manuelt fjernet fra den automatiske blogg-strømmen. Et godt redaksjonelt valg, men alt for sent. Plattformen var allerede gitt. Skaden var skjedd.

Dette handler ikke om å forsvare ytringsfriheten. Tvert i mot. Stavrums redaksjonelle avgjørelse bidrar til å begrense «ytringsfriheten», for å misbruke dette uttrykket igjen. Ved å fungere som talerstol for persontrakassering og hetsekampanjer, sørger Stavrum effektivt for at folk blir redde. De tør ikke lenger ytre seg om kontroversielle temaer fordi de ser hvordan andre blir trakassert på det groveste i alle kanaler. På Twitter, i kommentarfelt, på Facebook, i blogger. Det har ikke manglet på hatytringer, voldstrusler og dødsønsker. Min datter har blitt indirekte truet. Min bostedsadresse er blitt postet offentlig. Det anser jeg som en trussel.

Jeg har sterk ryggrad. Jeg har hard hud. Jeg tåler mye, fordi jeg har måtte venne meg til denne type trakassering i større og større grad over mange år. Men ikke alle tåler et sånt kjør. Svært mange har støttet meg offentlig, og ære være dem for det. Mange har også kontaktet meg privat for å formidle sin støtte. Men de sier ofte at de ikke tør gjøre det offentlig fordi de er redd for selv å bli «pedostemplet».

Det gjør at vi får en feigere debatt. En debatt hvor folk ikke lenger tør å lufte upopulære og kontroversielle tanker. Fordi hvem vet, kanskje de neste dag står stemplet som barneovergriper på forsiden av en av Norges største nettaviser?

Jeg har lært mye av denne debatten. Jeg har oppdaget feil i mine gamle tekster, og korrigert disse. Jeg har forstått at ikke alle mine tidligere nedskrevne tanker var like godt gjennomtenkte, og presisert dette i bloggpostene. Det er et sunt resultat av den lille delen av debatten som foregikk på et anstendig nivå. Den delen som holdt seg til sak, og ikke person. Dessverre druknet disse viktige poenger i støyen og sjikanen fra de mange som egentlig ikke hadde satt seg inn i saken.

Gunnar Stavrum hadde et valg. Og han valgte feil. Han foretok en redaksjonelt avgjørelse som har gjort debattklimaet i Norge enda vanskeligere. En avgjørelse hvor han effektivt støtter netthetsing og grove, usaklige personangrep.

Det er ikke en kamp for «ytringsfriheten». Det er et effektivt grep mot den.


Oppdatering 20.01.2014: Gunnar Stavrum har nå beklaget og tatt selvkritikk for sin redaksjonelle avgjørelse i et eget blogginnlegg: Unnskyld, Gunnar Tjomlid!