Screenshot 2014 05 21 10 02 45

Denne videoen av ni beagle-hunder som fikk kjenne gress under føttene for første gang, har gått sin seiersgang i sosiale medier og i de store norske nettaviser. Dagbladets DBTV skriver:

Beagle Freedom Project reddet nylig ni hunder fra et labratorium i Nevada, USA, hvor de hele sitt liv har blitt brukt som forsøksdyr for sminke, medisiner og rengjøringsmiddel.

Andre steder kan vi lese:

As a part of the Beagle Freedom Project, these dogs were rescued from horrific living situations. The beagles had spent their entire existence as test subjects in a laboratory, and now get to be outdoors for the very first time in their lives.

Huffington Post skriver:

The pups appear apprehensive at first, having spent their entire lives behind bars.

ABC13 presenterer videoen slik:

What if you were locked in a cage for your entire life? You’ve never felt the warmth of the sun, or breathed in fresh air. That’s life for a beagle who is trapped for lab testing, until the Beagle Freedom Project saves them.

Beagle Freedom Project skriver følgende på sine egne nettsider:

On Monday May the 5th (Cinco de Mayo) BFP rescued 9 beagles from a Nevada area lab and introduced them to a new life, their new families, and freedom in the gorgeous backyard of a Las Vegas supporter.

Og videre:

This is an understandable anxiety built up after years of violence and trauma.

For ikke å snakke om:

The Las Vegas media was on hand to document these first few monumental moments and help us tell the stories of laboratory survivors.

Under YouTube-videoen de postet på sin egen kanal, skriver de:

On May 6, 2014, Beagle Freedom Project rescued nine beagles from a laboratory in Nevada. Until this day, these beagles had never known a kind touch, been loved or felt safe.

Litt uklarhet om datoen der altså, men stemmer denne beskrivelsen av hundenes leveforhold frem til de ble «reddet» av Beagle Freedom Project (BFP)? Var det modige aksjonister som brøt seg inn i laboratoriene og fikk reddet ut hunder som ble utsatt for tortur og vanskjøtsel? Sørget disse heltene fra BFP for at hundenes ikke lenger trengte å lide ved å fjerne dem fra laboratoriet mot forskernes vilje?

Nei. Denne saken forvrenges av mange som gjengir videoen, og saken er nok ikke fullt så sort/hvitt som media og BFP liker å fremstille den som.

Beagle som forsøksdyr

Beagle er den mest brukte hunderasen i forskning. Grunnen til det er at de av natur er rolige, er ganske små i størrelse, og er enkle å ha med å gjøre. I USA brukes et sted mellom 50.000 og 75.000 beagler hvert år i forskning.

Det er for det meste forskning av biomedisinsk art, ofte hjerte- og lungesykdommer, kreft, aldring og ortopedi. Det er også relativt vanlig at nye legemidler og industrikjemikalier testes på disse dyrene for å se hvordan de tåler dem. De brukes derimot svært sjeldent til å teste sikkerheten av sminke og den type ting, noe som uansett i stor grad er forbudt i store deler av verden, blant annet i EU og Norge. USA er også i ferd med å innføre et slikt forbud. I tillegg til vitenskapelig forskning og testing, brukes disse hundene også ofte i undervisningsøyemed for veterinær- og legestudenter.

Når hundene har utspilt sin rolle i laboratoriet, blir de ofte avlivet. Men en del hunder gis også bort for adopsjon til nye eiere som ønsker et kjæledyr. Dette er fortrinnsvis hunder som det ikke er blitt testet noen giftige stoffer på, hunder som har vært i kontrollgruppen i studier, eller hunder som rett og slett ikke trengs i forskningen likevel. Det finnes egne organisasjoner som samarbeider med laboratorier for å sørge for omplassering av disse hundene.

Så hvordan behandles dyrene i laboratoriene? Lider de under grusomme leveforhold? Nei, stort sett ikke. Bruk av dyr i forskning er underlagt strenge etiske regler. I USA er det U.S. Department of Agriculture (USDA) som regulerer og overvåker dette. De passer på at dyrene behandles etter en høy etisk standard. Laboratoriene har veterinærer til stede som passer på at dyrene har god helse. De får regelmessig mosjon og får sosialisere med mennesker. Burene rengjøres regelmessig og de har alltid tilgang på vann. Laboratoriene utsettes for kontroller med jevne mellomrom, og det er vanskelig å slippe unna med slurv på dette området fordi det er så mange både statlige og private instanser som følger med på at dyrene har det bra.

Jeg har kikket litt på nettsidene til USDA, og her finnner man blant annet info om krav til mosjon og berikelse av omgivelsene til hundene slik at de skal få nok fysisk aktivitet og stimulans. Vi kan og lese om Animal Welfare Act (AWA) som regulerer bruk av dyr i laboratorieforsøk, og det finnes mye informasjon om hvordan spesifikt hunder skal behandles på en etisk forsvarlig måte i laboratoriene.

Hundene som brukes i slik forskning er som regel oppfostret til nettopp dette formål. Det finnes flere private aktører som sørger for å «produsere» tusenvis av beagle-hunder som de selger til laboratorier. På den måten kan man argumentere med at disse dyrene ikke hadde fått leve i det hele tatt om de ikke ble brukt i forskning. Når de også avlives humant etterpå, blir det en filosofisk, eksistensiell diskusjon om dette da kan hevdes å være verre enn å bli adoptert bort etter at de har utspilt sin rolle i forskningen. Jeg har ikke svaret.

Baksiden

Dessverre skjer det brudd på de etiske regler, og en del dyr lider unødvendig. Jeg sier unødvendig, fordi noe av lidelsen er nødvendig. Det er vanskelig å drive forskning på dyr uten at de utsettes for en viss grad av smerte og stress. Målet er likevel å kunne rettferdiggjøre og minimalisere dette slik at dyrene ikke påføres lidelse utover det som er helt nødvendig i forskningsøyemed. Dessverre finnes det for mange smutthull i regelverket til at dyrene beskyttes tilstrekkelig.

nettsidene til organisasjonen Neavs som jobber mot dyretesting og spesielt kirurgiske inngrep på dyr, kan vi lese:

While the USDA and the AWA and IACUC systems purport to ensure “humane” treatment of animals in labs, the system is plagued with loopholes that leave animals with little to no protection. Recent incidents at several major research institutions point to profound inadequacies within the federal enforcement program, and to AWA regulations that are so limited that physical and psychological cruelty and suffering continue.

For example, while the AWA stipulates that researchers “… avoid or minimize discomfort, distress, and pain to the animals,” procedures that cause pain and distress merely require that the “principal investigator has considered alternatives to procedures that may cause more than momentary or slight pain or distress to the animals, and has provided a written narrative description of the methods and sources…used to determine that alternatives were not available.”

While the AWA “requires researchers to provide anesthesia or pain-relieving medication [to regulated animals] to minimize the pain or distress caused by the experiment…,” they can withhold anesthetics, painkillers, and tranquilizers if deemed «scientifically necessary.» This same vacuous “protection” applies to conducting multiple survival surgeries on an animal, where the animal will recover from one major experimental surgery and then be subjected later to more surgery. The AWA prohibits this, yet it is allowed if called for by an IACUC-approved experiment.

Ultimately, the possibility exists for any procedure or protocol to be allowed as long as a researcher can state a “scientific need” for using animals in that manner to advance human health.

I USA estimeres det at et sted mellom 25 og 100 millioner dyr, hvorav mesteparten er rotter, mus, kaniner og fugler, brukes i dyreforsøk hvert år. Mange av disse lider unødvendig og har en vesentlig dårligere beskyttelse gjennom lovverket enn hva større dyr som hunder og apekatter, og spesielt ikke-menneskelige primater, har. At mange av dyreartene har relativt svak beskyttelse, er et problem.

Samtidig blir det for enkelt å si «stopp alle dyreforsøk!,» fordi svært mye av de moderne legemidler, vaksiner og behandlingsmetoder vi nyter godt av i dag springer ut av dyreforsøk. Det er en nødvendighet i mange tilfeller, hvertfall om menneskeheten skal kunne nyte godt av moderne medisin. Det man bør fokusere på å kjempe mot er at en del dyr brukes unødvendig i laboratorieforsøk når det finnes gode alternativer. I tillegg må vi selvsagt kjempe mot at en del dyr utsettes for mer stress og lidelse enn de egentlig behøver og burde.

Når skal jeg ikke gå inn i en omfattende drøfting av bruk av dyr i forsøk her, men den enkle konklusjon er nok at det finnes et omfattende regelverk for å ivareta en høy etisk standard rundt dyreforsøk, samtidig som det også skjer mange brudd på denne. Myndighetene klarer ikke å avdekke og følge opp dette godt nok, spesielt for mindre dyrearter. Dessverre. I den sammeheng gjør dyrevernsaktivister en god jobb med å rette oppmerksomhet mot disse problemene.

Men tilbake til våre søte hunder. Hva er deres historie? Vel, lite tyder på at disse hundene lider spesielt mye i laboratoriene. Beaglene ble ikke reddet av BFP, fordi laboratoriene samarbeider om å få hundene omplassert til folk som vil ha dem. De hundene som gis bort for omplassering har sannsynligvis hatt et ganske behagelig liv i laboratoriene. Det de derimot ikke har fått, er gress under potene og blå himmel over hodet. De lever innendørs hele sitt liv, og den mosjon og sosial omgang de får, skjer innenfor laboratoriets fire vegger.

Et slikt liv påvirker selvsagt dyrene, men det er blitt gjort hvertfall én studie som har forsøkt å finne ut hvordan hundene har det etter at de er blitt adoptert av familier. Denne studien fulgte opp 191 beagle-hunder over 8 år etter omplassering, og konkluderte slik:

Among other results, our analysis showed two consistent successive phases following adoption. First, dogs went through an initial acute phase that included anorexia, resistance to urinate or defecate outside, and reluctance to walk on a leash and climb stairs. This phase may last for days or weeks. In a second phase, dogs became clean inside, were eager to be walked and became friendly with family members and other animals. Most dogs were easily frightened by rapid movements or loud noises. Looking back to the behavior of dogs in the laboratory yielded a pretty good indication of their adaptability. Those who were shy or extrovert remain that way within the adopting family. Though the adoption program was largely successful (only 6% returned), adopting laboratory beagles required a lot of patience, but the families reported a very high degree of satisfaction.

Selv om beaglene bar preg av sitt liv i laboratoriene, klarte de aller fleste seg veldig fint etterpå.

Dyrevernsterrorisme

Dyrevernsaktivister kan altså gjøre nytte for seg og virkelig bidra til at forsøksdyr får det bedre. Likevel er det noen ting med denne ferske beagle-saken som skurrer. Beagle Freedom Project er nemlig ikke helt ærlige i sin markedsføring av seg selv og det de driver med.

I fjor fikk de medieoppslag i USA etter å ha «reddet» en beagle fra laboratoriet det var «fanget i» og «utsatt for grusom forskning». De stilte opp sammen med den søte hunden, mens nyhetsstasjonenes kamerafolk filmet villig:

Jerry the beagle

Problemet var bare at forskningsinstituttet ved UC Davis, som hunden visstnok var blitt reddet fra, kjente igjen øremerket til hunden på bildene, og kunne da sjekke sitt register for å se hva slags forskning hunden hadde vært del av. Det viste seg at den kun var blitt brukt i undervisning hvor hunden hadde fått narkose og deretter fått elektroder plassert på huden i en demonstrasjon av en type elektrofysiologisk undersøkelse. Den var ikke blitt utsatt for smertefulle inngrep overhodet. To hunder i året blir brukt til denne type undervisining ved UC Davis, og nesten alltid adoptert bort til en familie etterpå, ferdig steriliserte og vaksinerte.

Hunden i nyhetssaken ble adoptert av en kvinne i samarbeid med forskningsinstituttet, men dagen etter stod BFP frem på nyhetene med denne hunden de hevdet å ha «reddet». De trengte rett og slett en «poster-dog» til å markedsføre sin egen aktivitet med. Ganske patetisk.

Det er flott at organisasjoner jobber for å få disse forsøkshundene adoptert av familier, og det er flott at mange retter et kritisk søkelys på de etiske sidene ved dyreforskning. Men å hevde at beaglene lever innesperret i bur hele livet, er derimot ikke korrekt. Å hevde at de utsettes for vold og traumatiserende overgrep, er noe BFP neppe har grunnlag for å hevde. Dessverre er de flinke til å markedsføre seg selv med rørende YouTube-videoer og gjentatte medieoppslag om deres «redningsprosjekter».

SHACT

Kampen for å «redde beagler» fikk en oppsving i 1997 da en dokumentar med hemmelige opptak gjort av PETA ble vist på Channel Four Television i Storbritannia. Her hadde de besøkt selskapet Huntingdon Life Sciences hvor de filmet en forsker som slo en beagle i ansiktet, i tillegg til noen som kjeftet på hundene og ristet dem. Flere ansatte ved Huntingdon fikk sparken etter denne avsløringen.

Dette la grunnlaget for etablering av organisasjonen Stop Huntingdon Animal Cruelty (SHACT) som har benyttet seg av brutale metoder for å forsøke å stanse denne forskningen på beagler, noe flere av dem har fått mange års fengselsstraff for. Samtidig som de fleste av aktivistene sikkert har nytt godt av vaksiner eller medisinsk behandling som blant annet springer ut av denne forskningen…

En av grunnleggerne av SHACT, Kevin Kjonaas (aka Kevin Chase/Kevin Jonas), er nå også en av lederne i BFP Han ble nylig sluppet fri fra fengsel etter å ha medvirket i trusler, hærverk, vold og trakassering av mennesker knyttet til dyreforsøk:

Kevin Kjonaas shed no tears when three masked animal-rights activists beat Brian Cass with ax handles outside Cass’ home. Cass’ company tests pharmaceuticals on laboratory animals.

Nor was he moved on another occasion when assailants sprayed a caustic liquid in the face of Cass’ colleague as he stepped out of his car at home, then beat him as he writhed on the pavement in pain, his wife and daughter watching from inside their house.

Kjonaas, 25, is a leader of a New Jersey-based animal-rights group that the FBI says has an «extensive» history of violence in the United States and abroad. Its aim is to shut down a chemical and pharmaceutical testing company called Huntingdon Life Sciences, which uses rats, mice, beagles and other animals in research at its labs in England and in East Millstone, N.J., just outside Princeton.

[…]

Since the campaign against Huntingdon began three years ago, activists have firebombed 11 cars in England, swarmed into offices, broken windows in executives’ homes, sunk a private yacht on Long Island, and committed other acts of violence, according to police and the company.

They say opponents of the company were responsible for the attacks in England on Brian Cass, managing director of Huntingdon, and his colleague, who was temporarily blinded and declines to be identified because he fears for the safety of his family.

They have jammed a Huntingdon creditor’s cash machines with glue, and harangued executives of Huntingdon and employees of companies that do business with Huntingdon with loudspeakers outside their homes in the early morning. No physical attacks have occurred in the United States, where the violence has been limited to property damage.

Beagle Freedom Project ledes altså av det man kan kalle en terrorist, og jobber hardt for å få goodwill og stille seg selv i et positiv lys. Denne nye beagle-videoen er ledd i en slik kampanje for å fremstille BFP som reddende engler som bare vil verden godt. Sannheten er derimot at de både lyver og støtter grov vold og trakassering av mennesker i sin ideologiske kamp.

Konklusjon

Beagle Freedom Project er en av flere organisasjoner som jobber for å omplassere forsøksdyr til familer som ønsker disse som kjæledyr, men selv om de er flinke til å markedsføre seg selv i et positivt lys, er de nok en av de organisasjonene som fortjener det minst. Det finnes mange tilsvarende organisasjoner som evner å samarbeide med laboratorier på en fruktbar og positiv måte til dyrenes, og forskningslaboratorienes, beste, uten å bedrive villedende propaganda og støtte til det man vel kan kalle «dyreverns-terrorisme».

Videoen av beaglene som får leke på gresset etter et liv innendørs, er hjertevarmende. Det er nydelig at disse hundene får et fint liv i sin pensjonisttilværelse. Men det er med god grunn at disse hundene brukes til forskning, og det er bare unntaksvis at hundene utsettes for uforsvarlig smerte eller for vanskjøtsel. Dokumentasjon på at disse beaglene har det så grusomt i laboratoriene som BFP vil ha det til, er mistenkelig fraværende. Det handler nok mer om føleri enn realisme.

Det er alvorlig og tragisk at mange mindre dyrarter lider unødvendig i vitenskapelige forsøk, men det er likevel viktig å ikke blande kortene og tro at også disse søte beagle-hundene lever et liv i tortur og grusomheter. Bortsett fra at de ikke har sett dagslys før, har de nok levd ganske greie liv. Sannsynligvis mer behagelig enn det livet de meste ekstreme dyrevernsaktivisetene fører til at utpekte forskere, og dere partnere og barn, får når de må leve i konstant frykt for vold og trakassering.

La oss glede oss over beaglene som får et nytt liv hos forhåpentligvis godhjertede eiere, men det er umulig å hylle Beagle Freedom Project og tilsvarende organisasjoner ukritisk. Deres kamp for en høyere etisk standard for forsøksdyr gjennomføres dessverre fullstendig uetisk overfor enkelte mennesker. Til syvende og sist kan deres ekstremisme ramme oss alle gjennom at viktige forsøkslaboratorier drives til konkurs slik at viktig medisinsk forskning stagnerer. Kall meg gjerne kynisk, men jeg vil heller at min datter får vokse opp frisk og rask enn at alle beagler i verden skal få løpe på grønt gress. Det kalles realisme. It’s a bitch.