I blant kommer jeg over interessante studier som ser på ting man normalt kanskje ikke har tenkt så mye over. Ta for eksempel denne studien: Parachuting for charity: is it worth the money? A 5-year audit of parachute injuries in Tayside and the cost to the NHS.

I denne studien fra 1999 analyserte forskerne alle fallskjermhopprelaterte skader fra to lokale fallskjermhopp-sentre over en 5-årsperiode i Tayside i Skotland. De fant 174 pasienter med skader av ulik grad av alvorlighet. Hele 94% av skadene var hos hoppere som gjorde sitt første hopp i forbindelse med veldedighet.

«Veldedighet?», sier du kanskje. «Hva har det med saken å gjøre?» Ja, jeg vet ikke hvor utbredt dette er i Norge, men i England ser det ut til å være veldig populært å få folk til å «sponse» hoppet i den hensikt å samle inn penger til gode formål. Her er et eksempel:

Screenshot 2014 07 17 16 01 49

Og et annet:

Screenshot 2014 07 17 16 02 33

Det høres jo vel og bra ut. Folk utfordrer seg selv og samler penger til noe positivt i samme slengen. Problemet er bare at når man ser på kostnadene ved alle skadene fra disse veldedighets-hoppene, så er ikke resultatet så positivt likevel.

Her er hva forskerne fant:

The injury rate in charity-parachutists was 11% at an average cost of 3751 Pounds per casualty. Sixty-three percent of casualties who were charity-parachutists required hospital admission, representing a serious injury rate of 7%, at an average cost of 5781 Pounds per patient. The amount raised per person for charity was 30 Pounds. Each pound raised for charity cost the NHS 13.75 Pounds in return. Parachuting for charity costs more money than it raises, carries a high risk of serious personal injury and places a significant burden on health resources.

Totalt sett koster det altså samfunnet nesten 14 ganger så mye å behandle alle de skadde fallskjermhopperne, som hva de klarer å samle inn til veldedighet.

En tilsvarende studie ble utført i 1984: Sponsored parachute jumps–can they cause prolonged pain? I denne studies så de ikke direkte på de økonomiske sidene, men på om det egentlig var forsvarlig å utføre slike veldedighetshopp. De fant at mens fallskjermhoppere i snitt har en skadefrekvens på 0,2%, så ble hele 1,1% av førstegangshoppere skadet, altså hele 5,5 ganger så mange.

Forskernes anbefaling var klar:

The injuries often resulted in a prolonged hospital stay, time off work and residual pain and disability. Injury rates may be reduced by more prolonged and intensive training preceding the first jumps. Those people not interested in parachuting as a regular sport and who jump once only in order to raise money for charity are at risk of serious injury and perhaps should consider less dangerous alternatives.

I 2003 ble det gjennomført enda en slik studie i England: Parachuting: a sport of chance and expense. Her forsøkte man igjen å se hva fallskjermhopping kostet det britiske helsevesen.

De fant at skadefrekvensen hos sivile førstegangshoppere lå på 1,1-1,2%, mens det hos militære hoppere var bare 0,22-0,89%. Det mener de skyldes at sivile hoppere bare fikk bare rundt en femtedel så mange timer opplæring før hoppet som det militære fallskjermhoppere får. Og som vi så tidligere er skadeprosenten så høy som 11% hos veldedighetshoppere. Det betyr at minst en av ti som hopper for veldedighet ender opp med å skade seg, og de har en nesten 10 ganger høyere risiko for skade enn hva vanlige sivile hoppere har.

Hvorfor det? Jo, sannsynligvis fordi disse ikke har noen ambisjoner om å hoppe fallskjerm mange ganger, og derfor kanskje ikke tar opplæringen så seriøst som det mer dedikerte sivile hoppere, eller profesjonelle hoppere, gjør. Mange av skadene kan altså forebygges gjennom god opplæring av de som skal foreta sitt første hopp.

I den sistnevnte studien konkluderer de også slik:

The cost of caring for these patients is substantial when compared to the money that is raised for charity during some of the jumps.

Å hoppe i fallskjerm for å samle inn penger til veldedighet, er altså ikke samfunnsøkonomisk fornuftig. Hvis du vurderer et slikt stunt bør du kanskje tenke deg om og heller finne på noe annet å gjøre.

Når det er sagt er ikke fallskjermhopping spesielt farlig:

According to the United States Parachuting Association, there are an estimated 3 million jumps per year, and the fatality count is only 21 (for 2010). That’s a 0.0007% chance of dying from a skydive, compared to a 0.0167% chance of dying in a car accident (based on driving 10,000 miles). In layman’s terms, you are about 24 times more likely to die in a car accident than in a skydiving one.

Dette er riktignok tall fra USA, og jeg finner ikke noe tilsvarende fra Norge, me det er vel ikke urimelig å anta at virkeligheten er noenlunde den samme her. Akkurat hvordan man beregner risiko kan selvsagt diskuteres. Noen vil hevde at bilkjøring gjør man uansett, så det å hoppe i fallskjerm blir uansett en ekstra risiko i tillegg til risikoen ved bilkjøring, og dermed blir det feil å sammenligne det med biljøring. Tja. Poenget er vel å vise litt hvordan folk uten større tanke for skade lett kjører bil til jobb, mens det å hoppe i fallskjerm blir sett på som en stor risiko.

Ikke alle er enige. En norsk professor gikk for noen år siden ut og mente at bilkjøring likevel var tryggere enn fallskjermhopping. Det kommer helt an må hvordan man måler. Hans resonnement gikk slik:

Beregninger professoren har gjort, viser at det er 1 promilles (0,1 prosent) sannsynlighet for å omkomme under fallskjermhopping i løpet av et år. For bilkjøring er det tilsvarende tallet 0,1 promille. Det vil si at det er ti ganger flere som omkommer under fallskjermhopping enn ved bilkjøring, ifølge Avens tall.

– 1 av 1000 er generelt et veldig høyt tall for omkomne i løpet av et år hvis vi sammenligner det med en industriarbeidsplass, kommenterer Aven, professor i risikostyring ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Så kanskje er det tryggere å bruke bilen enn å hoppe i fallskjerm likevel, men det kommer nok an på om man måler innenfor et gitt tidsrom eller sammenligner total bruk, altså antall hopp vs antall kilometer kjørt i bil. Vi mennesker er uansett ganske håpløse når det kommer til risikoberegninger, meg selv inkludert.

Et annet eksempel er at de fleste som vurderer å hoppe i fallskjerm sannsynligvis tenker at den største risiko er at fallskjermen ikke løses ut. Dette er ikke korrekt. Risikoen er som regel knyttet til helt andre ting som at man ikke klarer å kontrollere kroppen skikkelig i lufta, eller at man lander forkjært. Det er svært få skader og dødsfall knyttet til feil ved utstyret.

Fallskjermhopping blir også stadig tryggere, med færre og færre skader hvert tiår som går. Og amerikanske tall fra 2013 viste at risikoen for å dø i et tandemhopp er mindre enn å bli drept av lynet eller dø fra å bli stukket av en bie. Så vidt jeg kan se er likevel risikoen for å dø i et vanlig fallskjermhopp noe større enn for å bli drept av lynet, men risikoen er uansett svært liten.

Skaderisikoen er derimot vesentlig høyere, og for førstegangshoppere ser vi at litt mer enn én av hundre hoppere er uheldige. Det kan være så uskyldig som en forstuet ankel, men fallskjermhopp er altså langt fra risikofritt, og risikoen er naturlig nok størst på det første hoppet.

Det var dagens litt spontane hopp inn i verdenen av fallskjermer og veldedighet. På et mer personlig plan må jeg si at det å hoppe i fallskjerm sikkert er helt fantastisk, men jeg tror likevel jeg står over. Jeg er rett og slett for feig. Og det på tross av at jeg rasjonelt sett vet at det er mye jeg gjør i hverdagen som er farligere enn å hoppe i fallskjerm. Go figure.