Screenshot 2014 12 05 19 05 18

Min datter Maya er 7 år. For noen dager siden kom hun med følgende hjertesukk til sin mor:

«Mamma, nå som jeg tross alt går i andre klasse synes jeg det er på tide at dere slutter å si til meg at tannféen og julenissen finnes.»

Hun har visst lenge at de bare er oppspinn og fantasi, men nå gidder hun ikke være med på leken lengre. En andreklassing bør tross alt ikke måtte nedverdige seg til å høre på sånt vrøvl.

Det har hun helt rett i. Det er ingen grunn til at vi skal fornærme hennes intelligens på den måten.

Inspirert av min kloke datter vil jeg derfor også komme med mitt lille hjertesukk. Denne gangen rettet til den norske pressen:

«Journalister og redaktører, nå som vi tross alt lever i 2014 synes jeg det er på tide at dere slutter å si til meg at klarsynte finnes.»

Jeg blir helt matt av å lese ordet klarsynt i media. Selv om mange journalister er blitt flinke til å skrive «selverklærte klarsynte» eller tilsvarende vendinger for å vise at det er snakk om en subjektiv påstand, ikke et faktum, så blir jeg matt. Matt fordi man burde ikke trenge å nevne konseptet klarsyntet i det hele tatt. Det er vrøvl. Fiksjon. Selvbedrag og lureri. Voksne mennesker skal virkelig ikke trenge å forholde seg til slike fantasier når de leser nyheter.

Det finnes ingen klarsynte. Det kan vi slå fast med sikkerhet. Når det gjelder ideer om synske, dyretolker og fjernhealere, så føler jeg ikke noe behov for å ikle meg den ydmyke hatten og late som om vi ikke kan vite.

Jeg gjør ikke det når jeg snakker om tannféen. Jeg gjør ikke det når jeg snakker om enhjørninger. Jeg gjør ikke det når jeg snakker om spøkelser. Da sier jeg det som det er. De finnes ikke. Det vet vi. Case closed. Så hvorfor i all verden skulle jeg plutselig være mer ydmyk når jeg uttaler meg om noe som er enda mindre sannsynlig enn at det finnes enhjørninger?

«Det kan jo være fenomener vitenskapen ennå ikke har klart å dokumentere», sier mange. Joda, i prinsippet er det sant, men det toget er gått for de klarsynte. Og for dyretolkene. Og for fjernhealerne. En eller annen gang må vi si stopp. Det er nok nå. Verden har forsøkt å dokumentere klarsynthet på kontrollert vis i over hundre år, og vi kan vente i hundre år til uten at klarsynte evner vil ha blitt påvist hos noen.

Ingen såkalt klarsynt har noensinne klart å vise til at de besitter informasjon de ikke kunne fått på helt naturlige måter. Det burde være et tydelig hint om hva realitetene er.

Klarsyn er en vitenskapelig umulighet. Ingenting i vår hjernes biologi tilsier at man kan direkte sanse noe utenfor sansenes naturlige rekkevidde. Ingenting i universets fysiske egenskaper tilsier at vi kan se inn i fremtiden. Ingenting i menneskets fysiologi tilsier at vi kan kommunisere telepatisk – spesielt ikke med døde mennesker eller dyr.

Ikke en eneste gang har såkalte klarsynte demonstrert at de kan tilegne seg kunnskap om fremtid eller nåtid på måter som ikke kan forklares gjennom:

a) Juks.
b) Cold reading.
c) Hot reading.
d) Vanlig detektivarbeid.
e) Spill på sannsynligheter.

Hvis klarsynthet var en realitet, ville vi sett dette som et klart og tydelig fenomen. Et tydelig signal i all støyen. Det ville ikke vært tvil. Vi ville sett at i hvert fall en håndfull av de tusenvis av klarsynte i dette landet klarte å vise dette på en konsistent måte over tid. Flere treff. Gang på gang. Høy presisjon. Med dokumentasjon.

Men neida. Det eneste vi ser som minner om noe imponerende er tilfeldige treff på spådommer med høy sannsynlighet. Hvis mange nok klarsynte sender inn tips om en savnet person, så vil i blant en av dem ha sagt noe som med litt godvilje kan tolkes å ligne på funnstedet. Men når ikke et eneste såkalt klarsyn er presist, eller kan gjentas, blir det bare tilfeldigheter. Som forventet.

Det ville vært vesentlig mer overraskende om ingen såkalte klarsynte noensinne spådde eller så noe som minnet om et treff, fordi helt vanlig personer som ikke hevder å være klarsynte gjør det hele tiden. Det kalles tilfeldigheter. Flaks. Loven om store tall. Informert gjetning. Cold reading. God research.

«Jammen, de klarsynte har jo ikke kontroll over sine evner. Man kan ikke bare forvente at de skal prestere på kommando! De kan ikke selv styre hva slags syn de får!»

Det er svaret man som regel får fra de troende. Men vet dere hva? Det dere her beskriver er et scenario som er identisk med en verden hvor det ikke finnes klarsynte. Det er identisk med det scenario man vil forvente om mine punkter ovenfor alltid stemmer.

Det minner meg om homeopater som hevder at homeopati ikke kan testes på vitenskapelig vis, fordi om noen kommer inn med vond hals, så kan det hende at den homeopatiske behandlingen gjør at de heller blir bedre i sitt vonde kne. I morgen. Eller om to måneder. Med andre ord: Nøyaktig samme scenario som om homeopati ikke virker i det hele tatt. Men de troende ser på det bevis, fordi noe ble jo bedre til slutt. Akkurat som for alle oss andre som aldri engang har luktet på en homepat.

Det er så tåpelig, så smertefullt tåpelig.

På toppen av det hele er det jo slik at de klarsynte nettopp hevder å kunne prestere på kommando. De selger jo sine tjenester, for svarte. Med leveringsdato og tid. De hevder å kunne hjelpe politiet i etterforskningen sin. Akkurat når politiet trenger det. På kommando. Merkelig da at de aldri føler de kan mane frem disse evnene når noen vil teste dem på kontrollert vis. Da er evnene plutselig svært flyktige.

Go figure.

Ærede journalister, dette vet dere. Dere er da ikke stokk dumme. Så hvorfor i all verden blander dere inn klarsynthet i sak etter sak når det ikke har noe som helst med den egentlige historien å gjøre?

I den siste saken i media hvor Michael Winger atter en gang hevder å ha hjulpet til med å finne en savnet person, så viser det seg som vanlig at dette bare er vrøvl. Saken kan oppsummeres slik:

Selverklært klarsynt drar til en familie for å hjelpe dem med å finne en savnet person. Han jobber med dem i flere dager og får kartlagt hvor de allerede har søkt uten hell. Etter flere samtaler, befaringer og «detektivarbeid» peker han ut et område hvor han «ser» at den savnede befinner seg. Letemannskaper leter, men finner ingenting. Så peker han ut et nytt område hvor han «ser» at den savnede befinner seg. Letemanskaper søker på nytt, men finner ingenting.

Til slutt, etter halvannen ukes arbeid, finner de den savnede et sted den «klarsynte» ikke har pekt ut.

Og media bare: «Klarsynt fant savnet person!»

Winger selv mener at dette er hans tredje vellykkede funn, noe som selvsagt bare er vrøvl. De to forrige sakene var av samme karakter, noe jeg har gjennomgått grundig her og her. I tillegg har han en rekke saker hvor han ikke har hatt noe som helst suksess.

Familien til den savnede mener at Michael Winger var årsaken til at de fant liket, og det har de kanskje rett i. Det var kanskje fordi Winger engasjerte seg og kom med nye ideer til hvor liket kunne befinne seg. Ga ny giv til letingen. Men det var ikke fordi Winger er klarsynt. Ingenting tyder på at klarsynthet har noe som helst med saken å gjøre. Det er en vesentlig forskjell der.

Å hevde at Winger har funnet noe gjennom å være klarsynt, er som å hevde at en person som har fått cellegift og kirurgisk behandling mot kreft er blitt frisk fordi en selverklært healer satt på venterommet.

Når pressen velger å overse de naturlige og sannsynlige forklaringer til fordel for de mystiske, har vi et problem. Det holder ikke å gjemme seg bak at «vi bare referer det intervjuobjektene sier og tror». Pressens jobb er ikke å videreformidle overtroiske spekulasjoner. Det er derimot å formidle de faktiske forhold i en sak. At cellegift helbredet den kreftsyke. Ikke healeren som leste Se & Hør på venterommet. Selv om de pårørende har lyst å tro det.

Sagt på en annen måte: Kan dere journalister være så snille å lese Vær Voksen-plakaten hver kveld før leggetid?

Winger lykkes nesten i blant fordi han gjør godt, gammeldags detektivarbeid ved å eliminere allerede gjennomsøkte områder, snakke med familie og letemannskap, gjøre sine egne befaringer på det aktuelle stedet, og deretter peke ut stadig nye områder på et kart helt til noen finner den savnede. Og da som regel et annet sted enn han selv har pekt ut.

Klarsynthet er like lite en faktor i disse sakene som at tannfeen er skyld i at min datter finner en tyvekroning i vannglasset der hennes tann ble lagt kvelden før.

Kjære presse: Det er på tide å vokse opp. Det er på tide å lytte til Maya. En syvåring som utviser større klokhet enn mange av dere. Derfor håper jeg vi kan gjøre en avtale: Hvis jeg slutter å snakke til Maya som om tannfeen og julenissen finnes, kan dere journalister slutte å snakke om klarsynte som om de finnes?

Deal.


Les også:
Michael Winger lurer pressen igjen
Michael Winger – en avkledd bløffmaker