Screenshot 2015 05 25 12 19 29

Det finnes følelser og instinkter hos oss mennesker som det kan være vanskelige å overvinne.

I mine foredrag om hvordan vi lurer oss selv, viser jeg eksempler på hvordan hjernens forventningsbaserte tolkning av sanseinntrykk gjør at vi kan se, høre, smake, lukte og føle noe annet enn det vi rasjonelt sett vet at vi sanser.

Vi kan se en firkant med en kjent farge/nyanse, og likevel se en helt annen farge/nyanse. Og vi klarer ikke å overstyre denne automatikken som får hjernen til å lure oss, selv om vi vet hva som foregår og hva vi egentlig burde se.

Screenshot 2015 05 25 12 24 26

Men det samme gjelder på mange flere subtile plan. Det er spesielt tre områder hvor jeg lar meg irritere over at mine instinkter overstyrer mine ønsker og rasjonelle vurderinger:

Ekkel mat

2768071283 c6286dd53b oJeg har lyst å kunne spise alt som er ufarlig og som smaker greit, uansett hva det er og hvordan det ser ut.

Men jeg klarer det ikke.

Jeg hadde slitt med å spise en grillet gresshoppe eller en stekt larve selv om det var tilberedt slik at det smakte godt. Jeg klarer det ikke, fordi det er et insekt, og da stritter noe i meg imot.

MaxresdefaultDet er egentlig helt irrasjonelt, fordi jeg spiser jo reker. Og forskjellen på en reke og en gresshoppe er… ingenting?

Og jeg spiser krabber. Som ligner på store edderkopper. Men jeg hadde ikke spist en grillet tarantell.

Og jeg hadde hatt problemer med smalahove, selv om kjøttet i sauens kinn eller kjeve ikke burde være mer ekkelt enn kjøttet på låret.

Jeg skulle ønske jeg kunne overvinne denne irriterende og idiotiske aversjonen mot «ekkel, men ufarlig mat».

Homoseksualitet

480px Kiss Hiro at the Maritime HotelJeg elsker sex, men jeg elsker sex med kvinner. Tanken på sex med en mann er en tanke uten lyst og kåthet.

Det irriterer meg.

Jeg beundrer bifile som kan nyte begge kjønn like mye. Som bare nyter kropp og intimitet uansett hvilke kjønnsorganer som er tilgjengelige.

Dette høres kanskje noe absurd ut, fordi vi fødes jo med en preferanse et eller annet sted på spekteret mellom homofil og heterofil. Det er ikke noe feil eller galt med det. Men det irriterer meg likevel, fordi det er ikke rasjonelt. Jeg burde kunne nyte sex med en mann også. Så hvorfor stritter det imot inni meg?

Det føles primitivt, på et vis. Fordomsfullt. Ufritt. Jeg er en slave av mine instinkter. Det liker jeg ikke.

Jeg skulle ønske at jeg kunne overvinne denne irriterende og idiotiske aversjonen mot «sex med eget kjønn».

Rasisme

5a4f924a4816c1d7ac7fdd844127df06 nJeg legger merke til hudfarge. Jeg dømmer og klassifiserer på grunn av hudfarge. Det er, som Louis CK så fint forklarte det i sin famøse SNL-monolog nylig, en mild og harmløs rasisme, men den er der.

Og det irriterer meg.

La meg gi deg et eksempel: Hvis jeg bestiller take-away, så har ofte de som leverer maten en kortterminal hvor man kan legge til tips før man betaler. Jeg er alltid ekstremt usikker på om man bør gi tips eller ei. Jeg har jo allerede betalt mye ekstra for å få maten levert, og disse budene får jo sin lønn?

Jeg er usikker. Og likevel føler jeg litt mer for å gi tips hvis personen som leverer maten er mørk i huden. Det er akkurat som om jeg føler at de sikkert har det litt verre enn en hvit person. At de sikkert har litt dårligere råd og trenger tips litt mer.

Det er jo egentlig sympatisk ment, men det er likevel rasisme. Jeg lar mine fordommer og forventninger til en ukjent person farges av nettopp «fargen».

Eller hva med at jeg automatisk tenker at en afrikansk ung mann:

a) er flink til å synge
b) er flink til å danse
c) løper fort
d) har stor kuk

Alt er positive egenskaper, så det er ikke ondsinnet rasisme. Men jeg kategoriserer personlige egenskaper basert utelukkende på etnisitet. Det er en form for mild rasisme som skjer helt automatisk.

Og det plager meg.

Hvorfor kan jeg ikke bare fullstendig ignorerer hudfarge? Hvorfor påvirker det hvordan jeg dømmer og forholder meg til en person når det ikke skal ha noe som helst å si?

Jeg skulle ønske at jeg kunne overvinne disse irriterende og idiotiske fordommene basert på hudfarge og etnisitet.

Konklusjon

I foredragene mine understreker jeg alltid at det ikke er noen vesentlig forskjell på folk som tror på alternativ medisin eller konspirasjonsteoretikere, og på andre. De psykologiske mekanismer som leder folk på ville veier i sin tolkning av verden rundt seg, er til stede hos oss alle, uansett hvor intelligente eller velutdannede vi er.

Det er nok av folk i Mensa som tror på de villeste konspirasjoner, og det er nok av høyt utdannede mennesker som tror både på homeopati og at jorden stadig vekk besøkes av intelligente aliens, men at vi ikke får høre om dette fordi media er med på konspirasjonen. Jeg vet, fordi jeg har pratet med disse menneskene selv. De er blitt et offer for sin egen hjerne. Ikke fordi de er dumme eller ikke har nok kunnskap, men fordi de er blinde for sine egne kognitive skjevheter.

Det som skiller en skeptiker fra en ikke-skeptiker er nok bare graden av bevissthet rundt disse kognitive «svakhetene». Jeg lar meg lure av disse logiske tankefeil og instinktene hver eneste dag. Men jeg prøver også hele tiden å lære mer om meg selv og bli bevisst disse tankefellene. Og når man er bevisst dem, kan man til en viss grad korrigere for dem.

Det er likevel skummelt å oppdage hvordan hjernen hele tiden konstruerer en falsk virkelighet for oss hvis vi ikke er klar over og oppmerksom på disse mekanismene. En virkelighet som velger og forsterker de data som bygger opp under det man ønsker å tro, en virkelighet som får deg til å føle at du har mye mer kontroll over det som skjer enn det du egentlig har, en virkelighet hvor alt man ikke forstår presses inn i former som gir mening og en følelse av kontroll.

Hjernens oppgave er å få deg til å føle egenverdi, kontroll og å overleve. Ikke å sanse verden slik den faktisk er.

Heltidsrasistene i mine kommentarfelt har som regel sett og lest og opplevd det samme som meg, men de gir seg hen til de psykologiske mekanismer som fører til at de blir lurt. De lar bekreftelsesskjevheter bygge opp under de instinktive følelser de måtte ha, heller enn å være kritiske til disse instinktene og søke informasjon som utfordrer dem.

Ved å utfordre mine følelser, være kritisk til mine tanker, og aktivt forsøke å fange opp mine egne kognitive skjevheter, kan jeg unngå å bli fast inventar i Nettavisens ofte hatske kommentarfelt.

Men jeg er likevel rasist. Og det er nok du også. Det sitter litt i ryggmargen. Vi dømmer på utseende. Vi foretar instinktive valg som skjer uavhengig av den rasjonelle delen av hjernen. Vi frykter det som er annerledes, og søker til vår egen gruppe.

I en primitiv verden ga det kanskje overlevelse. I en moderne verden fører det til krig.

Heldigvis er det mange av oss som ofrer noen ekstra kalorier på å la smarte tanker sparke instinktene litt i ballene. Vi tar oss sammen. Vi utfordrer våre egne instinkter. Da kan vi begrense rasismen til en pinlig og personlig karakterbrist heller enn å la det gå ut over andre.